Hodene ruller i SPD

Som en liten oppfølger til oppsummeringa av venstresosialistenes posisjon i Europa her om dagen tar jeg med noen nyheter om etterspillet etter valget i Tyskland. De tyske sosialdemokratene (SPD) gikk altså på et gigantnederlag, tapte 11%-poeng i oppslutning og endte på 23%, ikke ulikt Aps skjebne etter Stoltenberg I i 2001 (1). Partiledelsen har tatt konsekvensen av resultatet:

• Kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier ønsker ikke å gå inn i partiledelsen, men blir trolig parlamentarisk leder (2).
• Partileder Franz Müntefering har erklært at han ikke vil ta gjenvalg (3).
• Partisekretær Hubertus Heil trekker seg fra sin stilling for å gå inn som riksdagsmedlem, muligens til en sentral plass i gruppestyret (2).

I en analyse av velgerbevegelsene viser det seg at SPD lekker i alle bauger og kanter, men som jeg antydet i det nevnte innlegget, særlig til die Linke (4). Men lekkasjen til hjemmesitterpartiet har vært enda større: Hele 1,6 millioner av dem som stemte på SPD ved forrige valg valgte å bli hjemme i år. Forklaringene som trekkes fram er mangelen på en klar og tydelig profil, samt at partiledelsen ligger vesentlig til høyre for partiets grunnplan og velgere. Die Zeit melder at omkring 60% av SPDs sympatisører foretrekker det venstreorienterte SPD. Det ville vært interessant å se tilsvarende tall for det norske Arbeiderpartiet.

Spekulasjonene rundt hvem som kan ta over som leder for SPD brer seg. Partiet har allerede brukt opp delstatspresidentene sine i lederskifter de siste åra, og Berlin-lederen Klaus Wowereit blir ansett som for tett bundet til die Linke til å være valgbar (5). Blant de mer sannsynlige forslagene løftes avtroppende miljøvernminister Sigmar Gabriel (6) fram, med Andrea Nahles (7) som kandidat til stillingen som partisekretær. Nahles har bakgrunn som leder for ungdomspartiet og har gjennom motstand mot de upopulære velferdskuttene som ble gjennomført under Gerhard Schröder markert seg som talsperson for partiets venstreside. Der Spiegel publiserte i dag et intervju med Gabriel, der han uttaler seg nokså avmålt om en tilnærming til die Linke, men han åpner også for endring av partiets linje (8). Disse forslagene trekkes fram av det die Zeit omtaler som pragmatiske miljøer i SPD, mens representanter for mer konservative deler av partiet diskré uttrykker at en slik duo ikke faller i smak (6).

Die Linke får omtrent 80% av sin økte oppslutning fra SPD. Partiet er nå over sperregrensa i alle de tyske delstatene og får nær 30% i flere av de tidligere østtyske statene, med et ekstremresultat i Sachsen-Anhalt på 32,4%. Der Spiegel har en svært god presentasjon av valgresultatene. Den kompliserte valgordninga gjør at det ikke uten videre er godt å forstå tallene i presentasjonen. «Erststimme» er stemmen til det direktevalgte mandatet i valgkretsen, mens «Zweitstimme» er stemmen til partilista. Det er 299 valgkretser og total 622 plasser i riksdagen (9). For å oppnå flertall må SPD, dersom de velger å inngå samarbeid med die Linke sannsynligvis også støtte seg på die Grünen, som etter å ha gjort et godt valg der de for første gang har fått mer enn 10% av stemmene, er bitre på den foretrukne koalisjonspartneren for deres dårlige resultat (10). Ironisk nok hadde disse partiene sammen flertall i inneværende valgperiode.

Det blir svært spennende å se hvorvidt de tyske sosialdemokratene nå snur seg mot venstre. Dersom de gjør det, kan det innebære at venstresida snur trenden og peke mot en fornyet europeisk tro på velferdsstaten og sosial utjevning. Dersom de ikke gjør det, henger det franske og engelske spøkelset over dem. Labour er farlig utsatt foran valget til neste år (11), mens det franske sosialistpartiet PS er blitt erklært som «dødt» (12). Jeg har ikke funnet noen meningsmålinger som viser hvordan stemninga for PS ville vært i nasjonale valg, men i årets europaparlamentsvalg oppnådde de ynkelige 16,4% (13). New York Times-referansen (12) er vel pessimistisk etter min smak: Valgordningene i Frankrike og Storbritannia gjør det vanskelig for fløypartier å synes. Der valgordningene tillater det ser det ut til at venstresosialistiske partier kan profitere på sosialdemokratenes maktkåthet. Jeg håper SPD tar signalet.

Ideologiske feilvurderinger av Honduras?

Militærkuppet i Honduras har ført til en stadig forverring av menneskerettighetssituasjonen i landet. I jakten på fyrtårn har mange venstreorienterte gått langt i å unnskylde Hugo Chavez» regime i Venezuela for tiltak som er lite demokratiske. Det er trist at Chavez på denne måten sverter sosialismen og at den polariserte debatten fører til at mange overser hans autoritære trekk, noe min partifelle Christer Gulbrandsen har skrevet godt om (1). Det er også høyresida påpasselig med å kritisere (2, 3, 4). Derfor bør pappaguttene også få høre det når de trår feil. Etter at militærkuppet var et faktum var det nemlig svært mange som mente at avsettelsen av Manuel Zelaya var legitim. Det Høyre-dominerte tidsskriftet Minerva har gitt slike stemmer fyldig dekning på sin nettside (lenkesamling), der blant andre Høyre-politikeren Jan Arild Snoen uttrykte sin støtte til militærkuppet (5, 6, 7).

Imidlertid blir det stadig mer klart hvor anti-demokratisk militærkuppet er, og i hvilken grad det nye regimet undertrykker sivile rettigheter (8, 9, 10). De på høyresida som gav utløp for ryggmargsrefleksen mot alle politikere som lukter sosialisme bør erkjenne sine feil. Bakgrunnen for kuppet, som etterhvert begynner å bli klar (denne Wikipedia-artikkelen, samt øvrige lenker i innlegget gir med litt kritisk lesning et greit helhetsbilde), viser ganske tydelig hva som har skjedd:

• Zelaya annonserte en rådgivende folkeavstemning om hvorvidt man skulle innkalle en grunnlovsgivende forsamling som skulle vurdere uspesifiserte grunnlovsendringer (11).
• Spørsmålet om gjenvalg var ikke eksplisitt i forslaget (12).
• Zelaya har vært klar på at han selv uansett ikke ville stille til gjenvalg (13).
• Den honduranske grunnlovens §239 spesifiserer at det er ulovlig for presidenten å foreslå mulighet for gjenvalg, og at et slikt forslag fører til at presidenten mister retten til å utføre embetet sitt (14).

I og med at spørsmålet om gjenvalg ikke var eksplisitt i forslaget til folkeavstemming, som senere ble omgjort til et forslag om offentlig høring, er det et tolkningsspørsmål hvorvidt dette utgjør juridisk grunnlag for å hevde at Zelaya handlet i strid med §239. Det er hevet over tvil at Zelaya ikke fulgte formelt lovlige vedtak. Spekulasjonene rundt hvorvidt Zelaya ønsket en grunnlov som åpnet for gjenvalg av presidenten har fått stort fokus. Imidlertid går det an å spørre seg om frykten for et sterkt press for grunnlovsfesting av sosiale rettigheter kan ha vært et motiv for kuppmakerne. Mye tyder på at konfrontasjonen har et klart klassepreg: Av frykt for at en populær president som har gjennomført sosiale tiltak som minstelønn og utfordret overdreven USA-innflytelse skulle klare å mobilisere betydelig støtte i en folkeavstemming/høring, har ledende lag i det honduranske samfunnet gått inn for å utnytte aggressive juridiske tolkninger til å fjerne ham. Det er temmelig påfallende hvor nådeløst honduransk høyesterett håndterte situasjonen. Når det gjelder etterspillet begynner legaliteten i kuppregimets handlinger også å komme i et stadig dårligere lys:

• Militæret og høyesterett har opptrådt utenfor under arrestasjon og utkastelse av Zelaya. Korrekt håndtering av konfrontasjonen mellom høyesterett og presidenten ville innebære å stille ham for retten (14).
• Kuppregiments innskrenking av grunnlovsfestede rettigheter har blant annet innebåret at «politiet og hæren gis rett til å «umiddelbart suspendere» radio- og tv-kanaler som formidler uttalelser som truer «ro og offentlig orden», (…) å bestemme hvorvidt folk får samle seg, [og] frie tøyler til å innbringe folk uten arrestordre.» (15, 16, 17) Flere av disse tiltakene er grunnlovsstridige.
• Den honduranske grunnlovens §2 og §3 tillater eksplisitt sivil oppstand og til og med bruk av våpenmakt mot en illegal regjering. (18)

Disse forholdene gjør det vanskelig å støtte seg utelukkende på en honduranske rettsinstansers vurdering av hendelsesforløpet. Det er rett og slett vanskelig å komme unna en rent politisk vurdering av hvilket regime som fortjener tillit og en politisk tolkning av de rettslige vedtakene. Det blir ikke lett å håpe at det planlagte presidentvalget i november vil føre til en avklaring så lenge kuppregimet legger så sterke begrensninger på sivile rettigheter.

Latin-Amerika er et område der det er lett å trå feil. Enorme økonomiske forskjeller fører til sterk polarisering mellom samfunnsklassene og mange land har hatt langvarige konflikter mellom venstreorienterte geriljaer og høyreorienterte paramilitære styrker som ofte har stått i ledtog med myndighetene og i mange tilfeller også fått trening i USA (19, 20, 21). På begge sider av det politiske spekteret finnes det nok av feilgrep, men situasjonen i mange av landene gjør det også aktuelt å drøfte hvilke metoder som er legitime i en frihetskamp. I Colombia er det for eksempel den dag i dag sterke indikasjoner på at myndighetene samarbeider med paramilitære dødsskvadroner som går til angrep på politiske venstresideaktivister uten en historie for voldsbruk. Er det illegitimt å bruke vold mot et politisk system som bruker eller tillater vold mot sine meningsmotstandere?

Jeg mener at det internasjonale kravet om at Zelaya må gjeninnsettes er riktig, politisk sett. Honduras bør i tillegg tilbys hjelp til internasjonal overvåkning av det forestående presidentvalget slik at det er mulig å ha tillit til både valgkamp og resultat. Det kan også godt hende at grunnloven bør revideres i et mer åpent politisk klima enn det den ble skrevet i – inntrykket fra medias rapporter tyder i alle fall på at de sosiale bevegelsene av en eller annen grunn ikke klarer å bruke det formelle demokratiet som talerør for sine interesser. Det er vanskelig å fornekte at dagens situasjon minner om et militærdiktatur og at spøkelset om en venezuelisering av Honduras ikke utgjør den helt store kontrasten.

Kirka kan se langt etter frihet…

Resultatene fra kirkevalget er nå klare og får Frank Aarebrot til å bruke betegnelsen «lekestuevalg». Blant annet ser sannsynligheten for at kandidater er blitt valgt ut til å avhenge sterkt av forbokstaven i etternavnet deres (1). På forhånd hadde man håpet på en historisk høy valgdeltakelse (2), noe man også fikk (3). Likevel ligger den samlede valgdeltakelsen, selv etter store bevilgninger fra staten, på samme lave nivå som i Sverige (4) og betydelig lavere enn ved studentparlamentsvalgene ved f.eks. UiB (5). Dette til tross for at kirkevalget de fleste steder i landet ble knyttet så tett opp mot stortingsvalget som mulig. I tillegg til de merkelige resultatene fra opptellinga førte den dårlige informasjonen i valgutsendelsene til at antallet forkastede stemmer kan måles i prosent (6).

I dag kommer det også meldinger om at andelen kirkegjengere i Norge er blant de laveste i Europa (7, 8). Dette er kanskje en bedre indikator på folks engasjement for kirka enn oppslutninga om kirkevalget. I tillegg til de 8-9% som regelmessig går til gudstjeneste er det nok likevel ganske mange som ønsker å opprettholde et forhold til kirka fordi de bruker den i høytider og ved spesielle markeringer. Det virker imidlertid rart å skulle opprettholde ei statskirke med et medlemsregister basert på folkeregisteret (9), ikke minst siden medlemsregisteret aldri har vært bekreftet ved at medlemmene aktivt har gitt uttrykk for at de ønsker å stå i medlemsregisteret. Kirka har ikke selv ønsket denne ordninga, den er kommet i stand fordi en aktiv bekreftelse av medlemskapet ville være for dyrt. Det var sentrumsregjeringa under Kjell Magne Bondevik som mente at det var akseptabelt med en betydelig feilmargin i medlemsregistrene (10). Årets utsendelse av valginformasjon ville vært en god anledning til å gjennomføre en slik prosess, men det er åpenbart at selv informasjonen om muligheten til aktivt å melde seg ut har vært for dårlig når mange har brukt konvolutten som da kunne brukes til å forsøke å avgi stemme (6).

Det finnes gode grunner til å bruke offentlige midler på oppgaver knyttet til kirka, noe jeg blant annet har skrevet om før (11). Det lave engasjementet rundt kirka, det at svært mange nordmenn ikke tror, og at vi har fått et mer flerkulturelt samfunn taler likevel for å avvikle statskirka. Mange, både i og utafor Kirka, har nok håpet at en god valgdeltakelse ved kirkevalget og ei styrking av kirkas demokratiske organer kunne være et steg på veien mot uavhengighet. Kirkas gjennomføring av valget har, som Aarebrot påpekte, ikke holdt mål. Men kirka er også fanget i en catch 22-situasjon: Den lave valgdeltakelsen og engasjementet blir brukt som argument for at staten skal beholde kontroll, men det lave engasjementet og den svake deltakelsen skyldes nok primært at medlemslistene omfatter mange som ikke reelt føler noen tilknytning til Kirka og som ikke ville velge å melde seg aktivt inn dersom de ble spurt. Kirka er likevel selv skeptisk til en omfattende vask av medlemslistene, og det kan også tenkes at mange, særlig eldre, ville blitt utmeldt mot sin vilje om de var nødt til å bekrefte medlemskapet aktivt. Politikerne vet at en slik prosess ville blitt dyr og ville medføre mye bråk, og blant mange forkjempere for statskirkeordninga – særlig i Arbeiderpartiet – er frykten for at ei selvstendig kirke vil bli mer konservativ en viktig årsak til ønsket om politisk kontroll.

Jeg mener at det er galt å bruke et slikt argument. Kirka og dens medlemmer må selv få bestemme hvor den vil stå. Dersom kirka eller enkelte menigheter skulle velge å gå veier som ikke stemmer overens med f.eks. antidiskrimineringslovgivninga i samfunnet, må de gjerne gjøre det, men også ta konsekvensene. Med dagens politiske situasjon og et slikt resultat i kirkevalget kan nok likevel Kirka se langt etter en slik frihet. Det innebærer også at de av oss som ikke tror må se langt etter et lovverk som likestiller oss med statskirkas medlemmer, for som det heter i Grunnlovens §2: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.»

Soldater som ønsker å drepe

Aftenposten publiserte i går en artikkel om at en tiltakende profesjonalisering av Forsvaret kanskje fører til at flere soldater ønsker å drepe. Den tabloide formuleringa dekker over det at dette handler om at profesjonelle soldater ønsker å være trygge på seg selv i en situasjon der de er nødt til å bruke maktmidler. Forsvarets offisielle representant i saken uttaler at en slik holdning er umoden. Etisk sett er jeg helt enig i det, men den er ikke ulogisk. Det må være lov for oss andre å spørre om vi ønsker et militærvesen der slike holdninger er utbredt.

Utviklinga er en naturlig følge av måten vi bruker Forsvaret på. Vi trener i større og større grad styrker som skal kunne settes inn i enhver konflikt til å løse alle typer oppgaver: Fra monitorering til aktiv krigføring. Det er forståelig at profesjonelle soldater som skal sendes ut til aktiv krigføring ønsker å vite med seg selv at de ikke bryter sammen eller blir irrasjonelle når de må drepe. Men det er et bra steg fra et slikt ønske til å ønske å ha gjort det. Det er ikke mye igjen av den andre i Kants kategoriske imperativ (1), for å si det mildt.

Ønsker vi at det skal bli stadig mer sannsynlig at unge norske kvinner og menn skal måtte ta liv, og dermed at det blir mer sannsynlig at de ønsker å ta liv? Tror vi nok på de operasjonene det norske forsvaret deltar i idag til at vi ønsker innrette Forsvaret slik at stadig flere ungdom stilles i en situasjon der mange vil komme fram til slike ekstreme konklusjoner? Har vi i tilstrekkelig grad diskutert hvorvidt en profesjonalisering av Forsvaret bidrar til at flere nordmenn søker en karriere som leiesoldater, slik Moland og French gjorde det i Kongo, og slik Aftenpostens intervjuobjekt hadde til hensikt å gjøre?

For min del svarer jeg nei på alle disse spørsmålene.