Stille liv – bilete frå laboratoriet.

Bilete av gelen min

Oksygensensor i gel. Den lille kvite knotten inni nåla er der oksygenkonsentrasjonen vert målt. I gelen lever det celler som er «planta» der. Botnen av reagensglaset krummar seg og får det til å sjå klart ut heilt nedst – men det er det ikkje.

Bilete av heile sensoren

Gjennom sprøyta går det ein fiberoptisk kabel. Den kvite knotten forskyv fasen i lyset alt etter kor mykje oksygen det er.

Eg tenkte eg skulle dela nokre av dei finaste bileta eg har tatt på laben. Eg trur ikkje at dette er høvet til å forklara alt eg driv med, men det er eigentleg ganske vent, mykje av det. Me kan la det vera hovudsaka denne gongen.

Slik ser det ut, det heile. Plast. Glas. Stål. Avanserte ljoskjelder, men òg gamaldagse COM-portar. Eller ikkje so gamle likevel.

Eg tenkjer på det eg synes er vakkert med «gamal» industri. Den reine betongen, dei enkle formene. Det oransjegule ljoset frå natriumlampene mot mørkeblå kveldshimmel. Dette er noko anna, noko mykje reinare og meir framandt. Men likevel ikkje reinare enn at det er mi krøkkete handskrift som skjemmer glaset. Og ikkje meir framandt enn at reagensrøret står skakt i ei masseprodusert ramme av sveisa ståltråd med lakk som av og til skallar av og lèt rusten koma til syne.

Før me kjem so langt har eg arbeidd ein drøy time med å laga gelen. Han vert laga av tang. Dei trålar han opp og koker han utafor Haugesund ein stad. I dét er det litt av alt: Det gamle fiskaryrket, den nygamle prosessindustrien og den høgmoderne teknologien som vil erstatta vev hjå menneske med noko menneska sjølve har laga.

Det er mykje anna som kjem langvegs frå: Utstyr, kjemikalium. Hadde det ikkje vore for at nokon hadde funne ut at me måtte læra oss å nytta den tangen som veks i fjæra her til lands, kunne arbeidstimane mine vore lagt ned av nokon heilt andre. Flittigare og meir ærgjerrige, kanskje? Eg gjer som regel mitt beste, men problematiserer mykje: Kven får nytte av det eg gjer? Visjonane er storslegne, men kjem resultata alle til gode? Var det nett desse resultata det var viktigast å finna no? Som einskild forskar kan ikkje eg avgjera det, men eg klarar ikkje la vera å lura.

Bilete av kalsiumalginatsuspensjon

Masse ørsmå partiklar av kalk og algestoff vert virvla opp av ein magnet. Søler eg, tørkar partiklane til fint, kvitt støv. Det står kaldt til vanleg. Kondensen samlar seg om små partiklar som har vorte hengande igjen på innsida av glaset.

Bilete av natriumalginat løyst i Hanks

Frå forsegla, sterile glas kjem den andre komponenten i gelen, oppløyste kjeder av algenes svar på cellulose. Der trea er stive, er tangen bøyeleg. Resultatet er ikkje so ulikt plommegraut – utan plommer.

Bilete av sprøyte med dei to komponentane

Dei to delane som blir til gelen møtest her: I eit gjennomsiktig plastkryss. Eg likar dei reine stålflatene eg jobbar på, men har sjeldan høve til å tenkja over kor blanke dei kan vera.

Bilete av cellene spunne ned

Cellene. Ein liten klump rein kreft.

Biletet til høgre er ikkje så fint. Det er rein kreft. Det er ikkje tull ein gong. Ho som er opphavet til cellelina er død for lenge sidan, men svulsten hennar lev vidare i tusen laboratorium. Det er rart å tenkja på at det som for meg er ein allmenn reiskap for å finna ut korleis eit algestoffet kan nyttast til nye terapiar er datterdøtrene til det som drap ei kvinne for 30 år sidan. Dei bèr stort sett heile arvematerialet hennar. Cellene havnar òg i sprøyta. So vert det blanda, og vekstmedium helt over.

Og so måler eg. Og grublar. Og tek bilete. Kva er fint eller rart der du jobbar?

Advertisements

Krokodil II

Jeg skreiv om det berykta dopet «krokodil» i fjor høst etter å ha sett en dokumentar om hvordan det ødela brukere i Russland. Nå ser det visst ut som om vi har fått de første tilfellene i Norge. iTromsø rapporterte 3. august om at folk i rusmiljøet ville stå fram og advare mot stoffet, som skal ha vært tilgjengelig siden i fjor sommer. Jeg blei oppringt av en journalist fra Nordlys som ville ha bakgrunnsinformasjon til en større sak og gjorde et kjapt litteratursøk. Jeg vil gjerne dele resultatene her.

Bilde av et krokodillehode

«Krokodil» har fått navnet sitt på grunn av de omfattende hudskadene som ofte ses. Illustrasjonsbilde: Friedrich Böhringer / Wikimedia Commons. CC-BY-SA 2.5

I et leserbrev til Substance use & misuse (DOI-referanse) skriver Gahr et al. om mangelen på god litteratur om emnet, men peker på at det er godt dokumentert at stoffet slik det brukes i rusmiljøene er livsfarlig. Leserbrevet inneholder en kort beskrivelse av oppskrifta og påpeker noe jeg ikke fant da jeg leste om emnet forrige gang: Det vanlige i Russland er å koke ingrediensene sammen og injisere blandinga direkte. Sjøl om virkestoffet, desomorfin, framstilles i en flertrinnsprosess, lager man det altså ved å koke alt sammen i éi gjørme, og injisere denne. Det betyr at det ikke bare er rester, men betydelige mengder av bl.a. malingstynner, bensin og fosfor fra fyrstikkhoder i injeksjonsløsninga. Det er helt vanvittig å tenke på.

I en eksperimentell artikkel skrevet av Savchuk et al. (DOI-referanse) der urinprøver og synteserester fra beslag er analysert med metoden GC-MS kommer det fram at

  1. det finnes flere ulike oppskrifter som gir varierende resultater,
  2. synteseutbyttet i en del tilfeller er ganske høyt, opp mot 70%, men at
  3. det likevel finnes store kilder til forurensinger i prøvene.

All «krokodil» er altså ikke lik. Basert på beskrivelsen i artikkelen hos iTromsø («ser ut som hardpakket gulhvit melis») er det stoffet som er tilgjengelig i Norge et rensa og tørka produkt som løses i vann. Dette er logisk når man tenker på at stoffet trolig er smugla inn. Det betyr at det ikke er fullt så ille som den bensinholdige blandinga russiske brukere injiserer. Det er likevel en medisinsk katastrofe, noe historia til iTromsøs kilde også illustrerer: kortvarig bruk har gitt ham varige mén i form av hjerte- og leverskader og en underarm som nesten råtna bort.

Det er bra at det ikke har etablert seg en kultur for å framstille «krokodil» på egen hånd i rusmiljøene. Det er likevel svært bekymringsfullt at et «produkt» av denne typen ser ut til å bli importert. Basert på denne Nordlys-saken ser det ut til at politiet legger til side alt som handler om straffeforfølging for å få oversikt. Det er klokt, og jeg håper andre instanser kan være like pragmatiske. Inntil man får bekrefta at stoffet er borte fra gata bør helsemyndighetene gå sterkt ut overfor de aktuelle brukergruppene med tilbud om legemiddelassistert rehabilitering. Her er det en enorm helsegevinst å hente i å forebygge hver eneste dose. Det bør gjøre at man tenker gjennom eventuelle terskler i hjelpeapparatet én gang til.

Kunstig «manet» fra rotteceller.

I en fersk Nature-artikkel rapporteres det om forsøk der det har lykkes å lage en slags «manet», kalt medusoide (Medusa er ikke bare en gresk sagnfigur, men det generelle navnet på klokkemaneter) av rotteceller sådd ut på et skjelett av silikon. Det er likevel ikke snakk om en organisme som kan fungere på egen hånd: Nyvinninga består i at forskerne har forstått og klart å gjenskape prinsippet for muskulære pumper. Kombinasjonen av silikonskjelettets utforming og stimulering til naturlig elektrisk forbindelse mellom rottemuskelcellene er så vidt jeg kan forstå, det helt sentrale her.

 

Klokkemaneter fra Häckel: Kunstformen der Natur (1904), plate 36: Leptomedusae (via Wikimedia Commons)

Medusoiden må ha ytre elektriske signaler for å bevege seg, og kan etter alt å dømme bare leve i væske som brukes til å dyrke cellekulturer. Det gir kanskje ikke det samme grunnlaget for å snakke om å «leke gud», men er både teknisk imponerende og illustrerer hvordan visse biologiske funksjoner kan være grunnleggende like, sjøl om de opptrer i helt ulike organismer. Nyvinninga bak de kunstige «manetene» kan sannsynligvis føre til nye metoder for å undersøke effekten av legemidler som påvirker biologiske pumper, slik som hjerte og tarm.

Krokodil – og litt til

I går så jeg en film om narkotikaproblemer i Russland. Krokodil tears er filma i Novokusnetsk, en by nær (i Sibir-termer) grensa til Kazakhstan. Byen flommer over av afghansk heroin, og det påstås i filmen at om lag 20% av befolkninga er avhengige. Men ikke alle har råd til heroinet. De som ikke tjener nok gjennom å samle skrapmetall i en by som er avindustrialisert etter Sovjetunionens fall, eller ved å prostituere seg, griper til heroinets grusomme, billige fetter, крокодил. Navnet er gjengitt på russisk, så du kan kopiere det og søke på Youtube, der det finnes et vell av videoer som avslører hvor grusomme skadevirkningene av dette stoffet kan være. Vær advart: Noen av videoene er svært ubehagelige. «Preparatet» har fått navnet sitt – krokodille – fordi en av følgene ved bruk er endringer i hudens utseende som følge av komplikasjoner.

Som farmasøyt synes jeg problematikken knytta til krokodil er interessant, fordi det illustrerer betydninga av farmasifaget på flere nivåer. Virkestoffet i dette «preparatet» er desomorfin. Dette stoffet kan relativt enkelt framstilles fra kodein, som igjen er en bestanddel i mange litt sterkere smertestillende preparater. I Norge er alle kodeinpreparater underlagt ganske streng kontroll. Ikke bare er de reseptbelagt, men de fås på B-resept, som har strengere kontrollkrav. Kodein er i seg sjøl vanedannende – om lag 10% av en dose vil også omdannes til morfin ved inntak.

I Russland fås kodein kjøpt over disk. Gjennom en synteseprosess som involverer jod (fra antiseptiske løsninger på apotek) og fosfor (fra fyrstikker) og der man bruker teknisk sprit og bensin til løsemidler, kan man framstille desomorfin. Syntesen blir gjennomført i plastflasker og kokekar i de rusavhengiges mer eller mindre permanente boliger, og produktet blir injisert så snart det er ferdig.

Dette forløpet illustrerer tre viktige områder der farmasifaget er viktig for å beskytte folk mot skadevirkninger ved legemidler:

  1. Legemiddelkontroll – regulering av legemidler og valg av preparater som trenger tilleggsregulering, her kodein
  2. Råvarekontroll – preparater skal framstilles av råvarer med en kvalitet som svarer til bruken, her injeksjonspreparater
  3. Produksjonskontroll – preparater skal framstilles på en måte som sikrer kvaliteten for brukerne

De heroinavhengige som tyr til krokodil omgår åpenbart alt dette. Resultatet er altså at folk får tilgang til råstoffer de under forferdelige produksjonsforhold bruker til å lage et kjemisk ureint virkestoff, som de injiserer. Rester av jod, fosfor og bensin i injeksjonspreparater er hver for seg alvorlige trusler mot helsa, men samla, og sammen med bakterier fra uhygieniske produksjonsforhold fører de til alvorlig lokal irritasjon ved injeksjon. Resultatet er skremmende abscesser og kollaps i blodårer. Følgen er ofte at hud og kjøtt bokstavelig talt råtner opp. I tillegg fører ureinhetene til skader på indre organer, bl.a. lever, nyrer og hjerne. Intervjuet med de tidligere krokodil-brukerne i filmen nevnt over er et hjerteskjærende eksempel på hjerneskader.

I Russland blir skadene mangedobla ved at det ikke finnes et hjelpeapparat. Det er snakk om å innføre regulering av kodeinpreparater gjennom å gi farmasøyter forskrivningsrett, slik at resepten kan skrives ut på stedet, fra 1. juni 2012. Det vil neppe være et tilstrekkelig tiltak. Det er rapportert om tilfeller av krokodil-bruk i Tyskland, men regulering av kodein bidrar vesentlig til å redusere risikoen for at det blir et utbredt problem. Så også i Norge.

Noen av problemstillingene som er nevnt her er likevel også aktuelle for norske injeksjonsbrukere. Det handler om produksjon og råvarer. Mikrobiologisk reinhet og bruk av tilsatsstoffer i blandinga som injiseres av heroinavhengige er noe det går an å gjøre noe med. Det finnes sterilfiltere til bruk med sprøyter – det fjerner bakterier fra injeksjonsløsninga i det den injiseres. Det er også mulig å bruke askorbinsyre som surhetsregulerende tilsetning i stedet for sitronsyre, som dessverre er utbredt. Sitronsyre binder kalsium og de mengdene rusavhengige injiserer har alvorlige skadevirkninger på tann- og beinhelse.

I tillegg til sprøyter bør dette være sjølsagte tillegg til det brukerutstyret som deles ut gratis. Ivar Johansen fikk vedtatt et forslag om dette, men Oslo kommune sleper dessverre beina etter seg i denne saken.  Det beste er likevel å oppfordre de heroinavhengige som hjelpeapparatet ikke når til å røyke, men skal man ha håp om å rehabilitere tunge rusavhengige kan ikke det beste bli det godes fiende.

Når blei politiet leger?

Leder i Politiets fellesforbund, Arne Johannesen, vil stenge sprøyterommet i Oslo, melder Dagsavisen/NTB. Han uttaler at:

– Det er et paradoks at staten gir misbrukerne av narkotika en vare som er forbudt etter norsk lov.

Jeg må ta høyde for at sitatet er tatt ut av sammenheng, men dersom det er brukerutstyret (sprøyter, skje og askorbinsyre) han snakker om, er det ikke varer som er forbudt etter norsk lov, men varer hvem som helst kan kjøpe på apoteket.

Det han uansett ikke tar høyde for, og her er han slett ikke aleine, er at de rusavhengige uansett vil sette dosene sine på et annet sted, med de redskapene de har tilgjengelig. På dette andre stedet vil det ikke være helsepersonell tilgjengelig, og de redskapene som er tilgjengelige kan fort være gårsdagens sprøyte, kompisens sprøyte eller den sprøyta som tilfeldigvis ligger igjen. For også andre nektes å dele ut sprøyter, slik mange medier rapporterte i høst.

Begge deler er eksempler på en  narkotikapolitikk der et av de viktigste verktøyene for å hindre narkotikabruk er å gjøre livet jævligst mulig for dem som ruser seg aktivt. Johannesen uttalte også at:

– Sprøyterom innebærer i praksis at man har gitt opp å hjelpe de tyngste misbrukerne til å få et annet og mer verdig liv.

Etter min mening er dette ei falsk motsetning, og den sier implisitt at de rusavhengiges hovedproblem er at de mangler viljestyrke til å avslutte rusmisbruket. Det er ei grov overforenkling. Avhengighetslidelser er komplekse sjukdommer, men en stor del av helserisikoen ved rusmisbruket er akutt. Bør man ikke åpne for å fjerne mest mulig av den akutte risikoen, slik at man kan bruke lengre tid på rusavvenning? Vi må erkjenne at den avhengigheten mange rusavhengige opplever er så sterk at de fortsetter å ruse seg sjøl med svært ureint stoff, noe de også er fullstendig bevisste om, slik Aftenposten melder i dag.

Metadon- og buprenorfin (Subutex®)-programmer i Norge og mange andre land viser at man aksepterer at det å behandle den fysiske avhengigheten kan kreve at man tar i bruk opioider over lang tid. Poenget er at det å mobilisere viljestyrke til å komme ut av rusavhengigheta er vanvittig vanskelig, og at det å gi en stabil tilførsel av et substitutt kan gjøre det lettere å få andre forhold i livet på plass, slik at det er mulig å bli frisk. For noen er det dessverre ikke nok. Derfor er jeg glad for at Stoltenberg-utvalget foreslo å opprette et program for heroinutdeling, slik det finnes i bl.a. Danmark, Tyskland og Nederland. Mange frykter at et slikt program vil stjele ressurser fra psykososiale tiltak. Jeg tror det er avgjørende at det ikke gjør det, men jeg mistenker at vi har mye å gå på hvis vi sammenligner antall helsekroner per rusavhengig med andre pasientgrupper.

Dersom målet er å hjelpe de rusavhengige til å få et bedre liv, er det å fjerne sprøyterommet uansett feil vei å gå. Det er nesten som om Johannesen skulle foreslå å ta blodsukkerapparater ut av blåreseptordninga og si til diabetikere at de må skjerpe seg og bli friske, eller uttale at røykere bør nektes kreftbehandling fordi de har seg sjøl å takke.

Det er åpenbart at folk som hadde foreslått noe sånt hadde blitt lynsja i den offentlige debatten. Sjukdom er ikke karakterbrist og politiet bør ikke være premissleverandører i det som primært bør være et spørsmål om hvordan vi skal ta vare på helsa til noen av dem som har det verst i vårt samfunn. At politiet påtar seg en slik rolle gir i alle fall meg en vond smak i munnen.

De farligste legemidlene?

Statistikk er menneskjebner der tårene er tørket av, skal en fyr ved navn Paul Brodeur ha sagt (da jeg lette etter statistikk-sitat ble jeg forøvrig rystet over at sitatsidene på internett har en pervers overvekt av manne-sitater, men det får vi ta en annen gang). Så også med denne oversikten. De to framstillingene illustrerer at man tar høyde for én interessant problemstilling: hvorvidt det er den totale samfunnsskaden eller legemidlets skadepotensial man skal vurdere. Jeg tar utgangspunkt i det første, altså antall dødsfall forårsaket av legemidlet når jeg gjennomgår (noen av) de faktorene som reelt sett bør justeres for dersom man skal få mest mulig ut av statistikken:

Statistikk over dødsfall fra legemiddel eller rusmiddelbruk, i hele Storbritannia og per 10 000 bruker, samt medias dekning av dødsfall.

  1. Heroin og morfin: Det er neppe helt heldig å samle disse to stoffene. For det første gjør det noe med populasjonen: Det er ganske mange som får morfin som ikke er bruker stoffet for rusens skyld, men for alvorlige smerter. Disse har sannsynligvis langt lavere dødelighet enn dem som bruker illegalt heroin. Siden heroindødsfallene (kanskje – det kommer ikke fram av grafen) spres på denne gruppa også, framstår heroin som mindre farlig enn det egentlig er. I gruppa av dem som ruser seg på heroin burde man ideelt sett også gått dypere inn i materien – er det snakk om fast eller daglig bruk, røyking eller injeksjon? Den direkte dødsårsaken for flere av stoffene som står i statistikken, bl.a. heroin, morfin, metadon, antidepressiva og alkohol er redusert aktivitet i sentralnervesystemet, slik at pusterefleksen stopper – åndedrettsstans. Dette kan gjøre det vanskelig eller umulig å fastslå hvilket stoff som var «dråpen» dersom det er flere legemidler involvert.
  2. Alkohol. Her er det flere viktige dødsmekanismer som burde skilles dersom man skal rangere stoffene etter farlighet. Åndedrettsstans (akutt forgiftning), levertoksisitet (alkoholisme) og farlig adferd i ruspåvirket tilstand teller alle inn, men har svært forskjellige dødeligheter i sine respektive populasjoner. Min «common sense»-betraktning må være at det siste punktet utgjør den største andelen av det totale antallet dødsfall, men det er mulig at det andre punktet er viktigere blant tungt belasta alkoholikere. Det første punktet er nok noe sjeldnere, men bidrar sannsynligvis vesentlig blant mindre erfarne alkoholbrukere.
  3. For antidepressiva er åndedrettsstans sannsynligvis viktigste direkte årsak, men også leverskade kan spille en rolle her. En stor andel andel, om ikke de fleste, dødsfallene ved bruk av disse legemidlene forekommer blant personer som bruker disse legemidlene i selvmordsforsøk – og da fordi det er nettopp disse legemidlene de har tilgjengelig. Derfor er det ikke gitt at det er legemidlet i seg selv som er farlig. Et annet aspekt er interaksjoner med andre legemidler, som kan øke risikoen for utilsiktet overdosering.
  4. Metadon. Jeg er ikke sikker på hvilke retningslinjer som gjelder i de britiske metadonprogrammene, men metadondødsfall har så å si utelukkende åndedrettsstans som direkte dødsårsak. Avhengig av retningslinjene er dette spesielt viktig nettopp for dette legemidlet. Det er fordi det er vanlig at man må ha en tung rusbakgrunn for å i det hele tatt få tilgang til metadon. Personer med tung rushistorie bruker ofte mange legemidler samtidig for å endre eller forsterke rusvirkninga, og bruker sannsynligvis mer legemidler totalt enn dem som «bare» bruker heroin eller morfin. Dette gjelder også ved eventuelt videresalg. Da er det to poenger som er sentrale: Bidrar legemiddelvanene til disse menneskene til at det er flere i denne gruppa som ville hatt høyere sannsynlighet for overdose også dersom de ikke fikk metadon? Har metadon har vært ett av flere legemidler eller eneste involverte legemiddel? Min magefølelse sier at det siste sjelden er tilfelle. Dersom svaret er ja på begge spørsmål er det åpenbart umulig å sammenligne dette legemidlet som sådan med heroin/morfin.
  5. Paracetamol har høyt antall dødsfall fordi det har svært mange brukere. Dødeligheten per bruker er svært lav. Her spiller imidlertid også selvmord trolig en betydelig rolle. Brukt innenfor den anbefalte doseringa (max 3 g fordelt på 3 doser per dag) er paracetamol svært lite giftig. Men den mekanismen i kroppen som bryter ned paracetamol har et «metningspunkt» som ikke ligger veldig høyt over denne dosen. Én eske paracetamol (2o tabletter à 500 g = 10 g) kan være mer enn nok til å drepe en voksen person. Siden dette er det legemidlet det er størst sannsynlighet for at folk har liggende, fører dette til at mange selvmordsforsøk begås med dette legemidlet, og fordi giftigheten ved overdosering er såpass høy, øker sannsynligheten for at forsøkene får døden som utgang. Dette forholdet er forøvrig årsaken til at man ikke får kjøpt mer enn én eske paracetamol uten resept.
  6. Kokain. Her er det flere mulige dødsårsaker som sannsynligvis yter viktige bidrag: Risikoadferd og svikt i regulering av det autonome nervesystemet. Basert på mine fordommer om kokain vil disse likevel trolig være nokså jevnt fordelt blant kokainbrukere. Den direkte dødsårsaken ved overdose er som regel en akutt hjertefeil (infarkt eller hjerteflimmer).
  7. SSRIer er mer «moderne» antidepressiva med lavere giftighet enn de tradisjonelle. De er i likhet med tradisjonelle antidepressiva utsatt for interaksjoner med andre legemidler. Slike interaksjoner kan øke effekten, og dermed den effektive dosen av legemidlet dramatisk. Det er også fullt mulig å ta en «vanlig» overdose. Et annet poeng som bør nevnes når det gjelder SSRIer er forskningsresultater som tyder på at økt forekomst av selvmord knyttet til disse legemidlene kan skyldes at de virker ulikt på to sider av depresjonen: Den ene siden er redusert aktivitetsnivå, den andre siden er redusert stemningsleie. Dersom aktivitetsnivået øker uten at følelsen av håpløshet og meningsløshet i tilværelsen forsvinner, kan det føre til at pasientene får mer «overskudd» til å leve ut sine suicidale tilbøyeligheter.
  8. Ecstacy har også flere direkte dødsårsaker: Dehydrering og feil i nervesystemet er trolig de viktigste. På samme måte som for kokain, har jeg imidlertid et subjektivt inntrykk av at brukergruppen er nokså homogen, slik at det neppe er store variasjoner mellom brukerne annet enn at økt bruk av stoffet fører til økt sannsynlighet for dødsfall.
  9. For cannabis er vel det mest interessante den tilsynelatende voldsomme interessen pressen viser for disse dødsfallene. Jeg vil tro at den mest sannsynlige direkte dødsårsaken her må være risikoadferd i rus, for som det står i oversikten er den akutte giftigheten av cannabis omdiskutert. Samtidig bruk av andre legemidler eller rusmidler vil trolig være ulikt fordelt mellom ulike brukergrupper og føre til at bruk ikke er direkte relatert til dødelighet. De sterkeste negative effektene av cannabisbruk som så langt er dokumentert knytter seg til jevn, langvarig bruk, som fører til økt sannsynlighet for psykoser og annen psykisk sykdom.
  10. Aspirin/Acetylsalisylsyre (ASA) er igjen et legemiddel med stor utbredelse, men her er det to ulike populasjoner som sannsynligvis har markant forskjell i dødelighet. Akutt giftig dose for ASA alene er over 4 g (8-12 tabletter i smertestillende/febernedsettende dose, avhengig av merke) for voksne. Dette, sammen med at ASA er et svært utbredt legemiddel fører til økt sannsynlighet for bruk i selvmordsforsøk. Samtidig er det en stor gruppe som får ASA forebyggende mot blodpropp. Mange av disse får også på et eller annet tidspunkt warfarin (Marevan). Ved feilbruk av legemidler, som er vanlig blant disse pasientene, fordi de ofte er eldre og får mange legemidler samtidig, kan noen komme til å ta ASA og warfarin samtidig. Det fører til stor fare for akutte, dødelige blødninger.
  11. Løsemidler virker åndedrettsdempende. Her spiller nok likevel også livsstilen til brukergruppa, som for heroin, en vesentlig rolle. Løsemidler har høy akutt giftighet (åndedrettsstans) og brukes til dels av svært marginaliserte grupper over tid, dels av ungdommer som «eksperimenterer». For den første gruppa kan nok kronisk giftighet (leverskade) spille en større rolle, samtidig som det kan være flere legemidler inne i bildet og dermed vanskelig å avgjøre om det er løsemidlene i seg selv, eller i kombinasjon med andre faktorer som fører til død.

Når det gjelder mediedekningen kan det ved første øyekast se ut til at denne i stor grad er avhengig av de dødes sosiale status. Plutselige dødsfall hos unge mennesker vil sannsynligvis rapporteres langt oftere, mens tungt belastede rusbrukere, alkoholikere og personer med psykiske sykdommer er lite interessante for media. Denne gjennomgangen kunne nok ha vært atskillig mer grundig, men inneholder forhåpentligvis en del interessante fakta og nyanseringer som kanskje også kan være nyttige for å se kritisk på annen statistikk: Tallene kan skjule underliggende forhold som sier mer om hvem som bruker disse stoffene og hvorfor, enn om hvor farlige de er.