Ap i uføret

For noen dager siden skreiv jeg på Twitter: «Faen, nå har de sluppet en samfunnsøkonom ut av buret igjen» – som en kommentar til lekkasjen av et arbeidsdokument fra regjeringa. Der gikk det fram at Arbeidsdepartementet vurderte å kutte i ytelsen til unge uføre (NRK 21/11). Årsaken var, i følge statsråd Rigmor Aasrud at  – Vi ønsker at flere skal få anledning til å få komme gjennom arbeidsavklaringspenge-systemet, slik at de kan få kurs og kompetanse.

Dette utspillet blei korrigert allerede dagen etter. – Jeg kan avkrefte at dette forslaget blir noe av. Det blir ingen reduksjoner i ytelsene til de unge uføre, sa Jens Stoltenberg til NTB (E24 22/11). Men andre sider ved Arbeiderpartiets planer for den framtidige uføretrygda har også kommet for dagen: I Dagsrevyen 22/11 kom det fram at Ap og LO var blitt enige om at uførepensjonen skal levealderjusteres, noe LO umiddelbart dementerte. Uttalelsene har likevel vært uklare med hensyn til uføres alderspensjon.

Det er liten tvil om hvor initativet i saken ligger. Statssekretær i Arbeidsdepartementet, Jan-Erik Støstad, kom i hardt vær fordi han både har vært Arbeiderpartiets saksansvarlig i Samarbeidskomiteen og er saksansvarlig i regjeringa – og dermed gir inntrykk av at regjeringas øvrige medlemmer ikke har så mye de skulle ha sagt (Klassekampen 23/11). Ap prøver å tvinge gjennom sin vilje både overfor regjeringspartner SV (hvor står SP?) og LO, som begge vil beholde ei mer progressiv uføretrygd.

På LOs kartellkonferanse mente Stoltenberg at uføreytelsene ikke skal svekkes. – Det blir ikke kutt i uføreordningen. Den øker, slo han fast i følge ANB (Arbeidsmanden 24/11). LO-leder Roar Flåthen kom imidlertid med en pussig uttalelse når det gjaldt levealdersjustering.  – Stortinget har vedtatt levealdersjusteringen. Det er ikke LO som har foreslått det, men den er allerede vedtatt. Da må vi gå inn i diskusjonen om hvordan uføre kan skjermes, slik at de ikke kommer aldeles galt ut av det. Det er den dialogen vi nå går inn i med regjeringen, sa han i følge NTB (E24 24/11). Det pussige består i at Stortingets vedtak er midlertidig, og i sin helhet åpent for forhandling (Regjeringa 5/3). Samfunnsøkonomen i Stoltenberg kom klart fram da han skulle gå til sakens kjerne: –  Et eksempel med to 64-åringer som har hatt klin like jobber fra de var 22. Den ene tar fleksibel AFP eller folketrygden, den andre går til legen og blir ufør. Den siste vil leve hele resten av livet med mer i inntekt enn den som ikke ble ufør. Dette er ikke rimelig.

Det er to forhold ved dette som det er grunn til å stille spørsmål ved. Det ene er grunnlaget for de foreslåtte endringene. Jeg bruker betegnelsen «samfunnsøkonom» som om det var et skjellsord, men det gjelder egentlig bare samfunnsøkonomer som forholder seg til velferdsstaten som om den var et reint marked. Det andre er Arbeiderpartiets framgangsmåte. Jeg kommer tilbake til dét.

Først må vi konstatere at Stoltenbergs eksempel ikke forholder seg til virkeligheten, men til et tenkt ytelsesmarked, der folk kan shoppe etter eget forgodtbefinnende. Det kan de ikke. Det er en omfattende faglig prosess å bli erklært yrkesufør, det er ikke noe man kan velge dersom man har lyst. Dersom man tilfredsstiller de medisinske kriteriene har man ikke mulighet til å stå i arbeid, og det er derfor så mange oppfatter det som urimelig at man som ufør skal få redusert alderspensjon om man har dokumenterte helseplager som gjør det umulig å jobbe lenger. Det er også på det reine at Aps posisjon i uføredebatten lider av samfunnsøkonomsyke, den forholder seg til en tenkt insentivstruktur og et mytisk problembilde. SV har en god gjennomgang av noen av hovedmytene. Dersom man mente at for mange fikk trygd, kunne man utreda de faglige kriteriene. Christer Gulbrandsen skreiv grundig om det i et blogginlegg for ei stund siden.

Når det gjelder prosess, er det klart at Ap-ledelsen spiller høyt for å få viljen sin. Sjøl om jeg blei glad, synes jeg Aps flip-flop i spørsmålet om unge uføres ytelser var ytterst pinlig for regjeringa. Det synes nok Stolteberg også, og lekkasjen kan tyde på en bitter uenighet internt i Ap. I spørsmålet om levealdersjustering av uføres alderspensjon er det likevel ikke tvil om at Stoltenberg er overbevist. Jeg lurer på om grunnen til at de unge uføre slapp unna så fort kan være at forslaget aldri var ment som noe mer enn et forhandlingskort. Ap må føre to sett forhandlinger, innad i regjeringa og overfor LO. Det er lett å forestille seg at arbeidsnotater fra regjeringsforhandlingene – utarbeidd av Arbeiderpartiet – blir framstilt som regjeringas politikk overfor LO. Det faglig-politiske samarbeidet tillater dermed Ap-ledelsen å drive splitt-og-hersk teknikk overfor LO og SV, ved å gjøre det vanskelig for dem å få klarhet i den andres posisjon.

Er det noe å lære av dette? Det er ikke første gang grunnplanet i LO har mobilisert mot Aps politikk, mens LO-ledelsen har følt seg tvunget til innrømmelser. Vi så det i AFP-saken også. Burde LO orientere seg breier for å ha flere politiske bein å stå på? Å se de lønnspolitisk reaksjonære Akademikerne gå ut og anklage LO for å svikte svake grupper bør smerte også Arbeiderpartiet (Fri fagbevegelse 24/11), i alle fall dersom de ønsker å beholde det faglig-politiske samarbeidet. Denne saken gir åpenbart ammunisjon til LO-tillitsvalgte som er kritiske til den tette Ap-bindinga. Den delen av grasrota i Ap som er opptatt av partiets troverdighet overfor dem som sliter med både helse og økonomi bør nok også skjerpe tonen dersom de ønsker å bli hørt, det ligger dessverre i lekkasjers natur at det er vanskelig å ta æra for dem.

Advertisements