Asyldebatten fortsetter

Åse Brandvold tar i dagens leder i Klassekampen (1) opp noen av de samme punktene som jeg gjorde i innlegget om Arbeiderpartiets nye asylpolitikk (2). Et helt vesentlig poeng er sammenhengen mellom krig og at folk legger ut på flukt. Hun tar imidlertid også opp et annet vesentlig poeng: Ved å nekte asylsøkere arbeidstillatelse står man i fare for å skape et sikkerhetsproblem.

TV2s Kadafi Zaman tar i et blogginnlegg opp en polarisering han mener å se, mellom «fremmedfryktere» og «innvandrerelskere» (3). Han mener at polariseringen gjør det vanskelig å diskutere gode løsninger. Jeg mener at denne analysen er svak. Det er ingen tvil om at en betydelig andel av befolkninga i Norge har et overdrevent negativt inntrykk av innvandrere, som ser bort fra deres bidrag på arbeidsmarkedet og ikke har noe i mot å svekke konvensjonsbestemte rettigheter for «å bli kvitt dem». Frps omtale av innvandrere har gjennom mange år bidratt til å legitimere disse holdningene.

Når det gjelder Zamans «innvandrerelskere» mener jeg at han bommer grovt. Inntrykket av at det finnes folk, og særlig politikere, som ikke ser utfordringer forbundet med innvandring, er noe som er skapt av medias behov for konflikt. Det blir ingen journalistisk sak uten en konflikt. Dermed får de som forsvarer innvandringa svært sjelden legge fram sine nyanseringer, og derfor vil ingen partier «ta debatten» med Frp. De får ikke sagt det de vil ha fram. Bortsett fra i helt marginale politiske miljøer, med oppslutning mindre enn Demokratene finnes det ingen som ikke er villige til å diskutere særlig de sosiale utfordringene som en feilslått, «anti-snillistisk» integreringspolitikk har medført, dersom de får anledning til å si hva de faktisk mener.

Zaman følger opp med å komme med flere gode innvendinger mot «fremmedfrykternes» kronargumenter. Grepet han benytter ved å konstruere en nøytral, «klok» posisjon til seg selv mellom reelle fremmedfryktere og innbilte «innvandrerelskere» er en klassisk bruk av stråmenn. Dersom han snakker om grupper med noen grad av politisk innflytelse plasserer han nemlig seg selv trygt til venstre i innvandringspolitikken, gjennom sine meninger.

Zaman skriver blant annet «[å] diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig». Nei, det er det dessverre ikke i dagens mediebilde. Så lenge det «må være lov» å diskutere dette og andre problemstillinger med utgangspunkt i at kultur og religion er noe statisk, uforanderlig og enhetlig, som per definisjon medfører at noen mennesker er uforbederlig mindreverdige, vil den stråmannen Kadafi kritiserer som «innvandrerelskende» fortsette å eksistere som et bilde skapt av media.

Da vil også Brandvolds frykt for at arbeidsløse asylsøkere blir kriminelle bli en realitet, fordi det ikke finnes noen som tar til orde for at de skal få arbeidstillatelse. I fremmedfrykternes leir vil dette bli en bekreftelse på at det er deres opphav som gjør dem kriminelle, mens Zaman vil finne at rommet for en realitetsorientert debatt nok en gang er innskrenket – ikke minst fordi kloke og nyanserte folk som han selv har bidratt til å undergrave de konstruktive miljøenes legitimitet med beskyldninger om naivitet.

Advertisements

Nobels fredspris – en vits?

Det ble i dag kjent at USAs president Barack H. Obama får Nobels fredspris for 2009 (1). Tildelingen reduserer fredsprisens verdi vesentlig. Sedvanen har lenge vært å tildele prisen til personer som har gjort noe for å få slutt på pågående kriger. I de siste åra har prisen blitt tildelt til personer som har gjort noe for freden i et breiere perspektiv. Men prisen har alltid blitt tildelt til personer som har lagt ned en langvarig innsats og som har konkrete resultater å vise til. Riktignok har denne praksisen blitt kritisert for å være i strid med Alfred Nobels testamente (2), der det heter at

«the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes, to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind. [One] part [shall be given] to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»

Riktignok har Obama i løpet av det ennå ikke utløpte, første året sitt som president ytret en viljepå USAs vegne til å satse på internasjonale institusjoner og å jobbe for nedrustning, men hvilke resultater har han å vise til? Så vidt jeg vet er det eneste konkrete som har skjedd et nedrustningstiltak, og det gikk ut på å skrinlegge det planlagte rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia til fordel for en nedskalert, mobil versjon. Jeg har tidligere skrevet lassevis av innlegg om krigen i Afghanistan, som Obama så langt ikke har gjort det minste for å avslutte. USA er også fremdeles involvert i en krig i Irak. Obama har her vist at han ikke er i stand til å oppfylle løftene sine, for uttrekningen fra Irak er blitt forsinket i henhold til hva han lovet. USA er dessuten involvert i krigshandlinger andre steder, blant annet Somalia og Pakistan.

Selv om det at prisen tildeles for Obamas løfter om nedrustning og å satse på internasjonalt samarbeid på sett og vis er mer i tråd med fredsdefinisjonen i Nobels testamente, vil det være en katastrofe dersom det å komme med luftige skal være tilstrekkelig for å få den tildelt. Det eneste gode som kan komme ut av denne tildelingen er at Obama legger seg i selen for å leve opp til begrunnelsen for tildelinga, for det er åpenbart at Obamas plutselige opphøyelse til verdens håp vil fullstendig undergrave prisens verdi dersom han ikke virkelig gjør noe for freden.

For en mer humoristisk og mindre indignert analyse anbefaler jeg Ingvild Reymerts sammendrag fra sosiale medier.

Kull er tull

Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, sier at de CO2-utslippene som følger av bruk av kull fra gruvene på Svalbard ikke er et problem for Norge (1). Det er den som brenner kullet som skal bære ansvaret for utslipp av klimagasser i følge henne. For øvrig unnlater hun helt å forholde seg til et annet vesentlig spørsmålet ved eventuell videre drift: Skal man åpne områder i nasjonalparker for å holde gruva i live (2)? Som i med oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen er det viktig at dette spørsmålet om naturvern ikke skygger for den overordna problemstillinga knytta til klimagassutslipp. Både verne- og klimahensyn taler i mot fortsatt gruvedrift. Det er likevel helt klart at ei avvikling av gruvedriften må kompenseres med andre næringstiltak for å trygge arbeidsplasser og sikre bosettinga på Svalbard.

Pedersens verktøy for å styre klimagassutslippene skal være kvotesystemet, som legger ansvaret på sluttbruker. Jeg har tidligere lufta ideen fra en tysk forsker (3) om å la de totale klimagassomkostningene til ulike materialer inngå i førstesalgsprisen (4). Etter å ha tenkt mer på saken har jeg blitt sikrere på at det er en god løsning. Ved å synliggjøre kostnadene fra første stund blir det lettere å gjøre reelle vurderinger av hvordan framtidas energiøkonomi må se ut. Å bruke kvotesystemer hos sluttbruker fører alt for lett til en ansvarspulverisering. Hvis det blir utvikla systemer som tillater CO2-fangst, kan de som bruker fossilt brennstoff få kompensert klimaavgift basert på reelle utslippskutt gjennom det samme skattesystemet. Et slikt system vil da sikre større gjennomsiktighet i de økonomiske vurderingene knytta til planlagte utbygginger av ny kullkraft, slik det blant annet planlegges i Storbritannia og Tyskland (for ikke å snakke om Kina) – til tross for heftig, vitenskapelig fundert kritikk (5, 6). Det blir også langt lettere å synliggjøre de direkte økonomiske konsekvensene av klimagasskutt, spesielt for utviklingsland. Det vil dessuten sannsynligvis være enklere å føre kontroll med at klimaavgifter innbetales gjennom skattesystemet fra produsentene enn ved å stole på at ulike lands sluttbruker faktisk kjøper kvoter for det de brenner. Dersom vi gjør det med kullet fra Svalbard blir det enda tydeligere, det alle vet: Kull er tull.

Arbeiderpartiets skuebrød

Innledning

Arbeiderpartiets etterhvert ganske så patetiske konkurranse med Frp om å undergrave norsk innvandringspolitikks grunnlag i anstendighet og humanisme fikk meg til å tenke på en artikkelserie Magasinet kjørte i oppkjøringa til 2007-valgkampen. De presenterte ulike hypotetiske partier, der Norsk Radikalt Parti var et av alternativene. Partiet var et blodpopulistisk arbeiderklasseparti med innvandringsmotstand som en av sine hovedsaker. Når jeg leser Magasinets grovskisse av tøysepartiets partiprogram på nytt tar jeg meg sjøl i å tenke at dette partiet på mange måter ville stått SV nærmere enn det dagens Arbeiderparti gjør – en tanke som var utenkelig i 2007. Men jeg tror, i likhet med biskop Tor B. Jørgensen, at den svingen Arbeiderpartiet nå tar, vil framstå som en skamplett på partiets historie i framtida. Jeg er også glad for at AUF sier klart fra om hva de mener.

Nok utenomsnakk: Stemningsskiftet i den norske opinionen når det gjelder hvordan man skal behandle flyktninger, asylsøkere og andre innvandrere bunner ikke i en dramatisk forandring av realitetene. Som jeg skal vise seinere i innlegget er det ingen ukontrollert tilstrømming av asylsøkere. Talsmenn fra politiet (1) og selvutnevnte bekjempere av «snillisme» (2) har måttet bite i seg grove fordreininger av sannheten og tåle iretteselser fra henholdsvis innvandringsmyndighetene og partifeller når de har hevdet at vi har en eksplosjon av kriminelle, identitetsløse asylsøkere i landet (3, 4, 5).

Definisjoner

For å ta definisjonene først: En asylsøker er en person som benytter seg av den retten som er nedfelt i FNs menneskerettighetskonvensjons artikkel 14 (6). Forpliktelsen er stadfestet i FNs Flyktningekonvensjon (7). Dersom man kommer fram til at asylsøkeren har et beskyttelsesbehov, kan asylsøkere kan få flyktningestatus, vern eller opphold på humanitært grunnlag (8).Norge mottar også såkalte kvoteflyktninger eller overføringsflyktninger etter forespørsel fra FNs høykommissær for flyktninger. Deres status som flyktninger er forhåndsavklart og de får automatisk opphold (9).

Det siste begrepet, innvandrer, er mye løsere definert. I utgangspunktet er alle som kommer til Norge fra utlandet innvandrere. Begrepet «ikke-vestlig» omfatter formelt folk fra land utenfor Europa, Nord-Amerika og Oseania, men brukes i blant også om øst-europeere eller folk med et ikke-europeisk utseende/mørk hudfarge. Statistisk sentralbyrå (SSB) har nå gått bort fra begrepet «ikke-vestlig» nettopp på grunn av dette.

Arbeidsinnvandrer er også et vanskelig begrep. Det bør kanskje brukes om alle som kommer til Norge til en avklart arbeidssituasjon, men brukes ofte også om folk som kommer til Norge som turister gjennom visumsamarbeidet i Schengen-avtalen og deretter søker arbeid. Schengen-avtalen gir alle som har passert Schengen-områdets yttergrense og har lovlig opphold i et Schengen-land muligheten til fri bevegelse i Schengen-området (10). Et begrep som er i hyppig bruk, men som gir liten mening er «2. generasjons innvandrer«, det som SSB mer korrekt omtaler som norskfødte med innvandrerforeldre (11). Både Utlendingsdirektoratet (12) og SSB (13) har gode sider som gjør rede for begrepene som brukes.

Familiegjenforening er den retten personer med oppholdstillatelse/statsborgerskap har til å hente sine barn og/eller ektefeller til Norge. Regelverket er i hovedsak det samme for alle grupper utenfor Schengen-området (13). Familieetablering brukes om norske statsborgere som finner seg ektefelle i utlandet og henter dem hjem.

Statistikk

Hvor mange er de i de ulike gruppene i Norge, og hvor mange har kommet de siste åra?

  • Totalt var det 1.1. 2009 423 000 innvandrere og 86 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Av disse utgjør personer med egen eller foreldres landbakgrunn i Asia, Afrika eller Latin-Amerika 264 000 personer, ca. 5,5 % av den totale befolkninga på omkring 4,8 millioner.
  • Når det gjelder folk med flyktningestatus, har jeg bare funnet 2005-tall for denne gruppen (alle tall i dette kulepunktet og tallpunktene under er hentet fra denne referansen dersom ikke noe annet er oppgitt  (14)). I 2005 ca. 107 000 slike i Norge. Av disse var ca. 81 000 person med flyktningestatus og 26 000 personer som har fått familiegjenforening med en slik person. Omkring 90 % av familiegjenforeningene skjer med en flyktning fra land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika. 17 % av dem som hadde fått oppholdstillatelse som flyktninger siden 1990 hadde utvandret i 2008. Så noe om de enkelte flyktningegruppene:
  1. Overføringsflyktningene tas i mot i et antall som årlig fastsettes av Stortinget. Kvoten er for tiden 1200 i året. I 2005 var det ca. 19000 overføringsflyktninger i Norge (15), hvorav ca. 18 000 fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. I 2009 kan vi altså anta at de utgjør totalt 22-24 000 mennesker, eller noe under 10% av innvandrere med bakgrunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De fleste kvoteflyktningene kom fra Iran, Irak og Vietnam.
  2. Omtrent 44 000 som har fått innvilget flyktningestatus (asyl), vern eller opphold på humanitært grunnlag. Dette avgjøres etter individuell behandling. Her er ca. 75 % fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, de resterende hovedsakelig fra Øst-Europa. De fleste flyktningene som får innvilget opphold etter søknad om asyl kom fra Somalia, Irak, Serbia og Montenegro (sannsynligvis Kosovo), Iran og Sri Lanka. For historikk og detaljer, se figuren under. Det er forøvrig påfallende at ingen andre partier enn SV evner å se koblingen mellom sikkerhetspolitikk og asyl- og flyktningepolitikk. Tilstrømmingen av asylsøkere er klart størst fra områder i verden der det er krig, og to av de landene som er hjemlandet til flest asylsøkere er land der Norge selv har vært involvert i krig. Figuren viser også at dagens asylsøkning slett ikke er en ukontrollert strøm: Den ligger høyere enn normalt, men i perioden 2001-2003 kom flere asylsøkere til Norge enn i dag. Dessverre er det ikke tilgjengelig data brutt ned på land etter 2005 hos SSB.
  3. Omtrent 18 000 som blir gruppert som «uspesifisert» eller «annen flyktning». Dette er hovedsakelig krigsflyktninger fra Bosnia, Kosovo og Vietnam.
Asylsøkere i Norge totalt og brutt opp på land. Kilde: SSB

Asylsøkere i Norge totalt og brutt opp på land. Kilde: SSB

  • Den resterende innvandrerbefolkninga i 2005 utgjorde ca. 260 000 mennesker, fordelt på familiegjenforening med norske statsborgere, arbeidsinnvandrere og folk som innvandrer for å ta utdanning. Familiegjenforente fra Thailand og Polen utgjør de største gruppene med hhv. ca. 9 000 og 12 000 innvandrere i perioden 1990-2008. Fra disse landene utgjør personer som søker familieetablering med en nordmann en betydelig andel, for thailendere hovedgruppa. Personer fra Irak (8000), Somalia (8000) og Pakistan (7000) utgjør landgruppene på 3., 4. og 5. plass. Irakere og Somaliere søker hovedsakelig familiegjenforening, mens det er en svak overvekt av familieetablering blant pakistanere.
  • I perioden 1990-2008 utgjorde familiegjenforeninger 40% av innvandringa, flyktninger og arbeidsinnvandrere 24% hver og innvandrere som tok utdanning 11%. Så mye som 60% av de sistnevnte flytter ut igjen fra Norge etter at de har fått oppholdstillatelse, tilsvarende tall for flyktninger er 17%, for arbeidsinnvandrere 26% og for familiegjenforente 19 %. Det er interessant å merke seg at en svært liten andel av mindreårige asylsøkere søker om familiegjenforening (16).
  • I 2008 kom det i alt 67 000 mennesker fra utlandet til Norge, mens 24000 flyttet ut av landet. Under 20 000 av disse kom fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. SSB har laget en fin figur som viser innvandring fordelt på opprinnelsesland.
Figur som viser antallet innvandrere til Norge i 2008 fordelt på opprinnelsesland

Figur som viser antallet innvandrere til Norge i 2008 fordelt på opprinnelsesland. Kilde og figur: SSB

Diskusjon

Vurdering av tiltak

Det er interessant å merke seg at alle de foreslåtte tiltakene handler om å begrense adgangen til asyl. Som nevnt er denne dette en individuell menneskerett nedfelt i Den universelle menneskerettighetserklæringen. Erklæringen spesifiserer riktignok ikk hva slags grunnlag som skal til for at mottakerlandet skal innvilge flyktningestatus, men i den grad tiltak er innrettet mot å hindre folk i å forsøke å søke asyl er dette kritikkverdig.

Tiltakene SV tok dissens på i forrige regjeringsperiode var som følger (17):

  1. Praksis når det gjelder opphold på humanitært grunnlag skal baseres på en individuell behandling av den enkelte sak, og ikke en gruppevurdering i forhold til det enkelte landområdet.
  2. Praksis etter Dublin II-reglene tilpasses praksis i andre land, slik at det ikke gjøres generelle unntak fra hovedprinsippet i Dublin II-reglene med mindre det foreligger særlige grunner. Det vil gjøres en individuell vurdering når det gjelder returer til Hellas og returer av enslige mindreårige asylsøkere.
  3. Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI.
  4. Norsk flyktning- og asylpolitikk fastsettes av norske myndigheter. Både i dag og fremover skal norsk praksis i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land.
  5. Det innføres et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering. Vilkåret vil ikke gjelde for personer som har fått tillatelse som arbeidsinnvandrere eller etter regelverket for EØS-borgere. Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom særlige grunner taler for det.
  6. Manglende tilknytning til et geografisk område i saker som omhandler internflukt skal ikke være tilstrekkelig alene for å få opphold på humanitært grunnlag, det må foreligge andre sterke menneskelige hensyn for at oppholdstillatelse kan gis.
  7. Det kan etter en individuell vurdering gis begrensede tillatelser uten rett til fornyelse for enslige mindreårige søkere over 16 år som i dag får oppholdstillatelse kun fordi norske myndigheter ikke finner omsorgspersoner.
  8. UD har ansvaret for å fremforhandle og inngå en tilbaketakelsesavtale med Irak. Arbeidet forseres. Forutsetningene for å inngå en slik avtale, herunder de budsjettmessige konsekvenser utredes.

Tiltak 1, 3 og 4 innskrenker muligheten til å gjøre selvstendige vurderinger av hvorvidt enkelte områder er så farlige at det ikke er forsvarlig å sende mennesker tilbake til dem, og hemmer muligheten til å rette seg etter anbefalinger fra FNs høykommissær for flyktninger. Tiltak 2 gjør det umulig å vurdere om andre Schengen-lands praksis i asylsaker er forsvarlig. Tiltak 5 legger en alvorlig begrensning på flyktningers mulighet til livsutfoldelse. I en situasjon der man har flyktet fra krig eller forfølgelse vil det være en alvorlig tilleggsbelastning for den mentale helsen om man må velge mellom beskyttelse og muligheten til å leve sammen med sine nærmeste. Fire år er lang tid og kan tenkes å innebære økt risiko for represalier mot familien eller samlivsbrudd. Den forskjellsbehandlingen som ligger i unntaket for EØS-borgere er også en innvending mot tiltak 5.

Tiltak 6 tilsier at det er OK å sende flyktninger tilbake til en tilværelse som flyktning i eget land selv om det ikke finnes noen garanti for at de vil ha mulighet til å klare seg. Det innebærer langt på vei at man anerkjenner deres status som flyktning, men ikke vil ta ansvaret for dem likevel. Tiltak 7 er kanskje det groveste: Det skal være mulig å gi barn en begrenset oppholdstillatelse i inntil 2 år, slik at de når de ikke lenger er beskyttet av barnekonvensjonen kan tas ut av det som bør ha blitt en etablert tilværelse og sendes ut av landet. Tiltak 8 ser bort fra at Irak fremdeles er i krig og at de nasjonale myndighetene der ikke har kontroll over situasjonen.

Tiltakene SV har gått med på i Soria Moria 2 (18), men som strider mot partiets politikk er som følger:

  1. Etablering av praksis i strid med UNHCRs anbefalinger om beskyttelse skal som hovedregel prøves i stornemnd med mindre praksis følger av instruks fra AID til UDI (identisk med tiltak 3 over).
  2. I større grad benytte adgangen til å frihetsberøve utlendinger som er i en utsendelsesprosess der det foreligger unndragelsesfare eller uavklart identitet, og vil åpne for at det også kan benyttes frihetsberøvelse ved rettens kjennelse i utsendelsesprosessen overfor personer som begår kriminelle handlinger og personer som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.
  3. Utvide bruken av meldeplikt og pålegg om bestemt bosted blant annet overfor asylsøkere som ikke medvirker til sakens opplysning eller begår kriminalitet.
  4. At flere med avslag bare skal gis tilbud om å bo i ventemottak fram til uttransportering kan gjennomføres. Regjeringen vil også vurdere returfremmende tiltak for barnefamilier.
  5. Heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
  6. Innføre et generelt krav om fire års arbeid – og eller utdanning som vilkår for familieetablering (identisk med tiltak 5 over).

Tiltak 1 og 6 er allerede kommentert, og inngikk i Aps forrige tiltakspakke. Tiltak 2 og 3 innebærer bruk av de strengeste straffeformene vi har, fengsling og bevegelseskontroll, mot en dårlig definert gruppe som i utgangspunktet ikke har gjort noe straffbart. Man kan altså sette personer som ikke kan sendes hjem, f.eks. på grunn av fare for inhuman behandling eller at mottakerlandet ikke vil ta dem i mot, i fengsel. Årsaken til at man vil gjennomføre retur kan være at man ikke har dokumentert beskyttelsesbehov – noe som kan være svært vanskelig – eller at man har begått en kriminell handling. Det er åpenbart at alle som begår en kriminell handling skal straffes. Imidlertid er det ikke åpenbart at kriminalitet med lav strafferamme skal føre til at man skal miste beskyttelse mot fare for liv og helse, ei heller at man skal fengsles på ubestemt til på grunn av at slik fare gjør retur umulig. Dersom vi ser på problemet med ureturnerbare asylsøkere isolert er det jo et tankekors at vi mener statsborgere i fremmede land ikke har et beskyttelsesbehov når de erklæres uønsket av sitt eget lands myndigheter.

Tiltak 4 innebærer at man bevisst reduserer levestandarden til mennesker – potensielt også barn – langt under det som vil være akseptabelt for nordmenn (jfr. teltleir (19), fordi staten bruker lang tid på saksbehandling, planlegging eller returforhandlinger. Tiltaket innebærer også sosial utstøting av de aktuelle menneskene. Tiltak 5 innebærer at det som i dag omtales som sterke menneskelige hensyn – barn som har hatt så lang oppholdstid at de er fullintegrert, mennesker i behandling som sendes til en drastisk forverret livssituasjon på grunn av manglende helsetilbud i opprinnelseslandet eller tvilstilfeller ved innvilgelse av flyktningestatus, skal møte større vanskeligheter enn de allerede gjør. Avgjørelsen vil utvilsomt føre til flere avisoppslag av den typen som finnes i referansene (20, 21, 22).

Av figuren som viser antall asylsøknader i Norge er det helt åpenbart at antallet asylsøknader er nært forbundet med situasjoner som gjør at flere mennesker får et behov for beskyttelse og har krav på flyktningestatus. Det er en merkelig solidaritet som på grunnlag av disse nettopp denne statistikken vil undergave asylretten.

Årsaker til innvandringsmotstand

I den grad folk har negative holdninger til innvandring er årsaken som regel at de har et negativt inntrykk av mennesker som har et synlig ikke-norsk utseende, deres kultur, deres skikker og at de mener at innvandrere er mer kriminelle enn andre. Jeg har dessverre ikke noe tungt belegg for dette, men (den forøvrig svært reaksjonære) sosiologen Sigurd Skirbekk (23) er langt på vei enig med meg i dette (24). Det er også tankevekkende at innvandringsmotstanden er størst på landsbygda, der det er færrest innvandrere og større blant folk som ikke har hatt personlig kontakt med innvandrere (25, 26). Uavhengig av hva Arbeiderpartiet sier, er det disse følelsene de ønsker å gi et uttrykk for gjennom sine forslag til endringer i asylpolitikken. Det at enkelte arbeiderpartister prøver å framstille politikken som noe annet enn det den er, som f.eks. i denne bloggen (27), gjør ikke saken noe bedre.

Arbeiderpartiets mål

I den norske innvandringsdebatten har begrepene etterhvert mistet alt innhold. Når selv profilerte Ap-politikere som Jan Bøhler og Rune Gerhardsen sauser sammen begreper, påstander og fakta slik at resultatet blir rein bullshit, hvordan kan man forvente at folk flest er interesserte i å skille mellom flyktninger, asylsøkere og innvandrere? Underveis i forsøket på å tekkes innvandringsmotstanden kaster man sentrale prinsipper og friheter over bord.

Statistikken som er presentert tidligere i innlegget viser tydelig at innvandringsspørsmålet ikke berøres i nevneverdig grad av Arbeiderpartiets tiltak i Soria Moria 2. Dersom innvandringen totalt skal reduseres er man nødt til å gjøre noe med reglene for familiegjenforening og -etablering. Dette vil også ramme norske statsborgere, og det vil være svært vanskelig å utforme regler som bare rammer den «fremmede» innvandringen uten at disse vil være utilbørlig diskriminerende. Jeg mener at folk må stå fritt til å velge sine livsledsagere. Da hjelper det ikke å kamuflere anti-innvandringstiltak som tiltak mot tvangsekteskap – her finnes det uansett andre og mer virksomme tiltak. Den svært omstendelige prosessen knyttet til familiegjenforeninger er allerede i dag en betydelig belastning for mennesker som har funnet kjærligheten utenlands.

Arbeiderpartiets asylpolitikk er skuebrød: Det er bare snakk om å framstå som tøffe i innvandringsspørsmål. Politikken er ikke egna for å begrense innvandring, og den vil på lang sikt ikke bygge Aps troverdighet. Jeg tror formålet med Aps sporskifte er å kortsiktig vinne tilbake velgere fra Frp: Tradisjonelle arbeiderklassevelgere, vanlige folk som opplever innvandringa som et problem i sin hverdag, folk som bor i de (riktignok svært sjeldne!) områdene der feilslått bosettingspolitikk har ført til at barna knapt kan finne etnisk norske lekekamerater. Det viktigste er sannsynligvis at de ønsker å kapre noen av dem som har tatt inn over seg Frps skremmebilder og frykter at det er slik det kommer til å bli hos dem.

Aps flip-flop i innvandringsspørsmålet er et taktisk valg i en isolert politisk sak. Endringa er jo ikke kommet som en konsekvens av at andre spørsmål som opptar dem som jobber «på gølvet», eller utgjør noe grunnplan i partiet har fått større fokus. I motsetning til Norsk Radikalt Parti står Ap steilt på statlige og kommunale styringssystemer som gjør arbeidshverdagen til sliterne mer hektisk og som gir mye ansvar til den enkelte ansatte uten å gi tilsvarende innflytelse over hvordan arbeidsdagen skal legges opp (28). De legger ikke opp til å imøtekomme fagbevegelsens krav om endringer i disse styringssystemene. Det siste Bjarne Håkon Hanssen gjør før han melder at han ikke vil fortsette som statsråd er å fronte et ønske om økt bruk av private sykehus (29), stikk i strid med hva Ap lover (30). Arbeiderpartiets frykt for å provosere EU førte til at de overkjørte SV og Sp i spørsmålet om Tjenestedirektivet (31), etter å ha gitt verdiløse garantier – de er ikke blitt bekrefta av noen EU-instans (32) – mot sosial dumping til LO. Takket være Ap kan Norge også komme til å innføre Datalagringsdirektivet (33), Postdirektivet (34) og Helsedirektivet (35, 36) – der i hvert fall de to siste kan få store, negative konsekvenser for folk i helt vanlige jobber. Aps motstand mot tiltak som gjør en forskjell når det gjelder likelønn er også velkjent (37).

Når det er sagt, betyr ikke det at jeg personlig og SV forøvrig er rivende uenige med Ap på et viktig politikkområde at det er bedre å la dem få styre alene. Som Aftenpostens nøkterne gjennomgang av Soria Moria 2 viser (42), får SV et betydelig politisk gjennomslag som vi ikke ville ha hatt dersom vi sto utafor regjeringa. Vi har også lovet velgerne å være med på å utgjøre grunnlaget for ei ny rød-grønn flertallsregjering. Det er bare mulig gjennom et bindende samarbeid med Arbeiderpartiet. Den nye regjeringsplattformen gjør det likevel tydelig at styrkeforholdet mellom regjeringspartnerne har noe å si for hva slags politiske resultater man får. Det kan vi ikke endre nå, men det betyr at det selvsagt må være lov til å kritisere regjeringspartnerne sine når man mener at de tar feil. Det gjør Arbeiderpartiet også så grundig i denne saken.

Alternative tiltak

I SVs arbeidsprogram står det flere gode, alternative tiltak som ikke tar utgangspunkt i å gå en ubehagelig balansegang med menneskerettighetene eller drive appeasement vis-a-vis Frp i innvandringsspørsmål. Hovedmålet er å hindre at det i utgangspunktet oppstår situasjoner som fører til at folk legger på flukt, hjelpe flest mulig best mulig på det stedet de først kommer til og å behandle dem som kommer til Norge på en måte som sikrer at beskyttelsesbehov blir ivaretatt (38):

  • Det internasjonale samfunnet må sikre tilgang til humanitær hjelp [til internt fordrevne], og Norge må arbeide for at FNs retningslinjer for vern av internt fordrevne blir etterlevd.
  • De landene som tar imot flest flyktninger, er fattige naboland. SV vil ta initiativ til at det etableres fond i FN-regi som kan bidra til å finansiere tiltak for beskyttelse av disse flyktningene.
  • Å søke asyl er en menneskerett. Et minstemål er at anbefalingene fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) følges.
  • SV støtter rask tilbakesending av de som får avslag.
  • SV støtter tiltak som kan begrense at mennesker uten krav på beskyttelse kommer til Norge for å søke asyl.
  • SV vil at det skal fastsettes en maksimal tidsgrense, etter hvilken asylsøkere uten endelig vedtak, eller som ikke kan returneres, får en ny behandling av sin søknad. Ved ny vurdering skal ventetiden tillegges avgjørende vekt i retning av opphold. Barns oppholdstid skal særlig vektlegges.
  • SV ønsker å sikre kvinners rett til å få innvilget asyl med bakgrunn i kjønnsbasert forfølgelse i hjemlandet.
  • EUs samarbeid om asyl–, flyktning– og visumpolitikk fører til en vilkårlig behandling av asylsøkere. SV vil at Norge skal tre ut av dette samarbeidet.
  • For å unngå at land føler seg tvunget til innstramminger i flyktningpolitikken og rettssikkerheten til mennesker på flukt, må Norge arbeide for en internasjonal flyktningdomstol.
  • SV vil styrke asylsøkeres rettssikkerhet. Dagens system er for lukket, for lite etterprøvbart og for lite forutsigbart. Utlendingsnemnda bør derfor erstattes av et system med særdomstol som i Sverige.

Et siste punkt er Schengen-avtalen, der SV gikk ut og advarte mot at avtalen ville gjøre det lettere for kriminelle å operere fritt. Adgangen til å gjennomføre passkontroll ved grenseoverganger ville gjøre det langt enklere å sørge for at de få åpenbart grunnløse asylsøknadene ikke kom til behandling, og ville gjøre det mulig å innføre visumkrav for borgere i EU-land. Akhtar Chaudhry påpekte bl.a. dette under debatten om de rumenske tiggerne (39). Et visumkrav er et ikke-diskriminerende tiltak som vil gjøre det lettere å reagere på negative trender der utlendinger kommer til Norge for å bedrive uønskede aktiviteter. Det ville også gjøre det lettere å hindre at kriminelle utnyttet bevegelsesfriheten i Schengen-området til å unnslippe politimyndighetene. Det er helt åpenbart at utviklinga i Europa er i ferd med å fullstendig undergrave aslyretten (40), og det er ingen grunn til å støtte opp under dette.

Avslutning

Jeg tillater meg ei litt mer følelsesladd avslutning: Jeg er sjøl oppvokst i Groruddalen og bor på Tveita. Det er ikke farlig der jeg bor. Flyktningene fra Balkan som bor over gangen og sitter i styret i boligsameiet der jeg er leietaker er verdens hyggeligste, mest hjelpsomme folk. De oppdolla, fnisete fjortisjentene med pakistansk og irakisk bakgrunn jeg ser på T-banen utgjør ingen trussel mot min sikkerhet eller kulturelle identitet. Den somalske 4-barnsfaren som kjører bussen jeg og dattera mi tar til barnehagen gjør en viktig jobb og er en hyggelig mann. Det samme gjelder den somalske mannen som tilbød seg å hjelpe meg med å bære varene mine en dag etter at vi hadde diskutert arverekka som leder fram til Jakobs sønner. De afrikanske damene som var hjelpepleiere på et sykehjem der jeg holdt foredrag om legemiddelbruk likeså.

På den andre sida er det heva over enhver tvil at innvandringa har forandra Norge og kommer til å gjøre det i åra som kommer. Det byr på forandringer og utfordringer. Feilslått integreringspolitikk gjennom mange år har ført til at mange innvandrere har funnet seg dårlig til rette i Norge. Det har også ført til at det i noen områder har blitt så mange innvandrere at konsentrasjonen i seg selv sannsynligvis virker til hinder for integrering. Dette handler i første rekke om at tidligere regjeringer ikke har vært villige til å ta de politiske konsekvensene av å gjøre det rette: Legge tilstrekkelig med ressurser i integreringsprogram, avvikle ordninger som gjør det gunstig for kvinner å gå hjemme med barna, sørge for at barnehagen blir attraktiv og lett tilgjengelig, utvikle bosettingsprogrammer som gjør at folk får sosiale nettverk uten at de må trekke inn til Oslo, bruke ressurser på informasjon fra skoler og fritidsaktiviteter som sikrer at informasjonen kommer fram og blir forstått. Av frykt for å bli stemplet som snillistisk har man alt for lenge latt sjansen gå fra seg til å iverksette virksomme tiltak. Her er jeg glad for at regjeringa blant annet gjennom satsningsmidler til Indre Oslo øst, Groruddalen og Søndre Nordstrand har sikra gratis kjernetid i barnehagene, og at vi nå endelig får avvikla kontantstøtten. Dette er viktige SV-seire og god integreringspolitikk.

Men innvandrere med bakgrunn fra de verdensdelene som folk er mest skeptiske til utgjør ingen oversvømmelse, de er ikke mer kriminelle enn folk flest (41) og jeg kan ikke fatte og begripe at de skulle utgjøre en trussel mot vår kultur. De utgjør etter snart 40 års innvandring ikke mer enn 5 % av befolkninga. Årlig kommer omkring 20 000 nye – det utgjør bare noen tusendeler av den totale befolkninga. Hadde det ikke vært for innvandrerne hadde mange oppgaver forblitt uløste, og Norge ville vært et kjedeligere land. Norge går ikke rundt uten innvandrerne. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet i likhet med SV var mer opptatt av å få fram dette, i stedet for å gjennomføre tiltak som gjør noe annet enn det de sier at de skal gjøre og som bidrar til å svekke oppslutningen om en av menneskerettighetene.