Fotside skjørt og høyhalsa gensre

Noe av det kvalmeste jeg veit om er påstanden om at overgrepsofre sjøl har skylda for sin vanskjebne. Du har nok hørt det mange ganger før, ikke minst i forbindelse med voldtektssaker. «Den fornærmede kan ha forledet tiltalte til å tro at hun hadde til hensikt å innlede et seksuelt forhold gjennom sin utfordrende klesdrakt og frivillige deltakelse på nachspiel.» Ordentlige jenter gjør ikke sånt, er liksom tanken, og jenter som gjør sånt – vel, er de med på leken, så får de tåle steken. Det er ei skam for det norske rettsystemet at denne tankegangen stadig dukker opp i dommer som formildende omstendighet eller frifinnelsesgrunnlag. Et nei er et nei, og alle har full rett til å bestemme over kroppen sin, uavhengig av hvordan de velger å kle seg eller tilbringe fritida si.

Det var likevel ikke hovedsaken her. Dagens lille problem er at utlendingsmyndighetene i landet bruker en tilsvarende argumentasjon overfor flyktninger som søker beskyttelse i Norge. I en dagsaktuell sak, der den syriske kurderen Abdulkarim Hossain er blitt utlevert til Syria, og er blitt torturert etter hjemkomst, har representanter for utlendingsmyndighetene ytra følgende:

Personlig eksponering i vestlige medier vil kunne skape fare for enkeltpersoner som blir eksponert, også i saker der det tidligere ikke har foreligget slik fare. Brevkampanjer og lignende kan bidra til å sette en person i myndighetenes søkelys og dermed også i fare.

– Avdelingsdirektør i Utlendingsnemnda, Jon Arne Jensen. VG 21. 1. 2011 (1)

Det er flyktningers fulle rett å kjempe for sin sak når de søker beskyttelse fra forfølgelse i hjemlandet. I et land der mange ikke får saken sin fullstendig belyst, bør de ha desto større grunn til dette. Jeg kan ikke leve med at vi har utlendingsmyndigheter som mener at flyktninger bør holde kjeft og sitte stille mens de venter på å få søknadene sine behandla. Jeg er ikke kjent med hvor grundig dokumentasjon Utlendingsnemnda krever når flyktninger skal dokumentere politisk aktivitet, men det er åpenbart at det blir tillagt vekt ut fra UNEs egne praksisrapporter (2).

Som så mye anna i norsk flyktningepolitikk, er også regelverket som ligger til grunn i denne saka utarbeidd på grunn av frykt for at folk skal «fabrikkere» grunnlag for asyl eller vern (3). I forarbeidene til Utlendingslova omtales denne typen saker som sur place (fr. på stedet) (4). Spørsmålet er når grunnlaget for beskyttelse er oppstått. Lova legger opp til at det i tilfeller der ytringer, holdninger eller aktivitet som gir grunnlag for beskyttelse framstår som en naturlig fortsettelse av hvordan personen forholdt seg i hjemlandet, så skal det innvilges flyktningestatus. I motsatt fall skal det innvilges vern. De to kategoriene gir ulike rettigheter (5). Som det står i forarbeidene til revisjonen av Utlendingslova, er det i saker med såkalt «subjektiv sur place» et reint skjønnsspørsmål om folk blir plassert i den ene eller andre kategorien. Slik må det kanskje være. Imidlertid er det åpenbart at Utlendingsmyndighetenes forståelse av hvilke handlinger og ytringer som gir grunnlag for beskyttelse har vært riv ruskende galt i dette tilfellet.

Det gir også grunn til å spørre om det finnes mange slike saker. Advokatforeningas aksjonsgruppe har ei oversikt over et par saker der dette kriteriet har vært brukt (6). Så lenge debatten om norsk flyktningepolitikk er sykelig fokusert på Mulla Krekar, bør vi i det minste kunne vente at kriteriet som beskytter ham, nemlig at Norge aldri skal anerkjenne dødsstraff eller umenneskelig behandling ved å utlevere personer som risikerer slik straff eller behandling til land der den praktiseres, også bør bli fullt ut anvendt i andre saker.

Det som i alle fall er klart, er at dersom UNE mener at flyktninger skal oppføre seg «anstendig» mens de er i Norge, slik at risikoen for at de blir forfulgt når de kommer hjem blir så liten som mulig, så nekter Norge dem ytrings- og organisasjonsfrihet på samme måte som hjemlandet. Utlendingelovas rom for skjønn blir et spørsmål om personlighet: «Er du typen som er politisk engasjert, da?» Det var nok ikke intensjonen da asylretten blei skrivi inn i menneskerettighetene, at flyktninger må dekke seg til og holde seg hjemme eller finne seg i å bli møtt av hjemlandets torturister på flyplassen.

Asyldebatten fortsetter

Åse Brandvold tar i dagens leder i Klassekampen (1) opp noen av de samme punktene som jeg gjorde i innlegget om Arbeiderpartiets nye asylpolitikk (2). Et helt vesentlig poeng er sammenhengen mellom krig og at folk legger ut på flukt. Hun tar imidlertid også opp et annet vesentlig poeng: Ved å nekte asylsøkere arbeidstillatelse står man i fare for å skape et sikkerhetsproblem.

TV2s Kadafi Zaman tar i et blogginnlegg opp en polarisering han mener å se, mellom «fremmedfryktere» og «innvandrerelskere» (3). Han mener at polariseringen gjør det vanskelig å diskutere gode løsninger. Jeg mener at denne analysen er svak. Det er ingen tvil om at en betydelig andel av befolkninga i Norge har et overdrevent negativt inntrykk av innvandrere, som ser bort fra deres bidrag på arbeidsmarkedet og ikke har noe i mot å svekke konvensjonsbestemte rettigheter for «å bli kvitt dem». Frps omtale av innvandrere har gjennom mange år bidratt til å legitimere disse holdningene.

Når det gjelder Zamans «innvandrerelskere» mener jeg at han bommer grovt. Inntrykket av at det finnes folk, og særlig politikere, som ikke ser utfordringer forbundet med innvandring, er noe som er skapt av medias behov for konflikt. Det blir ingen journalistisk sak uten en konflikt. Dermed får de som forsvarer innvandringa svært sjelden legge fram sine nyanseringer, og derfor vil ingen partier «ta debatten» med Frp. De får ikke sagt det de vil ha fram. Bortsett fra i helt marginale politiske miljøer, med oppslutning mindre enn Demokratene finnes det ingen som ikke er villige til å diskutere særlig de sosiale utfordringene som en feilslått, «anti-snillistisk» integreringspolitikk har medført, dersom de får anledning til å si hva de faktisk mener.

Zaman følger opp med å komme med flere gode innvendinger mot «fremmedfrykternes» kronargumenter. Grepet han benytter ved å konstruere en nøytral, «klok» posisjon til seg selv mellom reelle fremmedfryktere og innbilte «innvandrerelskere» er en klassisk bruk av stråmenn. Dersom han snakker om grupper med noen grad av politisk innflytelse plasserer han nemlig seg selv trygt til venstre i innvandringspolitikken, gjennom sine meninger.

Zaman skriver blant annet «[å] diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig». Nei, det er det dessverre ikke i dagens mediebilde. Så lenge det «må være lov» å diskutere dette og andre problemstillinger med utgangspunkt i at kultur og religion er noe statisk, uforanderlig og enhetlig, som per definisjon medfører at noen mennesker er uforbederlig mindreverdige, vil den stråmannen Kadafi kritiserer som «innvandrerelskende» fortsette å eksistere som et bilde skapt av media.

Da vil også Brandvolds frykt for at arbeidsløse asylsøkere blir kriminelle bli en realitet, fordi det ikke finnes noen som tar til orde for at de skal få arbeidstillatelse. I fremmedfrykternes leir vil dette bli en bekreftelse på at det er deres opphav som gjør dem kriminelle, mens Zaman vil finne at rommet for en realitetsorientert debatt nok en gang er innskrenket – ikke minst fordi kloke og nyanserte folk som han selv har bidratt til å undergrave de konstruktive miljøenes legitimitet med beskyldninger om naivitet.

Nok en gang plaprer Ap etter Frp

Det Ap-styrte Arbeids- og inkluderingsdepartementet fortsetter appeasement-politikken (1) overfor Frps uansvarlige og internasjonalt fordømte(2) flyktninge- og beskyttelsespolitikk. Ved å gjøre det vanskeligere å få familiegjenforening for dem som kan dokumentere beskyttelsesbehov håper de at det skal bli færre som ikke trenger beskyttelse.

Hva slags logikk er egentlig dette? De som innvilges asyl kan dokumentere at liv, helse eller frihet står i fare dersom de fortsette å oppholde seg i hjemlandet. Ville det være rimelig å gjøre det kjipere å ha voldsalarm for å unngå grunnløse søknader om voldsalarm? Aps glideflukt mot Frp i innvandringsspørsmål er pinlig (se redegjørelse for SVs dissens i regjeringa). Sett i forhold til hvor rikt dette landet er ligger vi langt bak mange andre land (3) når det gjelder innsatsen for å gi dem som ikke lenger har andre alternativer enn å forlate hjemlandet et verdig liv.

De fleste asylsøkere kommer fra Irak og Afghanistan. Arbeiderpartiet er regjeringas garantist for at Norge skal fortsette å bidra til å destabilisere Afghanistan. Frp var sammen med Høyre de eneste partiene som aktivt ivret for at Norge skulle bidra til å skape dagens katastrofe i Irak (4, 5). Det er vanskelig å se ansvarlighet og sammenhengen i politikken deres: den ene hånda ser ikke hva den andre gjør…