Forslag til krav om rettferdig byutvikling

I et innlegg jeg skreiv i Aftenposten for noen dager siden, foreslo jeg å bygge ny blokkbebyggelse på Bestum, Smestad, Borgen, Blindern og Ullevål. Jeg mener det er smart å øke folketettheten i disse områdene, som ligger nært sentrum og har svært god infrastruktur. Alle ligger i umiddelbar nærhet til motorvei (E18 / Ring 3), alle har svært god tilgang til skinnegående transport (tog på Skøyen, Jar-trikken, trikken til Rikshospitalet og alle T-banelinjene er relevante å nevne).

Årsaken til at jeg vil ha opp en debatt om dette er at det for tida ser ut til å være sterkest fokus på å utvikle dalbunnen i Groruddalen. Dagens byråd, med Høyre i spissen ser for seg at halvparten av den forventa befolkningsveksten på 200.000 skal få bolig her. Noe av det som foreslås er ikke dumt, men det kan vi ta en annen gang. Det jeg vil ta opp her er utnyttelse av plass og infrastruktur. Det vi veit helt sikkert om stortstilte utbygginger er at det blir en innkjøringsfase som er ganske tøff. Det må bygges ganske mange nye skoler, T-banevogner, T-banetunell, svømmehaller og så videre for å lage plass til 100.000 folk i Groruddalen. Det er en befolkningsvekst lokalt på 66% vi snakker om, over en 20 års periode.

Byrådet vil ikke ha lokk over E6. De prioriterer ikke ny T-banetunell gjennom sentrum, men skyver det over på staten. Uten ny tunell, ingen flere avganger på T-banelinjene. I stedet vil de utbedre E18. Hvor da? På Oslo Vest, sjølsagt. Et av de utbyggingsprosjektene de skyver fram som fyrtårn for hvordan Groruddalen skal bli, Ensjø, har skremmende få skoler og barnehager, tatt i betraktning at Ensjøbyen kommer til å huse like mange som Lillehammer by. Utvidelse av skolekapasiteten skjer i form av brakker. På T-banen står alle fra Ensjø inn til sentrum i dag, så man kan jo tenke seg at det blir trangere på T-banen. Ensjøbyen utgjør 7000 boliger i et 20-årsperspektiv. Totalt er det snakk om prosjekter som er 4 ganger så store.

Dalbunnen i Groruddalen skal altså bygges ut for å ta unna brorparten av Oslos befolkningsvekst, uten at det er tegn til at offentlige investeringer følger etter. Til orientering: E6-smogen ligger tjukk her hele vinteren gjennom. I blokkområdene i Oslo bor det i dag i snitt om lag 20 000 mennesker per kvadratkilometer. I deres nærområder skal det bygges mer. I småhusområdene, der folketettheten er om lag 7 ganger lavere, der skal det ikke bygges mer. Forstå det den som kan. Vi trenger ei jevnere byutvikling, slik bl.a. Oslo SVs Ingvild Reymert sier. Sjøl om Oslo Ap har gått med på byrådets versjon av Oslopakke 3, finnes det gode folk også der som vil ha ei annen byutvikling.

For å skape litt balanse i dette foreslår jeg følgende krav:

  • Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til lokk over E6 er på plass (legg merke til hva som skjer med Ring 3 når du passerer Nydalen på vei vestover).
  • Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til første spadestikk for ny sentrumstunell til T-banen.
  • Én ny bolig skal reguleres i Oslo vest (Ullern, Vestre Aker, Nordre Aker) for hver ny bolig som reguleres i Groruddalen.
  • Det skal bygges nok nye skoler og barnehager i områdene som bygges ut til at det ikke blir økt press på eksisterende tjenester.
  • Groruddalen må få ny døgnbemanna legevakt, planlagt slik at den enkelt og raskt kan nås fra hele dalen med offentlig transport.

Jeg tror folk fra Groruddalen er villige til å tåle litt for å gi plass til at byen kan vokse. Men det er helt urimelig at vi skal bære den tyngste børa, mens de som bor finest fra før skal få være i fred.

Oppdatering: De fleste kommentarene til innlegget handler om hvorfor folk må få beholde villaene sine i Oslo vest. De fleste forslagene mine handler om hvordan det skal bli bedre i Groruddalen. Mener folk at det er feil av østkantfolk å stille krav til byutviklinga, samtidig som vestkantfolk skal få sitt krav om å beholde boligtype innfridd uten å måtte oppgi noe?

Advertisements

Gravlegg småhusplanen

Sommerens boligdebatt har satt søkelys på den galopperende prisveksten i boligmarkedet. Vanlige folk sliter med å komme inn på markedet, men de som allerede er inne får stor formuesvekst. Dette er grovt urettferdig. Et av hovedproblemene er at det bygges alt for lite nytt i de store byene. Et flertall i Oslo bystyre har likevel skjerma noen av de mest attraktive områdene for fortetting.

De aller fleste oslofolk  bor i blokk. I følge SSB bodde om lag 220 000 av byens innbyggere i blokkbebyggelse i 2005, mot 43 000 og 94 000 i rekkehus og småhus. Mens 20 000 mennesker får plass per kvadratkilomter i blokkområder, er det tilsvarende tallet 8 000 for rekkehus og 3 000 for småhus: Flere får plass om man bygger i høyden.

Likevel tviholder bystyreflertallet på «Småhusplanen for ytre by». Den slår fast at de fleste villaområdene skal bestå. Noen av disse stedene, blant annet Bestum, Borgen, Smestad, Blindern og Ullevål, ligger svært sentralt i byen når man ser på infrastruktur og nærhet til store arbeidsplasser – langt mer sentralt enn de typiske blokkområdene. Flere grender som er skjerma av Småhusplanen ville også kunne utgjøre en naturlig utvidelse av bykjernen.

Denne byplanlegginga fører til store samfunnsmessige kostnader i form av tapt tid for mange oslofolk som får lengre reisetid fra sine tettere befolka, men mindre sentrale bosteder. 5-6 ganger høyere befolkningstetthet i de nevnte områdene ville gi langt flere mulighet til å bo nært arbeidet og de ettertrakta tilbudene i sentrum, og ville bidra til å holde den gjennomsnittlige pendlertida nede.

Bilde som peker ut gode områder for skikkelig fortetting.

Småhusplanen omfatter det meste av Oslo vest for sentrum. Noen av disse områdene ligger svært nær Oslos beste infrastruktur og største arbeidsplasser. Det er dårlig utnyttelse av prima eiendom.

Nye blokkleiligheter i dagens sentrumsnære småhusområder vil også framstå som svært attraktive for utbyggere. Beliggenheten er så god at kommunen trolig kan kreve 10% av boligene som bygges til offentlige utleieformål uten at det truer lønnsomheten. For å få høyere tempo i utbygginga bør kommunen stifte et selskap som kjøper opp eiendommene og klargjør dem med offentlig infrastruktur.

Bystyret har riktignok vedtatt begrensa fortetting ved noen få, utvalgte knutepunkter. Det er fullstendig utilstrekkelig  i den situasjonen som er over oss. Andre vil bygge i Marka, men det krever ny infrastruktur og fører til lange reisetider. Situasjonen krever nå drastiske tiltak. Folk med vanlige jobber må også kunne kjøpe seg sin egen bolig – i dag og i framtida. Fortetting er ei av løsningene: Gravlegg Småhusplanen, folk trenger å bo!

Innlegget sto på trykk i Aftenposten onsdag 15. august.

Oppdatering 2. november: En NIBR-rapport gir støtte for at mer varierte boligområder, og flere blokker i Oslo vest, er viktig for å unngå økte klasseskiller i Oslo.

Ei kulturelt betinga lovtolking

Dette innlegget er en bearbeidd utgave av et innlegg som først blei publisert hos Maddam. Det sto på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012.

Faksimile av Klassekampens utgave av artikkelen

Faksimile av artikkelen på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012

Jakta på skjønnhet har funnet veien til skrittet. Såkalt «intimkirurgi» er neppe svært utbredt, men etterspørselen etter kirurgiske inngrep for å gjøre kvinnelige kjønnsorganer vakrere er stigende. Lovverket kan likevel virke uklart. Kjønnslemlestelseslova slår fast at den som utfører irreversible inngrep på kvinners kjønnsorganer skal straffes. Likevel har ingen plastikkirurger blitt etterforska eller tiltalt. Forarbeidene til lova (ot. prp. 50 (’94-’95)) gjør det klart at det er en spesifikk kulturell praksis som skal rammes. Den nevner ikke plastisk kirurgi. Er det rimelig?

Jeg vil slå fast at jeg mener at kjønnslemlestelse eller såkalt «omskjæring» av jentebarn er et forkastelig overgrep. Ingen ved sine fulle fem vil hevde at dette er noe vi skal finne oss i at små jenter blir utsatt for i Norge. Men har jeg forstått rettssituasjonen rett, er det noen grenseoppganger for voksne, samtykkende kvinner som framstår absurde.

I forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova avgrenses det uttrykkelig mot noen former for inngrep som ikke skal rammes:

Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, f.eks. nødvendige inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering av medfødte misdannelser som f.eks. tvekjønnethet eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes heller ikke av forbudet.

Dette framstår som ei fornuftig avgrensing. Lista er ikke uttømmende, men viser til eksempler innafor to hovedområder: Inngrep med medisinsk begrunnelse og kjønns(-identitets-) bekreftende inngrep. Hvordan stiller det seg med «intimkirurgien»? I en artikkel i Dagbladets nettmagasin kjendis.no er Halfdan Simensen, en av kirurgene som tilbyr denne typen inngrep, intervjua:

«I likhet med bryster kommer kjønnslepper i alle utgaver, og nesten alt er normalt. Men individuell frihet er et viktig poeng her, og etter nærmere 500 operasjoner er min erfaring at slike operasjoner dekker et faktisk behov. Dessverre blåser mange gynekologer i hva kvinnene selv føler.»

I nettforum for kvinner diskuteres intimkirurgi. Noen forteller om problemer som åpenbart er av medisinsk art, andre om at sykkelseter og undertøy ikke passer. Mange historier handler om skjønnhetsidealer.

En bruker forteller for eksempel:

«Tør ikke å gå med bikinitruse for det er en stor klump mellom bena mine da. Og er veldig redd for å være intim med folk.»

En annen bruker har tydeligvis sterkere problemer med sjølbildet sitt:

«Problemet er at jeg ikke vil føde før jeg har gjort det, for en jordmor vil nok ikke ta imot en unge fra det stygge underlivet mitt…»

Man kan mene hva man vil om disse utsagna og plastikkirurgens oppfordring om å ta på alvor hva kvinner føler, men det er vanskelig  å se at forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova omfatter individuell frihet og følelser:

«Et av formålene med lovforslaget er bl.a. å fange opp de tilfeller som ikke rammes av straffelovens bestemmelser. Det vises i denne forbindelse spesielt til at et samtykke fra en myndig og tilregnelig kvinne til et inngrep av mindre omfang kan være straffriende etter straffeloven. Departementet foreslår at forbudet gjelder uansett om kvinnen har gitt samtykke til omskjæring.»

Lova gjør det altså forbudt å utføre inngrep som gir varige endringer av kjønnsorganene til myndige, tilregnelige kvinner som har gitt sitt uttrykkelige samtykke. Men er ikke kjønnslemlestelse med kulturell begrunnelse vesensforskjellig fra «intimkirurgi»?

La oss se på hva klinikkene kan tilby. Plastikkirurgisk institutt har den mest utfyllende beskrivelsen av sitt tilbud. Der kan man få utført:

1)      reduksjon/formkorreksjon av indre kjønnslepper

2)      reduksjon/oppstramming av ytre kjønnslepper

3)      formkorreksjon av klitorisområde

4)      volumøkning (ytre kjønnslepper, hele genitalkompleks) med eget fett

5)      vaginal rejuvenation, dvs reduksjon av skjedens indre diameter

6)      fettsuging av genitalkomplekset

Dersom man ser på Verdens helseorganisasjons definisjon av kjønnslemlestelse, er det klart at disse inngrepene omfattes av definisjonen på kjønnslemlestelse innenfor 3 av 4 av deres definerte hovedgrupper. Det bør presiseres at den gruppa som ikke berøres er den klart mest alvorlige – den som omfatter såkalt infibulasjon, der de ytre kjønnsleppene sys sammen.

Bilde som viser de ulike formene for kjønnslemlestelse skjematisk. Et normalt underliv, type I, der klitoris eller bare klitorisforhuden fjernes, type II, illustrert ved at også deler av de indre kjønnsleppene er fjerna, og type 3, der det i tillegg til fjerning a v disse kroppsdelene sys sting på tvers av de ytre kjønnsleppene, slik at hele genitalområdet lukkes.

Skjematisk framstilling av genitalområde uten inngrep, og kjønnslemlestelse type I, II og III i de vanligste utførelsene.

Fra definisjonene i WHOs rapport «Eliminating female genital mutilation»  er det klart at «formkorreksjon av klitorisområdet» til en viss grad sammenfaller med type I, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og/eller klitorisforhuden. Et inngrep i klitorisområdets form vil som regel omfatte fjerning av deler av klitorisforhuden.

Reduksjon/oppstramming av indre kjønnslepper vil omfattes av type II, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og de indre kjønnsleppene. Det finnes nemlig en variant, type IIa, som bare omfatter de indre kjønnsleppene.

Den siste gruppa som omfattes er Type IV, som er ei samlegruppe som omfatter alle skadelige eller potensielt skadelige inngrep på kvinnelige kjønnsorganer. Piercing er uttrykkelig nevnt her. Strekking av de indre kjønnsleppene er et annet fenomen som tas opp. Det er neppe relevant i forhold til intimkirurgien, men årsaken til at det er nevnt er det i høyeste grad:

Strekking av kjønnsleppene kan defineres som en form for kjønnslemlesting, fordi det er en sosial konvensjon, og derfor møter jentene sosialt press for å endre på kjønnsorganene sine.

Kutting eller innføring av skadelige substanser i skjeden for å gjøre den trangere eller for å øke egen eller partnerens seksuelle nytelse tas også opp. «Vaginal rejuvenation» kan vel tenkes å rammes av denne definisjonen.

Hvordan avgrenser plastikkirurgene? Halfdan Simensen sier til kjendis.no:

«Jeg avviser få, men unge kvinner ønsker jeg skal ha henvisning fra gynekolog og samtykke fra mor.»

Hvordan gjør han da, reint teoretisk, forskjell på ei 16-årig norsk jente som kommer med brev fra mor og «ikke kan leve med det stygge underlivet» sitt, og den 16-årige jenta med senegalesisk bakgrunn som kommer og sier at «jeg orker ikke tanken på å gå rundt med det ekle, uomskårne underlivet mitt – kan du fjerne de indre kjønnsleppene mine», mens mora venter på forværelset?

Enda verre: Hva med de myndige? Dersom realiteten i dag er at den reint kosmetiske «intimkirurgien» ikke er omfatta av Kjønnslemlestelselova, er det eneste holdepunktet forarbeidenes formulering om at

Det uttales at departementet anser det som svært viktig å ta hensyn til innvandrerkulturers normer, men at ikke enhver norm er beskyttelsesverdig dersom det dreier seg om undertrykkende eller fysisk ødeleggende normer.

Det er heller ikke slik at de umiddelbare skadevirkningene av intimkirurgi blekner ved siden av kulturelt betinga kjønnslemlestelse. For å definere inngrepets grovhet, legger lova særlig vekt på umiddelbare følger. Kravet for at det skal foreligge et grovt tilfelle, der strafferamma er 8 års fengsel, er at

inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt

En bruker på kvinneguiden.no skriver om følgene av en reduksjon av de indre kjønnsleppene:

«Jeg hadde tatt fri fra jobben i 2 uker og 3 dager. Altfor mye fri tenkte jeg. der tok jeg feil! Var så hoven at jeg ikke gikk ut døra på 10 dager og hevelsen gikk ned etter dag 13. og ble i løpet av 3 uker tilbake til nesten normalt.»

Det kan i praksis bety at den eneste juridisk relevante forskjellen på «intimkirurgi» og grov kjønnslemlestelse for voksne, samtykkende kvinner er hvilket normsett som ligger til grunn. Tar du valget på bakgrunn av skjønnhetsidealer formulert i vestlig kultur, ser det ut til at den som utfører inngrepet ikke bare går fri fra straff, men får lov til å markedsføre det og utføre det på mindreårige. Tar du valget på bakgrunn av idealer formulert i en del andre kulturer, særlig afrikanske, skal utøveren straffes.

Slik den rettslige situasjonen er i dag framstår den delen av Kjønnslemlestelseslova som dreier seg om voksne, samtykkende individer som diskriminering, slik det er definert i Diskrimineringslova. Er vi ikke villige til å gå så langt som til å forby pynting med skalpell, bør vi alle fall ta oss bryet med å vurdere hvordan vi forholder oss til det å være myndig og ta ansvar for sin egen kropp. Vi har solide, generelle straffebud som rammer tvang og legemsbeskadigelse. Trenger vi da straffebud som bare rammer afrikanere?

Narkotikadebatten på Oslo SVs årsmøte

Under dagens debatt om uttalelser på Oslo SVs årsmøte, blei det høy temperatur da turen var kommet til den ruspolitiske uttalelsen. Skjønt, ruspolitisk og ruspolitisk. Som det blei bemerka i debatten er det ikke snakk om en uttalelse som egentlig handler om ruspolitikk som felt. Uttalelsen handler om å erklære vilje til å vurdere legalisering og/eller avkriminalisering som virkemiddel i norsk narkotikapolitikk. Synspunktene som kom fram i debatten er i hovedsak dekka i de dokumentene som finnes på denne sida i Kim-André Åsheims blogg, der finnes også forslaget til uttalelse og motforslag.

Debatten hadde dessverre også innslag av argumentasjon som ikke gikk på forslaget, men skøyt langt over mål. «Skal vi ha et hasjutsalg i hver kommune, før vi får pol?» spurte en av møtedeltakerne, «noe så usolidarisk, noe så anti-feministisk, noe så dumt som ei markedsliberalisering av ruspolitikken, det har ikke noe med sosialisme å gjøre,» sa en annen (sitert fritt etter husken). To pekte på at det å gjøre hasj lovlig var det siste uteseksjonen, de som jobber med å fange opp vanskeligstilt ungdom, ønska seg. «Det ville sende helt feil signaler å gjøre rusmidler lettere tilgjengelig.» Jeg skal ikke imøtegå disse argumentene her. Jeg forstår hvorfor de kommer, men jeg synes St. Hanshaugen SV har gode svar på dem, slik de kommer fram på bloggen til Åsheim.

Grunnen til at jeg nevner dem, er for å gi noen illustrasjoner på hva slags retorikk som tas i bruk. Den er ikke spesielt saklig, og tar ikke på alvor standpunktet til dem som ønsker å vurdere avkriminalisering og legalisering som mulige virkemidler. De som gjør det, blir framstilt som usolidariske. I et alternativt forslag til uttalelse heter det (også fritt etter husken) at:  «vellykkete menneskers behov for rus kan ikke være styrende for narkotikapolitikken». Denne setninga provoserte meg såpass mye at jeg ville bruke den som utgangspunkt for et innlegg. Jeg var dessverre ikke helt konsentrert og taletida på 90 sekunder gjorde det ikke lettere å få fram poengene. Det er lettere i en bloggtekst:

I USA erklærte man krig mot narkotika. Jaggu gikk det ikke troll i ord. Narkotikakrigen i Meksiko er for tida ei av verdens blodigste konflikter, med om lag 16500 døde i 2011. I enkelte områder er krigen så intens at samfunnets vanlige strukturer har brutt sammen, noe f.eks. 20-årige politisjefer og flere massakre tydelig vitner om. Narkotikakartellene har også søkt tilflukt i Meksikos fattigere naboland, der de stundom er bedre bevæpna enn den nasjonale hæren.

Årsaken til dette er både den ekstreme profitten i narkotikaindustrien og det at den er ulovlig. Illegaliteten gjør at det i utgangspunktet er den sterkestes rett som gjelder. Alle kontrakter må håndheves med trusler om vold, siden rettssystemet åpenbart ikke kan behandle saker som dreier seg om retten til (utbytte fra) omgang med ulovlige varer. Den svært militariserte taktikken flere av landa har møtt narkotikaindustrien med, ofte under amerikansk ledelse, har ført til et våpenkappløp fattige land har vanskelig for å vinne, stilt overfor motstandere med tilnærma ubegrensa tilgang til kontanter. De bygger til og med avanserte u-båter, slik denne artikkelen i Wired dokumenterer.

Inntekter fra narkotikasalg spiller en vesentlig rolle for både Talibans og den kolombianske FARC-geriljaens økonomi, og mistenkes å gjøre det for Nord-Korea.

Om narkotika hadde vært legale varer i Vesten, ville disse problemene neppe eksistert. Visst kunne en fått en masse andre problemer i Vesten, men de svære, organiserte kriminelle virksomhetene eller de undertrykkende regimene ville miste hele eller store deler av sitt ressursgrunnlag, når de ikke lenger fikk avsetning for varene sine i et marked med ekstrem profitt. Så hvor solidarisk er det internasjonale forbudet? Ikke så veldig solidarisk overfor folk som bor i disse landa, i hvert fall.

Om det ikke er tydelig nok fra før: Jeg sier ikke med det at alt blir fryd og gammen om vi legaliserer alt og lar det stå til. Jeg sier at disse spørsmålene er vanskelige, og at avkriminialisering og legalisering i visse tilfeller kan tenkes å være verdt å prøve. Som ei pragmatisk løsning på et problem som truer landets nasjonale sikkerhet har Meksikos president sagt at det kan bli aktuell politikk.

Burde det bli det i Norge? Legalisering av cannabis ville frigjøre betydelige politiressurser, fjerne problemet med hasjsalg langs Akerselva og gi staten betydelige inntekter, som ellers ville tilfalle organiserte, kriminelle nettverk som står bak en betydelig del av annen grov kriminalitet her til lands. Det kunne på den andre sida gi problemer med større utbredelse av cannabisbruk, med tilhørende helsemessige og sosiale skadevirkninger (sjøl om signaleffekten ved å holde cannabis ulovlig trolig er liten, se lenkene på Åsheims blogg). Vi kunne også få uønska hasj-turisme, slik Københavns Christiania og Amsterdam har opplevd. Det er likevel ingen som foreslår å legge ned hjelpetiltak, slutte å regulere rusmidler eller opprette ei ny næring der alt er lov. Alle de virkemidlene som er brukt for alkohol, tobakksprodukter og vanedannende legemidler må ses på – kanskje enda flere. Hvordan vi angriper hvert enkelt stoff bør være gjenstand for en faglig og politisk debatt. Det som foreslås er i første omgang er å åpne for den debatten ved å tørre å ta i begreper som i dag er tabubelagt.

Etter mitt syn er det ikke behov for en ny, helhetlig gjennomgang av ruspolitikken. Oslo SV har en bra ruspolitikk fra før, fastslått blant anna i Trygg by-uttalelsen og ruspolitisk uttalelse fra 2009. Jeg leda sjøl det utvalget som la fram innspill til Oslo SVs programarbeid i forkant av forrige stortingsvalgprogram, og mener vi gjorde en solid innsats. Du finner dokumentet og bakgrunnsinformasjon her. Dette viser at ruspolitikken har vært oppe til grundig behandling før, og at Oslo SV er godt i stand til å lage solid og framtidsretta politikk.

Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut «a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde» du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne» du, så nå holde» han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på «an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud «a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle»?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.

Rosatyranniet

Det var flere som gjorde seg lystige på Camilla Eidsvolds og SVs bekostning etter et utspill mot rosa lego i går. Felles for de fleste morofantene er at de neppe er mye i lekebutikker eller avdelingene for barneklær i de store butikkjedene. For hva finner man der? Jeg tok med meg kameraet og stakk innom den første butikken jeg kom over i hver kategori. Det første som møter meg er dette:

Barbie-avdelinga er en vegg av rosa

Ville du kjøpt noen leker til sønnen din her?

Og det fortsetter i samme tralten:

Et nytt hav av rosa

Her er det mye som vil friste små gutters foreldre til å stimulere til lek som øver sosial samhandling og omsorgsevner.

Emballasje og butikkmøblement gir tydelige signaler om hvilket kjønn lekene er mynta på.

Det går et tydelig skille på tvers i hylla mellom leker med blå og rosa emballasje, henholdsvis brannbiler, heisekraner og mer huslig orienterte sysler.

I ei hylle mynta på barn mellom 1 og 2 år, som foreløpig knapt har lært seg hva gutt og jente betyr, markerer fargen på emballasjen tydelig hvem som bør få hvilke leker.

Også ting som ikke er mynta på lek, slik som matbokser og drikkeflasker markerer forskjellen tydelig:

Igjen: Et tydelig fargeskille viser hvilket kjønn som skal ha hvilket produkt.

«Haha, se på Eskil, 'a, han har rosa prinsesse-matboks!»

De typiske guttelekene fokuserer på action og vold.

"Pirates of the Caribbean"-leker med utelukkende blå emballasje og mannlige rollefigurer.

Finn den kvinnelige rollefiguren.

Skytevåpen er vel så guttete som det får blitt:

Lekevåpenemballasje med fartsstriper og bare guttebilder.

«Bang, bang, så du ikke får jentelus!»

Den omtalte jentelegoen føyer seg inn i bildet med rosa hjemmekos.

"Belville" et rosa legohus med lite bygging og høy Barbie-faktor

Den mye omtalte jentelegoen. Legg merke til advarsel til potensielle gutteforeldre i form av jentemerkinga i nederste høyre hjørne.

Det finnes heldigvis fremdeles mer nøytrale lego-produkter.

Legomodeller av to hus, et fly og en bil uten sterke kjønnssignaler.

Her skriker ikke kjønnsstereotypiene like høyt.

Særlig mye bedre er det ikke i klesbutikken. Først sokkehyllene:

Jentesokkene er rosa, har Hello Kitty-motiver eller glitter.

Jentesokker.

Guttesokkene har motiver med Bart Simpson, Star Wars eller Disneys Biler.

Guttesokker. Ja, noen av dem er visst røde. Sett sånt.

Klesavdelingene er tydelig markert med klare skilt, også for aldersgrupper (1,5-6 år) der kroppsfasong eller -størrelse neppe har mye å si for om klærne kan brukes av gutter eller jenter (men her er kleskjedene uenige, de lager trangere klær til jenter – og hemmer dermed kroppslig utfoldelse).

Gutteklær. Mest blått, grønt og grått her.

Tøffe dyr og guttefarger.

Mye rosa og rysjer her. Sommerfuglmotiver.

Med kopier av moteklær, rosa og rysjer markerer man tydelig at 4 år gamle jenter i alle fall ikke er gutter.

« Jammen er dette så farlig da,» spør du kanskje. Ja, det er det. Gjennom å lage kjønnsstereotype produkter som fyller barnas materielle hverdag, fortelles barna hele tida at de er forskjellige. Men det kan vel foreldrene styre? Nei, de er ganske maktesløse, for de har besteforeldre, tanter og onkler og en hel masse andre foreldre i barnehagen og på skolen som ikke synes det er så farlig. De har lekebutikkene, barne-TV og Disney å hamle opp med, og med mindre man isolerer seg eller blir veldig sær, er man nødt til å la det passere. Kan man ikke la være å gi det så mye vekt? Jo, det hadde nok vært litt enklere om det ikke var så ekstremt, og om det var litt mindre skarpe skiller. For det er helt tydelig at barna sosialiseres inn i disse skillene, og at de disiplinerer hverandre.

Konspirativt om Libya

De virkelige årsakene til at land går til krig er sjelden kjent ved krigsutbruddet. Vi kjenner alle til minst én begivenhet i historia som illustrerer at det som utløser en krig kan være «en bagatell», slik som attentatet mot Østerrike-Ungarns tronarving i 1914 (1). Dersom ikke Europa allerede var innstilt på krig ville drapet på en mann aldri kunnet kaste verden ut i fire års katastrofe.

Det finnes også velkjente eksempler på at villedning har spilt en avgjørende rolle i krigsutbrudd i nyere tid: Hendelsene i Tonkin-gulfen som førte til eskaleringa av Vietnam-krigen (2), og Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd om påståtte masseødeleggelsesvåpen i Irak (3). Også i forkant av NATOs intervensjon i Kosovo er det klart at enkelte rapporter om serbernes ubestridelige overgrep mot den kosovoalbanske befolkninga blei overdrevet (4).

Det ligger i krigens natur at rommet for usikkerhet er stort. Det vil ofte være svært farlig for journalister eller andre observatører å ferdes i krigsområder. Situasjonen vil være kaotisk, og de krigførende partene vil ha en sterk interesse i å framstille motparten som mest mulig brutal og barbarisk, siden det kan bidra til et moralsk overtak og internasjonal støtte. Jeg har tidligere skrevet om krig og sannhet her på bloggen (5).

Før jeg fortsetter: Jeg har sjølsagt ikke noe ønske om å støtte Muammar al-Gaddafis regime. Han var en brutal diktator og menneskerettighetsbruddene i Libya var graverende. I en sak hos Human Rights Watch fra november 2010 blir undertrykkelse av ytringer, vilkårlig fengsling, tortur og manglende respekt for flyktningers rettigheter trukket fram som områder der Libya begikk alvorlige menneskerettighetsbrudd (6). Å anerkjenne forbrytelsene til Libyas gamle diktatur innebærer likevel ikke å anerkjenne brudd på FN-charteret eller å verdsette bidrag til villedning av NATO-landas opinion.

Under SVs landsmøte i mars 2011 tok jeg til orde for at man måtte betrakte situasjonen i Libya med et mer nøkternt blikk. Jeg poengterte også at et internasjonalt rettsregime der humanitære intervensjoner skjer uten forankring i objektive kriterier og uten rapporteringsplikt til FN innebærer at man overlater for mye definisjonsmakt til stormaktene som tar initativ (7).

Viktige elementer i den vestlige opinionens forståelse av konflikten i Libya var i midten av mars 2011 gale. Viktige elementer i forståelsen av den videre krigføringa var også gale. Det er også et sørgelig faktum at når media først har viderebrakt ei gal opplysning vil dementeringa sjelden, om noen gang, skje med samme styrke. En utmerka artikkel i Counterpunch, skrevet av Maximilian Forte, tar for seg 10 av de store mytene som knytter seg til Libya-krigen (8). Jeg vil gjerne poengtere at jeg ikke er villig til å trekke analysen like langt som Forte gjør.

Når det er sagt, vil jeg gjerne ta for meg tre forhold som hver for seg stiller Libya-krigen i et dårlig lys. Det første forholdet knytter seg til FN-doktrina «Responsibility to protect» eller R2P (9). Det var i dagene før krigsutbruddet brei enighet om at denne doktrina var relevant for Libya. Daværende statssekretær på statsministerens kontor, Torbjørn Giæver Eriksen, sendte ut ei melding på Twitter 24. mars som tydeliggjør at denne tankegangen var viktig også blant norske beslutningstakere:

Det filosofiske grunnlaget for intervensjon, kortversjonen fra Michael Walzer: http://tinyurl.com/6xleeod

Jeg tok opp ei av de innvendingene som Forte kommer med, og som etter mitt syn har blitt stadig mer aktuell, og spurte om ikke R2Ps filosofiske grunnlag står og faller med allmenn praktisering – noe som også går tydelig fram i punkt 34 i Eriksens lenke, og fikk dette til svar:

(…) Ap og SV er for skatt, selv om noen unndrar seg

I mine øyne har man da ikke forstått poenget. Jeg skal likevel ikke trekke noen dypere slutninger på bakgrunn av det. På Twitter forsvarer man gjerne i hui og hast standpunkter uten å gå dypere inn i dem, det har jeg sjøl også gjort. Imidlertid er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor i så fall Libya? Allerede på det tidspunktet hadde situasjonen i Egypt og Jemen medført sammenlignbare sivile tap, og utviklinga i Syria var truende. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar på dette spørsmålet, og ei rekke løse tråder er foreløpig bare mat for konspirasjonsteoretikere.

Det bør likevel være rom for å drøfte disse trådene, og hvilke forklaringer som finnes. Som nevnt er krigshistoria rik på eksempler som viser at offisielle forklaringer i verste fall kan skjule løgn og halvsannheter, men også være avledende fra reelt eksisterende motiver som andre aktører enn statene som involverer seg i krigføringa kan ha hatt. Med andre ord: Stormakter kan også være lokale aktivisters nyttige idioter. Den minst graverende forklaringa på at Bush-administrasjonen insisterte på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen tar utgangspunkt i ei slik historie (10).

Det er påfallende at Storbritannia og Frankrike hadde beramma en militærøvelse som simulerte flyangrep mot et land sør for Frankrike til tidsrommet 21.-25. mars 2011 (11), og at øvelsen var et resultat av en avtale om militært samarbeid signert 2. november 2010 (12). I øvelsens scenario ingikk en sikkerhetsrådsresolusjon som begrunnelse. Trenger det å bety noe? Nei, det kan godt ha vært tilfeldig.

Om det innebar et element av planlegging for et mulig scenario for å kaste al-Gaddafi, reiser det også ei rekke andre spørsmål, og de peker ikke nødvendigvis i retning av planlegging: En planlagt revolusjon ville bl.a. ha langt større sannsynlighet for å lykkes om det fantes en avklart leder, for ikke å snakke om et ledelsesapparat. I den første fasen av stridighetene framsto opprørerne som svært dårlig bevæpna og organisert. Dette ordna bl.a. Frankrike opp i – i klar strid med FN-resolusjonen som krevde våpenembargo.

Det som likevel er klart, er at planlegginga av en slik øvelse innebar store fordeler med tanke på britisk-fransk koordinering av luftmaktsbruk, og at det ville tjene som ei god forklaring på hvorfor man øvde på slik koordinering. Dersom det fantes en plan med flere scenarier for eskalering av konflikten ville dette være en logisk forberedelse. Var det det? Jeg veit ikke.

En annen løs tråd er hvor lett enkelte konspirasjonsteorier er blitt plukka opp ikke bare av media, men av sterke internasjonale institusjoner. Forte gjør godt rede for dette når det gjelder påstandene om folkemord, seksuelle overgrep og nedslakting av opposisjonelle. Ingen internasjonalt anerkjente organisasjoner vil i dag påstå at det har foregått folkemord i Libya.

Det nærmeste man kommer et slikt fenomen er trolig – uten sammenligning forøvrig – opprørsstyrkenes behandling av Libyas innfødte afrikanske minoritet og gjestearbeidere fra sør for Sahara (13). I krigens avgjørende fase fikk angrepene på Gaddafis hjemby Sirte en karakter som minna om beleiringa av Misrata – uten at NATOs handlingsmønster blei endra (14, 15). I Misrata er det anslått sivile tap på 600-800 mennesker, under offensiven i Sidra-bukta, der slaget om Sirte inngikk, ligger anslaget på 800-2100 (16).

I dag er situasjonen i Syria blitt verre, og flere snakker nå om borgerkrig. Anslagene for antall døde varierer mellom 2500 og 4200. Det er mer enn de troverdige anslagene for Libya før intervensjonen (17). Det kommer imidlertid langt færre nyhetsoppslag fra Syria, og det er færre påstander om spektakulære former for overgrep. Det er umulig å gjennomskue bakgrunnen for medias prioriteringer, kildetilfang og vinklinger, men det er ikke ubetimelig å spørre hvorfor det er slik, og hvilken rolle etterretningstjenester og militære informasjonsapparat spiller i å forme mediebildet under krig.

For å understreke det: Jeg mener ikke at situasjonen i Syria legitimerer en NATO-intervensjon. Når det gjelder analysen av handlingsmønsteret til NATO, er det klart at andre elementer spiller inn, bl.a. russisk og kinesisk frustrasjon over måten Libya-mandatet blei håndtert på – et tilsvarende forslag for Syria ville blitt møtt med veto i FNs sikkerhetsråd i dag. Men det er ingen av lederne bak Libya-kampanjen som kritiserer Russland og Kina for dette standpunktet i nevneverdig grad. Syria kan være en vanskeligere motstander, ha mindre strategisk interesse eller gi færre muligheter til forretningsavtaler etter en krig – men alt dette er strengt tatt irrelevant om man ser strengt på R2P.

Enkelte mener at R2P bare kan realiseres der strategiske og kanskje også økonomiske interesser sammenfaller med de humanitære. Jeg mener at ei slik holdning undergraver muligheten for å skape internasjonal aksept for stabile rammer i tilnærminga til spørsmålet om befolkningas kår opp mot staters suverenitet. Ja, autoritære stater sitter med hånda på rattet i FN, men vestlig «moralsk lederskap» vil bidra til at de graver seg djupere ned i skyttergravene og til at det blir lettere for dem å forsvare sin reaksjonære politikk overfor si egen befolkning. De siste åras «Krig mot terror» har også vist at det «moralske» i et slikt lederskap er totalt fraværende når det gjelder etablering av rettsstatlige normer, det har snarere vært et alvorlig tilbakeslag (18).

I blant er det rett å gripe inn med makt overfor regimer som begår overgrep mot egen befolkning. Min posisjon er stadig at det var galt i Libya, både på grunn av framgangsmåten og på grunn av at det som skjedde der ikke står i forhold til reaksjoner andre steder i verden. Det endelige svaret på hvorfor intervensjonen kom og hva den har ført til vil vi ikke få på mange år. Eventuell destabilisering av landet, presedens for regimeendring og det å velge side ved gjennomføring av R2P og følgene av dette er helt ukjente faktorer.

Det vi uansett kan lære er at det er sunt med betydelige mengder skepsis før man går til krig, under krigen, og i vurderinga av resultatene. Hva som er konspirasjonsteorier og reelle konspirasjoner blir aldri kjent før lenge etterpå. Det snakkes fint om åpenhet og transparens i mange sammenhenger. Er det et sted det virkelig savnes, så er det i maktpolitikk. Framfor å være flinkest i NATO-klassen bør Norge bruke sine begrensa ressurser i det internasjonale diplomatiet på å etablere en plattform som krever ei ny rettsliggjøring av internasjonale konflikter. Vi må ha sterkere juss.

Hva mener du?