Lause gjenger og andre fugler

Bystyreflertallet i Oslo, ved Arbeiderpartiet, Krf, Høyre og Frp har vedtatt å innføre en ordning som gjør det ulovlig å tigge. Riktignok bare for de tiggere som tigger på vegne av seg sjøl. Det er snakk om ei endring i politivedtektene som innebærer at

«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»

I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.

Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.

Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.

Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.

Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).

Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.

Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.

PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.

Libyakrigen – veit vi hva vi gjør?

Det er trolig blitt sagt av flere, uavhengig av hverandre (1), men «I krig er sannheten første offer» er et treffende sitat. Jeg har tidligere skrevet et mer generelt innlegg om krig og sannhet (2). Libya-krigen er intet unntak. Vi reagerte vel alle med avsky da vi hørte historia om at Gadaffi skal ha kjøpt inn containerlass med Viagra til en voldtektskampanje. Nyheten fikk massiv dekning i norske media (3, 4, 5, 6, 7, 8, 9). Er det sant? Det er vanskelig å si for den som ikke har andre informasjonskilder enn media, ja det er nok vanskelig å si for mange politiske beslutningstakere også. Irak-krigen ga oss et ganske ekstremt eksempel på at den som får informasjon som passer til sitt eget politiske standpunkt i skremmende stor grad er villig til å godta det som sant, enda det ikke finnes fysiske bevis:

They gave me this chance. I had the chance to fabricate something to topple the regime.

– Rafid Ahmed Alwan al-Janabi

Historia om mannen som dikta opp Iraks program for biologiske våpen og fikk verden til å tro på det er gjengitt hos den britiske avisa Guardian (10).

Sjøl om det er umulig å avkrefte historia om den sentralt planlagte voldtektskampanjen i Libya, er det visse elementer i historia som fortjener større oppmerksomhet. Nettstedet WhoWhatWhy skriver en artikkel om hvordan hovedkildene i den opprinnelige nyhetshistoria ikke oppholder seg i Libya, men vil ha en klar fordel av at Gadaffis regime faller (11). Til dels må de regnes som en del av den libyske opprørsbevegelsen. Det betyr sjølsagt ikke at det er sant, men det illustrerer behovet for å holde hodet kaldt og skaffe seg best mulig informasjon. Saken illustrerer hvordan krigspropaganda kan ta i bruk alle virkemidler for å diskreditere og spille på følelser.

To argumenter brukes for å forsvare at det er NATO, og ikke FN, som står for den militære maktbruken i Libya:

1. FN har ingen egen militær kapasitet
2. Det er «vanlig» at FN gir myndighet til regionale organisasjoner til å utføre militær oppdrag

Det første argumentet er nok det beste. FN har ingen stående styrker. Det har ikke NATO heller, organisasjonens militære kapasitet bygger på medlemslandenes, slik en FN-operasjon vil bygge på bidrag fra medlemsland. Hovedforskjellen er at NATO har en permanent, integrert kommando som ha mulighet til å ta i bruk bidrag fra medlemslandene i samme øyeblikk som et lands myndigheter vedtar å stille dem til disposisjon. Denne forskjellen er ikke uvesentlig.

Det andre argumentet er dårlig. Det at dette er «vanlig» bygger på temmelig kontroversielle omstendigheter. Den Afrikanske Union har FN-mandat for noen operasjoner i afrikanske kriger. NATO har fått FN-mandat – etterskuddsvis – for krigene i Kosovo og Afghanistan. Begge NATOs kriger var folkerettsstridige i det øyeblikket de begynte. I likhet med Libya-krigen illustrerer de også behovet for større åpenhet. I den norske debatten har imidlertid dette spørsmålet så langt dreid seg om å få vite hvilke mål norske fly har bomba – etter at det har skjedd. I Libya har vi nå fått en sak som viser behovet for å få større åpenhet om hvilke prioriteringer som gjøres når bombemålene velges ut. NATO-fly har bomba et fattig boligstrøk i Tripoli, med flere sivile dødsfall som følge (12).

Var dette et uhell? Skyldtes det dårlig etterretningsinformasjon? Har NATO informanter i den libyske opprørsbevegelsen som egentlig er infiltratører som vil sverte organisasjonen for å styrke Gadaffis regime? Eller var det kanskje «collateral damage» – sivile tap man var villige til å akseptere i et forsøk på å nå et mål som gjemte seg i dette boligstrøket. Det veit vi ikke, og det vil vi heller ikke få vite. Utlevering av denne typen informasjon i tide til at den blir nyttig for en offentlig debatt om krigen vil skade NATOs evne til å føre krigen.

For meg er det uakseptabelt. Jeg er ikke tilfreds med å – gjennom mitt lands myndigheter – stå ansvarlig for krigføring i andre land, der beslutninger om hvilke sivile tap som tåles tas på bakrommet av NATOs generaler. På samme måte som vi er tvunget til å spekulere i omstendighetene rundt slike hendelser, vil alle drøftinger av hvilke interesser og motiver NATO og medlemslanda har i krigen forbli spekulasjoner. Enkle å avfeie i en kritisk debatt. Jeg mener likevel at det er helt åpenbart at det finnes en rekke mulige interesser og motiver som må drøftes.

Derfor mener jeg at Norge aldri burde bidratt i Libya-krigen. Dersom vi mener at det er nødvendig å gripe inn i andre lands interne forhold for å beskytte sivilbefolkninga bør vi arbeide for at det opprettes en stående FN-kommando som rapporterer til FNs generalforsamling, med Sikkerhetsrådet som utøvende organ. De ulike motivene og interessene som finnes i FN vil i det minste bidra til at vurderingene som blir gjort tåler dagens lys. Det føler jeg meg langt fra sikker på at de gjør i dag.

Arbeid – for hvem?

For ei stund sida prata jeg med en kompis som er nødt til å logge bruken av arbeidstida si med 10-15 minutters oppløsning. Han jobber i en svært konkurranseutsatt, kunnskapsbasert bransje i privat sektor. Arbeidet har klare kreative trekk. I utgangspunktet høres det derfor tilforlatelig ut at man må ha et bevisst forhold til hvilke prosjekter og hva slags disponering av arbeidstida som er lønnsom, om bedriften skal overleve. Umiddelbart reagerte jeg på at en sånn form for nititd regulering av arbeidet bryter med den lærdommen jeg har fra mine spede kurs i organisasjonsteori: Der arbeidet har sterke kreative innslag og i stor grad er kunnskapsbasert, finner man ofte organisering i små grupper med uformell tone og få ytre reguleringer. Gruppelojaliteten skal ideelt sett være den viktigste disiplineringsmekanismen.

Om det er jeg som husker dårlig, eller forvrenger organisasjonsteorien, eller om kartet ikke stemmer med virkeligheta, skal jeg ikke si for sikkert. Det er i alle fall slående at ei slik organisering av arbeidet gir lite rom for de verdiene hver enkelt har i vurderinger av hva som er viktig i arbeidet en gjør. Det er det bare kundenes betalingsvilje som styrer. Man kan nok fylle oppdragene med personlige erfaringer og vurderinger, men prioriteringa av oppdrag ligger utafor hva enkeltmedarbeideren rår over.

Jeg tror jeg ville mistrives med en slik arbeidsplass, men på den andre sida er disse betraktningene også ganske jålete. For på de fleste vanlige arbeidsplasser blir arbeidets innhold helt og holdent bestemt av utforminga til arbeidsplassen og utstyret man bruker. Hva lærer man av det? – At det ikke er spesielt viktig hva man som enkeltmenneske mener og synes om hvordan arbeidet man utfører skal legges opp og om det er viktig for samfunnet? Uansett hvor man jobber får det meg til å tenke at en form for demokrati på arbeidsplassen er viktig. Den vanligste begrunnelsen er at man skal ha mulighet til å påvirke arbeidsplassen for sin egen del. Jeg tenker likevel også at om man skal ha et samfunn, så må man også få mulighet til å påvirke hva man gjør for andres, eller samfunnets del.

Jeg forestiller meg at en del av disse tankene kan virke som virkelighetsfjern idealisme for en del. I så fall – hvorfor? Er det sånn at fordi noe går an å tjene penger på, så er det viktig? Er dette en type spørsmål man helst ikke vil bruke energi på? Eller er det noe annet og helt grunnleggende jeg ikke tar med i betraktning?