De farligste legemidlene?

Statistikk er menneskjebner der tårene er tørket av, skal en fyr ved navn Paul Brodeur ha sagt (da jeg lette etter statistikk-sitat ble jeg forøvrig rystet over at sitatsidene på internett har en pervers overvekt av manne-sitater, men det får vi ta en annen gang). Så også med denne oversikten. De to framstillingene illustrerer at man tar høyde for én interessant problemstilling: hvorvidt det er den totale samfunnsskaden eller legemidlets skadepotensial man skal vurdere. Jeg tar utgangspunkt i det første, altså antall dødsfall forårsaket av legemidlet når jeg gjennomgår (noen av) de faktorene som reelt sett bør justeres for dersom man skal få mest mulig ut av statistikken:

1. Heroin og morfin: Det er neppe helt heldig å samle disse to stoffene. For det første gjør det noe med populasjonen: Det er ganske mange som får morfin som ikke er bruker stoffet for rusens skyld, men for alvorlige smerter. Disse har sannsynligvis langt lavere dødelighet enn dem som bruker illegalt heroin. Siden heroindødsfallene (kanskje – det kommer ikke fram av grafen) spres på denne gruppa også, framstår heroin som mindre farlig enn det egentlig er. I gruppa av dem som ruser seg på heroin burde man ideelt sett også gått dypere inn i materien – er det snakk om fast eller daglig bruk, røyking eller injeksjon? Den direkte dødsårsaken for flere av stoffene som står i statistikken, bl.a. heroin, morfin, metadon, antidepressiva og alkohol er redusert aktivitet i sentralnervesystemet, slik at pusterefleksen stopper – åndedrettsstans. Dette kan gjøre det vanskelig eller umulig å fastslå hvilket stoff som var «dråpen» dersom det er flere legemidler involvert.
2. Alkohol. Her er det flere viktige dødsmekanismer som burde skilles dersom man skal rangere stoffene etter farlighet. Åndedrettsstans (akutt forgiftning), levertoksisitet (alkoholisme) og farlig adferd i ruspåvirket tilstand teller alle inn, men har svært forskjellige dødeligheter i sine respektive populasjoner. Min «common sense»-betraktning må være at det siste punktet utgjør den største andelen av det totale antallet dødsfall, men det er mulig at det andre punktet er viktigere blant tungt belasta alkoholikere. Det første punktet er nok noe sjeldnere, men bidrar sannsynligvis vesentlig blant mindre erfarne alkoholbrukere.
3. For antidepressiva er åndedrettsstans sannsynligvis viktigste direkte årsak, men også leverskade kan spille en rolle her. En stor andel andel, om ikke de fleste, dødsfallene ved bruk av disse legemidlene forekommer blant personer som bruker disse legemidlene i selvmordsforsøk – og da fordi det er nettopp disse legemidlene de har tilgjengelig. Derfor er det ikke gitt at det er legemidlet i seg selv som er farlig. Et annet aspekt er interaksjoner med andre legemidler, som kan øke risikoen for utilsiktet overdosering.
4. Metadon. Jeg er ikke sikker på hvilke retningslinjer som gjelder i de britiske metadonprogrammene, men metadondødsfall har så å si utelukkende åndedrettsstans som direkte dødsårsak. Avhengig av retningslinjene er dette spesielt viktig nettopp for dette legemidlet. Det er fordi det er vanlig at man må ha en tung rusbakgrunn for å i det hele tatt få tilgang til metadon. Personer med tung rushistorie bruker ofte mange legemidler samtidig for å endre eller forsterke rusvirkninga, og bruker sannsynligvis mer legemidler totalt enn dem som «bare» bruker heroin eller morfin. Dette gjelder også ved eventuelt videresalg. Da er det to poenger som er sentrale: Bidrar legemiddelvanene til disse menneskene til at det er flere i denne gruppa som ville hatt høyere sannsynlighet for overdose også dersom de ikke fikk metadon? Har metadon har vært ett av flere legemidler eller eneste involverte legemiddel? Min magefølelse sier at det siste sjelden er tilfelle. Dersom svaret er ja på begge spørsmål er det åpenbart umulig å sammenligne dette legemidlet som sådan med heroin/morfin.
5. Paracetamol har høyt antall dødsfall fordi det har svært mange brukere. Dødeligheten per bruker er svært lav. Her spiller imidlertid også selvmord trolig en betydelig rolle. Brukt innenfor den anbefalte doseringa (max 3 g fordelt på 3 doser per dag) er paracetamol svært lite giftig. Men den mekanismen i kroppen som bryter ned paracetamol har et «metningspunkt» som ikke ligger veldig høyt over denne dosen. Én eske paracetamol (2o tabletter à 500 g = 10 g) kan være mer enn nok til å drepe en voksen person. Siden dette er det legemidlet det er størst sannsynlighet for at folk har liggende, fører dette til at mange selvmordsforsøk begås med dette legemidlet, og fordi giftigheten ved overdosering er såpass høy, øker sannsynligheten for at forsøkene får døden som utgang. Dette forholdet er forøvrig årsaken til at man ikke får kjøpt mer enn én eske paracetamol uten resept.
6. Kokain. Her er det flere mulige dødsårsaker som sannsynligvis yter viktige bidrag: Risikoadferd og svikt i regulering av det autonome nervesystemet. Basert på mine fordommer om kokain vil disse likevel trolig være nokså jevnt fordelt blant kokainbrukere. Den direkte dødsårsaken ved overdose er som regel en akutt hjertefeil (infarkt eller hjerteflimmer).
7. SSRIer er mer «moderne» antidepressiva med lavere giftighet enn de tradisjonelle. De er i likhet med tradisjonelle antidepressiva utsatt for interaksjoner med andre legemidler. Slike interaksjoner kan øke effekten, og dermed den effektive dosen av legemidlet dramatisk. Det er også fullt mulig å ta en «vanlig» overdose. Et annet poeng som bør nevnes når det gjelder SSRIer er forskningsresultater som tyder på at økt forekomst av selvmord knyttet til disse legemidlene kan skyldes at de virker ulikt på to sider av depresjonen: Den ene siden er redusert aktivitetsnivå, den andre siden er redusert stemningsleie. Dersom aktivitetsnivået øker uten at følelsen av håpløshet og meningsløshet i tilværelsen forsvinner, kan det føre til at pasientene får mer «overskudd» til å leve ut sine suicidale tilbøyeligheter.
8. Ecstacy har også flere direkte dødsårsaker: Dehydrering og feil i nervesystemet er trolig de viktigste. På samme måte som for kokain, har jeg imidlertid et subjektivt inntrykk av at brukergruppen er nokså homogen, slik at det neppe er store variasjoner mellom brukerne annet enn at økt bruk av stoffet fører til økt sannsynlighet for dødsfall.
9. For cannabis er vel det mest interessante den tilsynelatende voldsomme interessen pressen viser for disse dødsfallene. Jeg vil tro at den mest sannsynlige direkte dødsårsaken her må være risikoadferd i rus, for som det står i oversikten er den akutte giftigheten av cannabis omdiskutert. Samtidig bruk av andre legemidler eller rusmidler vil trolig være ulikt fordelt mellom ulike brukergrupper og føre til at bruk ikke er direkte relatert til dødelighet. De sterkeste negative effektene av cannabisbruk som så langt er dokumentert knytter seg til jevn, langvarig bruk, som fører til økt sannsynlighet for psykoser og annen psykisk sykdom.
10. Aspirin/Acetylsalisylsyre (ASA) er igjen et legemiddel med stor utbredelse, men her er det to ulike populasjoner som sannsynligvis har markant forskjell i dødelighet. Akutt giftig dose for ASA alene er over 4 g (8-12 tabletter i smertestillende/febernedsettende dose, avhengig av merke) for voksne. Dette, sammen med at ASA er et svært utbredt legemiddel fører til økt sannsynlighet for bruk i selvmordsforsøk. Samtidig er det en stor gruppe som får ASA forebyggende mot blodpropp. Mange av disse får også på et eller annet tidspunkt warfarin (Marevan). Ved feilbruk av legemidler, som er vanlig blant disse pasientene, fordi de ofte er eldre og får mange legemidler samtidig, kan noen komme til å ta ASA og warfarin samtidig. Det fører til stor fare for akutte, dødelige blødninger.
11. Løsemidler virker åndedrettsdempende. Her spiller nok likevel også livsstilen til brukergruppa, som for heroin, en vesentlig rolle. Løsemidler har høy akutt giftighet (åndedrettsstans) og brukes til dels av svært marginaliserte grupper over tid, dels av ungdommer som «eksperimenterer». For den første gruppa kan nok kronisk giftighet (leverskade) spille en større rolle, samtidig som det kan være flere legemidler inne i bildet og dermed vanskelig å avgjøre om det er løsemidlene i seg selv, eller i kombinasjon med andre faktorer som fører til død.

Når det gjelder mediedekningen kan det ved første øyekast se ut til at denne i stor grad er avhengig av de dødes sosiale status. Plutselige dødsfall hos unge mennesker vil sannsynligvis rapporteres langt oftere, mens tungt belastede rusbrukere, alkoholikere og personer med psykiske sykdommer er lite interessante for media. Denne gjennomgangen kunne nok ha vært atskillig mer grundig, men inneholder forhåpentligvis en del interessante fakta og nyanseringer som kanskje også kan være nyttige for å se kritisk på annen statistikk: Tallene kan skjule underliggende forhold som sier mer om hvem som bruker disse stoffene og hvorfor, enn om hvor farlige de er.

Myten om den sosialistiske konspirasjonen

Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne når jeg ser de vanvittige påstandene Frps Per Sandberg er sitert på i dagens Klassekampen (1). Han blir intervjuet om «sammenhengene» mellom ledende tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, Fagbevegelsen og pressen. Et par av sitatene er særlig kostelige:

KK: Hvor «sosialistisk» er egentlig systemet du nå angriper?

Sandberg: Det er også et jækla godt spørsmål. De profilerer seg som en bevegelse som kjemper for de svake mot de rike, men det de egentlig gjør er å ivareta middelklassens interesser. De tør ikke å ta et oppgjør med middelklassen i frykt for å miste oppslutning. Det er uansett svært lite solidaritet å se, for den rødgrønne regjeringen makter ikke å løfte fram svake grupper.

I det ene øyeblikket hyler Frp om hvor grusomme de rødgrønne sosialistene er, enten de kommer fra Senterpartiet eller SV. De advarer om hvordan de vil ta fra folk alt de eier og skattlegge til det ikke er noe igjen. Men hovedårsaken til at det er blitt flere fattige de siste fire åra er at inntektene til dem som allerede har det bra har økt langt mer enn inntektene i lavere inntektsgrupper (2). Utviklinga er verst i Frp- og Høyrestyrte Oslo, og all forskning tyder på at økt innslag av private velferdsløsninger, lavere skatter, mer lokale lønnsforhandlinger og et mindre regulert arbeidsmarked vil gjøre situasjonen verre for lavinntektsgrupper. Likevel er det en slik politikk Frp vil føre.

KK: Du mener de (sosialistene, min anm.) vil trykke ned folk?

Sandberg: Det er en dyp lengsel i dette sjiktet etter å styre og bestemme over folk. De er autoritære, men gjemmer seg bak en retorikk som hevder det motsatte. Mange av dem har jo støttet regimer som knapt enser menneskerettigheter og demokrati.

Nå må Sandberg huske at Frp mottok millionbeløp i støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika (3) og at han selv er dømt for å ha slått ned en asylsøker (4). Under den kalde krigen støttet de fleste norske partier (kanskje alle, men det skal jeg ikke si sikkert) minst ett regime som var moralsk tilbakestående – noen gjør det fremdeles. Jeg har nylig skrevet om Høyres antidemokratiske tendenser (5)

KK: Og det er (…) bare Frp som kan stå i mot dette?

Sandberg: Ja, så definitivt. Egentlig er det utrolig at vi og Høyre har så stor oppslutning innad i dette systemet. Men vi er de eneste som virkelig tør å utfordre dem. Og så forsvarer de seg gjennom å vri og vrenge på alt vi sier, mens kompisene deres i mediene heller gransker opposisjonen enn makta. TV2 var tidligere viktig for å få andre synspunkter ut til folket, men nå er også de sugd opp av systemet og blitt et talerør for det bestående.

Ja, nemlig. Vi snakker om de samme mediene som drev heksejakt på Åslaug Haga, Gerd-Liv Valla og Manuela Ramin Osmundsen, ikke sant? Bevares, alle tre hadde gjort feil, men det er vanskelig å se at media er spesielt snille med representanter for de rødgrønne partiene og fagbevegelsen. Det er ingen tvil om at Frp mistet et talerør da Oddvar Stenstrøm forsvant fra Tabloid, men de av oss som husker hvordan Kristin Halvorsen ble kjørt av Pål T. Jørgensen under valgkampen forstår det åpenbart urimelige i at TV2 skulle være en del av en «sosialistisk» konspirasjon. Det er vanskelig å ta Per Sandberg på alvor når han kommer med slikt vås.

Ansettelser i akademia

Dagens innlegg inneholder en del selvskryt – så er du advart om det. Etter at fagforeningas medlemsblad Ny Giv hadde gått noen runder med universitetsledelsen ble det fart på frigivelsen av en i utgangspunktet rapport fra McKinsey om «Framragende forskningsuniversiteter». Rapporten var en del av underlaget for forskningsadministrativ avdelings mandat til utarbeidelse av ny strategisk plan for Universitetet i Oslo.

I intervjuene Ny Giv gjorde med rektor kom det for så vidt fram at han mente at rapporten ikke var spesielt viktig for prosessen, men jeg mente at noen av de forslagene McKinsey kommer med var så graverende, at det var på sin plass å gjøre ytterligere framstøt for å diskreditere den. Det resulterte i denne Universitas-saken. Denne saken har igjen blitt fanga opp av University World News» norske korrespondent.

Det er egentlig en ganske kompleks sak det handler om. McKinsey-rapportens forslag om å ha en rekrutteringsstrategi der folk med ph.d. fra andre institusjoner enn UiO aktivt søkes opp for tilsetting i fast stilling er ment å bøte på et reelt problem: Interne søkere har det privilegiet at de er kjente i det fagmiljøet de søker ansettelse i, og i at de har etablerte sosiale relasjoner som kan føre til at de oppleves som et tryggere valg, på bekostning av bedre kvalifiserte søkere. I enkelte tilfeller kan det nok også utvikle seg en kultur der toneangivende krefter på f.eks. et institutt legger utilbørlig sterke føringer i ansettelsesprosseser basert på nære forbindelser med søkere. En slik politikk har også ofte negative konsekvenser for likestillingspolitikken, fordi etablerte forestillinger om faglig dyktighet er kjønnsladet.

Imidlertid er McKinsey-løsninga en dårlig «quick fix». Det er mange dyktige forskningstalenter som av ulike årsaker ikke har anledning til å ta ph.d.’en sin i utlandet. Det kan for eksempel være barn og parforhold inne i bildet. Forskning viser at ansvar for barn og husarbeid lett tilfaller kvinner, ikke fordi menn aktivt mener at det er kvinnearbeid, men fordi «det bare blir sånn». Husholdninger har også en tendens til å prioritere menns karrierevalg høyest. Dette innebærer at et krav om ph.d. fra utlandet vil virke kjønnsvridende. Et annet moment er det økonomiske. Svært mange utenlandske universiteter har ikke – i motsetning til Norge – gode lønns- og arbeidsforhold for stipendiater. Mange steder må man betale høye skolepenger, og de sosiale ordningene er mindre utvikla. Dette vil virke sosioøkonomisk vridende. Summen av disse to forholdene vil gjøre at det er single menn med bakgrunn i relativt velstående hjem som vil vinne på McKinseys ordning.

For meg føyer dette seg forslaget seg inn i en rekke eksempler på det jeg vil kalle «verdidumping» i Akademia. Mens globaliseringas skyggesider i f.eks. bygg- og anleggsbransjen gir seg synlige, direkte utslag i uverdige lønns- og arbeidsvilkår – sosial dumping, fører den i Akademia til en uthuling av etablert verdipolitikk. Redusert medbestemmelse, innskrenket akademisk frihet og økt bruk av midlertidighet er andre eksempler på dette. Jeg håper flere kaster seg på denne debatten, for det er mye å ta tak i.

Høyres svin på skogen

Stortingsrepresentant og leder i Oslo Høyre, Michael Tetzschner, avleverer SV en temmelig tendensiøs visitt i et bloginnlegg på Høyres sider i går. Foruten at den grafiske layouten er så skremmende dårlig at jeg som sosialist får lyst til å nedlegge et dagsverk i solidaritet, slik at vi kan få fokus på sak framfor form, bruker han ymse sitater og hendelsesbeskrivelser fra den kalde krigens dager til å rakke ned på SV. Han mener at partiet ikke i tilstrekkelig grad har pisket seg selv for sine misoppfatninger av det politiske systemet i Øst-Europa under den kalde krigen. Men da må det være lov å spørre: Når har Høyre gått kanossagang for sine like latterlige synspunkter på samme tid? La oss se på en kronologisk gjennomgang basert på søkeresultater fra Mediearkivet (A-tekst).

Torsdag 2. juni 1966 hadde Peter Chr. Petersen, Gunnar Moe og Tor Ottar Jacobsen, som utgjorde ledelsen i Oslo Unge Høyre på trykk et innlegg i VG der de bl.a. skrev:

Vi er overbevist om at den amerikanske politikk i Vietnam er diktert ut i fra et ønske om å forsvare friheten, ikke bare for det Syd-vietnamesiske folk, men for alle frie og uavhengige stater i hele Sydøst-Asia. Vi er helt på det rene med at Vietnam-krigen må sees i sammenheng med og som et ledd kommunistenes bestrebelser for å vinne verdensherredømme. (…) Krigen i Vietnam er igangsatt av, og intensiveres stadig av kommunisiske terrorister. Disse omstendigheter har tvunget Sydvietnams allierte, USA, Australia, New-Zealand, Thailand , Syd-Korea og Malaysia til med våpen i hånd å forsvare landet mot kommunistisk angreps- og terrorvirksomhet.

Utspillet kom omtrent et halvt år etter at Unge Høyre arrangerte en motdemonstrasjon mot en markering der folk fra SF, AUF og Unge Venstre demonstrerte mot Vietnamkrigen, og kom i forkant av at USAs daværende utenriksminister Dean Rusk besøkte Norge. Lørdag den 4. juni ble det også arrangert en demonstrasjon, der en sentral Unge Høyre-politiker kom i håndgemeng med SFs generalsekretær. Torsdag 19. oktober 1967 gjengir VG en TV-debatt der stortingsrepresentant Pål Thyness fra Høyre i debatt med Venstres Gunnar Garbo ga uttrykk for at

der kunne tenkes å være enkelte i Høyres stortingsgruppe som — om de uttalte seg på egne vegne — nok hadde sine egne oppfatninger om Vietnam

Uttalelsen kom i forbindelse med at Stortinget arbeidet med en resolusjon som ville kreve bombestans i Vietnamkrigen. Under stortingsdebatten 16. november skal Høyres Erling Petersen ha

sammenlignet frigjøringsfronten i Vietnam med den trusselen som hersket i Norge under fem års okkupasjon

I et referat fra en stortingsdebatt publisert 30. oktober 1968 kommer det fram at den tidligere nevnte Thyness og Svenn Stray fra Høyre (sistnevnte ble senere utenriksminister) uttalte seg i positive ordelag om kuppmakerne som tok makta fra den demokratisk valgte regjeringa i Hellas 21. april 1967. Da Stortinget 17. november 1971 vedtar å anerkjenne Nord-Vietnam som stat, skjer det mot Høyres stemmer. Ikke før Vietnamkrigen nesten er over innser Høyre sine feil, og det meldes i VG 3. januar at de har gått med på en resolusjon der det kreves innstilling av krigshandlingene.

Det er av en eller annen grunn mange som lever i den villfarelse at SV støttet Pol Pots regime i Kambodsja. Det er galt. Selv om den mest uttrykte støtten til Røde Khmers galskap kom fra AKP(m-l), har både Arbeiderpartiet og Høyre et tungt ansvar å bære her, noe professor Einar Kringlen påpekte i et innlegg i Dagbladet 29. mai 1998. Her peker han på at USA under Vietnamkrigen prioriterte et vennligsinnet marionettregime i Kambodsja, framfor å arbeide for reelt demokrati, noe som førte til at landet lå åpent for Røde Khmers herjinger. Etter at Vietnam i 1979 feide Røde Khmer av banen i Kambodsja fortsatte USA – og derfor også Norge – å anerkjenne Røde Khmers representanter i FN fram til 1990, framfor de reelle makhaverne – sannsynligvis på grunn av USAs bitterhet overfor tapet i Vietnam-krigen. Dette forhindret at nødhjelp kunne bli sendt til myndighetene i det utarmede og krigsherjede landet.

Motstanden mot NATO, som faller Tetzschner tungt for brystet, blir kanskje mer forståelig, dersom man ser på situasjonen rundt nettopp militærkuppet i Hellas. Kuppet var orkestrert av den greske stay-behind-organisasjonen og CIA. Dokumenter som ble lekket til offentligheten i 1967 viste at Norge var det NATO-landet som var høyest prioritert av USA for slike aksjoner, dersom det skulle komme en regimeendring som truet NATOs strategiske interesser. Var det galt av SVs forløper å ønske seg ut av et militært samarbeid som hadde en etablert politikk om å kaste demokratisk valgte regjeringer som truet alliansens strategiske interesser? Høyres engasjement mot Sovjetunionens brutale innmarsj i Tsjekkoslovakia 1968 stilles i dårlig lys på bakgrunn av partiets øredøvende taushet i denne saken. Det skal imidlertid sies at høyre-politikeren Otto Lyng senere gjorde en hederlig innsats for demokratiet i Hellas.

Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg

Høyres engasjement for frihet i Latin-Amerika er heller ikke noe særlig å skryte av. Jeg har nylig blogget om sentrale, unge Høyre-politikeres nokså misforståtte engasjement for kuppmakerne i Honduras. Dette føyer segg inn i en alt annet enn ærerik historie: I 1984 sendte partiet, med partileder Jo Benkows og utenriksminister Sven Strays godkjennelse en valgobservatør til «dødsskvadronenes land», El Salvador, etter en invitasjon fra den internasjonale samlingen av konservative partier. I en VG-sak om dette fra 23. mars 1984 er Høyres Harald U. Lied talende avbildet med et maskingevær i hånda under et besøk i Nicaragua. Den samme Stray ble 12. april 1984 kalt inn på teppet i Stortinget etter at han hadde uttalt (Aftenposten morgen, 13. 4. 1984):

at man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika, på grunn av landets ansvar i området.

Uttalelsen kom i forbindelse med at USA hadde minelagt havområder utenfor Nicaragua. Også under militærkuppet i Panama holdt Norge tett om USAs innblanding i andre lands interne forhold, noe som omtales i Dagens Næringsliv 22. mai 1990, i forbindelse med at boken «Forbuden fred» kom ut. Den ellers så godslige Kåre Willoch skal ha bidratt til at Norges holdning lå så tett opp til USA som overhodet mulig, slik at Norge unngikk å påtale brudd mot folkeretten og internasjonal lov. Også i nyere tid finnes det eksempler på at Høyres politiske kontakter i Latin-Amerika slett ikke kan stå fram som demokratiske dydsmønstre, noe bl.a. Audun Lysbakken har påpekt i et blogginnlegg. En annen person som har vært invitert på Høyres politiske skoleringer om demokrati i Sør-Amerika er kuppmakeren Henrique Salas, som var med på forsøket på å styrte den demokratisk valgte Hugo Chavez i 2002, noe som ble påpekt av Eirik Vold i en debattserie i Dagbladet i 2007. Når det er sagt, bør det presiseres at Hugo Chavez er en stormannsgal dust.

Michael Tetzschner skriver at det er et paradoks at SV hevder å holde demokratiet høyt, men visstnok ikke stoler på folkemeningen. Påstanden faller på sin egen urimelighet. I SV har historien lært oss å vurdere internasjonale samarbeidspartnere og forbilder kritisk, og de som var aktive i SVs forløpere på 60- og 70-tallet har gjennom mange mediestormer måttet gjøre bot for sine synder. For min egen del aksepterer jeg ikke å bære noen ideologisk arvesynd. Men jeg skulle gjerne like å høre Michael Tetzschner og hans partifeller ta et oppgjør med sitt partis holdning til demokratiet i andre land de siste 50 åra, et oppgjør med at pappagutter fra Unge Høyre på 60-tallet ropte «Bomb Hanoi!» og et oppgjør med sin egen selvgodhet i denne saken. Tetzschner avslutter sitt innlegg med å peke på at global handel har løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom de siste tiåra. Det er vanskelig å være uenig i, men samtidig har Høyre vært en av de fremste forkjemperne for den ekstremliberalistiske handelspolitikken som Erik Reinert har påvist som årsaken til at mange utviklingsland har blitt fanget i en fattigdomsfelle. Man skal ikke se seg blind på ideologi. Det gjelder Høyre like mye som alle andre.

(oppdatert 14. august 2011: brutte lenker reparert)