Seier for kvinners rettigheter!

Etter at loven som forbyr sexkjøp har virket i et halvt år rapporterer Oslo-politiet om at den har hatt effekt. Lovens motstandere hevdet at prostitusjonen ville fortsette på innemarkedet, men erfaringene viser gledelig nok at dette ikke har slått til. Fordi loven er laget for å forsvare kvinner, kriminaliserer den dem som har ansvaret: kundene. Uten kunder blir det ingen etterspørsel, og markedet forsvinner. Det gjør at vi kan håpe på at de sosiale problemene som har tvunget mange av de prostituerte til å selge seg blir synlige og kan løses av sosial- og helsetjenestene. skaper etterspørsel etter seksuelle tjenester, i motsetning til gammeldagse sedelighetslover som straffer mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det gjør også at Norge ikke bidrar til å skape attraktive markeder for menneskehandel, noe som forhåpentligvis forhindrer en del tragiske skjebner og bidrar til å gjøre denne grusomme industrien ulønnsom.

Det er nok ennå for tidlig å felle den endelige dommen, men mye tyder altså på at loven bidrar til å styrke kvinners rett og mulighet til å bestemme over egen kropp. Med etterspørselen forsvinner også mange ubehagelige opplevelser for kvinner som på kveldstid har blitt forsøkt plukket opp av menn som tror kvinner er til salgs. Her er jeg virkelig stolt over SV!

Advertisements

Om alle gjorde som Røkke

Det er få ting som provoserer meg så mye som når folk som nyter godt av velferdssamfunnet på alle mulige måter gjør det de kan for å snike seg unna regninga. Kjell Inge Røkke har nytt godt av

  1. Ei høyt utdanna befolkning som gir bedriftene hans tilgang på kompetanse
  2. En flat lønnsstruktur, som gjør at høyt utdanna arbeidskraft er billigere i Norge enn mange andre steder
  3. Et velfungerende og brukbart regulert kapitalmarked, en stabil stat og relativt gunstige bedriftsbeskatningsvilkår
  4. Statlige garantier og politisk samarbeid med sikte på å utvikle arbeidsplasser på lang sikt

I likninga for 2007 står Røkke oppført med en formue på over 10 milliarder kroner. Mye av dette er nok bundet opp i eiendom og selskaper, men han ville neppe bli noen fattiglus om verdiene ble likvidert. Merkelig nok står han oppført med 0,- i inntekt, men takket være tetting av noen skattehull betalte han 60 millioner i skatt. Det tilsvarer 6 promille av formuen, og er faktisk lavere enn det han skulle betalt bare i formueskatt.

Når Røkke og kona nå skal ta ut utbyttefrie 441 millioner kroner, ville de med en vanlig utbytteskattesats på 28%, som i utgangspunktet er lavere enn den satsen vanlige lønnstakere må betale, ha betalt ca 120 millioner i skatt. For den summen kunne man gjort mye. Men fordi de har skattejurister som kan det å sno seg, slipper de unna uten å betale skatt i det hele tatt. Dette skattehullet har vi dessverre ikke klart å tette ennå. Det tjener som en illustrasjon på hvordan noen av de menneskene som har det best – rent materielt, i det minste – er minst villige til å bidra til felles løft. Det viser også hvor det monner mest dersom skatten på formue og utbytte skulle blitt satt ned. Vanlige folk ville tjene kanskje noen tusenlapper i året, men de som virkelig har råd til å betale ville håve inn millioner.

I løpet av de siste 4 åra har SV bidratt vesentlig til å gjøre skattesystemene for arv og formue mer rettferdige. Gjennom å heve bunnfradragene for begge skattetypene vesentlig og heve satsen over fradragsgrensa og kutte i rabatten på arv av aksjer, vil småsparere og folk som mister livsledsageren sin slippe å belåne huset for å betale skatt, mens vi unngår at folk kan arve millionverdier uten å skatte for dem. I denne stortingsperioden har omlegginga til et mer rettferdig skattesystem skjedd uten at vi har vært nødt til å heve det samla skattenivået. Om finanskrisa virkelig slår inn i Norge må vi kanskje ta stilling til et annet spørsmål: Vil vi betale for å beholde velferdsstaten? Hvis arbeidsløsheten blir stor og oljeprisen faller, kan vi komme i en situasjon der vi ikke har råd til å opprettholde dagens standard innenfor dagens skattenivå. I så fall betaler jeg gladelig en hundrelapp eller to i måneden for å beholde den tryggheten dagens velferdsstat gir meg, framfor å få en hundrelapp eller to i måneden til å betale privat sjukeforsikring.

Høyresida illiberal når det gjelder

Når det passer seg slik, hevder Frp å være et liberalistisk parti. Dersom man tok dem på ordet, skulle det bety at de ville beskytte individets rett til å uttrykke seg fritt for enhver pris. Denne argumentasjonen forbeholder de imidlertid for islamkritikk. Når det gjelder homofiles rett til å uttrykke sin identitet, mener Frp tydeligvis at den bør være begrenset. Sylvi Listhaugs utspill om at Oslos Gay Pride-parade under Skeive dager bør tilpasse seg hennes bilde av hva som er sømmelig viser hvor stor respekt Frp har for det enkelte menneskes rett til å utfolde seg. Den viser også at Listhaug totalt har misforstått formålet med paraden. Poenget er jo nettopp at man skal ha en anledning til å vise seg akkurat slik man ønsker og være stolt av det!

Det er ikke bare Listhaug som er illiberal på dette feltet. Frp har i det siste markert seg med sin vilje til å innskrenke homofiles rettigheter. Sannsynligvis gjør de dette for å tekkes tilsiget av kristenkonservative velgere. Jeg lurer på hvor langt de vil gå med dette om de – bank i bordet – skulle komme til makta. Også i Høyre har vi nylig sett tendenser til at man vil gå bakover i tida når det gjelder viktige verdispørsmål. Kan et regjeringsskifte bety at vi får omkamper om viktige verdiliberale seiere?

Det kan godt tenkes at fordomsfulle folk har vanskelig for å akseptere annerledesheten festparaden presenterer dem for. Det er likevel deres problem. Andre steder i Europa får slike folk lov til å sette dagsorden. Jeg er glad for at vi har et samfunn som tåler ulike mennesker så godt som vårt, og gir dem like muligheter. Dette er et felt der SV har noe å være stolte over.

Kunstens forfall – kvinnenes skyld?

Vetle Lid Larsen sparker i en artikkel i Aftenposten i gang en debatt om norsk kunsts ufarlighet. Kanskje er mannssjåvinismen hans et tilsiktet virkemiddel i dette prosjektet, men den ble i alle fall ikke påtalt da muligheten bød seg. Min navnebror får seg til å skrive:

Den feminiseringen av kulturbildet vi ser i dag, hvor alle skal holde seg inne med hverandre og forstå hverandre har en høy pris. Resultatet er en grøt av feighet og kjedsomhet. (Min utheving).

Larsen skriver seg dermed inn i en årtusenlang tradisjon der det negative, passive og kjedelige forbindes med kvinnelighet. Dersom det er utilsiktet, viser han en betydelig mangel i den dannelsen og historiske bevisstheten han selv priser.

Dersom det er gjort med hensikt, må man spørre seg: Mener virkelig Velte Lid Larsen at kvinnelig virkeligforståelse er underlegen mannlig? Mener han at det er en essensiell forskjell på kvinnelig og mannlig verdensanskuelse, og at kvinner får for stor plass i kunsten? I så fall burde han ha mot til å åpne artikkelen sin for angrep ved å skrive det i klartekst, i stedet for å bruke utdaterte kjønnsstereotypier for å bringe sitt bilde av feighet til liv.

Bankene gir dårlig fastrente – du må betale

I denne saken hos E24 får vi vite at fastrente over tid vil være vesentlig dyrere enn flytende rente. Årsaken er, ifølge Halvor Hoddevik, ansvarlig for risikorådgivning ved meglerhuset Arctic Securities, at pengemarkedsrenten systematisk overvurderes når banker og andre finansinstitusjoner skal vurdere framtidige kostnader ved å låne inn penger til virksomheten. Konklusjonen i saken er at du bør velge flytende rente, så lenge du har råd til å betale for rentetoppene.

Heikki Holmås, finanspolitisk talsmann i SV, har lenge ivret for økt bruk av fastrente, blant annet fordi det vil stabilisere boligprisene. Jeg tror det vil være et godt tiltak. Alle har behov for et sted å bo, og de aller fleste trives best med å eie sin egen bolig. Da er det dumt at boligprisene er nesten like ustabile som aksjemarkedet. Ikke alle har råd til å tape halve verdien på boligen, og særlig for folk som mister jobben eller opplever samlivsbrudd kan det å sitte med en bolig som plutselig er kraftig overbelånt bli skjebnesvangert.

Dersom Hoddeviks beregninger av bankenes utgifter til lån er korrekte, er det rart at E24 konkluderer med at det er du som bør ta konsekvensen av bankenes feilberegninger. Det vi snakker om her, er en form for markedssvikt. Vanligvis løser vi det med en eller annen form for offentlig regulering. Det kunne vi også gjort her. Det hadde ikke engang trengt å bli dyrere for noen part. Staten kunne opprettet et fond for fastrentegaranti til bankene. Hvis man la til grunn en solid modell for bankenes overvurdering av pengemarkedsrenta, kunne fondet garantere banken at den ville få samme gjennomsnittsrente på fastrentelån som på lån med flytende rente. Da ville folk få tryggere lån uten å betale mer, bankene ville tjene det samme, og det er gode muligheter for at et mer stabilt boligmarked ville være så samfunnsøkonomisk lønnsomt at staten ville få dekt inn den sannsynligvis nokså beskjedne kostnaden ved å drive fondet.

Hvis noen ser åpenbare feil eller mangler i forslaget, er jeg åpen for innspill.

Rasistisk problemstilling i Dagbladet

Dagbladet overgår seg selv i tarvelig journalistikk i dag. I en nettartikkel med tittelen «Hvis muslimene blir i flertall«, spør Gunnar Thorenfeldt og Astrid Meland ulike religions- og innvandringsdebattanter hva som vil skje dersom vi får muslimsk flertall i Norge. Muslimsk flertall, hva betyr egentlig dét? Ali Esbati formulerer det beste svaret på Dagbladets spørsmål om hvorvidt vi får muslimsk flertall:

[Nei], men det viktigste er hvorfor spørsmålet stilles og hva det indikerer. Den opphengthet av demografi som nå er blitt mainstream i norsk offentlighet bygger på oppfattninger om at visse mennesker er et problem gjennom sin blotte eksistens, at de sosiale problemene som man projiserer på muslimer egentlig er etniske og kulturelle, og at muslimer er statiske bærere av visse egenskaper. På denne måten stemples også barna til muslimer som problem før de er kommet til verden (Norge.) Dette er en av de formene for rasisme som konkret opptrer i dag.

Har ikke journalistene ansvar for å stille seg selv de spørsmålene Esbati her stiller? Jeg synes særlig Astrid Meland tidvis skriver gode og innsiktsfulle saker, men her har hun tydeligvis latt seg blende av utsiktene til en haug med klikk. Anders Heger skreiv i Dagsavisen i helga om den påståtte fortielsen av debatten om islam og innvandring. Jeg kunne ikke vært mer enig. Sett i forhold til hva slags problem det som omtales som «islam» faktisk utgjør, får det en helt uforholdsmessig stor omtale. Årsaken er frykt for det fremmede. Frykt selger.

Det vi kanskje heller bør spørre oss om, er hvorvidt vi har sluttet å kalle en spade for en spade. Rasisme-begrepet er så negativt ladet at det liksom ikke kan brukes om vanlige mennesker. Vigrid og Norgespatriotene, greit nok, men det er ingen som tør å kalle Frp for rasister lenger. Ikke journalister heller. Jeg synes likevel at Esbati treffer spikeren på hodet når han konstaterer at problemstillinga til Dagbladet er rasistisk. Hva slags menneskesyn har man når man forutsetter at mennesker som ikke er født ennå er et problem?

Oppdatering: VG henviser den 9. august til en sak i Daily Telegraph som framstiller Dagbladets problemstilling på en langt mer nyansert måte. Det er likevel all grunn til å spørre seg hvilket formål befolkningsframskrivninger av denne typen tjener.

Chaffey tar feil – markedsliberalismen er svekket

Abelia-sjef Paul Chaffey bruker i en kommentar høyresidas seier i EU-valget som bevis for at markedsliberalismen er vellykket og nyter stor folkelig tillit. Det er ikke så mange gode poenger i kommentaren. Han forutsetter at EU-valget sier noe som helst om hvilken tillit folk flest har til ulike ideologiske retninger. Han forutsetter at folks tillit til et bestemt politisk parti er basert på en forståelse av hvordan endringer av den økonomiske politikken fører til endringer i måten samfunnet styres på. Han forutsetter også at høyrepartiene ikke har moderert sine standpunkter i lys av finanskrisa.

Det første premisset er nesten latterlig. Med en valgdeltakelse på omkring 40% beviser ikke EU-valget noe som helst, og trenden for deltakelse i EU-valgene er synkende (1,2). I noen av de landene som er blitt hardest ramma av finanskrisa har valgdeltakelsen vært ned mot 20% (3). Det er all grunn til å tro at det utvalget av EU-borgere som stemmer ikke er representativt for EU-borgere flest. Det andre premisset er også svært diskutabelt: Mange stemmer i protest, mange stemmer fordi de liker enkeltpolitikere, og mange velger parti på bakgrunn av enkeltsaker. Svært få stemmer til høyre fordi de har et ideologisk engasjement for markedsliberalismen. Det tredje premisset er likevel det punktet der Chaffeys framstilling framstår som mest håpløs: Enten er han uinformert, eller så er han uredelig. Høyrepartier over hele Europa er nemlig blitt tvunget til korset. De har ofret sitt markedsliberale grunnsyn til fordel for en ny politikk. Sterkere statlig styring av kredittmarkedene, gode offentlige velferdsordninger og nasjonalisering av store finans- og industribedrifter har blitt det eneste politisk gangbare alternativet også for Høyres europeiske søsterpartier (4,5,6,7,8).

Det er tre grunner til at vi ikke har sett store forandringer i styringa av Norge. Den ene er at det ikke har vært like nødvendig. Norge hadde allerede et langt bedre rammeverk for styring av finanssektoren, nettopp fordi vi tror sterkere på offentlig styring. Det er likevel rom for å gjøre mer (9). Den andre er at vi har en gunstigere økonomisk posisjon på grunn av oljepengene. Den tredje er at vi har en stor offentlig sektor som fungerer som en buffer i dårlige tider og stabiliserer økonomien. De to første poengene har også fått internasjonal oppmerksomhet.

På det siste punktet er det rom for større reformer. Den viktigste hindringa for det er Aps høyrefløy som under Stoltenberg I-regjeringa viste at den ønsker å eksponere Norge og folks arbeidsplasser for større risiko, gjennom f.eks. å privatisere Statoil (10,11) og konkurranseutsette offentlige oppgaver. VG har laget en brukbar sammenligning som viser dette retoriske linjeskiftet (12). Det er ingen tvil om at det bare er snakk om retorikk, for Arbeiderpartiet nekter stadig å ta et oppgjør med denne politikken (13). Dersom vi på kort sikt skal se en endring endring i viljen til å satse på offentlige fellesskapsløsninger må det skje en maktforskyvning innad i Ap. De delene av partiet som har forankring i Fagbevegelsen (som blant annet føler seg lurt når det gjelder Statoil-privatiseringa(14)) og blant folk flest må få styrka sin posisjon.

Paul Chaffeys meninger om markedsliberalismens fotfeste står på ustø grunn. Når det gjelder handlingsrommet finanskrisa har gitt venstresida, er det åpenbart en del som står uutnytta. Mer kunne vært gjort om Aps direktørsjikt hadde fått svekket sin makt, men det er også viktig at de grepene som gjøres står i forhold til de utfordringene folk føler på kroppen i sin arbeidshverdag. I ei ny rød-grønn regjering må moderniseringa av offentlig sektor i større grad bruke fagbevegelsen som støttespiller. Det kan først og fremst skje ved at SV vinner oppslutning i valget. Dersom Ap opplever en reell trussel fra venstre, vil Aps venstreside stå langt sterkere i sine krav om at partiet skal jobbe for større jobbsikkerhet, færre tellekanter og mindre markedsstyring av offentlig sektor.