Akademisk boikott

I kjølvannet av at universitetsstyrerepresentant Helle Linné Eriksen fremma forslag for universitetsstyret ved Universitetet i Oslo om at det bør innføres en akademisk boikott av Israel har bl.a. preses i Det norske vitenskapsakademi, Nils Christian Stenseth (1) og ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen (2), lagt fram nokså grundige redegjøringar for korfor akademisk boikott i deres øyne ikkje er en god idé. Eg er fremdeles uenig, og begynner med Stenseth:

I sitt bloginnlegg hevder han at akademisk boikott ikkje er et verdig akademisk virkemiddel. Det er jo i utgangspunktet en verdidom. Det betyr at han tar på seg kappa si og uttaler seg som forvalter av akademias verdiar. Tittelen tatt i betraktning er han i sin fulle rett der. Som preses er det oppgava hans. Han følger likevel raskt om med et par prinsipielle synspunkt. Stenseth er prinsipielt uenig i enkvar akademisk boikott, med mindre det foreligg institusjonar der forskinga er underlagt politisk diktat, eller det gjeld forskerar, eller institusjonane der de jobber –  dette er litt uklart – som sjøl fravik grunnleggande vitenskapelige prinsipp, herunder hans eget om dialog med alle partar.

Hvis eg skulle være litt vrangvillig, ville eg påpeke at han har lagt opp til et toleransens paradoks (3) i høve til vitenskapen. Han vil bare lukke seg for de lukka, for å si det slik. Den prinsipielle holdninga hans åpner for å diskutere akademisk boikott i de tilfellene der det har skjedd reelle overtramp. Dette er jo også relevant når det gjelder kjernen i saka, og fører til et spørsmål om kva nivå i hierarkiet som er akseptable angrepspunkt. Når den israelske staten nekter Noam Chomsky adgang til Vestbredden og dermed bryt med den akademiske friheten, ikkje gjennom å avstå fra egen tilgang til åpenhet, men ved å hindre andre i deres åpenhet, kan en jo spørre seg om ikkje staten Israel oppfyller Stenseths krav – og om det prinsipielle vilkåret hans for boikott av statlige israelske universitet er innfridd. Kva med Bar-Ilan-universitetets tidligare filial Ariel University Center of Samaria (4), som ved å stå på okkupert land legitimerer okkupasjonen og en politikk som «nødvendiggjør» streng bevegelses-, forsamlings-, organiserings- og meiningskontroll?  Dette er unektelig flisespikking, men viser likevel det problematiske i å prøve å sette opp ei rein prinsipiell begrunning. Stenseth følger opp med:

Å gå imot akademisk boikott er å støtte den enkelte forskers rett til å utøve sin vitenskap uten politiske og nasjonale grenser.

Joda, dette er et legitimt liberalt standpunkt, men no har han jo allerede erkjent at institusjonar kan være legitime mål for en boikott. Dessuten: Både dette prinsippet og det forrige prinsippet står i fare for å begå det som etter mi meining er en etisk kardinalfeil: Å isolere ett etisk prinsipp fra «dialog» med andre. Hvis vi legg til grunn ei konsekvensetisk holdning, er dette åpenbart uholdbart. Det er også tvilsomt om nettopp den akademiske friheta er det prinsippet som utgjør siste skanse i kampen for menneskets frihet, og derfor må sikres det ultimate vernet. Stenseth lister deretter opp to (i mine øyne ei) skadevirkninger en akademisk boikott vil få. Den går ut på at brudd i fri informasjonsutveksling skader forskerars arbeid og vitenskapen som institusjon. Eg meiner det er like legitimt å spørre om ikkje de vitenskapelige institusjonanes manglande evne til å ta stilling til etisk-politiske spørsmål bør være like belastande, men her er vitenskapen trass alt i tallrikt selskap.

Siden beskyldningar om naivitet heng lavt i denne debatten, vil eg avskrive mesteparten av det Stenseth deretter tar opp som naivt. Han hevder at forskerar har en privilegert tilgang til politiske kanalar, blant anna i kraft av sitt apolitiske ståsted, og viser til Nansen som foregangsfigur. Eg har lita tru på at forskerar har større innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikk enn det FN og internasjonale menneskerettsorganisasjonar har. Ved å vise til Nansen, åpner Stenseth for å satse på å utvikle unike vitenskapelige personligheter som i kraft av den voldsomme respekt de nyter i verdenssamfunnet kan virke som døråpnerar, opinionsdannerar eller til og med forhandlerar. Da er vi vel inne på folk som Rajendra Pachauri eller Shirin Ebadi. Men eg tviler på at noen av disse ville oppnådd noe særlig i høve til Israel-Palestina-konflikten. Når en mann som Desmond Tutu velg parti (5) – sjøl om han ikkje er akademiker – virker det i det heile tatt usannsynlig at denne typen påvirkning skal ha noen effekt.

Spørsmålet om effekt er det som bringer meg videre til Minerva-redaktørens innlegg. Andresen stiller opp fem vilkår for boikott. Det er ikkje heilt tydelig om han har sugd de av sitt eget bryst, men eg antar det. Det første vilkåret – at det må foreligge en legitim grunn, i form av en vedvarande og klart umoralsk politikk. Eg kan si meg enig i dette vilkåret, og det kan synes som om Andresen også er enig i at dette vilkåret er oppfylt. Det andre vilkåret er at boikotten må ha et klart politisk mål. Eg er heller ikkje uenig i dette vilkåret, men her ser det ut som om eg og herr redaktøren i større grad er usamde i om det er møtt. Den alternative politikken er i mine øyne at okkupasjonen opphører og at det palestinske folkets menneskerettar blir anerkjent. Dette er trulig ikkje spesifikt nok i Andresens øyne. Eg foreslår at vi lar det ligge til litt seinare i innlegget.

Det tredje vilkåret er at det må være sannsynlig at boikotten bidrar til den definerte politikkendringa. Ved dette hefter Andresen noen forbehold som i sin ytterste konsekvens undergraver vilkåret, og legger til ei politisk vurdering. Eg synes vel dette er det punktet han er svakast i sitt forsvar for grenselaus akademisk toleranse. Det fjerde vilkåret han nevner er at boikotten må være målretta. Den må i minst mulig grad ramme politisk nøytrale eller til og med politiske meiningsfellar. Det femte punktet er ymse saksspesifikke forhold (rein politikk), som eg skal ta til slutt.

Det begynte å skurre allerede i vilkår to. Den prinsipielle enigheta vi trulig står igjen med er at politiske handlingar bør ha mål. Men kva et mål er og kor spesifikt det må formuleres for å være godt, er et veldig vanskelig spørsmål. I mange – ja, når eg tenker meg om kanskje alle – tilfeller opplever vi at større eller mindre utfordringar krever en politikk før det er tid til å utrede alle mulige konsekvensar av den politikken som blir formulert. Sant å si trur eg at dette er sjølve definisjonen på politikk: Formulering av mål om å handle på vegner av andre, med gitte føresetnader, men der konsekvensane av handlingane ikkje er overskuelige på lang sikt. Og her lurer eg på om ikkje eg og Andresen skiller veg for godt – for eg er ikkje sikker på om eg anerkjenner behov for andre vilkår knytta til boikott enn det eg gjør til andre politiske virkemiddel – det er – ideelt – opplyst, aktiv tilslutning.

Slik eg ser det, er det også denne døra som bli åpna på gløtt i vilkår tre, som forutsett at det er mulig å gjøre ei sammenhengande, kortsiktig konsekvensanalyse med graderte sannsynligheter. Boikott, eller avgrensa dørstenging, er politikk. Politikk kan være målretta, men ofte tar den utgangspunkt i kva folk meiner er rett. Debatten om virkemiddel i norsk helsepolitikk, og sammenhengen mellom disse og sosialpolitikken, bør være tilstrekkelig til å overbevise politisk interesserte leserar til å se at vilkåret om virkningas sannsynlighet er urimelig i alminnelig politisk praksis. Det er ikkje galt i en teknisk-politisk forstand (Andresens argumentasjonsnivå – sjøl om eg dermed underslår at han også prøver å lage en «boikottens begrensande pliktetikk») å hevde at auka stykkprisfinansiering og «valgfrihet» vil gi dårligare tilbud til folk fra lavare sosiale lag. Men det kan hende – sjøl om eg har sterke tvil – at det er galt når en spør kva som faktisk er sant. Siden vi ikkje veit eller på forhånd kan få vite det med de midla vi har tilgjengelig, må vi bare spørre folk kva de trur. Den teknisk-politiske målestokken er om tiltaket fører til at du når måla dine, men når vegen er uoversiktlig, blir vilkåret for å gå i gang et spørsmål om tillit. Da hjelper det sjølsagt om du kan sannsynliggjøre at tiltaka virker, men det er ikkje alltid mulig.

Vilkår fire framstår ikkje som meir uangripelig: Etter dette vilkåret vil alle streikar i offentlig sektor være teknisk-politisk gale. Med mindre en, som fagforeningane gjør, forteller de som blir ramma, kven som har skylda for at de blir ramma. Det fins sikkert noen statsvitenskapelige teoriar som har fine navn på dette, men ei politisk handling er avhengig av både «intern» og «ekstern» oppslutning. De som iverksetter handlinga er avhengige av oppslutning i egen organisasjon, men den avhenger igjen av kva slags respons de får av omverdenen. Det gjelder både de streikande og politikerane som ikkje vil innfri krava deres. I utdypinga av punktet blir det lett å angripe han enda en gang – når han meiner at boikotten ideelt sett bør avgrenses til å virke bare på resultatene av den politikken som den er laga for å hindre. Skal en boikott av fagforeningsknusande kolombiansk Coca-Cola bare ramme Coca-Cola laga i Kolombia? Har den jevne forbruker tilgang til informasjon om korvidt varane i grønnsaksdisken er laga i Israel eller i ei av landets busetnader på okkupert område? Er det rimelig å tru at den økonomiske effekten av en isolert okkupasjonsboikott vil være et insentiv til politikkendring?

Dette får tjene som ei foreløpig perforering av de foreslåtte boikottkriteria. Når vi går vidare til vilkåra for den spesifikt akademiske boikotten, skal Andresen ha ros for at han prøver å veie ulike handlingsprinsipp opp mot kvarandre. Han fortjener imidlertid kjeft for at han bruker yndlingshersketeknikken sin (eg har debattert med han før): Å påstå at meiningsmotstanderar sine argument er tilpassa konklusjonen før analysa er gjort. Som om noen står uten inngangsverdiar i ei analyse. Når han gjennomgår sine vilkår kunne eg anklage han for det samme. I punkt 1 underslår han at Sør-Afrika blei inntatt av kvite europeerar, blant anna ved hjelp av erobringskrig. Eg har vondt for å tru at han ikkje har hørt om engelskmennas krig mot zuluane (6) – men den er kanskje irrelevant av enkvan grunn. Apartheidpolitikken blei, i likhet med okkupasjonspolitikken, innført gjennom organiske, politiske prosessar med vekt på å ivareta de bemektiga gruppenes interesser. ANC og andre svarte, anti-apartheidgrupper var på gitte tidspunkt politiske aktørar som brukte vold og geriljakrig for å nå sine mål (7). En viktig grunn til fordømminga av Sør-Afrika var også utenrikspolitisk: Okkupasjonen av Namibia og forholdet til nabolandet Rhodesia (som i form av Zimbabwe har fått si egen tragiske historie). For å bruke Andresens eget grep: Han skriv om historia med utgangspunkt i sine egne konklusjonar. Det er heller ikkje særlig saklig når han skriv slikt som dette:

Det finnes en rekke akademikere i Israel som kunne ha betydelig kunnskap å tilføre Linné Eriksen og Larsen (…). Det ligger i boikottforslagene et implisitt syn om at alle som har endog moderat annerledes innfallsvinkler (…), er delaktige i eller ansvarlige for okkupasjon; til det punkt at man ikke lytter til ulike versjoner av det som foregår. Det synes ualminnelig uklokt.

Viss vi kryp opp av skyttergravene, er det innlysande at alle konflikter der det er aktuelt å vurdere ulike politiske virkemiddel vil ha sine særegenheter. Om en skal handle og kordan en i så fall skal gjøre det er igjen et politisk spørsmål. I spørsmålet om en boikott skal virke, er det innlysande at et ensomt Universitetet i Oslo kan boikotte til krampa tar det, uten at noen vil løfte et øyebryn. Men som eg spurte Dag Harald Claes (8): Kan Andresen gjøre rede for kausaliteten til kongressvedtaket i 1986 som innleda USAs handelsboikott av Sør-Afrika? Effekten av boikottar er som effekten datavirus – svært avhengig av kordan det blir pakka inn, bæreranes mottakelighet og sist, men ikkje minst, en fullstendig uoversiktlig infrastruktur. Eg trur aldri USAs kongress ville ha fatta vedtaket sitt om det ikkje var en for en vital boikott i andre sektorar og land.

I det Andresen vidare skriv, gjør han seg igjen skyldig i selektiv historiefortelling: Det tok tiår å etablere en omfattande boikott av Sør-Afrika. Den var også i utgangspunktet kjempekontroversiell. Når det gjeld endringane på spillebrettet – ny teknologi og en heilt anna infrastruktur i forskninga – skal eg tilstå han et poeng, men vil også notere meg for mitt eget: Sjøl om dette gjør det vanskeligare å gjøre boikotten brei med hensyn til virkemiddel, auker det potensialet for å iverksette den raskt, overvåke den og sikre einhetlig praksis. Anklagen om naivitet tar eg med knusande ro, for det ser ut til at Andresen har misforstått meg. Det eg ønsker at boikotta forskerar skal tenke er ikkje «oi, no er eg boikotta, de sier det er på grunn av okkupasjonspolitikken, hm… kva meiner eg egentlig om den?», men «faen heller, har de toskane som styrer landet klart å irritere verden så grundig at eg de har bestemt seg for å hindre meg i mitt daglige virke – kva kan og bør eg gjøre med det?». Eg har vanskelig for å se at dette målet er meir naivt enn å dele ut løpesedlar for Høyre på Tveita, men partiet fortsett ufortrødent med denne naive handlinga – til overmål med et visst hell (sjøl om kausaliteten også her er ganske uhåndgripelig).

Spørsmålet om bunkersmentalitet er kanskje det mest interessante av alle. Betegninga er vel strengt tatt meir treffande på valgresultata i de okkuperte områda enn for et Israel som på mange vis er overraskande åpent, sjøl om de politiske tillitsvalgte har et selektivt syn på menneskerettar og er til dels åpent rasistiske. Eg anser risikoen for å tvinge Israel inn i en frenetisk, sjølrettferdig isolasjonisme for svært lav – til det er det alt for mange israelerar som er opptatte av verdenssamfunnets anerkjenning. Når han kritiserer de mulige følgene av en symbol-boikott overser også Andresen temmelig vesentlige momenter i sine døme: Norge følger opp og støtter en omfattande handelsboikott av Iran med sikte på å hindre utvikling av atomvåpen (9), norske selskap driv sjølpålagt boikott av landet i frykt for amerikanske sanksjonar hjemla i børsnoteringar på Wall Street (10) og norsk sikkerhetspoliti overvåker og deporterer iranske akademikerar (11). Når det gjeld Kina er vanskeligare å plukke fra kvarandre på samme måte, men det går an å hevde at landets politikk overfor Tibet og Taiwan er et godt døme på at såkalt «press» i mange tilfelle er uten virkning. Taiwan finnes vel bare  som stat i dag fordi USA har gitt militære garantiar. En må sjølsagt alltid ta stilling til kva slags konsekvensar en er villig til å risikere for prinsippa sine.  I forlengelsen av det stilles en overfor et ubehagelig spørsmål om korvidt vi skal akseptere urettar vi kanskje kan gjøre noe med, om det likevel vil fortsette å finnes tilsvarande eller større urettar vi ikkje kan gjøre noe med. Handlekraftas eksempel kan bli ståande som et monument over dobbeltmoralen – eg ser den.

På den andre sida: I høve til Palestina-konflikten er tidsaspektet heilt vesentlig – skal det være mulig med ei tostatsløsning, må den komme nokså snart. «Fakta på bakken» har vært i konstant endring siden den første FN-resolusjonen som fordømte okkupasjonen, og for kvart år okkupasjonspolitikken held fram vil det israelske samfunnets oppleving av kva det gir fra seg for fred endres til det verre. Tilsvarande gjeld også i høve til Tibet og Vest-Sahara, men neppe når det er snakk om Taiwan eller Iran. Snarare enn å mistenkeliggjøre engasjementets plassering, ville eg finne det langt meir tilfredsstillande om status quo-tilhengerane tok tak der de meinte engasjementet vanta, og ellers holdt seg for gode til usakligheter som disse:

Likevel er [forslag om akademisk boikott] egnet til å vise, nok en gang, at akademisk utdannelse gir ualminnelig dårlig forsikring mot politisk uklokskap, feilplassert engasjement, manglende forståelse for akademisk frihet og for at dialog er noe som ikke bare skal brukes overfor Cuba, Hamas eller Taliban.

Spørsmålet, slik eg ser det, er kva virkemiddel som virker til kva tid og i kva situasjon. Symbolhandlingar kan føre til substansielle endringar. Eg vil faktisk driste meg til å påstå at nesten all politikk begynner som symbolpolitikk – i form av vedtak som i seg sjølv er konsekvenslause. Det er positivt at noen faktisk tar seg bryet med å forsvare status quo. Men når det gjeld etiske handlingsalternativ, lar eg meg ikkje imponere, verken av Stenseths forskerdiplomati – om det virker aldri så verdig – eller av Andresens la-oss-vente-og-se-på-USA-linje. Når en skal bygge opinion er det alltid noen som må være først ute.

Advertisements

Tøysepartiet Frp

Den reine Frp-hetsen passer best til valgkamptider, ellers blir vi så lei av den. Men innimellom hoper det seg opp så mye på en gang, at det er på tide å ta tak. I løpet av kun kort tid har Frp vist ei rekke eksempel på at partiet ikkje heng sammen i det heile tatt, og at det neppe er styringsdyktig.

Vi kan begynne med lovlydighet. Frp har en særegen evne til å trekke til seg folk med et lettvint forhold til lova. Administrasjonssjefen i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er siste eksempel på dette (1). Frp har i ettertid bedt ho trekke seg fra tillitsverva sine, men det skulle da også berre mangle. Eg har tidligare skreve om kordan Siv Jensen og partifellane hennes har et lettvint forhold til de mest grunnleggande lovene i landet (2), og at nestleder i partiet, Per Sandberg er voldsdømt (3) og har mista lappen etter råkjøring (4). Likevel meiner partiet han er skikka til å være leder for samferdselskomiteen. Frps andre nestleder, Per Arne Olsen, har i Tønsberg benytta seg av sine politikerfordelar på en måte som ikkje kan kalles noe anna enn korrupsjon (5). Andre døme på enkelte Frperars lave moral finn en lett, om en søker på «Frp-politiker dømt» på Google (6). Dette betyr sjølsagt ikkje at alle medlemma i partiet er lovbryterar – en slik påstand ville være for dum. Det er også åpenbart at de alle partia har noen «sorte får». Men noe tyder på at det er noe spesielt ved Frp som tiltrekker seg folk som de fleste av oss meiner burde holdes unna styre og stell.

Så kan vi ta et par politiske saker. Klassekampens gravejournalist Johan Brox viste for noen dagar siden at helseforetaka ville ha gått med milliardoverskudd om de hadde fulgt de gamle regnskapsreglane (7). Det betyr at foretakas «dårlige økonomi», som er en av hovedgrunnane til at vi har fått en debatt om nedlegging av lokalsjukehus, slett ikkje er så dårlig. Men Frp nytter høvet til å kreve at de samme prinsippa skal innføres i kommunesektoren (8). Forståelsen av at offentlig og privat sektor bør styre økonomien sin på ulike måtar er noe Siv Jensen liker å kalle «gammeldags». I et innlegg hos E24 skryter hun også av at Frp var med på å presse gjennom økt stykkprisfinansiering i helsevesenet (9), sjøl om det etterhvert er godt dokumentert at dette virkemidlet fører til minst like mange problemer som det visstnok løser (10). Dette er også årsaka til at høyresida i Arbeiderpartiet (som alle veit er for stykkprissystemet) har latt seg overtale til å redusere den resultatbaserte finansieringskomponenten til sjukehusa (11).

Siv Jensens kommentar er også utgangspunktet for den andre saken: Ho blir aldri lei av å gjenta at vi har pengar til alt. Det blir ikkje meir sant av at det blir gjentatt til stadigheit. Pengane i oljefondet er først og fremst et uttrykk for at staten Norge har opparbeidd seg krav på andre lands arbeidsinnsats. Å bruke disse pengane ukritisk innafor landets grenser fører ikkje til at det blir meir arbeidskraft tilgjengelig, og derfor heller ikkje til at fleire oppgaver kan løses. Det er ingen som meiner at oljepengane ikkje skal brukes (sjøl ikkje Sigbjørn Johnsen), spørsmålet er kor lang tid vi skal bruke på det (12). Det er forsåvidt gammelt nytt at Frp meiner dette, men det er så utrulig lite tillitvekkande å se at Jensen heller ikkje etter fleire år med kritikk vier motargumenta oppmerksomhet. Det får meg til å spørre meg om Frps økonomiske politikk er ei trushandling og ikkje forholder seg til virkeligheta.

Den tredje saka som har fått meg til å stå igjen og måpe var da Tord Lien i forrige uke gikk ut og sa at han ville ha meir måling av tidsbruk for forskerar (13). Eg har tidligare skreve ei liste med argument mot at timeregistrering har noe hensikt i forskning (14), og har så langt ikkje sett argumenta bli tilbakevist. Det som er heilt tydelig er at Lien spiller på fordommar om kva forskerar driv med, og at politikken han ønsker er deretter uinformert. Det er greit nok at Frp ikkje ventar å få stor oppslutning blant akademikerar, men at de vil innføre en virkningslaus og trulig kontraproduktiv politikk bare for å tekkes fordommar vitner ikkje om stor styringsdugleik.

Det følger ikkje noen klar konklusjon ut av dette, anna enn at Frp forblir et politisk mysterium for meg. Ikkje fordi eg trur det finnes noen «Frp-kode», men fordi partiet er så sprekkfullt av paradoks at det er vanskelig å skjønne kordan det heng sammen.