Stille liv – bilete frå laboratoriet.

Bilete av gelen min

Oksygensensor i gel. Den lille kvite knotten inni nåla er der oksygenkonsentrasjonen vert målt. I gelen lever det celler som er «planta» der. Botnen av reagensglaset krummar seg og får det til å sjå klart ut heilt nedst – men det er det ikkje.

Bilete av heile sensoren

Gjennom sprøyta går det ein fiberoptisk kabel. Den kvite knotten forskyv fasen i lyset alt etter kor mykje oksygen det er.

Eg tenkte eg skulle dela nokre av dei finaste bileta eg har tatt på laben. Eg trur ikkje at dette er høvet til å forklara alt eg driv med, men det er eigentleg ganske vent, mykje av det. Me kan la det vera hovudsaka denne gongen.

Slik ser det ut, det heile. Plast. Glas. Stål. Avanserte ljoskjelder, men òg gamaldagse COM-portar. Eller ikkje so gamle likevel.

Eg tenkjer på det eg synes er vakkert med «gamal» industri. Den reine betongen, dei enkle formene. Det oransjegule ljoset frå natriumlampene mot mørkeblå kveldshimmel. Dette er noko anna, noko mykje reinare og meir framandt. Men likevel ikkje reinare enn at det er mi krøkkete handskrift som skjemmer glaset. Og ikkje meir framandt enn at reagensrøret står skakt i ei masseprodusert ramme av sveisa ståltråd med lakk som av og til skallar av og lèt rusten koma til syne.

Før me kjem so langt har eg arbeidd ein drøy time med å laga gelen. Han vert laga av tang. Dei trålar han opp og koker han utafor Haugesund ein stad. I dét er det litt av alt: Det gamle fiskaryrket, den nygamle prosessindustrien og den høgmoderne teknologien som vil erstatta vev hjå menneske med noko menneska sjølve har laga.

Det er mykje anna som kjem langvegs frå: Utstyr, kjemikalium. Hadde det ikkje vore for at nokon hadde funne ut at me måtte læra oss å nytta den tangen som veks i fjæra her til lands, kunne arbeidstimane mine vore lagt ned av nokon heilt andre. Flittigare og meir ærgjerrige, kanskje? Eg gjer som regel mitt beste, men problematiserer mykje: Kven får nytte av det eg gjer? Visjonane er storslegne, men kjem resultata alle til gode? Var det nett desse resultata det var viktigast å finna no? Som einskild forskar kan ikkje eg avgjera det, men eg klarar ikkje la vera å lura.

Bilete av kalsiumalginatsuspensjon

Masse ørsmå partiklar av kalk og algestoff vert virvla opp av ein magnet. Søler eg, tørkar partiklane til fint, kvitt støv. Det står kaldt til vanleg. Kondensen samlar seg om små partiklar som har vorte hengande igjen på innsida av glaset.

Bilete av natriumalginat løyst i Hanks

Frå forsegla, sterile glas kjem den andre komponenten i gelen, oppløyste kjeder av algenes svar på cellulose. Der trea er stive, er tangen bøyeleg. Resultatet er ikkje so ulikt plommegraut – utan plommer.

Bilete av sprøyte med dei to komponentane

Dei to delane som blir til gelen møtest her: I eit gjennomsiktig plastkryss. Eg likar dei reine stålflatene eg jobbar på, men har sjeldan høve til å tenkja over kor blanke dei kan vera.

Bilete av cellene spunne ned

Cellene. Ein liten klump rein kreft.

Biletet til høgre er ikkje så fint. Det er rein kreft. Det er ikkje tull ein gong. Ho som er opphavet til cellelina er død for lenge sidan, men svulsten hennar lev vidare i tusen laboratorium. Det er rart å tenkja på at det som for meg er ein allmenn reiskap for å finna ut korleis eit algestoffet kan nyttast til nye terapiar er datterdøtrene til det som drap ei kvinne for 30 år sidan. Dei bèr stort sett heile arvematerialet hennar. Cellene havnar òg i sprøyta. So vert det blanda, og vekstmedium helt over.

Og so måler eg. Og grublar. Og tek bilete. Kva er fint eller rart der du jobbar?

Advertisements

Studentar – seg sjølve nok?

Følgande kronikk sto på trykk i dagens Klassekampen, men kan diverre ikkje lesast på nett. Difor finn du han her.

Studentrørslas frontfigurar frå overgangen mellom 1960- og 70-talet har hatt so stor suksess at dei i dag – av onde tunger – vert nytta som sanndomsvitne på at sjølve det radikale prosjektet er tomt. Me deler ikkje denne oppfatninga, men me har vanskeleg for å sjå at dagens studentar kan koma til å spela ei slik rolle i dagens Noreg. I andre land står studentane stadig i sentrum når ein protesterer mot utbytting og urettvise. Kva er skjedd med dei norske studentane?

Det er ikkje det at det ikkje finst noko å protestera mot. Det siste tiåret har sett store omveltingar på lærestadene deira. Kvalitetsreformen og endringar i løyvingssystemet for høgare utdanning har ført til at både studentar og tilsette ved universitet og høgskular har fått mindre fridom i arbeidet sitt. Studentane skal losast gjennom studieprogram der dei fleste emna er fastlagde på førehand, dei har mindre tid dei kan rå over og dei vert kasta ut av lærestaden om dei ikkje er flittige nok. Dei vitskapleg tilsette er i stadig større grad vorte tvunge til å syna at det dei driv med er «nytteleg»: Arbeidet lyt bidra til eksterne løyvingar, publikasjonar skal tellast og verknaden på internasjonale rangeringar målast.

Utviklinga er ikkje særnorsk, den har røter mellom anna i Bologna-prosessen og EUs utdanningsstrategiar. I land som Austerrike, Frankrike og Spania har studentane protestert høglydt mot denne utviklinga.

I Noreg har studentprotestane vore lågmælte, om det i det heile tatt har vore nokon protest. Det er ikkje fordi studentane er dårleg organiserte. Lars Sponheim skal ha sagt at den tidlegare organisasjonen til universitetsstudentane, Norsk Studentunion, var Noregs nest beste lobbyorganisasjon (reiarlagsforbundet var best). Men når me har freista undersøka kva gjennomslag det er snakk om, finn me berre velferdssaker: Studiestøtte, studentbustader og reiseordningar.

Ei mogleg forklaring på dette er at ein student i dag ikkje er det same som ein student var då barrikadane vart reiste i Paris. I ei levekårsundersøking frå 2005 heiter det at berre 13 prosent av studentane er so kalla «idealtypiske» – einslege, busette i større byar og engasjerte i fulltidsstudium. Dei fleste studentane avvik frå stereotypien. Medan trange levekår og meir synleg klassereise før kan ha styrka det sosiale medvitet til studentane, finst det ikkje ei sams røynd studentane i dag kan einast om, viss ein ser bort frå den milde materielle mangeltilstanden. Den kan bøtast med velferdsgode.

Det finst òg andre mekanismar som kan medverka til at studentane ikkje maktar å samlast om ein politikk som går ut over dei reint materielle levekåra. Medan slike krav kan stillast på bakgrunn av den kvardagen kvar og ein opplever, må idépolitiske krav byggja på ei sams røynd. Det er mange årsaker til at studentpolitikarane ikkje har so lett for det. Ei årsak er mangelen på sams organisering.

Studentrepresentantane vel ved kvar lærestad sjølv korleis dei vil organisera seg. Det finst like mange valmodellar til landets studentting som det finst lærestader, sjølv om det finst visse fellesdrag: På dei fleste store universiteta er det «parlamentsval», der lister stiller til forholdstalsval i fleirmannskrinsar. På høgskulane og NTNU er det fleirtalsval i einmannskrinsar. Ei viktig skiljeline går dels mellom desse valmodellane og dels innad på parlamentsuniversiteta, der «ideologar» kjemper mot «tillitsmenn». Ideologane rekrutterer frå ungdomspartia, og leverer sjeldan overraskingar. Dei vert ofte skulda for ikkje å ta omsyn til alle studentars beste – kva det er er det visstnok berre tillitsmenna som veit. Debatten mellom dei to partane er utmattande og frukteslaus.

Trass i dette har dei studenttillitsvalde elles gode føresetnader for å utøva makt på lærestadene. Ved dei største universiteta har ein kjøpt opp til fem personar fri frå studia på full tid for å drive studentpolitikk. Det finst ei etablert studentallmente med aviser, radio – ja til og med TV, som slepp dei til med utspel og opnar for debatt. Det er ikkje veldig vanskeleg å verta vald heller. Dei fleste heiltidstillitsvalde har ikkje meir enn eit års erfaring som menige studenttingsrepresentantar bak seg, og studenttingssetene er for det meste up for grabs. Kor svakt systemet eigentleg er har synt seg nokre gonger, mellom anna då ad hoc-lista Boligaksjonen vann meir enn to tredelar av røystene ved valet til studentparlamentet i Bergen i 2002, berre for å fordunsta då valperioden var omme.

Det krevst likevel meir enn ideologi og lokalaviser for å stå i mot universitetsbyråkratias sakspapirmøller. Studenttillitsvalde veks på kunnskap og organisatorisk dugleik, slik andre tillitsvalde gjer det. Den organisatoriske dugleiken får ein lettast herredøme over om ein får han med morsmjølka – dei mest ressurssterke studentane har størst vilje og evne til å ta på seg oppgåver ved sidan av studia. Kunnskapen deira vert likevel som oftast levert av den same institusjonen dei tillitsvalde skal kjempa med.

På lærestadene har studentrepresentantane beste tilhøva for å utøva makt i ymse partssammensette utval, men det er vanskeleg å tala møteleiaren i mot når ho sjølv har laga saksframlegga der ein freistar finna motargument. Det er nok lettare å oppleva meistring om ein slår seg saman med administrasjonen, og sjølv om det ikkje er anna enn anekdotisk belegg for denne årsakssamanhengen, er det påfallande kor sjeldan studentane utnyttar fleirtalet dei ofte – og i alle fall i lærestadenes styrer – har saman med dei vitskapleg tilsette sine representantar.

Tvert om finst det ei rekkje døme på at studentane ikkje berre støttar administrasjonens politikk generelt, dei ofte går til åtak på dei vitskapleg tilsettes krav spesielt. Dei partssamansette styra er ein viktig føresetnad for denne dynamikken, saman med mangelen på felles møteplassar med lærarar og forskarar på lærestadene. Når det ikkje finst organ, kultur eller eit samlande syn som kan danna grunnlag for felles ståstader, ender vanten på pengar opp i eit splitt-og-hersk-system der dei som sét dagsorden har bukta og båe endar. Ein skulle tru at overbyggjande prinsipp for universiteta og høgskulane kunne samla studentar og vitskapleg tilsette. Om noko slikt prinsipp skulle peika seg særskilt ut, måtte det vera den akademiske fridomen. Studentane har likevel inntil nyleg ikkje evna å formulera eigen politikk om akademisk fridom.

I dei forskingspolitiske plattformane til dei gamle studentorganisasjonane Studentenes landsforbund og Norsk Studentunion vart omgrepet i si tid nytta slik at vankunna var openberr. Elles var politikken i stort knytt til dagsaktuelle saker i den nasjonale eller lokale universitetspolitiske debatten og einskildtillitsvaldes kjepphestar. Den nye politikken om akademisk fridom er nok òg vorten handsama som ein kjepphest. Dei ofte nokso sprikande plattformane gjer at det politiske fokuset til dei sentrale tillitsvalde lett vert avgrensa til reaksjonar på dagsaktuelle saker – med visse vyrdelege unntak.

I høringssvara til dei største reformene i høgare utdanning dei siste ti åra, Kvalitetsreformen og den nye Universitets- og høgskulelova, vart det slått ring om den akademiske fridomen berre i den grad meir eller mindre likelydande formuleringar kunne finnast hjå Forskerforbundet eller LO. Det er ikkje nokon løyndom at organisasjonar lobbar opp mot kvarandre i viktige saker. Det er likevel påfallande at fagrørsla må på banen for at studentorganisasjonane skal ta radikale standpunkt i andre saker enn dei som handlar om omfordeling til dei sjølve, trass i at undersøkingar viser at studentmassen ligg godt til venstre for snittet i folkesetnaden i sine partival.

Ikkje di mindre har nett dei nemnde reformene på grunnleggjande vis grepe inn i arbeidsvilkåra ved dei høgare lærestadene. Medan dei vitskapleg tilsette undervegs har sikra lovvern for sin akademiske fridom, vart spørsmålet om læringsfridom møtt med tagnad eller uvisse. Det er mogleg å tolka den vantande evna til å reisa dei mest grunnleggjande prinsipielle debattane som eit teikn på at dei studenttillitsvalde ikkje stør seg på ein studentmasse med klare og einskaplege tankar om sin eigen plass i samfunnet. Det er kanskje ikkje so rart når studentmassen i seg sjøl er so lite heilsleg. Mykje tyder på at dei fleste studentane aksepterer både si eiga stilling og samfunnet slik det er.

Andre stader i verda er dei unge lesande mellom dei som står fremst i den sosiale kampen. Eit av dei siste døma på det synte seg på tampen av fjoråret, då den konservative regjeringa i Storbritannia som lekk i sitt krisebudsjett vedtok ei tredobling av studieavgiftene. Det er ikkje utenkjeleg at noko slikt ville sett sinna i kok i Noreg òg, men det måtte nok vera nett noko slikt. For augneblinken er diverre dei norske studentane seg sjølve nok. Om studentane skal få større dagsordenmakt trur me det ville vera klokt å utvida valperiodane til dei sentrale tillitsvalde, satsa sterkare på fagpolitikk og skipa organ for kollegial politikkutvikling på lærestadene.

(D)Evaluert?

Råd, vink og trøst til dem som har fått utenlandsk utdanning vurdert av NOKUT

Jeg har unnagjort en periode – 4 år – som vararepresentant i NOKUTs klagenemnd. Ikke den institusjonen som når førstesida på tabloidavisene oftest, men veldig viktig for mange som vil ha offisiell bekreftelse på den utenlandske utdanninga si, og for noen få som driver utdanningsinstitusjoner. Klagenemnda skal sikre en uavhengig kontroll av og ankemulighet for forvaltningsvedtakene NOKUT fatter.

Når det gjelder nemndas behandling av saker som angår utdanningsinstitusjoner skal jeg ikke skrive så mye. Hovedproblemet for de institusjonene som har hatt klagesaker mens jeg har sittet i nemnda har vært at de ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp de merknadene som de sakkyndige komiteene har hatt til tidligere søknader. Sjøl om jeg kan forstå at forskriftene for akkreditering er tung materie, burde det være mulig å bruke blant anna den omfattende dokumentasjonen som finnes på NOKUTs sider i større grad enn det noen søkere gjør. Ved å søke i NOKUTs arkiv og lese andre institusjoners søknader og behandlinga av de, burde det være mulig å lære hvilke realiteter som må være på plass og hvordan man skriver en søknad som gjør at institusjonen blir godkjent.

Hoveddelen av sakene klagenemnda dreier seg likevel om godkjenning av utenlandsk utdanning. Her er det ganske mye som søkerne og deres medhjelpere (og egentlig også norske arbeidsgivere) burde ha vært klar over. NOKUTs informasjonssider er faktisk temmelig gode. Men enkeltpersoner har ikke de samme ressursene som et lærested bør ha, og de har nok også større tro på at enkeltheter i sakene deres blir tatt hensyn til. Det er dessverre ikke mulig. På godt og vondt skjer NOKUTs vedtak på grunnlag av faste regler. Det behandles årlig tusenvis av søknader om generell godkjenning av utdanning, og med de ressursene som er tilgjengelige er det umulig å behandle dem individuelt i minste detalj. Det går også an å spørre seg om ressursinnsatsen ei slik behandling ville kreve kunne la seg forsvare, reint samfunnsøkonomisk.

I mi tid i klagenemnda kan jeg telle de klagene som er imøtekommet på ei hånd – jeg har vært med på behandlinga av om lag 200 saker. Hovedårsaken til at så mange klager blir avslått er nok dels at mange ikke oppsøker den informasjonen som er tilgjengelig, dels at informasjonen ikke er tilgjengelig nok. Jeg håper dette innlegget er klart nok til at en del som har spørsmål om NOKUTs praksis får svar på det de lurer på, og kanskje lar være å fremme klager av en type som aldri vil få medhold. Tross alt er det best for alle parter. Jeg skal likevel også trekke fram noen forhold som jeg tror kan øke sannsynligheten for at en klage får medhold. Uansett skal jeg passe meg for å være for skråsikker. Dersom du etter å ha lest innlegget fremdeles mener at du har en god sak, skal du selvsagt klage.

For å forstå hvordan NOKUT behandler søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning, kan det være greit å se på følgende sjekkliste:

1.       Er utdanninga dokumentert (er alle vitnemål, karakterutskrifter osv. med i søknaden)?

2.       Er utdanninga godkjent som høyere utdanning i landet der den er tatt (det vil si: Har NOKUTs søsterorganisasjon i det aktuelle landet, eller eventuelt andre ansvarlige utdanningsmyndigheter anerkjent denne spesifikke utdanninga som høyere utdanning)?

3.       Kan utdanninga verifiseres (det vil si: er det mulig å sende e-post eller faks til institusjonen der utdanninga er tatt og få et troverdig svar på om personen har tatt den utdanninga vitnemålet viser)?

4.       Ble utdanninga tatt på full tid, og hvor lenge varte den?

5.       Skal det trekkes etter GSU-lista?

6.       Fyller utdanninga krav som stilles til norske grader?

7.       Er utdanninga avbrutt?

8.       Dersom det er snakk om flere utdanninger, eller utdanningsløp – hva bygger på hva, og inngår noe av tidligere utdanning i seinere grader eller kurs?

Jeg må understreke at denne sjekklista er overhodet ikke en del av NOKUTs formelle retningslinjer, de finnes i Forskrift om kvalitetssikring i høyere utdanning og NOKUTs kriterier. Den utgjør bare et forsøk fra min side på å gi ei enkel framstilling av saksbehandlinga. De aller fleste klagesakene dreier seg om et eller flere av følgende forhold:

A.      Utdanninga eller deler av den blir ikke godkjent fordi den ikke er godkjent som høyere utdanning i landet der den er tatt.

B.      Søker har ikke fått godkjent utdanninga fordi NOKUT mener utdanningsdokumentene ikke kan verifiseres.

C.      Ett eller flere år av utenlandsk høyere utdanning er ikke blitt godkjent, fordi opptakskravet til norske universiteter er ett eller flere års universitetsstudier i tillegg til videregående skole fra det landet det er snakk om. Dette kan vi kalle GSU-saker, etter navnet på lista som fastsetter opptakskravene til norske universiteter for utledninger (GSU-lista).

D.      Søker har ikke fått godkjent utdanningas nivå slik som han eller hun forventet, på grunn av trekk etter GSU-lista eller fordi utdanninga ikke tilfredsstiller de kravene norsk lov stiller til en grad av en viss type (mastergrad, ph.d.).

E.       Søker har ikke fått godkjent utdanning av så stort omfang som han eller hun har forventet, fordi beregning av studiepoeng er ulik mellom Norge/ECTS-systemet og ved utdanningsinstitusjonen der utdanninga er tatt.

F.       Søker har ikke fått godkjent utdanning av så stort omfang som han eller hun forventet fordi noe av utdanninga er innpassa i annen utdanning.

Klager av type A får som regel svært enkel behandling i klagenemnda. Spørsmålet om hvorvidt ei utdanning regnes som høyere utdanning eller ikke regnes som et reint faktaspørsmål. Dersom den nasjonale akkrediteringsmyndigheten (NOKUTs søsterorganisasjon/utdanningsdepartementet) ikke regner ei utdanning som høyere utdanning, vil klager så å si aldri få medhold. Fra mi tid i klagenemnda kan jeg huske én sak der en klage fikk delvis medhold. Det var snakk om en såkalt ”joint degree” (en samarbeidsgrad) på bachelornivå, gitt ved tre ulike læresteder i tre ulike europeiske land, kort tid etter at Bologna-prosessen var satt i gang. Av disse tre landene var det bare ett der lovverket på det aktuelle tidspunktet åpna for å gi bachelorgrader. Siden det avsluttende vitnemålet var utstedt ved en institusjon der bachelorgrader ikke var en del av systemet for høyere utdanning da utdanninga blei tatt, hadde NOKUT i utgangspunktet innstilt på at ingen del av utdanninga skulle godkjennes. Klagenemnda vedtok at den delen av utdanninga som var gitt i det landet der bachelorgrader var en del av systemet for høyere utdanning skulle godkjennes, og klager fikk delvis medhold.

Jeg har sett mange klager fremma av folk med helsefagsutdanning fra Øst-Europa. I det gamle øst-europeiske systemet blei for eksempel sjukepleierutdanning ikke regna som høyere utdanning, men som en form for videregående skole. Slik var det faktisk i Norge også, fram til på 70-tallet en gang. Når disse utdanningene er blitt oppgradert, har som regel hvert enkelt land lagd overgangsregler, slik at folk som var utdanna etter den gamle ordninga har fått godkjent sin kompetanse for fortsatt yrkespraksis. Men disse overgangsordningene gjelder bare nasjonalt, og de sidestiller ikke utdanningene. Det at for eksempel Polen har gitt sine sykepleiere med toårig utdanning på videregående skoles nivå rett til yrkespraksis etter at de har gjort sykepleierutdanninga til en treårig bachelor, betyr ikke at Norge gir disse personene samme rett.

Dette poenget gjelder også mer generelt: Det er ulikheter mellom norsk og utenlandsk utdanningssystem. Dette skillet fører noen ganger til at samme yrkeskompetanse vanligvis oppnås gjennom høyere utdanning i et land, og gjennom videregående skoler eller fagskoler i andre land. Spesielt i land med britiske utdanningstradisjoner, gis noen utdanninger godkjenning av såkalte ”chartered bodies”. Dette gjelder særlig utdanning innen regnskapsførsel, revisjon og ulike merkantile yrker. Dette er for øvrig ikke helt ulikt kurs som tidligere ble gitt i Norge for å bli eiendomsmegler eller lignende. Kursene holdt uten tvil høy kvalitet og var nødvendige for å få en bestemt tittel, for eksempel statsautorisert regnskapsfører, men de ble ikke regnet som høyere utdanning og ga ikke uttelling i form av en grad. I Norge har kommet svært langt i å utvide hva begrepet høyere utdanning skal omfatte, og man får nå bachelorgrader eller årsstudier i en lang rekke fag som det i mange andre land ikke er tradisjon for å regne til høyere utdanning.

Jeg vil også trekke fram to andre saker her. De illustrerer den andre sida av kravet om at utdanninga skal være godkjent av nasjonale myndigheter, nemlig den at det kan være vanskelig å fastslå hvem nasjonale myndigheter er. Det kan gjøre livet surt for landets borgere. Den ene dreide seg om en kandidat fra et universitet på det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros. NOKUT hadde i utgangspunktet avslått hans søknad om generell godkjenning av utdanninga, fordi Norge ikke anerkjenner Nord-Kypros, og det derfor ”i norske øyne” ikke eksisterer en nasjonal utdanningsmyndighet som kunne gå god for utdanninga hans. Klagenemnda ga ham medhold og ba NOKUT utstede godkjenning, fordi avvisningsgrunnlaget var rent teknisk og folkerettslig. Dersom Norge hadde anerkjent Nord-Kypros som stat, ville alt vært i orden. Vi mente at mellomstatlige forbindelser ikke kunne være avgjørende når institusjonene for kvalitetskontroll var på plass. Den andre saken dreide seg om en kandidat fra en religiøs utdanningsinstitusjon i Myanmar. Burmesiske myndigheter anerkjente ikke utdanningsinstitusjonen hans, og dermed kunne heller ikke NOKUT gi godkjenning for utdanninga. Det hører med til historia at utdanning fra Myanmar gir 3 – tre – års trekk etter GSU-lista, slik at selv med godkjenning ville bachelorgraden ikke være verdt noe i Norge. Det finnes faktisk enkelte slike eksempler fra Europa også. Blant annet blir ikke utdanning fra enkelte religiøse institusjoner i Belgia ikke ansett som høyere utdanning av belgiske myndigheter. Forskrift om kvalitet i høyere utdanning (§6-1(3)) inneholder en unntaksbestemmelse som sannsynligvis er mynta på saker som disse, men den blir lite brukt.

Lærdommen norske søkere bør trekke av dette er at man må forsikre seg om at utdanninga man tar faktisk regnes som høyere utdanning i det aktuelle landet før man søker seg ut. Den sikreste måten å sjekke dette på er nok å sende en e-post til NOKUT i god tid før man søker. Dette gjelder særlig utdanninger i akademias grenseland, slik som utøvende kunstneriske fag og merkantile (business-) fag. Skal man vinne fram med en klage må man dokumentere at utdanninga faktisk ble regnet som en del av landets system for høyere utdanning på det tidspunktet da den ble tatt. De nasjonale utdanningsdepartementene eller NOKUTs søsterorganisasjoner er i så fall det stedet man bør henvende seg.

Klager av type B er den typen saker jeg personlig har hatt størst vansker med. Det er dessverre slik at mange av de menneskene som har størst behov for å få sin utdanning godkjent for å komme seg videre i livet, bli integrert og få innpass i livet ikke kan forvente å få sin utdanning godkjent av NOKUT. Dette gjelder blant annet søkere fra Irak, Somalia, Afghanistan og Tsjetsjenia. NOKUT har fått råd fra Utlendingsdirektoratets (UDI) avdeling for landinformasjon om at ingen dokumenter, heller ikke utdanningsdokumenter, fra disse landene kan regnes som troverdige. Så lenge disse rådene står ved lag nytter det dessverre ikke om man har personlige bekreftelser fra professorer eller dekaner, eller om man kan henvise til nettsteder, selv om de er registrert i myndighetenes navn. Dette oppleves helt sikkert forferdelig urettferdig, men klager på vedtak der det står at utdanningsdokumentene ikke kan verifiseres vil alltid bli avslått.

En annen variant dreier seg om land der de nasjonale utdanningsmyndighetene eller instusjonene har en så dårlig infrastruktur at de ikke svarer eller ikke er i stand til å svare på NOKUTs henvendelser på e-post, faks eller telefon. Da er det heller ikke mulig å tilfredsstille kravet til verifikasjon. Jeg synes slike saker har vært vanskelige å håndtere, fordi det ofte er snakk om flyktninger som i tillegg til å ha vært nødt til å forlate landet og livet sitt, nå opplever spott i tillegg til skade når den innsatsen de faktisk har dokumentert i papirer det har kostet blod, svette og tårer å ta med seg på flukt, ikke kan vurderes på grunn av det som sikkert oppleves som tørre formaliteter. Hensikten bak regelverket er selvsagt at ingen skal kunne få urettmessig dokumentasjon på at de har fullført utdanning – dette er viktig både av hensyn til sikkerhet og kvalitet i arbeidet de skal utføre, og av hensyn til andre på arbeidsmarkedet som faktisk har tatt utdanning. Og dessverre – det fuskes. Jeg har sjøl sett flere åpenbart falske vitnemål lagt fram i klagenemnda.

Slike saker blir som regel henvist til flyktningeprosedyren. Dette er ei god ordning, der kandidatene kan ta kontakt med norske utdanningsinstitusjoner for å få vurdert utdanninga si. I intervju med norske fagfolk ved universitet eller høgskole blir man bedt om å rekonstruere studieplanen sin, slik at det er mulig å få et inntrykk av hva slags kompetanse utdanninga gir. Denne ordninga var dessverre lenge lavt prioritert av utdanningsinstitusjonene, men i siste års statsbudsjett har regjeringa satt av øremerka midler, slik at det skal bli mulig for dem som trenger det å få vurdert utdanninga si på denne måten.

Klager av typen C og D er svært like. Saksbehandlingsregelen som ligger til grunn kan være vanskelig å forstå. Den tar ikke hensyn til personens individuelle utdanningshistorie eller institusjonenes kvalitet. Når man får trekk i utdanninga etter GSU-lista er det på bakgrunn av ei sammenligning av landenes utdanningssystemer. Dette fører blant annet til at kandidater fra Russland og USA alltid vil få trukket et år fra sin høyere utdanning. Kravet som stilles for at en student fra et av disse landene skal bli tatt opp på et norsk universitet eller høgskole er nemlig at de i tillegg til videregående skole i sitt land skal ha fullført minst ett års høyere utdanning. Dersom man har fullført flere grader, for eksempel bachelor og så master, vil trekket følge med oppover i studieforløpet.

Dette innebærer at en gammel, integrert 5-årig master fra Russland (специалист) vil få norsk generell godkjenning som tre års studier på bachelornivå, og ett år på masternivå.  Det samme vil gjelde for alle land med trekk etter GSU-lista som har et løp med 3-årig bachelor og 2-årig master (Russland, India, Pakistan m.fl.). Dersom man har fulgt det uten sidestykke vanligste utdanningsforløpet til russisk doktorgrad (аспирантура, 5+3 eller 3+2+3) vil man altså ikke få godkjent en ph.d.-grad i Norge, sjøl om det er brei enighet om at det på mange utdanningsinstitusjoner i Russland, India og USA er et svært høyt seleksjonspress og meget høyt faglig nivå. Det man vil få godkjent er en bachelorgrad (180 studiepoeng), en mastergrad (120 studiepoeng, forutsatt sjølstendig oppgave på minst 20 studiepoeng) og 120 studiepoeng på ph.d.-nivå. Kun i svært sjeldne tilfeller der det er en obligatorisk, integrert 6-årig master før doktorgrad vil NOKUT ha mulighet til å gi generell godkjenning av en ph.d.-grad.

Regelen om trekk etter GSU-lista er som sagt lite intuitiv. Mange russiske søkere stiller opp regnestykker som viser at den totale skolegangen i antall skoletimer er like lang for dem som for norske skolebarn, fordi man i Russland har lørdagsskole. Mange amerikanske søkere vil kunne peke på at de har utdanning fra fremragende institusjoner som Stanford og Yale, og peke på det åpenbart urimelige i at deres freshman-år blir vurdert lavere enn kurs på eurytmihøgskolen i Norge eller ex.phil. på Bali. Motargumentet er at det vil føre til et fullstendig uhåndterlig regelverk vurdere hvilket nivå alle verdens utdanningsinstitusjoner ligger på enkeltvis. Derfor støtter man seg til de enkelte nasjonale utdanningsmyndighetene og deres kategorisering av utdanninga det gjelder. Dette sikrer i det minste et enhetlig og forutsigbart system som det er mulig for byråkratiet å håndtere.

Det kunne for så vidt vært interessant å få ei rettslig prøving av hvorvidt praktiseringa av trekk etter GSU-lista fyller lovas krav om at utdanninga skal godkjennes etter sitt ”nivå og omfang”. Men så lenge det ikke skjer, vil ingen få medhold i klager som er begrunna i at man er uenig i praksisen. Det skal også sies at ordninga med GSU-lista er hjemla i Forskrift om opptak til høyere utdanning, slik at det en eventuelt må bevise i retten er at forskrifta strider mot lovas intensjon.

Spesielt for saker av typen D er argumenter om at en 4-årig utdanning fra systemet før Bologna-prosessen har fått sin status hevet av de nasjonale myndighetene etter at systemet med bachelor- og mastergrader i 3+2-løp er innført. Jeg har vært borti flere saker, blant annet fra Italia og Østerrike, der klagere har ønsket å få en generell godkjenning av sin 4-årige utdanning som mastergrad. Det vil aldri skje. Det avgjørende er varigheten til studiet og om det tilfredsstiller kravene som stilles til en norsk mastergrad. Det vil si: Enten 5 års studier, eller 300 studiepoeng, inkludert en sjølstendig oppgave på minst 20 studiepoeng, eller 2 års studier (120 studiepoeng, i tillegg til foregående 3-årig bachelorgrad), hvorav en sjølstendig oppgave på minst 30 studiepoeng. Oppgavens omfang må framgå av karakterutskrift. I Storbritannia er det tradisjon for 1-årige, intensive masterløp. Dersom studiet er gjennomført med sommersemester vil man får 15 studiepoeng for dette, slik at mange britiske 1-årige ”master”-grader får generell godkjenning som 75 studiepoeng på mastergradsnivå. For graden ph.d./doktorgrad er kravene enda strengere, men godt forklart på NOKUTs sider.

Klager av typen E dreier seg om ulik forståelse av hva et studiepoeng er for noe. I det norske utdanningssystemet er studiepoeng identiske med såkalte ECTS-credits. Et års studier utgjør 60 ECTS-credits. Det er ingen automatikk i at de credits eller studiepoeng man får ved læresteder i andre land er identiske med ECTS-credits. I Storbritannia er det vanlig at et års studium regnes som 180 credits. Et års studium i Storbritannia, regnes likevel som tilsvarende et års studium i Norge og man får bare 60 ECTS-credits, dvs. studiepoeng. I visse tilfeller, særlig når det dreier seg om utdanning som er gjennomført før Bologna-prosessen, eller der utdanninga ikke er delt opp i mindre emner, kan det være vanskelig å intuitivt forstå hvor mange studiepoeng studiet i sum utgjør. Det som blir vektlagt er til sjuende og sist likevel hva som er den normerte tida for gjennomføring.

Mange klagere framfører at selv om studiene har vært normert til for eksempel 9 semester, har det vært vanlig å bruke inntil 12 semestere på å gjennomføre, og at svært få i praksis har gjennomført studiet på 9 semester. Jeg har sett mange av denne typen klager fra Tyskland og Italia. Nordmenn som tok de gamle hovedfagsgradene, for eksempel cand. philol. eller cand. scient., kunne argumentert på samme måte – det var temmelig vanlig å bruke fire år på et hovedfag i historie, sjøl om det var normert til 2 år. Slike argumenter blir – hvor urettferdig det enn kan føles – ikke tillagt vekt. Etter Bologna-prosessen har europeiske land hatt to ulike tilnærminger til inpassing av sine gamle grader i det nye rammeverket. Noen land (bl.a. Italia, Belgia) har jamnstilt sine gamle, 4-årige grader med ny mastergrad. Andre, slik som Norge, har jamnstilt sine gamle, 4-årige grader (cand.mag.) med ny bachelor. Dette vil imidlertid bare ha konsekvenser nasjonalt, dvs. når det gjelder fastsettelse av lønn i det offentlige, lærerkompetanse osv. Det man godkjenner på tvers av landegrensene er bare utdanningas omfang (varighet) og nivå (gradsplassering – i henhold til Bologna-gradene).

Klager av type F blir nesten aldri imøtekommet. Dette handler om at søker og NOKUT har ulik forståelse av hva et vitnemål betyr. Ingen skal få uttelling for en og samme utdanning mer enn én gang. Dersom man for eksempel har studert spansk i et år i Norge, drar til USA og tar en bachelor i liberal arts, som man får fullføre på 3 år (i motsetning til normalt 4 år), fordi man får bruke studiene i spansk som del av den amerikanske graden, så vil man få generell godkjenning for 2 års studier i USA (fordi freshman-året trekkes fra – se over). I en nylig sak i klagenemnda ønsket en klager å få godkjent nesten dobbelt så mange studiepoeng som det NOKUT innstilte på, fordi han hadde tatt to lærerutdanninger – en i IKT-fag og en i naturfag – der de to første årene i de to studieløpene hadde identisk innhold, med samme emnekoder. Dersom en slik klage skal få medhold, må det dokumenteres at NOKUT i sin saksbehandling har tatt feil, og at det ikke er slik at det er gitt fritak for undervisning eller eksamen i noen emner på grunnlag av tidligere studier.

Som blogginnlegg er dette en mastodont. Avslutningsvis vil jeg skrive noen ord som kanskje kan være oppmuntring for dem som føler seg urettferdig behandla, og som bør leses som kjeft til arbeidsgivere for latskap. NOKUTs generelle godkjenninger av utenlandsk utdanning er nettopp det – generelle. Hva den enkelte kandidat faktisk kan og hva utdanninga har inneholdt har NOKUT ikke kapasitet til å vurdere. Når norske arbeidsgivere skal ansette personer med utenlandsk utdanning bør de ikke forholde seg til den generelle godkjenninga slavisk – de bør forsøke å gjøre en faglig vurdering av kandidatenes/arbeidstakernes faktiske kompetanse. I de fleste tilfeller bør en arbeidsgiver sjøl være i stand til å finne ut av om fagkompetansen er god nok – i alle fall med NOKUT-dokumentene som en generell pekepinne. Særlig når det gjelder doktorgrader bør arbeidsgiver ta et betydelig ansvar. Kriteriene for å gi generell godkjenning av en utenlandsk doktorgrad er svært strenge. I mange tilfeller er det bare den totale varigheten (minst 480 studiepoeng) som gjør at generell godkjenning ikke gis. Graden og avhandlingen kan likevel være av ypperste kvalitet, og potensielle arbeidsgivere bør – også for sin egen skyld – ta omsyn til det. I en del tilfeller kreves det imidlertid dokumentasjon av en gitt kompetanse for å kunne utføre et yrke, for eksempel for helsepersonell og revisorer. I disse tilfellene er det som regel ikke NOKUT som skal vurdere kompetansen, men en fagspesifikk instans (her: Statens autorisasjonskontor for helsepersonell / SAFH og Kredittilsynet).

Boikott og dialog

100 norske kunstnerar og akademikerar har signert et opprop for akademisk og kulturell boikott av Israel. Du kan lese oppropet her. Eg er en av de som har signert. Korfor har eg gjort det?

I sjølve oppropet blir mye av det uakseptable i Israels politikk overfor det palestinske folket i de okkuperte områda forklart. Den siste tida har det blitt svært tydelig at israelsk politikk har dreid i meir sjåvinistisk retning, og enkelte av regjeringspartia er ikkje en gang interesserte i å forhandle fred med palestinerane. Samtidig med at Israel fortsett folkerettsstridig blokade av Gaza og utbygging på Vestbredden er det ingen statar eller internasjonale organisasjonar som er villige til å bruke sterkare virkemiddel for å få Israel til å endre politikken sin. Sjøl tiltak som våpenembargo er tilsynelatande politisk umulige.

Slike krav kunne vært retta mot fleire statar. Marokko okkuperer og undertrykker til dømes Vest-Sahara på en brutal og folkerettsstridig måte. Det som rettferdiggjør en særskilt reaksjon mot staten Israel er det faktum at landet er et demokrati. Israelske akademiske og kulturelle institusjonar er frie og har fullt ansvar for sine valg. Det samme gjeld menneska som befolker disse institusjonane. Slik situasjonen er no er måten de bruker det ansvaret på viktigare enn det utbyttet vi som akademikerar eller kunstnerar har av samarbeid. Det blir ofte hevda at boikott er et hinder for fredsskapande dialog – men kor er no egentlig denne dialogen? Boikott betyr ikkje at vi skal la være å snakke med israelerar, men at vi begrenser oss til å snakke om det som er viktigst no. Eg meiner dette standpunktet kan være ei ansporing til fleire samtalar og ikkje færre.

Dette er også hovedargumentet mot de som hevder at en boikott strir mot den akademiske og kunstneriske friheta: Kordan veier vi ulike etiske handlingsprinsipp mot kvarandre? Er enkeltmenneskets ansvar størst når det gjeld å bruke sine evner til beste nytte for menneskeheta når det gjeld å utvikle ny kunnskap, forståing og opplevelsar, eller er det i blant viktigare å utnytte ei begrensa evne til å hindre tap av andres frihet? Eg kjemper for den akademiske friheta når det gjeld den største trusselen i dagens Norge: kommersialisering av forskning. Eg meiner likevel det er viktigare å kjempe for palestinerane sine rettar overfor Israel enn å holde muligheten åpen for å samarbeide faglig med israelsk akademia om det skulle komme til å være nyttig for meg. Om noe etisk prinsipp har krav på absolutt gyldighet til ei kvar tid, er det ikkje den akademiske friheta, men respekten for livet og enkeltmenneskets frihet. Gjermund Granlund og Marie Rædergård har ellers skreve et godt innlegg om dette. Eg forplikter meg til å ta initativ til fredsdialog med israelske akademikerar i de tilfella der eg ellers ville tatt initativ til samarbeid.

Boikott-oppropet er i seg sjøl langt fra det mest effektive virkemidlet for å påvirke Israels politikk. Men det er et bidrag til å bygge en opinion. I dette arbeidet er alle bidrag viktige. Uten et press i opinionen vil det fremdeles være forsvinnande få statar og internasjonale organisasjonar som tar i bruk sterkare virkemiddel, slik som våpenembargo og økonomiske tiltak, for å få staten Israel til å endre sin politikk. Eg håper fleire vil være med på å bygge den opinionen. Om en boikott får brei oppslutning vil den også kunne bidra til å korrigere virkelighetsoppfatninga i den israelske opinionen ved å vise at verden rundt Israel på et saklig grunnlag føler seg nødt til å ta avstand fra statens politikk på en slik måte at det rammer vanlig, sivilt samkvem.

Eg har også skreve om akademisk boikott tidligare. Se her og her.

Akademisk boikott

I kjølvannet av at universitetsstyrerepresentant Helle Linné Eriksen fremma forslag for universitetsstyret ved Universitetet i Oslo om at det bør innføres en akademisk boikott av Israel har bl.a. preses i Det norske vitenskapsakademi, Nils Christian Stenseth (1) og ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen (2), lagt fram nokså grundige redegjøringar for korfor akademisk boikott i deres øyne ikkje er en god idé. Eg er fremdeles uenig, og begynner med Stenseth:

I sitt bloginnlegg hevder han at akademisk boikott ikkje er et verdig akademisk virkemiddel. Det er jo i utgangspunktet en verdidom. Det betyr at han tar på seg kappa si og uttaler seg som forvalter av akademias verdiar. Tittelen tatt i betraktning er han i sin fulle rett der. Som preses er det oppgava hans. Han følger likevel raskt om med et par prinsipielle synspunkt. Stenseth er prinsipielt uenig i enkvar akademisk boikott, med mindre det foreligg institusjonar der forskinga er underlagt politisk diktat, eller det gjeld forskerar, eller institusjonane der de jobber –  dette er litt uklart – som sjøl fravik grunnleggande vitenskapelige prinsipp, herunder hans eget om dialog med alle partar.

Hvis eg skulle være litt vrangvillig, ville eg påpeke at han har lagt opp til et toleransens paradoks (3) i høve til vitenskapen. Han vil bare lukke seg for de lukka, for å si det slik. Den prinsipielle holdninga hans åpner for å diskutere akademisk boikott i de tilfellene der det har skjedd reelle overtramp. Dette er jo også relevant når det gjelder kjernen i saka, og fører til et spørsmål om kva nivå i hierarkiet som er akseptable angrepspunkt. Når den israelske staten nekter Noam Chomsky adgang til Vestbredden og dermed bryt med den akademiske friheten, ikkje gjennom å avstå fra egen tilgang til åpenhet, men ved å hindre andre i deres åpenhet, kan en jo spørre seg om ikkje staten Israel oppfyller Stenseths krav – og om det prinsipielle vilkåret hans for boikott av statlige israelske universitet er innfridd. Kva med Bar-Ilan-universitetets tidligare filial Ariel University Center of Samaria (4), som ved å stå på okkupert land legitimerer okkupasjonen og en politikk som «nødvendiggjør» streng bevegelses-, forsamlings-, organiserings- og meiningskontroll?  Dette er unektelig flisespikking, men viser likevel det problematiske i å prøve å sette opp ei rein prinsipiell begrunning. Stenseth følger opp med:

Å gå imot akademisk boikott er å støtte den enkelte forskers rett til å utøve sin vitenskap uten politiske og nasjonale grenser.

Joda, dette er et legitimt liberalt standpunkt, men no har han jo allerede erkjent at institusjonar kan være legitime mål for en boikott. Dessuten: Både dette prinsippet og det forrige prinsippet står i fare for å begå det som etter mi meining er en etisk kardinalfeil: Å isolere ett etisk prinsipp fra «dialog» med andre. Hvis vi legg til grunn ei konsekvensetisk holdning, er dette åpenbart uholdbart. Det er også tvilsomt om nettopp den akademiske friheta er det prinsippet som utgjør siste skanse i kampen for menneskets frihet, og derfor må sikres det ultimate vernet. Stenseth lister deretter opp to (i mine øyne ei) skadevirkninger en akademisk boikott vil få. Den går ut på at brudd i fri informasjonsutveksling skader forskerars arbeid og vitenskapen som institusjon. Eg meiner det er like legitimt å spørre om ikkje de vitenskapelige institusjonanes manglande evne til å ta stilling til etisk-politiske spørsmål bør være like belastande, men her er vitenskapen trass alt i tallrikt selskap.

Siden beskyldningar om naivitet heng lavt i denne debatten, vil eg avskrive mesteparten av det Stenseth deretter tar opp som naivt. Han hevder at forskerar har en privilegert tilgang til politiske kanalar, blant anna i kraft av sitt apolitiske ståsted, og viser til Nansen som foregangsfigur. Eg har lita tru på at forskerar har større innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikk enn det FN og internasjonale menneskerettsorganisasjonar har. Ved å vise til Nansen, åpner Stenseth for å satse på å utvikle unike vitenskapelige personligheter som i kraft av den voldsomme respekt de nyter i verdenssamfunnet kan virke som døråpnerar, opinionsdannerar eller til og med forhandlerar. Da er vi vel inne på folk som Rajendra Pachauri eller Shirin Ebadi. Men eg tviler på at noen av disse ville oppnådd noe særlig i høve til Israel-Palestina-konflikten. Når en mann som Desmond Tutu velg parti (5) – sjøl om han ikkje er akademiker – virker det i det heile tatt usannsynlig at denne typen påvirkning skal ha noen effekt.

Spørsmålet om effekt er det som bringer meg videre til Minerva-redaktørens innlegg. Andresen stiller opp fem vilkår for boikott. Det er ikkje heilt tydelig om han har sugd de av sitt eget bryst, men eg antar det. Det første vilkåret – at det må foreligge en legitim grunn, i form av en vedvarande og klart umoralsk politikk. Eg kan si meg enig i dette vilkåret, og det kan synes som om Andresen også er enig i at dette vilkåret er oppfylt. Det andre vilkåret er at boikotten må ha et klart politisk mål. Eg er heller ikkje uenig i dette vilkåret, men her ser det ut som om eg og herr redaktøren i større grad er usamde i om det er møtt. Den alternative politikken er i mine øyne at okkupasjonen opphører og at det palestinske folkets menneskerettar blir anerkjent. Dette er trulig ikkje spesifikt nok i Andresens øyne. Eg foreslår at vi lar det ligge til litt seinare i innlegget.

Det tredje vilkåret er at det må være sannsynlig at boikotten bidrar til den definerte politikkendringa. Ved dette hefter Andresen noen forbehold som i sin ytterste konsekvens undergraver vilkåret, og legger til ei politisk vurdering. Eg synes vel dette er det punktet han er svakast i sitt forsvar for grenselaus akademisk toleranse. Det fjerde vilkåret han nevner er at boikotten må være målretta. Den må i minst mulig grad ramme politisk nøytrale eller til og med politiske meiningsfellar. Det femte punktet er ymse saksspesifikke forhold (rein politikk), som eg skal ta til slutt.

Det begynte å skurre allerede i vilkår to. Den prinsipielle enigheta vi trulig står igjen med er at politiske handlingar bør ha mål. Men kva et mål er og kor spesifikt det må formuleres for å være godt, er et veldig vanskelig spørsmål. I mange – ja, når eg tenker meg om kanskje alle – tilfeller opplever vi at større eller mindre utfordringar krever en politikk før det er tid til å utrede alle mulige konsekvensar av den politikken som blir formulert. Sant å si trur eg at dette er sjølve definisjonen på politikk: Formulering av mål om å handle på vegner av andre, med gitte føresetnader, men der konsekvensane av handlingane ikkje er overskuelige på lang sikt. Og her lurer eg på om ikkje eg og Andresen skiller veg for godt – for eg er ikkje sikker på om eg anerkjenner behov for andre vilkår knytta til boikott enn det eg gjør til andre politiske virkemiddel – det er – ideelt – opplyst, aktiv tilslutning.

Slik eg ser det, er det også denne døra som bli åpna på gløtt i vilkår tre, som forutsett at det er mulig å gjøre ei sammenhengande, kortsiktig konsekvensanalyse med graderte sannsynligheter. Boikott, eller avgrensa dørstenging, er politikk. Politikk kan være målretta, men ofte tar den utgangspunkt i kva folk meiner er rett. Debatten om virkemiddel i norsk helsepolitikk, og sammenhengen mellom disse og sosialpolitikken, bør være tilstrekkelig til å overbevise politisk interesserte leserar til å se at vilkåret om virkningas sannsynlighet er urimelig i alminnelig politisk praksis. Det er ikkje galt i en teknisk-politisk forstand (Andresens argumentasjonsnivå – sjøl om eg dermed underslår at han også prøver å lage en «boikottens begrensande pliktetikk») å hevde at auka stykkprisfinansiering og «valgfrihet» vil gi dårligare tilbud til folk fra lavare sosiale lag. Men det kan hende – sjøl om eg har sterke tvil – at det er galt når en spør kva som faktisk er sant. Siden vi ikkje veit eller på forhånd kan få vite det med de midla vi har tilgjengelig, må vi bare spørre folk kva de trur. Den teknisk-politiske målestokken er om tiltaket fører til at du når måla dine, men når vegen er uoversiktlig, blir vilkåret for å gå i gang et spørsmål om tillit. Da hjelper det sjølsagt om du kan sannsynliggjøre at tiltaka virker, men det er ikkje alltid mulig.

Vilkår fire framstår ikkje som meir uangripelig: Etter dette vilkåret vil alle streikar i offentlig sektor være teknisk-politisk gale. Med mindre en, som fagforeningane gjør, forteller de som blir ramma, kven som har skylda for at de blir ramma. Det fins sikkert noen statsvitenskapelige teoriar som har fine navn på dette, men ei politisk handling er avhengig av både «intern» og «ekstern» oppslutning. De som iverksetter handlinga er avhengige av oppslutning i egen organisasjon, men den avhenger igjen av kva slags respons de får av omverdenen. Det gjelder både de streikande og politikerane som ikkje vil innfri krava deres. I utdypinga av punktet blir det lett å angripe han enda en gang – når han meiner at boikotten ideelt sett bør avgrenses til å virke bare på resultatene av den politikken som den er laga for å hindre. Skal en boikott av fagforeningsknusande kolombiansk Coca-Cola bare ramme Coca-Cola laga i Kolombia? Har den jevne forbruker tilgang til informasjon om korvidt varane i grønnsaksdisken er laga i Israel eller i ei av landets busetnader på okkupert område? Er det rimelig å tru at den økonomiske effekten av en isolert okkupasjonsboikott vil være et insentiv til politikkendring?

Dette får tjene som ei foreløpig perforering av de foreslåtte boikottkriteria. Når vi går vidare til vilkåra for den spesifikt akademiske boikotten, skal Andresen ha ros for at han prøver å veie ulike handlingsprinsipp opp mot kvarandre. Han fortjener imidlertid kjeft for at han bruker yndlingshersketeknikken sin (eg har debattert med han før): Å påstå at meiningsmotstanderar sine argument er tilpassa konklusjonen før analysa er gjort. Som om noen står uten inngangsverdiar i ei analyse. Når han gjennomgår sine vilkår kunne eg anklage han for det samme. I punkt 1 underslår han at Sør-Afrika blei inntatt av kvite europeerar, blant anna ved hjelp av erobringskrig. Eg har vondt for å tru at han ikkje har hørt om engelskmennas krig mot zuluane (6) – men den er kanskje irrelevant av enkvan grunn. Apartheidpolitikken blei, i likhet med okkupasjonspolitikken, innført gjennom organiske, politiske prosessar med vekt på å ivareta de bemektiga gruppenes interesser. ANC og andre svarte, anti-apartheidgrupper var på gitte tidspunkt politiske aktørar som brukte vold og geriljakrig for å nå sine mål (7). En viktig grunn til fordømminga av Sør-Afrika var også utenrikspolitisk: Okkupasjonen av Namibia og forholdet til nabolandet Rhodesia (som i form av Zimbabwe har fått si egen tragiske historie). For å bruke Andresens eget grep: Han skriv om historia med utgangspunkt i sine egne konklusjonar. Det er heller ikkje særlig saklig når han skriv slikt som dette:

Det finnes en rekke akademikere i Israel som kunne ha betydelig kunnskap å tilføre Linné Eriksen og Larsen (…). Det ligger i boikottforslagene et implisitt syn om at alle som har endog moderat annerledes innfallsvinkler (…), er delaktige i eller ansvarlige for okkupasjon; til det punkt at man ikke lytter til ulike versjoner av det som foregår. Det synes ualminnelig uklokt.

Viss vi kryp opp av skyttergravene, er det innlysande at alle konflikter der det er aktuelt å vurdere ulike politiske virkemiddel vil ha sine særegenheter. Om en skal handle og kordan en i så fall skal gjøre det er igjen et politisk spørsmål. I spørsmålet om en boikott skal virke, er det innlysande at et ensomt Universitetet i Oslo kan boikotte til krampa tar det, uten at noen vil løfte et øyebryn. Men som eg spurte Dag Harald Claes (8): Kan Andresen gjøre rede for kausaliteten til kongressvedtaket i 1986 som innleda USAs handelsboikott av Sør-Afrika? Effekten av boikottar er som effekten datavirus – svært avhengig av kordan det blir pakka inn, bæreranes mottakelighet og sist, men ikkje minst, en fullstendig uoversiktlig infrastruktur. Eg trur aldri USAs kongress ville ha fatta vedtaket sitt om det ikkje var en for en vital boikott i andre sektorar og land.

I det Andresen vidare skriv, gjør han seg igjen skyldig i selektiv historiefortelling: Det tok tiår å etablere en omfattande boikott av Sør-Afrika. Den var også i utgangspunktet kjempekontroversiell. Når det gjeld endringane på spillebrettet – ny teknologi og en heilt anna infrastruktur i forskninga – skal eg tilstå han et poeng, men vil også notere meg for mitt eget: Sjøl om dette gjør det vanskeligare å gjøre boikotten brei med hensyn til virkemiddel, auker det potensialet for å iverksette den raskt, overvåke den og sikre einhetlig praksis. Anklagen om naivitet tar eg med knusande ro, for det ser ut til at Andresen har misforstått meg. Det eg ønsker at boikotta forskerar skal tenke er ikkje «oi, no er eg boikotta, de sier det er på grunn av okkupasjonspolitikken, hm… kva meiner eg egentlig om den?», men «faen heller, har de toskane som styrer landet klart å irritere verden så grundig at eg de har bestemt seg for å hindre meg i mitt daglige virke – kva kan og bør eg gjøre med det?». Eg har vanskelig for å se at dette målet er meir naivt enn å dele ut løpesedlar for Høyre på Tveita, men partiet fortsett ufortrødent med denne naive handlinga – til overmål med et visst hell (sjøl om kausaliteten også her er ganske uhåndgripelig).

Spørsmålet om bunkersmentalitet er kanskje det mest interessante av alle. Betegninga er vel strengt tatt meir treffande på valgresultata i de okkuperte områda enn for et Israel som på mange vis er overraskande åpent, sjøl om de politiske tillitsvalgte har et selektivt syn på menneskerettar og er til dels åpent rasistiske. Eg anser risikoen for å tvinge Israel inn i en frenetisk, sjølrettferdig isolasjonisme for svært lav – til det er det alt for mange israelerar som er opptatte av verdenssamfunnets anerkjenning. Når han kritiserer de mulige følgene av en symbol-boikott overser også Andresen temmelig vesentlige momenter i sine døme: Norge følger opp og støtter en omfattande handelsboikott av Iran med sikte på å hindre utvikling av atomvåpen (9), norske selskap driv sjølpålagt boikott av landet i frykt for amerikanske sanksjonar hjemla i børsnoteringar på Wall Street (10) og norsk sikkerhetspoliti overvåker og deporterer iranske akademikerar (11). Når det gjeld Kina er vanskeligare å plukke fra kvarandre på samme måte, men det går an å hevde at landets politikk overfor Tibet og Taiwan er et godt døme på at såkalt «press» i mange tilfelle er uten virkning. Taiwan finnes vel bare  som stat i dag fordi USA har gitt militære garantiar. En må sjølsagt alltid ta stilling til kva slags konsekvensar en er villig til å risikere for prinsippa sine.  I forlengelsen av det stilles en overfor et ubehagelig spørsmål om korvidt vi skal akseptere urettar vi kanskje kan gjøre noe med, om det likevel vil fortsette å finnes tilsvarande eller større urettar vi ikkje kan gjøre noe med. Handlekraftas eksempel kan bli ståande som et monument over dobbeltmoralen – eg ser den.

På den andre sida: I høve til Palestina-konflikten er tidsaspektet heilt vesentlig – skal det være mulig med ei tostatsløsning, må den komme nokså snart. «Fakta på bakken» har vært i konstant endring siden den første FN-resolusjonen som fordømte okkupasjonen, og for kvart år okkupasjonspolitikken held fram vil det israelske samfunnets oppleving av kva det gir fra seg for fred endres til det verre. Tilsvarande gjeld også i høve til Tibet og Vest-Sahara, men neppe når det er snakk om Taiwan eller Iran. Snarare enn å mistenkeliggjøre engasjementets plassering, ville eg finne det langt meir tilfredsstillande om status quo-tilhengerane tok tak der de meinte engasjementet vanta, og ellers holdt seg for gode til usakligheter som disse:

Likevel er [forslag om akademisk boikott] egnet til å vise, nok en gang, at akademisk utdannelse gir ualminnelig dårlig forsikring mot politisk uklokskap, feilplassert engasjement, manglende forståelse for akademisk frihet og for at dialog er noe som ikke bare skal brukes overfor Cuba, Hamas eller Taliban.

Spørsmålet, slik eg ser det, er kva virkemiddel som virker til kva tid og i kva situasjon. Symbolhandlingar kan føre til substansielle endringar. Eg vil faktisk driste meg til å påstå at nesten all politikk begynner som symbolpolitikk – i form av vedtak som i seg sjølv er konsekvenslause. Det er positivt at noen faktisk tar seg bryet med å forsvare status quo. Men når det gjeld etiske handlingsalternativ, lar eg meg ikkje imponere, verken av Stenseths forskerdiplomati – om det virker aldri så verdig – eller av Andresens la-oss-vente-og-se-på-USA-linje. Når en skal bygge opinion er det alltid noen som må være først ute.

Ansettelser i akademia

Dagens innlegg inneholder en del selvskryt – så er du advart om det. Etter at fagforeningas medlemsblad Ny Giv hadde gått noen runder med universitetsledelsen ble det fart på frigivelsen av en i utgangspunktet rapport fra McKinsey om «Framragende forskningsuniversiteter». Rapporten var en del av underlaget for forskningsadministrativ avdelings mandat til utarbeidelse av ny strategisk plan for Universitetet i Oslo.

I intervjuene Ny Giv gjorde med rektor kom det for så vidt fram at han mente at rapporten ikke var spesielt viktig for prosessen, men jeg mente at noen av de forslagene McKinsey kommer med var så graverende, at det var på sin plass å gjøre ytterligere framstøt for å diskreditere den. Det resulterte i denne Universitas-saken. Denne saken har igjen blitt fanga opp av University World News» norske korrespondent.

Det er egentlig en ganske kompleks sak det handler om. McKinsey-rapportens forslag om å ha en rekrutteringsstrategi der folk med ph.d. fra andre institusjoner enn UiO aktivt søkes opp for tilsetting i fast stilling er ment å bøte på et reelt problem: Interne søkere har det privilegiet at de er kjente i det fagmiljøet de søker ansettelse i, og i at de har etablerte sosiale relasjoner som kan føre til at de oppleves som et tryggere valg, på bekostning av bedre kvalifiserte søkere. I enkelte tilfeller kan det nok også utvikle seg en kultur der toneangivende krefter på f.eks. et institutt legger utilbørlig sterke føringer i ansettelsesprosseser basert på nære forbindelser med søkere. En slik politikk har også ofte negative konsekvenser for likestillingspolitikken, fordi etablerte forestillinger om faglig dyktighet er kjønnsladet.

Imidlertid er McKinsey-løsninga en dårlig «quick fix». Det er mange dyktige forskningstalenter som av ulike årsaker ikke har anledning til å ta ph.d.’en sin i utlandet. Det kan for eksempel være barn og parforhold inne i bildet. Forskning viser at ansvar for barn og husarbeid lett tilfaller kvinner, ikke fordi menn aktivt mener at det er kvinnearbeid, men fordi «det bare blir sånn». Husholdninger har også en tendens til å prioritere menns karrierevalg høyest. Dette innebærer at et krav om ph.d. fra utlandet vil virke kjønnsvridende. Et annet moment er det økonomiske. Svært mange utenlandske universiteter har ikke – i motsetning til Norge – gode lønns- og arbeidsforhold for stipendiater. Mange steder må man betale høye skolepenger, og de sosiale ordningene er mindre utvikla. Dette vil virke sosioøkonomisk vridende. Summen av disse to forholdene vil gjøre at det er single menn med bakgrunn i relativt velstående hjem som vil vinne på McKinseys ordning.

For meg føyer dette seg forslaget seg inn i en rekke eksempler på det jeg vil kalle «verdidumping» i Akademia. Mens globaliseringas skyggesider i f.eks. bygg- og anleggsbransjen gir seg synlige, direkte utslag i uverdige lønns- og arbeidsvilkår – sosial dumping, fører den i Akademia til en uthuling av etablert verdipolitikk. Redusert medbestemmelse, innskrenket akademisk frihet og økt bruk av midlertidighet er andre eksempler på dette. Jeg håper flere kaster seg på denne debatten, for det er mye å ta tak i.

Akademisk boikott av Israel

Etter at det har blitt avholdt en forelesningsrekke på NTNU om Israels okkupasjon av de palestinske områdene, fikk spørsmålet om akademisk boikott nasjonal oppmerksomhet. Statsråd Tora Aasland har uttalt at regjeringens politikk er at akademisk boikott på institusjonsnivå strider mot den akademiske friheten (1). Argumentet er prinsipielt greit nok. Det skal være opp til den enkelte forsker hvordan hun vil forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Ved å desentralisere styringa av forskning på denne måten oppnår forskeren mulighet til størst mulig personlig tilfredsstillelse, samtidig som samfunnet utnytter forskerens detaljkunnskap innenfor fagfeltet mest mulig effektivt. Til dette vil jeg imidlertid tilføre:

  1. Denne friheten praktiseres i dag av myndighetene ikke som en absolutt rettighet, der forskerstatus ved en av landets akademiske institusjoner gir forskeren handlingsrom til å arbeide med absolutt frihet innenfor en definert ramme. I stedet er friheten gradert, ved at en stadig større andel av forskningas driftsutgifter knyttes opp til programmer der forskernes frihet blir innskrenket av økonomiske produksjonskrav og relevanskrav som er politisk definert, først og fremst av Forskningsrådet, men også gjennom politiske styringsdokumenter, slik som forskningsmeldinga «Klima for forskning». Disse problemstillingene ble pekt på av Arild Underdal som ledet utvalget som la fram forslag om lovfesting av individuell akademisk frihet (2)
  2. Denne friheten er tidligere blitt innskrenket av politisk motiverte, kollektive ordninger på en måte som er blitt ansett som legitim. Det mest aktuelle eksempelet er Sør-Afrika. Akademisk boikott var også i apartheidregimets tilfelle kontroversielt, og gjenstand for en langvarig debatt. Den første treffet i mediearkivet A-tekst er i en artikkel i VG fra 14. september 1959. Da hadde Studentrådet ved Universitetet i Oslo vedtatt en resolusjon om akademisk boikott og med oppfordringer til regjeringa om å undersøke mulighetene for handelsboikott. Så vidt jeg kan forstå tok det ennå en god stund før noe skjedde. Imidlertid ble en slik boikott etterhvert etablert, og fikk bred anseelse som legitim. I dag har man tatt et så grundig oppgjør med apartheid-regimet at mange vil undres over at denne boikotten var kontroversiell neste helt fram til apartheid-regimets sammenbrudd.

Når det gjelder det første punktet, mener jeg at den graderte akademiske friheten som i dag eksisterer er et av akademias største uavklarte spørsmål. Gjennom institusjonenes frihet til selv å organisere sin virksomhet på den måten de ønsker, og gjennom en økende andel konkurransebasert finansiering, opplever mange forskere at de uten å søke om støtte fra eksterne kilder ikke har frihet til å forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Dette spørsmålet vil selvsagt alltid ha en politisk-økonomisk komponent: Det vil aldri være mulig for enslige atomfysikere å ha midler til å bygge forskningsreaktorer i en skala som passer til de forsøkene de i sine våteste drømmer fantaserer om, eller for folklorister å få midler til å gjennomføre reiser og ansette sekretærer og intervjuere i flere titalls land for å gjennomføre komplette, globale, komparative analyser av folkeeventyr. Men dersom andelen driftsmidler per forskerstilling blir tilstrekkelig lav, vil insentivene til å vri forskninga i retning de eksterne finansieringspartneres ønsker bli svært sterke. Det er neppe noen som er uenig i at dette på et eller annet punkt vil være en trussel for den akademiske friheten. Mange vil hevde at det punktet allerede er nådd. Uavhengig av hvor man står i dette spørsmålet, vil de fleste være enige i at man på et eller annet nivå må definere en politisk-økonomisk ramme for den akademiske friheten. Denne rammen vil da også reelt sett innebære en innskrenkning av den prinsipielle friheten.

Et annet moment i den forbindelse er at den institusjonelle akademiske friheten til å avgrense individuelle forskeres frihet gjennom organisasjonsendringer nyter sterk anerkjennelse i regjeringen. Institusjonene utøver denne friheten på ulike nivåer, gjennom f.eks. sterk tilrettelegging for strategisk utvalgte forskningsgrupper, der den strategiske utvalgsprosessen neppe kan påstås å ha et bunnsolid demokratisk mandat i alle tilfeller. Faktisk kan en stille spørsmålstegn ved at en slik ovenfra-og-ned-styrt, strategisk prosess ved mange institusjoner foregår parallelt med at institusjonenes demokratiske organer får redusert makt. Disse utfordringene blir bl.a. påpekt i delrapport 9 fra evalueringen av Kvalitetsreformen (3). En absolutt, individuell akademisk frihet ville ikke være forenlig med slike prosesser.

Når det gjelder det andre punktet er den åpenbare lærdommen at det finnes eksempler på at den akademiske friheten må vike for overordnete, etiske spørsmål. Det er ikke tvil om at dersom en biolog inngikk et samarbeid med et definert rasistisk universitet for å studere «raseforskjeller», ville vedkommende møte en storm av kritikk. Det er også gode grunner til å spørre seg om han eller hun ville fortjene å stå i en stilling ved et offentlig universitet, og om et slikt forskningsprosjekt ville være forenlig med akademiske idealer, all den tid nettopp biologien leverer noen av de sterkeste argumentene mot rasisme. Sør-Afrikas universiteter var integrerte elementer i en stat med rasistisk formål. Derfor var det legitimt å iverksette en akademisk boikott. Menneskerettighetenes frihetsideal overstyrte den akademiske friheten. Men det ble også tatt til orde for at Sør-Afrikanske forskere som ble godkjent av anti-apartheidbevegelsen skulle få adgang til å delta i akademisk samarbeid utenfor Sør-Afrikas grenser, bl.a. da et utvalg ved Universitetet i Tromsø utredet akademisk boikott i 1988. Jan Larsen, som ledet utvalget uttalte til NTB 28. desember 1988 at:

Nei, vi går inn for å åpne for sør-afrikansk deltakelse kun hvis dette er klarert med en sentral motstandsorganisasjon. En eventuell deltakelse fra Sør-Afrika skal bidra til å styrke opposisjonen mot apartheid (…)

Den akademiske boikotten av Sør-Afrika inngikk som en del av en større, samordna boikott. Sør-Afrikas apartheidregime ble effektivt isolert, og dette bidro til dets fall – eller var i det minste en manifestasjon av motstanden mot et umoralsk regime, og et uttrykk for at mange etterlevde en oppfattet moralsk plikt til å unngå å støtte regimet. Slik sett er denne boikotten et godt eksempel på at holdningsskapning og politisk arbeid går hånd i hånd. Det er umulig for meg å skille effekten av hegemonibygginga som fant sted gjennom den økonomiske, kulturelle og akademiske boikotten av apartheidregimet fra de interne politiske prosessene som førte til dets fall. Dersom noen kan presentere en analyse som kan gjøre dette, er jeg svært interessert i å høre fra dem.

Konklusjonen må være at den akademiske friheten, både individuell og institusjonsbasert, må avgrenses i et rom utgjort av etiske og moralske betraktninger på den ene siden og politiske og økonomiske på den andre. Et slikt resonnement er selvfølgelig helt umulig å formidle gjennom en nyhetssak, og jeg finner for øyeblikket ikke noen pressemelding på Kunnskapsdepartementets sider. Det er varslet spørsmål om saken til spørretime fra en av Krfs stortingsrepresentanter (5). Da får vi kanskje høre en grundigere redegjørelse. For min del er jeg likevel ikke i tvil om at prinsippet om individuell akademisk frihet, som jeg i de fleste saker mener holdes for lavt, i denne saken holdes for høyt. Jeg mener at det vesentlige poenget i denne saken er NTNUs frihet til å fatte en kollektiv beslutning om hva slags virksomhet institusjonens ansatte og studenter mener det er moralsk forsvarlig å ha befatning med. Israels forhold til menneskerettighetene i de okkuperte områdene er svært problematisk. Man skal selvsagt være forsiktig med å dra sammenligninga med Sør-Afrika for langt. Israels undertrykkelse av palestinerne har en helt annen moralsk begrunnelse enn apartheid-regimets rasisme. Men det er ingen tvil om at Israel fører en politikk for de okkuperte områdene som er økonomisk, sosialt og kulturelt ekstremt skadelig for den palestinske befolkninga. De voksende bosetningene, nettverket av kontrollposter og muren fører til at det langt på vei er umulig å etablere en fungerende palestinsk stat og undergraver livsvilkårene i de okkuperte områdene på en grunnleggende måte.

Politikken har over tid vært så stabil at den kan betraktes som et system. I så måte er det på mange måter noe unikt i verdenssammenheng. Når Israel som reell makthaver systematisk vurderer palestineres menneskeverd lavere enn israelske borgeres, er det grunn til å stille spørsmål om hvorvidt dette systemet er noe man har en moralsk plikt til å motarbeide. Når det er sagt, er det på samme måte som i Sør-Afrikas eksempel ikke staten som sådan eller dens folk man vil bekjempe, det er det politiske systemet: apartheid-regimet og okkupasjonspolitikken. Dermed blir Simon Wiesenthal-senterets beskyldninger om antisemittisme i norsk offentlighet (4) en uhørt frekkhet og avsporing. Det er ingen som snakker om jøder, verken som religiøs eller etnisk gruppe, det er ikke en gang noen som snakker om israelere. Det man snakker om er staten Israels politikk.

Det eneste instrumentet til å vurdere moralske spørsmål kollektivt er politiske beslutninger, der ulike argumenter veies opp mot hverandre. For min egen del veier argumentene for en boikott tungt: Bombingen av Gaza og den fortsatte utbyggingen av bosettinger er begge argumenter for at det politiske systemet som fører okkupasjonen videre er moralsk korrupt. En slik konklusjon må føre til handling. Det bør bygges et holdningsmessig hegemoni i opinionen, som krever at det etableres politiske (statlige) rammer som gjør det mulig å realisere befolkningas menneskerettigheter, uavhengig av etnisitet og nåværende statsborgerskap. En akademisk boikott vil være et godt instrument i en slik hegemonibygging. Så kan man selvfølgelig vurdere unntak for personer og institusjoner der samarbeidets formål er direkte knyttet til avvikling av systemet, slik Jan Larsen foreslo i 1988 for Sør-Afrika. Dette ville langt på vei imøtegå et av de hyppigst brukte argumentene mot boikott, nemlig at møtene er viktige for den politiske opposisjonen, noe bl.a. Knut Olav Åmås har pekt på (5).

Okkupasjonen av de palestinske områdene har nå vart i over 40 år. En omfattende boikott av det politiske systemet som støtter undertrykkelse har tidligere vist seg effektivt overfor stater som aktivt søker det internasjonale samfunnets anerkjennelse. Det gjør Israel. Derfor kan en boikott være effektiv. Prinsipielt finnes det eksempler fra dagens norske akademia på at den individuelle akademiske friheten må vike for politisk-økonomiske hensyn, og den har tidligere veket for politisk-moralske hensyn. Hva akademias institusjoner beslutter i denne sammenhengen må være opp til dem selv, å avvise akademisk boikott med utgangpunkt i at det truer den akademiske friheten er en avsporing.