Libyakrigen – veit vi hva vi gjør?

Det er trolig blitt sagt av flere, uavhengig av hverandre (1), men «I krig er sannheten første offer» er et treffende sitat. Jeg har tidligere skrevet et mer generelt innlegg om krig og sannhet (2). Libya-krigen er intet unntak. Vi reagerte vel alle med avsky da vi hørte historia om at Gadaffi skal ha kjøpt inn containerlass med Viagra til en voldtektskampanje. Nyheten fikk massiv dekning i norske media (3, 4, 5, 6, 7, 8, 9). Er det sant? Det er vanskelig å si for den som ikke har andre informasjonskilder enn media, ja det er nok vanskelig å si for mange politiske beslutningstakere også. Irak-krigen ga oss et ganske ekstremt eksempel på at den som får informasjon som passer til sitt eget politiske standpunkt i skremmende stor grad er villig til å godta det som sant, enda det ikke finnes fysiske bevis:

They gave me this chance. I had the chance to fabricate something to topple the regime.

– Rafid Ahmed Alwan al-Janabi

Historia om mannen som dikta opp Iraks program for biologiske våpen og fikk verden til å tro på det er gjengitt hos den britiske avisa Guardian (10).

Sjøl om det er umulig å avkrefte historia om den sentralt planlagte voldtektskampanjen i Libya, er det visse elementer i historia som fortjener større oppmerksomhet. Nettstedet WhoWhatWhy skriver en artikkel om hvordan hovedkildene i den opprinnelige nyhetshistoria ikke oppholder seg i Libya, men vil ha en klar fordel av at Gadaffis regime faller (11). Til dels må de regnes som en del av den libyske opprørsbevegelsen. Det betyr sjølsagt ikke at det er sant, men det illustrerer behovet for å holde hodet kaldt og skaffe seg best mulig informasjon. Saken illustrerer hvordan krigspropaganda kan ta i bruk alle virkemidler for å diskreditere og spille på følelser.

To argumenter brukes for å forsvare at det er NATO, og ikke FN, som står for den militære maktbruken i Libya:

  1. FN har ingen egen militær kapasitet
  2. Det er «vanlig» at FN gir myndighet til regionale organisasjoner til å utføre militær oppdrag

Det første argumentet er nok det beste. FN har ingen stående styrker. Det har ikke NATO heller, organisasjonens militære kapasitet bygger på medlemslandenes, slik en FN-operasjon vil bygge på bidrag fra medlemsland. Hovedforskjellen er at NATO har en permanent, integrert kommando som ha mulighet til å ta i bruk bidrag fra medlemslandene i samme øyeblikk som et lands myndigheter vedtar å stille dem til disposisjon. Denne forskjellen er ikke uvesentlig.

Det andre argumentet er dårlig. Det at dette er «vanlig» bygger på temmelig kontroversielle omstendigheter. Den Afrikanske Union har FN-mandat for noen operasjoner i afrikanske kriger. NATO har fått FN-mandat – etterskuddsvis – for krigene i Kosovo og Afghanistan. Begge NATOs kriger var folkerettsstridige i det øyeblikket de begynte. I likhet med Libya-krigen illustrerer de også behovet for større åpenhet. I den norske debatten har imidlertid dette spørsmålet så langt dreid seg om å få vite hvilke mål norske fly har bomba – etter at det har skjedd. I Libya har vi nå fått en sak som viser behovet for å få større åpenhet om hvilke prioriteringer som gjøres når bombemålene velges ut. NATO-fly har bomba et fattig boligstrøk i Tripoli, med flere sivile dødsfall som følge (12).

Var dette et uhell? Skyldtes det dårlig etterretningsinformasjon? Har NATO informanter i den libyske opprørsbevegelsen som egentlig er infiltratører som vil sverte organisasjonen for å styrke Gadaffis regime? Eller var det kanskje «collateral damage» – sivile tap man var villige til å akseptere i et forsøk på å nå et mål som gjemte seg i dette boligstrøket. Det veit vi ikke, og det vil vi heller ikke få vite. Utlevering av denne typen informasjon i tide til at den blir nyttig for en offentlig debatt om krigen vil skade NATOs evne til å føre krigen.

For meg er det uakseptabelt. Jeg er ikke tilfreds med å – gjennom mitt lands myndigheter – stå ansvarlig for krigføring i andre land, der beslutninger om hvilke sivile tap som tåles tas på bakrommet av NATOs generaler. På samme måte som vi er tvunget til å spekulere i omstendighetene rundt slike hendelser, vil alle drøftinger av hvilke interesser og motiver NATO og medlemslanda har i krigen forbli spekulasjoner. Enkle å avfeie i en kritisk debatt. Jeg mener likevel at det er helt åpenbart at det finnes en rekke mulige interesser og motiver som drøftes.

Derfor mener jeg at Norge aldri burde bidratt i Libya-krigen. Dersom vi mener at det er nødvendig å gripe inn i andre lands interne forhold for å beskytte sivilbefolkninga bør vi arbeide for at det opprettes en stående FN-kommando som rapporterer til FNs generalforsamling, med Sikkerhetsrådet som utøvende organ. De ulike motivene og interessene som finnes i FN vil i det minste bidra til at vurderingene som blir gjort tåler dagens lys. Det føler jeg meg langt fra sikker på at de gjør i dag.

Boikott og dialog

100 norske kunstnerar og akademikerar har signert et opprop for akademisk og kulturell boikott av Israel. Du kan lese oppropet her. Eg er en av de som har signert. Korfor har eg gjort det?

I sjølve oppropet blir mye av det uakseptable i Israels politikk overfor det palestinske folket i de okkuperte områda forklart. Den siste tida har det blitt svært tydelig at israelsk politikk har dreid i meir sjåvinistisk retning, og enkelte av regjeringspartia er ikkje en gang interesserte i å forhandle fred med palestinerane. Samtidig med at Israel fortsett folkerettsstridig blokade av Gaza og utbygging på Vestbredden er det ingen statar eller internasjonale organisasjonar som er villige til å bruke sterkare virkemiddel for å få Israel til å endre politikken sin. Sjøl tiltak som våpenembargo er tilsynelatande politisk umulige.

Slike krav kunne vært retta mot fleire statar. Marokko okkuperer og undertrykker til dømes Vest-Sahara på en brutal og folkerettsstridig måte. Det som rettferdiggjør en særskilt reaksjon mot staten Israel er det faktum at landet er et demokrati. Israelske akademiske og kulturelle institusjonar er frie og har fullt ansvar for sine valg. Det samme gjeld menneska som befolker disse institusjonane. Slik situasjonen er no er måten de bruker det ansvaret på viktigare enn det utbyttet vi som akademikerar eller kunstnerar har av samarbeid. Det blir ofte hevda at boikott er et hinder for fredsskapande dialog – men kor er no egentlig denne dialogen? Boikott betyr ikkje at vi skal la være å snakke med israelerar, men at vi begrenser oss til å snakke om det som er viktigst no. Eg meiner dette standpunktet kan være ei ansporing til fleire samtalar og ikkje færre.

Dette er også hovedargumentet mot de som hevder at en boikott strir mot den akademiske og kunstneriske friheta: Kordan veier vi ulike etiske handlingsprinsipp mot kvarandre? Er enkeltmenneskets ansvar størst når det gjeld å bruke sine evner til beste nytte for menneskeheta når det gjeld å utvikle ny kunnskap, forståing og opplevelsar, eller er det i blant viktigare å utnytte ei begrensa evne til å hindre tap av andres frihet? Eg kjemper for den akademiske friheta når det gjeld den største trusselen i dagens Norge: kommersialisering av forskning. Eg meiner likevel det er viktigare å kjempe for palestinerane sine rettar overfor Israel enn å holde muligheten åpen for å samarbeide faglig med israelsk akademia om det skulle komme til å være nyttig for meg. Om noe etisk prinsipp har krav på absolutt gyldighet til ei kvar tid, er det ikkje den akademiske friheta, men respekten for livet og enkeltmenneskets frihet. Gjermund Granlund og Marie Rædergård har ellers skreve et godt innlegg om dette. Eg forplikter meg til å ta initativ til fredsdialog med israelske akademikerar i de tilfella der eg ellers ville tatt initativ til samarbeid.

Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet for å påvirke Israels politikk. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten Israel til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen. Om en boikott får brei oppslutning vil den også kunne bidra til å korrigere virkelighetsoppfatninga i den israelske opinionen ved å vise at verden rundt Israel på et saklig grunnlag føler seg nødt til å ta avstand fra statens politikk på en slik måte at det rammer vanlig, sivilt samkvem.

Eg har også skreve om akademisk boikott tidligare. Se her og her.

Soldatkultur

De siste dagane har det pågått en heftig debatt om kulturen og holdningane til norske soldatar i Afghanistan etter at VG slo opp noen sitat fra Magnus Rønningens nye prosjekt, «mannebladet» Alfa. Sitata som har fått mest oppmerksomhet er at «å krige er bedre enn sex» og at «Det å være i kamp er verdt de tre månedene uten puling.» Mange har meint mye om dette. Forsvarsministeren, veteraner og sentrale representantar fra forsvarsledelsen har omtalt sitata som «uakseptable», «symptom på ukultur», «hån mot de som har ofra liva sine» og «forkastelige holdninger«. Opposisjonen har kritisert reaksjonen for å være «hysterisk» og omtalt den som «å dolke soldatane våre i ryggen«.

På en måte har eg lyst til å gi alle rett. I kvar sin debatt. Men dette er ikkje egentlig én debatt. Det er fleire. Det overrasker meg litt kor dårlig akkurat dette er komme fram i media. Hovedfokuset har ligge på soldatane sin personlige reaksjon. Høgresida, som vanligvis sett æra si i å framstå som de mest kunnige når det gjeld militærfaglige spørsmål har så langt eg har registrert ikkje spurt seg om kva følger uttalelsane og mediedekninga kan få for de norske soldatane som kriger i Afghanistan, og kva uttalelsane sier om treninga til norske soldatar. Før vi går vidare vil eg for ordens skyld understreke at eg er en sterk motstander av det norske bidraget til denne krigen. Om du vil, kan du lese meir om korfor her, her og her.

Om en skal prøve å få litt oversikt og være saklig, så må en skille mellom spørsmåla som stilles og bør stilles. Eg har prøvd å lage ei uttømmande liste:

  1. Kva er en normal respons på stridshandlingar?
  2. Kor stort er soldatanes individuelle ansvar når det kjem til disiplin i møte med ikkje-militære?
  3. Kva ansvar har militære lederar for å skape rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur i avdelingar som står i aktiv strid?
  4. Kor stort er militære lederars ansvar når det gjeld trening på og tilrettelegging for soldatars møte med ikkje-militære?
  5. Kor stort er medias ansvar når det gjeld å formidle holdningane til soldatar som deltar i aktiv strid?
  6. Kva konsekvensar kan det få for soldatane personlig om opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  7. Kva konsekvensar kan det få for krigføringa om soldatanes personlige opplevingar fra en pressa psykisk situasjon eksponeres for ikkje-militære?
  8. Kva er de viktigste hensyna politiske lederar bør ta i handteringa av ei slik sak?

Det kan se ut som om det nesten bare er de tre første spørsmåla som egentlig er blitt behandla i den offentlige debatten. Det første spørsmålet er altså kva som er en normal respons på å være i strid. Dette er ikkje egentlig en debatt. Alle, sjøl forsvarsledelsen og Faremo er trulig enige om at de ekstreme psykiske påkjenningane som følger av å være i akutt livsfare gir behov for å avreagere. Dette er også kjent fra andre sammenhengar. Patologar, krigskirurgar, brannfolk og politi har alle formar for intern humor og sjargong som kan framkalle brekningar hos utenforståande. Men korfor uttaler de seg da som de gjør? Eg kommer tilbake til det i drøftinga av punkt 8.

Når det gjelder den individuelle soldatens disiplin i møte med ikkje-militære, vil eg påstå at normen er absolutt. Eg har sjøl vært to år i militæret, rett nok ikkje i den grønnaste tjenesta, og eg hadde ingen utenlandsopphold, så eg skal ikkje skryte på meg forståelse for kva de som er i Afghanistan opplever. Likevel vil eg påstå at de mentale ferdighetane er vel så viktige som de stridtekniske. Blant disse er evna til etisk refleksjon, men også å vite kva informasjon du kan dele med kven. Det at krigens krav i ytterste konsekvens kan føre til at en må akseptere en svekka evne til å se sine væpna motstanderar som fulle menneske er et av de farligste aspekta ved krigen. I situasjonane der det er du eller eg, vil alltid eg vinne. Andreas Høstmælingen, spesialist i klinisk psykologi, skriv i Dagbladet om behovet for distanse til fienden og krigshandlingane. Eg meiner han undervurderer soldatanes plikt til å forstå ulike situasjonar. Samtidig er det snakk om unge soldatar som ofte ikkje har opplevd anna enn soldatlivet det siste halvanna året. Det er menneskelig å feile.

Soldatanes displin og situasjonsforståelse avheng sjølsagt har fått god og tilstrekkelig opplæring og trening. Her har den nære ledelsen på avdelingsnivå stor betydning. I punkt 3 dreier det seg om rammer for avreaksjon/terapi og god militær kultur. Forsvarets institusjon for avreaksjon og terapi (mange soldatar vil fnyse av det siste ordet) er hovedsakelig debriefen, en samtale etter endt oppdrag eller spesielle episodar, og permisjonen – ei reakklimatisering i sivile omgivelsar.  Vidare: Gode holdningar må læres. Forsvaret tar konsekvensen av dette ved å gi befalet karakterar i militær holdning. Men arbeidet med holdningar kan aldri settes til side som et ferdig kapittel, det er en kontinuerlig prosess. Ansvaret for soldatanes mentale helse og holdnngar ligg hos avdelingssjefane, og det er stort.

Møte med journalistar i manneblad er etter mi meining ikkje ei god ramme for avreaksjon.  Befalet til soldatane må ta ansvar for at soldatane får tilstrekkelig opplæring og oppfølging når det gjeld å møte den sivile verden. Her kan de se ut til at lederskapet har svikta. Det er uten tvil ei påkjenning for soldatane å se det mediekjøret de har skapt, opplevelsen av manglande støtte er sikkert også vond. Eg har vanskelig for å akseptere at det ikkje er avdelingssjefanes ansvar å sørge for at soldatane er forberedt til møte med journalistar.

Det leder oss til spørsmålet om journalistane sitt ansvar. Eg vil tru soldatane som er blitt siterte ville ha en god sak i PFU om de hevda at Alfas reportasje braut med Vær varsom-plakaten. Paragraf 3.9 i plakaten lyder:

Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Eg vil påstå at det ikkje er tvil om at 1) Alfa-Redaktør Magnus Rønningen var godt klar over reaksjonen sitata ville framkalle i norsk offentlighet, 2) Alfa-redaksjonen var klar over forholdet mellom psykologi og disiplin og 3) det ikkje er tilfeldig at sitata blei lekka til VG kort tid før mannebladet blei lansert. Det  er altså ganske lett å se at Rønningen & co har sterke egeninteresser i saka. Det kan sjølsagt hevdes at det var så viktig å formidle soldatanes opplevelse av stridssituasjonen at denne bestemmelsen i Vær varsom-plakaten burde fravikes. Jamfør drøftinga knytt til punkt 1 kan eg ikkje se at det er tilfelle. Det kan også godt hende at soldatane ikkje ville trives med en påstand om at de burde behandles med varsomhet. Det å bruke denne bestemmelsen i plakaten innebær jo ei viss umyndiggjøring, men det er noe en profesjonell redaksjon bør ha et avklart forhold til. Eg synes det virker som om Rønningen & co i alt for stor grad har fremma sine egne interesser.

Sjøl om det går an å hevde at nyhetsverdien i stridspsykologien er tvilsom, kan det likevel være et poeng at aktualiteten den norske deltakelsen i Afghanistan som ramme gjør at soldatane sine uttalelsar får større nyhetsverdi: Unge nordmenn er satt i en situasjon der de tvinges til å dehumanisere fienden. Den norske opinionen har så langt ikkje tatt stilling til dette spørsmålet på en skikkelig måte. VGs oppfølgingar om soldatkulturen (f.eks. denne) har til tider vært overdrevne, men de har trukke opp denne debatten. På dette feltet har det journalistiske arbeidet vært viktig og rett. Dette knytter seg også til punkt 8.

Spørsmålet om kva personlige konsekvensar det får for soldatane når de skarpe erfaringane deres blir delt med offentligheta har vært drøfta i noen grad. Det har først og fremst vært høgreorienterte kommentatorar og politikerar som har omtalt forsvarsministeren og forsvarsledelsen sine uttalelsar som et «svik mot soldatane» og «ryggdolking». For eksempel har Frps Tord Lien blogga om at soldatane sin motivasjon kan bli svekka og at korpsånden til de norske kontigentane kan blir ramma av den norske debatten. Dette er for einøyd. Enkeltsoldatar kan være sterkare våpen i media enn på slagmarka.

For i spørsmålet om kva konsekvensar det kan få for krigføringa at enkeltsoldatar deler sine opplevingar med pressa er det ikkje mange som har vært på banen. Sjøl meiner eg at en krig som ikkje kan føres uten at det media skriv tåler dagens lys ikkje skal føres. Uten mediedekning går demokratiet i blinde, og derfor blei eg svært glad for reporteren Pål Refsdals mediekritikk i et nylig intervju: Han peiker på at Afghanistan-krigen i stor grad blir dekka på Forsvarets premiss – ved at det er Forsvaret som ved sin tilstedeværelse gjør det mulig å rapportere. Han meiner at norske media bør dekke krigane meir uavhengig og bruke reporterar som er i stand til å ha egen base i krigsområda.

Det er likevel heilt klart at det som kommer fram i norske og internasjonale media, i den grad det fanges opp, vil bli brukt av norske styrkers motstanderar i Afghanistan. Eg har tidligare skreve om kordan den moderne krigen avheng av det som etter kvart er blitt en klisjé – «Hearts and minds». Zahir Atari peiker på noe veldig viktig når han framhever reaksjonane norske soldatars uttalelsar og symbolbruk vil framkalle hos vanlige afghanerar. Disse oppslaga vil ikkje styrke den norske krigsinnsatsen. En treng ikkje å være for norsk deltaking i krigen for å skjønne at det er negativt å auke Talibans moralske pondus. At dette aspektet har passert så mange høgreorienterte kommentatorar og politikerar hus forbi, synes eg vitner om ei skremmande polarisering. Frps uttalelsar er i så måte usedvanlig ansvarslause: De både bagatelliserer og normaliserer sitata til soldatane i Alfas sak uten å ta forbehold om kontekst. Det blir nærmest framstilt som moralsk høyverdig.

Siste punkt var kva hensyn ansvarlige lederar og politikerar bør ta. Det primære hensynet er det overordna: Kordan reagerer en for å sikre krigsinnsatsen? Det hadde sjølsagt vært bedre om de spurte seg kordan krigen kunne avvikles, men når beslutninga om å føre krig først er tatt, kan til og med anti-militaristar være enige i at han bør føres på best mulig vis. Sekundært bør de spørre seg om kordan de ivaretar sine undergittes interesser på en best mulig måte. Sekundært – det er nøkkelordet. I krig er enkeltmenneske middel for å oppnå et mål. Drit i Kant. Enkeltsoldatanes oppleving av svik bleikner om det er et stort propagandatap som står på spill. I intervjuet med Zahir Atari som eg refererte til over, blir også Norges image framheva. Om den militære komponenten i krigsstrategien skal være effektiv, må vanlige afghanerar ha tillit til at NATO-styrkene er der for å ivareta deres interesser. Om norske soldater framstår som hedningar som bruker drap til å avreagere for seksuelle frustrasjonar blir det bildet vanskelig å opprettholde. Slik sett har Faremo og det Rønningen & co foraktelig omtaler som «kontorrotter» i forsvarsledelsen handla heilt rett: De har svekka propagandaverdien til uttalelsar og symbolbruk ved å slå fast om at dette er brudd på etiske standardar, normer og reglar.

For å oppsummere: Det er forståelig at norske soldatar reagerer og prater som de gjør, men både de sjøl, lederane deres og journalistar har et ansvar for å unngå at reaksjonar på en brutal tilværelse kommer ut i offentligheta på en måte som er til skade for soldatane sjøl. I den grad det ikkje er snakk om sjokkreaksjonar er det etisk forkastelig, og et individuelt og ledelsesmessig ansvar for holdningar og disiplin. Militære og politiske lederar gjør taktisk rett i å avskrive uttalelsane som normbrudd og gi inntrykk av å ville ta et oppgjør med en ukultur.

Avslutningsvis vil eg likevel spørre om denne situasjonen er et symptom på at vi har fått noe heilt anna i Afghanistan enn det vi blei fortalt at vi skulle få. Krigen er langt hardare no enn han har vært, og om oppslaga vi har sett til dels har blåst opp enkelthendingar, kan de også være symptom på det moralske forfallet som skapes i ei hengemyr. Snakker vi om politikk på strategisk nivå er det kanskje på tide å spørre seg om den norske krigsinnsatsen bør opp til en meir grunnleggande debatt. Forutsetningane er betydelig endra siden ISAF-styrka blei oppretta, og det er lenge siden krigen hadde klar støtte i den norske opinionen. Det siste norske livet er neppe tapt – kor mange har vi å miste? Og kor mange afghanerar er vi villige til å ofre for å støtte ei afghansk diktatorregjering som fusker til seg valg og slepp krigsforbryterar til ved regjeringsbordet? Eg vil ikkje ta noe moralsk ansvar for tapet av menneskeliv som dagens politikk fører til, og vil derfor demonstrere mot det norske bidraget i Afghanistan-krigen 7. oktber. Les meir om demonstrasjonen her.

Nobels fredspris – en vits?

Det ble i dag kjent at USAs president Barack H. Obama får Nobels fredspris for 2009 (1). Tildelingen reduserer fredsprisens verdi vesentlig. Sedvanen har lenge vært å tildele prisen til personer som har gjort noe for å få slutt på pågående kriger. I de siste åra har prisen blitt tildelt til personer som har gjort noe for freden i et breiere perspektiv. Men prisen har alltid blitt tildelt til personer som har lagt ned en langvarig innsats og som har konkrete resultater å vise til. Riktignok har denne praksisen blitt kritisert for å være i strid med Alfred Nobels testamente (2), der det heter at

«the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes, to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind. [One] part [shall be given] to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»

Riktignok har Obama i løpet av det ennå ikke utløpte, første året sitt som president ytret en viljepå USAs vegne til å satse på internasjonale institusjoner og å jobbe for nedrustning, men hvilke resultater har han å vise til? Så vidt jeg vet er det eneste konkrete som har skjedd et nedrustningstiltak, og det gikk ut på å skrinlegge det planlagte rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia til fordel for en nedskalert, mobil versjon. Jeg har tidligere skrevet lassevis av innlegg om krigen i Afghanistan, som Obama så langt ikke har gjort det minste for å avslutte. USA er også fremdeles involvert i en krig i Irak. Obama har her vist at han ikke er i stand til å oppfylle løftene sine, for uttrekningen fra Irak er blitt forsinket i henhold til hva han lovet. USA er dessuten involvert i krigshandlinger andre steder, blant annet Somalia og Pakistan.

Selv om det at prisen tildeles for Obamas løfter om nedrustning og å satse på internasjonalt samarbeid på sett og vis er mer i tråd med fredsdefinisjonen i Nobels testamente, vil det være en katastrofe dersom det å komme med luftige skal være tilstrekkelig for å få den tildelt. Det eneste gode som kan komme ut av denne tildelingen er at Obama legger seg i selen for å leve opp til begrunnelsen for tildelinga, for det er åpenbart at Obamas plutselige opphøyelse til verdens håp vil fullstendig undergrave prisens verdi dersom han ikke virkelig gjør noe for freden.

For en mer humoristisk og mindre indignert analyse anbefaler jeg Ingvild Reymerts sammendrag fra sosiale medier.