Narkotikadebatten på Oslo SVs årsmøte

Under dagens debatt om uttalelser på Oslo SVs årsmøte, blei det høy temperatur da turen var kommet til den ruspolitiske uttalelsen. Skjønt, ruspolitisk og ruspolitisk. Som det blei bemerka i debatten er det ikke snakk om en uttalelse som egentlig handler om ruspolitikk som felt. Uttalelsen handler om å erklære vilje til å vurdere legalisering og/eller avkriminalisering som virkemiddel i norsk narkotikapolitikk. Synspunktene som kom fram i debatten er i hovedsak dekka i de dokumentene som finnes på denne sida i Kim-André Åsheims blogg, der finnes også forslaget til uttalelse og motforslag.

Debatten hadde dessverre også innslag av argumentasjon som ikke gikk på forslaget, men skøyt langt over mål. «Skal vi ha et hasjutsalg i hver kommune, før vi får pol?» spurte en av møtedeltakerne, «noe så usolidarisk, noe så anti-feministisk, noe så dumt som ei markedsliberalisering av ruspolitikken, det har ikke noe med sosialisme å gjøre,» sa en annen (sitert fritt etter husken). To pekte på at det å gjøre hasj lovlig var det siste uteseksjonen, de som jobber med å fange opp vanskeligstilt ungdom, ønska seg. «Det ville sende helt feil signaler å gjøre rusmidler lettere tilgjengelig.» Jeg skal ikke imøtegå disse argumentene her. Jeg forstår hvorfor de kommer, men jeg synes St. Hanshaugen SV har gode svar på dem, slik de kommer fram på bloggen til Åsheim.

Grunnen til at jeg nevner dem, er for å gi noen illustrasjoner på hva slags retorikk som tas i bruk. Den er ikke spesielt saklig, og tar ikke på alvor standpunktet til dem som ønsker å vurdere avkriminalisering og legalisering som mulige virkemidler. De som gjør det, blir framstilt som usolidariske. I et alternativt forslag til uttalelse heter det (også fritt etter husken) at:  «vellykkete menneskers behov for rus kan ikke være styrende for narkotikapolitikken». Denne setninga provoserte meg såpass mye at jeg ville bruke den som utgangspunkt for et innlegg. Jeg var dessverre ikke helt konsentrert og taletida på 90 sekunder gjorde det ikke lettere å få fram poengene. Det er lettere i en bloggtekst:

I USA erklærte man krig mot narkotika. Jaggu gikk det ikke troll i ord. Narkotikakrigen i Meksiko er for tida ei av verdens blodigste konflikter, med om lag 16500 døde i 2011. I enkelte områder er krigen så intens at samfunnets vanlige strukturer har brutt sammen, noe f.eks. 20-årige politisjefer og flere massakre tydelig vitner om. Narkotikakartellene har også søkt tilflukt i Meksikos fattigere naboland, der de stundom er bedre bevæpna enn den nasjonale hæren.

Årsaken til dette er både den ekstreme profitten i narkotikaindustrien og det at den er ulovlig. Illegaliteten gjør at det i utgangspunktet er den sterkestes rett som gjelder. Alle kontrakter må håndheves med trusler om vold, siden rettssystemet åpenbart ikke kan behandle saker som dreier seg om retten til (utbytte fra) omgang med ulovlige varer. Den svært militariserte taktikken flere av landa har møtt narkotikaindustrien med, ofte under amerikansk ledelse, har ført til et våpenkappløp fattige land har vanskelig for å vinne, stilt overfor motstandere med tilnærma ubegrensa tilgang til kontanter. De bygger til og med avanserte u-båter, slik denne artikkelen i Wired dokumenterer.

Inntekter fra narkotikasalg spiller en vesentlig rolle for både Talibans og den kolombianske FARC-geriljaens økonomi, og mistenkes å gjøre det for Nord-Korea.

Om narkotika hadde vært legale varer i Vesten, ville disse problemene neppe eksistert. Visst kunne en fått en masse andre problemer i Vesten, men de svære, organiserte kriminelle virksomhetene eller de undertrykkende regimene ville miste hele eller store deler av sitt ressursgrunnlag, når de ikke lenger fikk avsetning for varene sine i et marked med ekstrem profitt. Så hvor solidarisk er det internasjonale forbudet? Ikke så veldig solidarisk overfor folk som bor i disse landa, i hvert fall.

Om det ikke er tydelig nok fra før: Jeg sier ikke med det at alt blir fryd og gammen om vi legaliserer alt og lar det stå til. Jeg sier at disse spørsmålene er vanskelige, og at avkriminialisering og legalisering i visse tilfeller kan tenkes å være verdt å prøve. Som ei pragmatisk løsning på et problem som truer landets nasjonale sikkerhet har Meksikos president sagt at det kan bli aktuell politikk.

Burde det bli det i Norge? Legalisering av cannabis ville frigjøre betydelige politiressurser, fjerne problemet med hasjsalg langs Akerselva og gi staten betydelige inntekter, som ellers ville tilfalle organiserte, kriminelle nettverk som står bak en betydelig del av annen grov kriminalitet her til lands. Det kunne på den andre sida gi problemer med større utbredelse av cannabisbruk, med tilhørende helsemessige og sosiale skadevirkninger (sjøl om signaleffekten ved å holde cannabis ulovlig trolig er liten, se lenkene på Åsheims blogg). Vi kunne også få uønska hasj-turisme, slik Københavns Christiania og Amsterdam har opplevd. Det er likevel ingen som foreslår å legge ned hjelpetiltak, slutte å regulere rusmidler eller opprette ei ny næring der alt er lov. Alle de virkemidlene som er brukt for alkohol, tobakksprodukter og vanedannende legemidler må ses på – kanskje enda flere. Hvordan vi angriper hvert enkelt stoff bør være gjenstand for en faglig og politisk debatt. Det som foreslås er i første omgang er å åpne for den debatten ved å tørre å ta i begreper som i dag er tabubelagt.

Etter mitt syn er det ikke behov for en ny, helhetlig gjennomgang av ruspolitikken. Oslo SV har en bra ruspolitikk fra før, fastslått blant anna i Trygg by-uttalelsen og ruspolitisk uttalelse fra 2009. Jeg leda sjøl det utvalget som la fram innspill til Oslo SVs programarbeid i forkant av forrige stortingsvalgprogram, og mener vi gjorde en solid innsats. Du finner dokumentet og bakgrunnsinformasjon her. Dette viser at ruspolitikken har vært oppe til grundig behandling før, og at Oslo SV er godt i stand til å lage solid og framtidsretta politikk.

Advertisements

Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut «a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde» du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne» du, så nå holde» han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på «an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud «a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle»?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.