Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut «a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde» du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne» du, så nå holde» han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på «an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud «a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle»?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.

Lause gjenger og andre fugler

Bystyreflertallet i Oslo, ved Arbeiderpartiet, Krf, Høyre og Frp har vedtatt å innføre en ordning som gjør det ulovlig å tigge. Riktignok bare for de tiggere som tigger på vegne av seg sjøl. Det er snakk om ei endring i politivedtektene som innebærer at

«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»

I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.

Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.

Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.

Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.

Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).

Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.

Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.

PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.

Oslo – en utrygg by?

I Oslo SV foregår det for tida en debatt om politikk for å skape trygghet. Det er viktig. Det å føle seg utrygg er ikkje noe godt utgangspunkt for å bli lykkelig. For alvorlig voldskriminalitet og voldtekt vil kvar hending i statistikken alltid skjule ei grufull personlig belastning. Det er klart at dersom det er slik at folk føler seg utrygge, så er det noe en bør ta tak i. Like klart er det at en god debatt bør ta utgangspunkt i relevant kunnskap og fakta. Forebygging og bekjemping av kriminalitet vil alltid være viktig for samfunnet. Likevel kan en spørre seg: Er det noen grunn til at det skulle være spesielt viktig akkurat no?

Vi kan begynne med følelse av utrygghet. Sammenhengen mellom faktisk kriminalitet og opplevd utrygghet er ikkje en til en, men som politisk parti må en også ta hensyn til stemningsbølger og folks opplevelse, om den finner støtte i statistikken eller ei. Hvis samsvaret mellom statistikken og opplevelsen er dårlig er det jo interessant i seg sjøl. Da kan en spørre seg om statistikken er pålitelig eller omfattande nok, eller om det er snakk om ei opphaussing fra media eller andre politikerar si side.

Det er mulig å debattere kva som er viktigst av opplevd utrygghet og faktisk kriminalitet, men i den saklige dramaturgiens navn kan vi begynne med opplevelsen. Det er den som er det sterkaste politiske insentivet. Opplevelse av utrygghet blir registrert gjennom SSBs levekårsundersøkelsar. De publiseres kvart tredje år, og den siste som er publisert kom i 2007. Det betyr at talla for opplevd utrygghet ikkje uten videre gjeld i dag. Den langsiktige trenden kan likevel være interessant.

Denne statistikken tar utgangspunkt i spørreundersøkelsar, der deltakerane blir intervjua av folk som sitt med en datamaskin som styrer intervjuet. Dette er ansett som en pålitelig metode i samfunnsvitenskapen og danner grunnlag for mye av SSB sin statistikk. Figuren viser andelen av de spurte som oppgir at de har vært utsette for en type kriminalitet eller føler uro for å bli ramma for en type kriminalitet. Dessverre gir ikkje levekårsundersøkinga spesifikke Oslo-tall, så talla her inkluderer alle som bor på tettsted med meir enn 100 000 innbyggerar (Oslo, Bergen, Trondeim, Stavanger). Undersøkelsen er heller ikkje så finmaska med omsyn til kva forbrytelsar en spør om.

Trendane er ikkje overtydelige, men det kan se ut til at andelen som er utsette for vold, tjuveri eller skadeverk er nokså konstant. Data over uro skiller ikkje mellom tjuveri og skadeverk, men både når det gjeld vold og skade på materiell eiendom virker det som om uroa falt markant omkring årtusenskiftet. Om det er slik at uro for kriminalitet er blitt et meir alvorlig problem enn det har vært før i tida, har denne endringa skjedd ganske nylig. Siden vi ikkje har data for dette, kan vi se på kva som faktisk har skjedd. Her skal vi se på anmeldte forbrytelsar etter gjerningssted. Å bruke anmeldelsar som målevariabel er ikkje heilt uproblematisk, det er betydelige mørketall ute og går, og andelen mørketall varierer fra forbrytelse til forbrytelse.

I rapporten Kriminalitet og rettsvesen 2009 fra SSB (1), gis det en grundig gjennomgang av kor pålitelige disse måltalla er på side 20-21. En antar at om lag hvert femte voldstilfelle blir anmeldt, og om lag halvparten av tjuveri og skadeverk. Jo meir alvorlig forbrytelsen oppleves, jo meir sannsynlig er det at han blir anmeldt. Dessuten viser statistikken at vold og seksualforbrytelsar oftare blir anmeldt no enn på 90-tallet. Det motsette er tilfelle for skadeverk og tjuveri. Det er ellers viktig å være oppmerksom på folketallet, siden det er naturlig å gå ut fra at antall kriminelle handlingar avhenger av antall folk. Vi begynner med å se på statistikk for de forbrytelsesgruppene som trulig gir størst grunn til uro, og ser på antall anmeldelsar per innbygger.

Statistikken viser ikkje en oppgang i antall forbrytelsar per innbygger, med unntak for skadeverk og seksualforbrytelsar. Det er vanskelig å se av figuren kor mange seksualforbrytelsar per innbygger som anmeldes. Tallet for 2004 var 8,35 per 10 000 innbyggerar, mens det i 2009 var 10,1 per 10 000 innbyggerar. Det har imidlertid ikkje vært ei jamn auke, tallet for 2008 var 8,37 per 10 000.

Mens folketallet i Oslo i perioden 2004-2009 vokste med omkring 54 000, om lag 10%, har antallet anmeldte forbrytelsar holdt seg stabilt – antall anmeldte forbrytelsar per innbygger har dermed falt med om lag 9%. Sjøl om oppgangen i antall seksualforbrytelsar er svært bekymringsverdig, er det viktig å huske at de store mørketalla sammen med et auka fokus på at offer for slike forbrytelsar må anmelde saker kan ha ført til ei auke som følge av reduksjon i mørketall.

Anna statistikk viser at de fleste forbrytelsar blir begått av menn mellom 20 og 40 år (2, 3). Det har vært en svak vekst i andelen menn i Oslo i denne alderskategorien fra 2004 til 2009, fra 17,7% til 18,1%. Dette kan ha ført til fleire forbrytelsar i forhold til folketallet enn det som ellers ville vært tilfelle. Figuren under viser likevel at det ikkje er slik. Nedgangen i antall forbrytelsar per innbygger blir faktisk litt større om en bruker unge menn som målestokk.

Det er et poeng i seg sjøl at menn i aldersgruppa 18-20 er sterkt overrepresentert på kriminalstatistikken sett i forhold til kor stor andel av befolkninga de utgjør (3). Men heller ikkje for denne gruppa er det mulig å påvise en generell trend i anmeldte forbrytelsar per person.

Hvis det er slik, korfor føler folk seg i større grad utrygge? En to år gammel artikkel i Aftenposten tar for seg spørsmålet, og peker på mye det samme paradokset som her: Mens kriminaliteten i seg sjøl ikkje vokser, vokser tilsynelatande utryggheta. Den statistikken eg skal vise no har mange metodiske problem, eg skal ta de etter kvart. Spørsmålet eg stiller er om det kan være auka mediefokus som er årsaka til at folk kjenner seg meir utrygge de siste tre åra – altså de åra som ikkje dekkes av levekårsundersøkelsane til SSB. Rapporterer media forbrytelsar oftare no enn før? Eg har valgt et sett med søkeord og gjort søk i mediearkivet A-tekst på strengen «<søkeord> AND oslo». Eg har prøvd å finne søkeord som i størst mulig grad er unike i kriminaljournalistikken, slik at ikkje språklig bildebruk skal påvirke resultatet i for stor grad. Deretter har eg dividert antall treff med antall anmeldelsar i den kategorien forbrytelsane hører hjemme i.

De metodiske problema som eg kommer på i farta er: 1) smulig «kryssprat» som følge av språklige bilder, 2) endra ordvalg eller forståelse av ord over tid, 3) manglande samsvar mellom søkeord og fenomen. Orda som er valgt er «voldtekt», «legemsbeskadigelse», «ran» og «hærverk». Eg trur ikkje at noen av disse orda har fått endra forekomst i perioden som er undersøkt. Parallellane søkeorda skal ha i kriminalstatistikkens anmeldelsar er «seksualforbrytelsar», «vold», «vinningsforbrytelsar» og «skadeverk». Samsvaret mellom søkeorda og fenomena vil variere. De aller fleste seksualforbrytelsar er voldtekt, og ordet blir som regel alt for sterkt når det brukes som bilde, så her bør samsvaret være godt. Når det gjeld vold, er det ikkje all vold som fører til skade, og «legemsbeskadigelse» er et litt gammelmodig ord, som ikkje brukes veldig ofte. Ran utgjør bare en svært liten del av vinningskriminaliteten, men SSB har dessverre ikkje egne tall for ran i sine statistikkar. «Hærverk» bør være dekkande for de fleste tilfelle av skadeverk, men brukes nok av og til også som språklig bilde – men neppe ofte nok til at det blir avgjørande.

Vi ser at den grovaste forbrytelsen, voldtekt har stabil rapportering gjennom perioden, gitt at føresetnadene holder. Om det er noen trend, så går den for de siste åra i motsatt retning: Det blir fleire anmeldelsar per medieoppslag. Den høge rapporteringa av disse forbrytelsane gjør likevel at en tallmessig auke i antall voldtekter fort kan gi betydelig meir medieomtale. Siden ran utgjør en liten andel av alle vinningsforbrytelsar er det vanskelig å si kva som kan ligge under her. Antallet vinningsforbrytelsar per innbygger har vært synkande, og av uttalelsane til politiet i Aftenposten-artikkelen er det ikkje grunn til å tru at andelen ran har auka bemerkelsesverdig. Talla fra 2004 og 2005 kan være prega av smitte fra omtale av NOKAS-ranet. Fallet fra 2008 til 2009 kan være resultat av auka mediefokus på ran, men det blir spekulasjonar.  Talla for vold og hærverk er svært stabile. Hærverk har en synkande tendens, det blir færre anmeldelsar per medieoppslag. Det kan tyde på auka oppmerksomhet rundt denne formen for kriminalitet.

Voldskriminaliteten har tilsynelatande falt de siste åra, det samme gjeld nivået på vinningskriminalitet. Seksualforbrytelsane holder seg stabile med unntak av et kraftig byks i 2009. Antall skadeverk har derimot vokst jamnt. Eg skal la det siste ligge, men vil først nevne ei mulig årsak: Auka fokus på å anmelde tagging. Eg føler ikkje eg har grunnlag for å trekke noen konklusjonar, men auken i anmeldte seksualforbrytelsar bør absolutt følges opp. Dersom den reflekterer en reell auke i antall voldtekter er det et svært alvorlig problem. Da bør det settes inn målretta tiltak raskt. Kriminologisk forskning viser at det avgjørande for en forbryter er om han trur han blir tatt. Dagens alt for lave oppklaringsprosent for voldtekt (4), sammen med høge mørketall og at arbeid voldtektssaker har lav status i politiet er et åpenbart angrepspunkt. Strakstiltak mot overfallsvoldtekter kan være høgare prioritert etterforskning, utviding av nattrutene i kollektivtrafikken, bedre gatebelysning og utvida patruljering av hovedferdselsårer fra sentrum med regulært politi eller natteravnar natt til fredag og lørdag. Det er likevel svært viktig å huske at voldtekt er et mykje meir omfattande problem enn overfallsvoldtekter (5).

Før eg runder av skal eg også nevne to andre problem som har vært trukke fram: Narkotikasalg langs Akerselva og veksten i private sikkerhetsfirma. Det første knytter seg til et godt kartlagt miljø på omkring 100 unge guttar i et geografisk avgrensa område. Det er vanskelig å forstå at ikkje en målretta innsats mot dette miljøet fra politiet si side og oppfølging av de som blir anholdt skal kunne bøte på dette problemet. Ei viktig hindring for dette er trulig motviljen mot å tilby arbeid eller anna meiningsfylt aktivitet til den betydelige andelen av disse som er asylsøkerar. Så lenge en ikkje kan fire på prinsippa her, er eg redd for at det blir vanskelig å oppnå resultat.

Når det gjeld sikkerhetsbransjen skal eg vise en ny figur. Den er basert på SSBs yrkesstatistikk, men går dessverre bare fram til 2008. For 2009 kan NHO service sin vekterstatistikk (6) til en viss grad fylle ut, den dekker 193 av de 243 vekterselskapa og har med alle de største. Disse 193 vekterselskapa har om lag 8200 ansatte.

Figuren viser at det har vært en betydelig auke i antall vekterar, men en nedgang i 2008. I 2007 kom fleire sektorar med i yrkesdeltakelsesstatistikken, og dette utgjorde i seg sjøl ei auke på omkring 700 årsverk. Et par nøkkeltall fra statistikken til bransjeforeninga viser at omfanget av privat vakthold likevel ikkje er så stort. Bedriftsalarmar, boligalarmar og tekniske tjenester utgjør henholdsvis 30, 11 og 10 prosent av omsetninga. Verditransport og -håndtering utgjør kvar 11%, mens vakthold utgjør 25%. Det er neppe et en-en forhold mellom omsetning og årsverk, men det kan tjene som et grovt anslag. I så fall utgjør vekterar ansatt i NHO-bedriftar om lag 2050 årsverk. Det som tjener som eventuell erstatning for polititilstedeværelse, såkalt publikumsretta virksomhet, utgjør 4% av totalomsetninga, eller altså ca. en sjettedel av vaktholdet. Hvis overslaget holder, utgjør det 330 årsverk. Som det heiter i NHO-rapporten: «Publikumsrettede tjenester er primært kjøpesenter, trafikk-knutepunkter og kollektivtransport.» Eg skal ikkje underslå at tallet på årsverk per omsatt krone trulig er høyare for slike tjenester og at dette berre omfatter NHO-bedriftene, men eg kan ikkje si at publikumsretta tjenester i størrelsesorden 6-700 årsverk framstår som ei enorm privatisering av sikkerheta til vanlige folk. Den faktoren som trulig har bidratt mest til veksten i vekterbransjen er det bransjen sjøl omtaler slik:

Det forventes at det offentlige vil fortsette den positive trenden med en balansert outsourcing av tjenester for derigjennom bedre å kunne allokere egne ressurser til prioriterte formål.

På vanlig norsk betyr dette at offentlige etatar og kommunar har satt ut til dømes egen døgnbemanning på faste installasjonar, vaktmestertjenestar og lignande til vekterselskapa. I tillegg er det nok òg utbredt at ansatte i offentlige og private virksomheter som tidligare hadde vakthold og i ytterste konsekvens sivile pågripelsar som del av sine arbeidsoppgaver har blitt fritatt fra dette gjennom kjøp av vektertjenester. Det er eg mot fordi det generelt sett fører til dårligare og mindre forutsigbare arbeidsforhold for de som utfører disse oppgavene (dette veit eg noe om, for eg har sjøl jobba i bransjen), men eg synes heller ikkje det framstår som en akutt trussel mot den fellesskapsfinansierte tryggheta i samfunnet.

Denne gjennomgangen er sjølsagt ikkje komplett. Talla er heller ikkje heilt ferske, og det er stort rom for tolkingar. Eg meiner likevel at den med ett viktig unntak, seksualforbrytelsar, viser at det ikkje er grunnlag for å si at Oslo er blitt meir utrygg de siste åra. I så fall må det de være snakk om ei akutt forverring i inneværande år, og det er et bilde eg ikkje kjenner meg igjen i, verken fra kvardagen eller avislesing. For min egen del betyr det at eg har vansker med å akseptere en debatt som tar utgangspunkt i at «alt er blitt så mye verre», og at det er behov for strakstiltak på mange område. Når det gjeld seksualforbrytelsar og noen få, avgrensa kriminalitetsproblem i Oslo ser eg behov for auka innsats med strakstiltak. En personlig tragedie er alltid én for mye. Men i det store bildet meiner eg at de ressursane samfunnet skal bruke på trygghet kaster mye meir av seg i langsiktig, forebyggande arbeid. Den beste måten å forebygge kriminalitet på er å sikre arbeid til alle og å ta i bruk «tomrom» i byane til lovlig virksomhet, slik at kriminaliteten ikkje kan gjemme seg.

Statistikken i denne artikkelen er henta fra SSBs statistikkbank, om ikkje anna er eksplisitt referert. Har du innspill eller kommentarar, er det velkomment.

Sosialister i Europa

Det er ikke bare Norge som nettopp er ferdig med et nasjonalt valg. Mens forhandlingene om den nye Soria Moria-plattformen diskuteres i norske media (0, 1, 2), har både Tyskland og Portugal hatt valg til nasjonalforsamlingene i helga. I norske media har det vært skrevet mye om at den rød-grønne regjeringas seier er unik i sin vektlegging av at velferdsstaten skal videreføres og i det at en sentrum-venstre-regjering vinner fornya tillit. Paul Chaffey skrev for en stund siden at finanskrisa overraskende nok ikke har styrka den systemkritiske venstresida, hovedsakelig fordi Europas høyrepartier fikk framgang i valget til Europaparlamentet (3). Men hvordan står det egentlig til med sosialistpartiene i andre europeiske land som nylig har avholdt valg?

I Tyskland endte valget med at de kristenkonservative med Angela Merkel i spissen beholdt makta, men man fikk en høyredreining i og med at CDU/CSU stort sett beholdt sin oppslutning (tilbakegang fra 35% til 34%) og kan bytte ut sine sosialdemokratiske regjeringspartnere med det høyreliberale FDP. Sistnevnte gjorde et brakvalg og gikk fram 5 prosentpoeng til 15%. Etter regjeringssamarbeidet med CDU/CSU ligger SPD med brukket rygg, har mistet 11 prosentpoeng oppslutning og gjorde med 23% et historisk dårlig valg. Sosialistpartiet die Linke gikk fram fra ca. 8% til ca. 12%, og har i enkelte tyske delstater nå en oppslutning på nær 30%. Die Grünen gikk også fram fra ca 8% til ca. 11% (4, 5).

I Portugal har partiene partiene «>navn som kan forvirre nordmenn. Sosialistpartiet PS, som vel ligner mest på Arbeiderpartiet av de norske partiene, mistet sitt rene flertall i nasjonalforsamlinga, men vant likevel valget med ei oppslutning på omkring 37% (mot 45% i forrige valg). Dermed hindret de Sosialdemokratene, som ironisk nok ligger nærmest det norske Høyre, i å overta makta, ettersom de bare fikk 29%, mot 28% i forrige valg. Før valget ble det spekulert i at Sosialdemokratene sammen med de høyreorienterte kristeligdemokratene CDS/PP kunne danne regjering. CDS PP var som de øvrige småpartiene valgvinnere, med framgang fram «>fra «>fra fra 7% til 11%. På venstresida gikk Kommunistpartiet/De grønne marginalt fram fra 7,5 til ca. 8%, mens Venstreblokken BE gikk fram fra drøye 6 til knappe 10%. I og med at PS mista flertallet er de likevel nødt til å finne samarbeidspartnere for å styre politikken. I nasjonalforsamlinga kan de støtte seg på Kommunistpartiet/de Grønne  og Venstreblokken eller Sosialdemokratene for å få flertall (6).

Det var de rene valgresultatene, men hva med den politiske situasjonen? I Tyskland kom det uklare valgresultatet i 2005 etter at SPD i 8 år hadde regjert sammen med Die Grünen i en tysk variant av et rødgrønt samarbeide. Viktige forskjeller på dette rødgrønne samarbeidet er at Die Grünen er et sentrumssosialt miljøparti med en klar intellektuell profil, og at den rødgrønne koalisjonen satt igjennom New Labours høykonjunktur. Reformer for slanking av velferdsstaten sto sentralt i denne regjeringsperioden, og bidro utvilsomt til framveksten til die Linke, som stilte til valg for første gang i 2005. Selv om SPD/die Grünen og die Linke hadde flertall i 2005, valgte SPD å vende seg mot kristendemokratene som på dette tidspunktet var jevnstore for å innlede regjeringsforhandlinger.

Årsaken til dette var blant annet at die Linke i Tyskland har en politisk status som ligner litt på den Frp har i Norge: De anses som et populistisk utgiftsparti. Samtidig var noe av årsaken til at die Linke vant organisatorisk styrke og fikk bygd opp et SPDs «>partiapparat i de gamle vesttyske statene en betydelig avskalling av partimedlemmer fra SPD. Avskallingen gikk helt til topps i SPDs partiapparat, slik at blant annet den tidligere SPD-finansministeren Oskar Lafontaine gikk over til die Linke. Dette førte samtidig til at SPDs politiske tyngdepunkt ble forskjøvet til høyre og til et svært dårlig samarbeidsklima mellom de to partiene på riksplan.

På lands/delstatsplan samarbeider de imidlertid godt, blant annet i Berlin (7) og Brandenburg (8). Etter delstatsvalget i Saarland den 30. august oppsto muligheten for et rød-rød-grønt samarbeid mellom die Linke, SPD og die Grünen. Det har ikke lykkes meg å få klarhet i utfallet av forhandlingene om delstatsregjering etter valget 30. august, men sentrale politikere i die Grünen har gått inn for en venstrekoalisjon (9). Muligheten for en såkalt Jamaica-koalisjon (navnet etter CDU/sort, FDP/gul, die Grünen/grønn) er fremdeles til stede (10), men dersom man realiserer sentrum-venstre-koalisjonen i en vesttysk delstat kan det øke mulighetene for en slik koalisjon på forbundsnivå i 2013, slik Trondheimsmodellen gjorde i Norge.

For valgresultatet i Tyskland levner ingen tvil om at store, sosialdemokratiske partier vinner lite på å samarbeide til høyre i dagens politiske situasjon. Det er en viss parallell mellom det tyske SPDs nedtur fra 1990-tallet fram til i dag: Ap styrte med sterkt parlamentarisk grunnlag i Brundtland og Jaglands dager ved samarbeid mot sentrum på et program for reform av velferdsstaten. Den mer fragmenterte partifloraen i Norge tillot etterhvert ei rein sentrumsregjering i 1997, men den samme stortingssammensetninga ga opphav til Stoltenberg I-regjeringa i 2000. På dette tidspunktet var også norske Ap i New Labour-rus, noe som resulterte i et katastrofevalg i 2001. SV gjorde da et svært godt valg med nesten 13%. Dersom vi sammenligner Aps 90-tallssituasjon med SPDs 2000-tallssituasjon er den nokså lik: Det høyresosialdemokratiske reformprogrammet gir sosialdemokratene sterkt redusert oppslutning, og det å søke makt med grunnlag i samarbeid til høyre, slik Ap gjorde i 2000 og SPD gjorde i 2005, gir elendige resultater. SPDs situasjon ble ytterligere forverra av at de, i likhet med de borgerlige partiene i Norge, ikke hadde en avklart regjeringsplattform. Vil denne erfaringa føre til at høyresosialdemokratene i SPD gjør som norske Ap og prøver å etablere en formell, felles plattform med die Linke og die Grünen foran 2013-valget? Vil en slik koalisjon vinne valget – og til hvilken, om noen, kostnad for die Linke?

I Portugal er imidlertid situasjonen en annen. Der har sosialistene/PS administrert et høyresosialdemokratisk reformprogram alene, og tapte oppslutning så det sang. Imidlertid er den parlamentariske situasjonen slik at et venstresosialdemokratisk grunnlag og et samarbeid til høyre begge er mulige. Også i Portugal framheves den politiske avstanden til venstresida som for stor til at et regjeringssamarbeid mellom PS og Venstreblokken/BE (for ikke å snakke om kommunistene) anses som mulig. I denne situasjonen blir det interessant å se hva som skjer de neste fire åra: Vil PS klare å finne et politisk minste felles multiplum på venstresida? Vil det som PS opplever som konsesjoner til venstrepartiene styrke PS» oppslutning? Eller vil PS gå inn for å i hovedsak å støtte seg på det store høyresidepartiet, PSD og gå på nok et saftig tap i oppslutning? Med en oppslutning om venstreradikale partier på i alt 18% er det klart at Portugal kan bli et interessant land for sosialister å følge. Man skal likevel huske at Portugal er et ferskt demokrati, og at illegale venstreopposisjonelles motstand mot militærdiktaturet fremdeles bidrar til å gi venstresida ekstra prestisje i en del miljøer.

Imidlertid er det vanskelig å slutte seg til Chaffeys analyse om at de systemkritiske partiene i Europa gjør det dårlig, eller om at kapitalismen som system står sterkere enn på lenge. Bare høstens valg viser at venstresosialistiske partier i flere land vinner strategiske posisjoner som faktisk eller potensielt parlamentarisk grunnlag for sentrum-venstrekoalisjoner. Disse landene er heller ikke blant dem som er blitt hardest ramma av finanskrisa. Det er helt åpenbart at de venstresosialistiske partiene er godt i stand til å vinne oppslutning også i en «normalsituasjon». Vi skal ikke se bort fra at det kan komme nye tilbakeslag i verdensøkonomien, også på kortere sikt. Om det skjer, vil det bli vanskeligere å hevde at det ikke er systemet det er noe galt med. De utfordringene markedsøkonomien står overfor med hensyn til klimakrisa vil trolig også bidra til å styrke båndene mellom miljøbevegelsen og de sosiale bevegelsene.

Det norske valget er likevel et godt bilde på at man som fløyparti sitter utsatt. Jeg tror at erfaringene SV har bygget i de første 4 åra i regjering gjør at vi i de neste 4 åra klarer å synliggjøre resultatene av vår regjeringsmakt bedre og bygge organisasjonen videre, slik at det blir mulig å styrke seg til neste valg. Det norske valget og de to valgene som er gjengitt her, viser etter min mening at sentrum-venstre er avhengig av å utgjøre et troverdig alternativ som ønsker å styrke velferden dersom de skal vinne (fornya) tillit i befolkninga. Venstresosialistiske partier som SV er avhengige av å vise at disse alternativene – og deres resultater – er deres fortjeneste dersom de skal bruke dem til å vinne større oppslutning.