Ført bak lyset

Som et apropos til gårsdagens innlegg om krig og sannhet: Sjefen for FNs våpeninspektørar i Irak før krigen, Hans Blix, går no ut og sier at våpeninspektøranes tiltru til etterretninga fra USA og Storbritannia om masseøydeleggingsvåpen i Irak var svekka før krigen braut ut (1). Han fortalte lederar i begge land at han ikkje trudde det fantes slike våpen i Irak, på bakgrunn av de omfattande inspeksjonane som var blitt gjennomført, melder BBC (2). Det han hadde å utsette på Iraks vilje til å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon1441 var hovedsakelig utviklinga av noen ballistiske rakettar med 20-30 km lengre rekkevidde enn de 150 km som FN hadde sett som maksimumsgrense (3).

Som vi alle veit, er det ikkje blitt funne masseødeleggingsvåpen i Irak. Tvert i mot står Colin Powells tale for Sikkerhetsrådet (4, del 1 av 8) står i historia som en bauta over hysteriske feilvurderingar og løgn. Sammen med det faktum at 1441-resolusjonen ikkje i seg sjøl åpna for et militært angrep, betyr dette at argumentasjonen for krigen i utgangspunktet var dobbelt sviktande. Invasjonen hadde ikkje støtte i resolusjon 1441 og vurderingane knytta til vilkåra i resolusjonen var gale.

Uten en rettssak mot eller ei gransking av Bush-regjeringa, som foreløpig ikkje er mulig av innenrikspolitiske årsaker i USA, vil vi trulig aldri få vite i kor stor grad den amerikanske regjeringa og etterretningstjenesta påvirka kvarandre. Med andre ord: Kven som lurte kven. Det er mye som tyder på at det var krefter i den amerikanske regjeringa som hadde initativet når etterretningsinformasjonen systematisk blei feiltolka til fordel for krigshisseranes posisjon. Mange av regjeringas medlem og rådgiverar hadde bakgrunn i «Project for a New American Century» (PNAC), en tenketank som tok til orde for forkjøpskrig og amerikansk-styrte regimeskifte for å befeste USAs posisjon som verdens sterkaste makt (5).

Det denne historia og den gryande erkjenninga av kor skitten Afghanistan-krigen er, bør lære oss, er kor tungt og prinsipielt vi må veie beslutningar om å bruke militær makt. I et fredelig hjørne av verden er det lett å glemme kor viktig forbudet mot angrepskrig er for å sikre en stabil verdensorden. I opptakta til Irak-krigen var det godt kjent at sterke krefter i den amerikanske regjeringa ønska å prøve ut forkjøpskrigs-konseptet. Dette var trulig også noe av grunnen til at motstanden mot krigen – som det har vist seg, med rette – var så stor. Ei grunnleggande forutsetning for PNAC var ønsket om å realisere det potensialet som lå i USAs militære einemakt etter den kalde krigen. Dette bør være til ettertanke, og kan tjene som argument for generell nedrusting – sjølve styrka bar i seg kimen til ønsket om krig.

Den amerikanske høyresidas hovmodige tru på egen moralsk overlegenhet blei seinare gjort til skamme: Abu Ghraib, Bagram, Guantanamo, bruken av tortursenter i land med «liberal» lovgiving og praksisen med «rendition» (6). Det at konsentrasjonsleiren på Guantanamo fremdeles er åpen, og kor mye av den forrige regjeringas krigspolitikk Obama-regjeringa ser seg nødt til å forsvare, kan kanskje være et tegn på kor sterkt «potensialet» i en amoralsk politikk står i høve til ideala i internasjonal rett, når disse ideala først er forlatt.

Vi bør altså ha lært av det forrige tiårets militære eventyr kor lett gode ideal og sannhet blir offer for krigens «nødvendigheter» og nasjonal sikkerhet. Det har vært tragisk å være vitne til at «ansvarlige», folkevalgte lederar har gått mann av huse for å forsvare en politikk som har bidratt til å destabilisere store deler av Midt-Østen og Sentral-Asia og som i vesentlig grad har svekka tiltrua til at FN kan være garantist for fred og demokratisk utvikling. Eg håper at det oppgjøret som no ser ut til å komme med Afghanistan-krigen også vil føre til et oppgjør med det tankegodset som forsvarer å føre folket bak lyset.

Advertisements

Krig og sannhet

Det store oppstyret rundt avsløringane til Wikileaks (0) de siste dagane har fått meg til å tenke gjennom betydninga av det at hemmelig informasjon blir kjent på denne måten. Den greske dramatikeren Aeskylos skal ha sagt «I krig er sannheta det første offeret». Eg skal ikkje gå inn på ei lengre drøfting av korfor det var slik i antikkens Hellas, men årsaka til at sannheta nesten er nødt til å forvrenges i krig kan lett ses i ei av tolkingane av Carl von Clausewitz» (1) treeinighet: For at en krig skal kunne føres må det være vilje til stede i folket, regjeringa og de væpna styrkene (2). Clausewitz utvikla sine tankar om krigføring under Napoleonskrigane, men fleire av de grunnleggande ideeane hans er så klart formulerte og almenne at de blir brukt også av dagens militærteoretikerar, til dømes Rupert Smith (3). Viljen hos de tre aktørane er sjølsagt ikkje statisk, og de prøver heile tida å påvirke kvarandre. Slik er det også på mange andre felt i samfunnet der det pågår konfliktar, til dømes under en streik, der politikerar eller arbeidsgiverar, opinionen og fagrørsla står i samspill.

Om en av aktørane skal prøve å påvirke en av de andre, gjør dette at det er heilt vesentlig kva informasjon som er tilgjengelig. Det er svært vanskelig å vite kva informasjon militære myndigheter gir politikerane. Ei anna heilt grunnleggande innsikt i militær teori er at «Om du kjenner deg sjøl og fienden, treng du ikkje frykt utfallet av sjøl hundre slag». Sun Zis (4) innsikter er ofte så sjølsagte når en leser de at de virker banale: Det skal ikkje mye tankevirksomhet til for å forstå at en i ei kvar konflikt står bedre rusta jo meir en veit om kva en sjøl og motstanderen er i stand til, og jo mindre motstanderen veit om det samme. I en demokratisk stat er det likevel et ideal at militære myndigheter deler informasjonen sin fritt med politiske myndigheter og underordner seg politikerane. Det er også et ideal at politikerane deler informasjonen fritt med folket.

Likevel er det ikkje alltid slik at det siste skjer. De fleste forstår at når en først er i krig, må en være forsiktig med kva informasjon som er fritt tilgjengelig. På denne måten kan en si at krigen i seg sjøl er en trussel mot demokratiet. Ved å vise til behovet for å nekte fienden tilgang til informasjon han kan bruke mot oss, nekter politikerar folket det fulle informasjonsgrunnlaget de trenger for å gjøre seg opp ei meining om krigen. Fordi forhandlingane i parlamenta i demokratiske land skal være åpne, nekter de ofte også seg sjøl tilgang til full informasjon. Det er også slik at jo fleire som kjenner til en hemmelighet, desto mindre trygg er den – det gjeld også parlamentarikerar. Sjøl om de fleste parlament har høve til å behandle saker utafor offentlighetas innsyn, brukes dette høvet derfor sjelden til å behandle saker om krig i detalj. Stortinget behandler som regel bare tannlause, redigerte referat. Derfor har vi Norge slike organ som Stortingets utvida utenrikskomité (5), der alle saker blir behandla i hemmelighet.

De fleste av oss opplever at kva vi meiner i ei sak kan påvirkes av kven vi snakker med, kor mye vi jobber med en sak og i kva sammenheng samtalen foregår. Slik er det også med politikerar, og det er sjølsagt ikkje alltid negativt. Men om de folkevalgte sjelden ender opp med å stå for nøyaktig det de lova i valgkampen, ender de representantane som sitter i den utvida utenrikskomiteen sjelden opp med å meine nøyaktig det partiene deres meiner. Og sjøl ikkje i komiteen kan de ta hensyn til all informasjon om krigen – det blir rett og slett for mye. De oversiktsbildene og referata som blir behandla der er kanskje ikkje like overflatiske som de som blir gjort offentlig, men det vil fremdeles være stort rom for utelatingar og glipper i informasjonen. Endringa i synsvinkelen til de som sitter der gjør det også vanskelig å tru at de avspeiler folkemeininga på en fullgod måte.

Vi veit for eksempel at det i befolkninga er svært mange som er mot krigen i Afghanistan. I meiningsmålingar er det jevnt over mellom 40 og 50 % av de som har gjort seg opp ei meining som ønsker å trekke de norske styrkene ut av krigen (6). På Stortinget er det bare SV, med 6,2 % oppslutning, som i noen grad målbær dette synet. Slik eg ser det, handler dette om tilgang til informasjon. Ikkje på den måten at folket er uinformert og at det er fordi politikerane generelt har bedre tilgang på informasjon at de kan forsvare å støtte krigen på tvers av folkemeininga. Nei, eg trur motstanden mot krigen skyldes at den informasjonen som trass alt kommer fra krigen viser at Norge deltar i en krig som tar mange uskyldige liv, som i utgangspunktet var i strid med folkeretten, at den sida vi støtter er korrupt og til dels barbarisk og at krigen går dårlig.

Der media i andre saker kan kompensere for einsidig informasjon i viktige konfliktar ved å oppsøke kildar direkte, er ikkje dette like lett i krig: Det er bokstavelig talt livsfarlig å være journalist i Afghanistan. Den beste og grundigaste informasjonen vil alltid finnes hos de militære og i regjeringa. En god del av denne informasjonen kommer aldri fram til folket, sjøl om media kompenserer så godt de kan. Dette gjør det mulig å skjule viktige detaljar og mindre hendingar, og i sum kan dette gjøre det mulig å fortelle ganske andre historier enn det som er sant. Kuvendinga i Stoltenbergs begrunning for Norges Afghanistan-innsats kom på grunn av at et forsterka mediefokus etter at fire norske soldatar blei drept (7). Dette fokuset gjorde det umulig å holde på bildet av den norske krigsinnsatsen som «militære operasjoner», slik blant anna Jonas Gahr Støre har ynda å kalle det (8). Det gjorde det også umulig å hevde at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe for kvinners rettigheter, slik godt regisserte avisreportasjar planlagt av informasjonsavdelinga i Forsvarsdepartementet har bidratt til å gi inntrykk av (9).

Eg er ikkje glad i konspirasjonsteoriar, men de fødes nettopp i mangelen på fullstendig og sannferdig informasjon. Var det ikkje veldig beleilig at vi fikk den første terrorsaka i Norge (10) rett etter at Jens Stoltenberg hadde erklært at norske styrker er i Afghanistan for å kjempe mot terroristar (11)? Eg ville synes at et slikt spørsmål var søkt, om det ikkje var for at PST avslutta avlyttinga av de tre terror-mistenkte fleire månedar før de blei pågrepe (12). Slik eg ser det, er det umulig å besvare dette spørsmålet uten at PST fortell korfor dette skjedde – men det vil de ikkje, og de vil heller ikkje gi noen grunn ut over at de «ikkje kommenterer etterforskinga». Det kan det også finnes legitime grunnar til, men spørsmålet i seg sjøl blir ikkje mindre legitimt av den grunn.

Krig handler om liv og død. Når det virkelig gjelder er det få ting som mobiliserer det samme engasjementet. Den største demonstrasjonen i Norge i nyare tid, da Fredsinitativet fikk meir enn 120.000 mennesker ut i gatene 15. mars 2003, tvang Bondevik II-regjeringa til å la være å sende stridsenhetar til Irak  (13). Når engasjementet ikkje har vært i nærheten av så stort i høve til Afghanistan-krigen, trur eg det har noe å gjøre med at krigen framstår som meir «vanskelig». Det har i sin tur noe å gjøre med kva informasjon som dominerer nyhetsbildet. Eg les for tida Malalai Joyas (14) bok «Kvinne blant krigsherrer». En skal sjølsagt være forsiktig med å sette all lit til ei kilde, men noe så rettskaffent som Joya trur eg en skal en leite lenge etter. Det bildet ho skildrer av kven som styrer i Afghanistan, og kordan vanlige folk oppfatter det regimet som Norge bidrar til å opprettholde, framstår nesten som en konspirasjonsteori i møte med bildet av Afghanistan-krigen i den norske utenrikspolitiske konsensusen. Hennes krav om et oppgjør med krigsherrane blei avfeid av Jonas Gahr Støre som urealistisk da han møtte henne på Globaliseringskonferansen i 2008 (15). Spørsmålet burde kanskje heller være om det er urimelig, og om Norge i det heile tatt burde delta i en krig der våre fremste politikerar meiner at et så grunnleggande krav fra det Afghanske folket ikkje kan innfris. Kanskje kan ikkje et slikt krav innfris ved hjelp av krig i det heile tatt…

Eg har sett gjennom Wikileaks-dokumenta fra Afghanistans nordkommando (16). De fleste av episodane der norske styrker er involvert kan finnes her, om en søker etter «mey», de første tre bokstavane i navnet på byen Meymaneh, der de «offentlige» norske soldatane har vært stasjonert. Det er ikkje mange nye, oppsiktsvekkande hendingar som blir nevnt. Men historia dokumenta fortell er likevel ei heilt anna enn den regjeringa har fortalt. Det er ingen tvil om at dokumentasjonen er omfattande nok til at den kan være en trussel mot NATO: Ei grundig analyse av materialet kan sammen med nedtegningar over kva NATO har foretatt seg i samme tidsrom brukes til å avdekke kordan ISAF-styrkene reagerer på ulike hendingar. Men det er ikkje einaste grunnen til at NATO-landas regjeringar er så vonbrotne når informasjonen kommer ut. Fortellinga de har laga for å samle folkets vilje til krig tåler ikkje det bildet som her blir presentert av krigen. Det samme så vi da videoen med «påregnelig skade» (17) under et helikopter-angrep i Irak blei offentliggjort. Derfor er folk som Bradley Manning (18) og Julian Assange (19) ytringsfrihetas heltar i dag. Med store konsekvensar for sitt eget velvære har de bidratt til å auke kunnskapen vår om kva handlingar regjeringane i NATO godtar i vårt navn, og gjøre det lettare for oss å nærme oss sannheta om krigen. Det vil også gjøre det vanskeligare for oss å tåle den.

Uten en tråd

I landet der likestillinga er «unnagjort», opplever vi likevel mye rart. Til dømes at sportsredaksjonar kler av unge, kvinnelige idrettsutøverar når de skal lage forsidene sine. Under vises ei faksimile fra NRKs nyhendeside:

Bilde av Isabelle Pedersen, der alle klærne er klipt vekk.

Faksimile fra NRK sine sider 23. 7. 2010.

Det er mulig eg har en over gjennomsnittlig skitten fantasi, men eg synes bearbeidinga av bildet er påfallande og unødvendig når originalen ser slik ut:

Det originale pressebildet av verdensmester i 100 m hekk for kvinner i ungdoms-VM, Isabelle Pedersen (18)

Det originale pressebildet av verdensmester i 100 m hekk for kvinner i ungdoms-VM, Isabelle Pedersen (18)

Av en eller anna grunn har NRK gjort seg flid med å ta vekk kvar tråd av Pedersens idrettsantrekk når de har laga blikkfanget til saka. Ikkje har bildet mye å gjøre med overskrifta heller. Skulle de formidla gleda og overraskinga ville vel også dette bildet fra serien NRK har kjøpt inn vært et bedre valg:

Bildet viser ei tydelig overraska og glad Isabelle Pedersen

Bilde med krediteringar fra bildeserien NRK hadde i hovedsaka.

Setter NRKs bildevalg prestasjonen eller kjensla i fokus? Eg synes ikkje det. For meg ser det ut som om sportsavdelinga spiller på sex.