Uforstandig velferdsdrift

Partiene på høyresida i norsk politikk, og sterke krefter i Arbeiderpartiet, mener at man får en mer effektiv offentlig sektor ved å hente løsninger fra det private næringslivet. I dette oppslaget i Klassekampen ser vi et av mange eksempler på hva dette har ført til. NSBs vedlikeholdsselskap Mantena AS har ikke råd til å leie sine egne verkstedhaller fra NSBs eiendomsselskap, Rom Eiendom AS. Ved å splitte opp offentlige etater i en rekke selskaper som skal drifte ulike «kjernevirksomheter» og som skal drives som vanlige aksjeselskap oppnår man riktignok noen effektiviseringer:

  • Under dekke av å være et nytt selskap kutte i tidligere framforhandlete avtaler med de ansatte (sosial dumping).
  • Man kan bruke billigere pensjonsordninger, fordi arbeidstakere i privat sektor ikke har krav på medlemskap i offentlige pensjonskasser.
  • Det blir lettere å kvitte seg med dem som ikke er unge, friske og raske, fordi avdelinger kan outsources uten politisk støy eller fare for overstyring. Dette er særlig godt kjent fra byggebransjen, der underkontraktører har betalt latterlig lave lønninger til arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, og er noe av bakgrunnen for kravet om solidaransvar.

Spørsmålet er hvem som ønsker effektivisering på disse premissene. Man står også overfor en rekke andre kostnadsdrivende faktorer:

  • Hver virksomhet må ha et styre og ett sett med direktører som skal ha langt høyere honorarer enn det som er vanlig i offentlig sektor. Et særlig grelt eksempel på dette er Oslo sporveier, som nå har blitt Kollektivtransportproduksjon AS og består av et uvisst antall selskaper.
  • Det kreves et dyrt og svært byråkratisk system for å sikre kvaliteten og bestille tjenester til det offentlige («oppdragsgiver»), den såkalte bestiller-utfører-modellen. Forkjemperne for New Public Management har ofte en lettvint omgang med fakta når de skal omgå dette argumentet.
  • Tidligere rutinearbeid og løpende vedlikeholdsarbeid som faller utenfor hovedbestillingene blir ikke utført, noe som fører til mindre effektiv bruk av installasjoner og utstyr. Ofte sitter det offentlige på alle sider av bordet, og blir tvunget til å bruke en masse skattepenger på å administrere fakturaer mellom sine egne datter-«selskaper». I denne artikkelen blir det gitt flere eksempler på slik praksis.
  • For å måle effektiviteten må det utarbeides kompliserte måle- og rapporteringssystemer. Problemet er at slike systemer aldri kan bli finmasket nok til å fange inn alle aspekter ved tjenesten som skal produseres, og de fører derfor lett til merkelige skeivprioriteringer, slik som at norske professorer har sluttet å skrive lærebøker fordi de ikke får «publikasjonspoeng», men i stedet skriver mindre pedagogiske og mer vanskelig tilgjengelige artikkelsamlinger. I tillegg fører den kompleksiteten som tross alt finnes i disse systemene til at systemene – stikk i strid med intensjonen – blir mindre gjennomsiktige. Det kreves ofte betydelig bakgrunnskunnskap for å vite hvor i en modell for finansiering man skal kreve endring dersom man mener at et gitt formål er underprioritert. Dette fører også til en betydelig overføring av makt fra politikere til administrasjonen, fordi politikerne rett og slett ikke skjønner systemene de selv har vært med på å innføre.

Prosesser som leder fram til slike omorganiseringer har mange navn: Konkurranseutsetting, privatisering, AS-ifisering, OPS (offentlig-privat samarbeid), stykkprisfinansiering, internprising etc. Det ideologiske fundamentet for disse prosessene ble lagt på slutten av 80-tallet og fikk sitt gjennomslag med New Labour i Storbritannia. Med en samlebetegnelse kaller man prosessene for New Public Management. Jens Stoltenbergs første regjering satte i verk en rekke reformer med inspirasjon fra denne ideologien. Fagbevegelsen har lenge pekt på at fordelene ved omorganiseringene er høyst diskutable (ikke minst har dette vist seg i helsesektoren og utdanningssektoren), og at eventuelle effektiviseringsgevinster nokså konsekvent går på bekostning av arbeidstakernes vilkår. Mens høyresidas partier er ærlige på at dette er en villet utvikling, har Stoltenberg nektet for at New Public Management finnes.

SV er det eneste av partiene på Stortinget som har en tydelig profil mot slike ideologiske eksperimenter med velferdsstaten (les hele rapporten her). Flere av de kontroversielle EU-direktivene, slik som Tjenestedirektivet og Postdirektivet innebærer nettopp krav om slike eksperimenter. Denne privatiseringstvangen er en viktig grunn til at partiene på venstresida er mot EU, mens det kanskje ikke akkurat er overraskende at den fløyen i Arbeiderpartiet som er mest for EU er ivrige pådrivere for slike direktiver.

SV er for en demokratisk styrt offentlig forvaltning med gjennomsiktige systemer og fornuftige løsninger. Hvis folk skal sitte og sende hverandre regninger for alt de gjør er det ingenting som blir gjort og når det er nødvendig å gjøre endringer i offentlige virksomheter får man bedre resultater ved å spille på lag med de ansatte enn å sette inn nye direktører og styrer til å jobbe over hodet på dem. Modellkommuneprosjektet har vist dette.

2 responses to “Uforstandig velferdsdrift

  1. Tilbakeping: Høyresidas helseeksperimenter « Benjamin Endré Larsens blogg

  2. Tilbakeping: Arbeiderpartiets skuebrød « Benjamin Endré Larsens blogg

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s