Ei kulturelt betinga lovtolking

Dette innlegget er en bearbeidd utgave av et innlegg som først blei publisert hos Maddam. Det sto på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012.

Faksimile av Klassekampens utgave av artikkelen

Faksimile av artikkelen på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012

Jakta på skjønnhet har funnet veien til skrittet. Såkalt «intimkirurgi» er neppe svært utbredt, men etterspørselen etter kirurgiske inngrep for å gjøre kvinnelige kjønnsorganer vakrere er stigende. Lovverket kan likevel virke uklart. Kjønnslemlestelseslova slår fast at den som utfører irreversible inngrep på kvinners kjønnsorganer skal straffes. Likevel har ingen plastikkirurger blitt etterforska eller tiltalt. Forarbeidene til lova (ot. prp. 50 (’94-’95)) gjør det klart at det er en spesifikk kulturell praksis som skal rammes. Den nevner ikke plastisk kirurgi. Er det rimelig?

Jeg vil slå fast at jeg mener at kjønnslemlestelse eller såkalt «omskjæring» av jentebarn er et forkastelig overgrep. Ingen ved sine fulle fem vil hevde at dette er noe vi skal finne oss i at små jenter blir utsatt for i Norge. Men har jeg forstått rettssituasjonen rett, er det noen grenseoppganger for voksne, samtykkende kvinner som framstår absurde.

I forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova avgrenses det uttrykkelig mot noen former for inngrep som ikke skal rammes:

Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, f.eks. nødvendige inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering av medfødte misdannelser som f.eks. tvekjønnethet eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes heller ikke av forbudet.

Dette framstår som ei fornuftig avgrensing. Lista er ikke uttømmende, men viser til eksempler innafor to hovedområder: Inngrep med medisinsk begrunnelse og kjønns(-identitets-) bekreftende inngrep. Hvordan stiller det seg med «intimkirurgien»? I en artikkel i Dagbladets nettmagasin kjendis.no er Halfdan Simensen, en av kirurgene som tilbyr denne typen inngrep, intervjua:

«I likhet med bryster kommer kjønnslepper i alle utgaver, og nesten alt er normalt. Men individuell frihet er et viktig poeng her, og etter nærmere 500 operasjoner er min erfaring at slike operasjoner dekker et faktisk behov. Dessverre blåser mange gynekologer i hva kvinnene selv føler.»

I nettforum for kvinner diskuteres intimkirurgi. Noen forteller om problemer som åpenbart er av medisinsk art, andre om at sykkelseter og undertøy ikke passer. Mange historier handler om skjønnhetsidealer.

En bruker forteller for eksempel:

«Tør ikke å gå med bikinitruse for det er en stor klump mellom bena mine da. Og er veldig redd for å være intim med folk.»

En annen bruker har tydeligvis sterkere problemer med sjølbildet sitt:

«Problemet er at jeg ikke vil føde før jeg har gjort det, for en jordmor vil nok ikke ta imot en unge fra det stygge underlivet mitt…»

Man kan mene hva man vil om disse utsagna og plastikkirurgens oppfordring om å ta på alvor hva kvinner føler, men det er vanskelig  å se at forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova omfatter individuell frihet og følelser:

«Et av formålene med lovforslaget er bl.a. å fange opp de tilfeller som ikke rammes av straffelovens bestemmelser. Det vises i denne forbindelse spesielt til at et samtykke fra en myndig og tilregnelig kvinne til et inngrep av mindre omfang kan være straffriende etter straffeloven. Departementet foreslår at forbudet gjelder uansett om kvinnen har gitt samtykke til omskjæring.»

Lova gjør det altså forbudt å utføre inngrep som gir varige endringer av kjønnsorganene til myndige, tilregnelige kvinner som har gitt sitt uttrykkelige samtykke. Men er ikke kjønnslemlestelse med kulturell begrunnelse vesensforskjellig fra «intimkirurgi»?

La oss se på hva klinikkene kan tilby. Plastikkirurgisk institutt har den mest utfyllende beskrivelsen av sitt tilbud. Der kan man få utført:

1)      reduksjon/formkorreksjon av indre kjønnslepper

2)      reduksjon/oppstramming av ytre kjønnslepper

3)      formkorreksjon av klitorisområde

4)      volumøkning (ytre kjønnslepper, hele genitalkompleks) med eget fett

5)      vaginal rejuvenation, dvs reduksjon av skjedens indre diameter

6)      fettsuging av genitalkomplekset

Dersom man ser på Verdens helseorganisasjons definisjon av kjønnslemlestelse, er det klart at disse inngrepene omfattes av definisjonen på kjønnslemlestelse innenfor 3 av 4 av deres definerte hovedgrupper. Det bør presiseres at den gruppa som ikke berøres er den klart mest alvorlige – den som omfatter såkalt infibulasjon, der de ytre kjønnsleppene sys sammen.

Bilde som viser de ulike formene for kjønnslemlestelse skjematisk. Et normalt underliv, type I, der klitoris eller bare klitorisforhuden fjernes, type II, illustrert ved at også deler av de indre kjønnsleppene er fjerna, og type 3, der det i tillegg til fjerning a v disse kroppsdelene sys sting på tvers av de ytre kjønnsleppene, slik at hele genitalområdet lukkes.

Skjematisk framstilling av genitalområde uten inngrep, og kjønnslemlestelse type I, II og III i de vanligste utførelsene.

Fra definisjonene i WHOs rapport «Eliminating female genital mutilation»  er det klart at «formkorreksjon av klitorisområdet» til en viss grad sammenfaller med type I, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og/eller klitorisforhuden. Et inngrep i klitorisområdets form vil som regel omfatte fjerning av deler av klitorisforhuden.

Reduksjon/oppstramming av indre kjønnslepper vil omfattes av type II, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og de indre kjønnsleppene. Det finnes nemlig en variant, type IIa, som bare omfatter de indre kjønnsleppene.

Den siste gruppa som omfattes er Type IV, som er ei samlegruppe som omfatter alle skadelige eller potensielt skadelige inngrep på kvinnelige kjønnsorganer. Piercing er uttrykkelig nevnt her. Strekking av de indre kjønnsleppene er et annet fenomen som tas opp. Det er neppe relevant i forhold til intimkirurgien, men årsaken til at det er nevnt er det i høyeste grad:

Strekking av kjønnsleppene kan defineres som en form for kjønnslemlesting, fordi det er en sosial konvensjon, og derfor møter jentene sosialt press for å endre på kjønnsorganene sine.

Kutting eller innføring av skadelige substanser i skjeden for å gjøre den trangere eller for å øke egen eller partnerens seksuelle nytelse tas også opp. «Vaginal rejuvenation» kan vel tenkes å rammes av denne definisjonen.

Hvordan avgrenser plastikkirurgene? Halfdan Simensen sier til kjendis.no:

«Jeg avviser få, men unge kvinner ønsker jeg skal ha henvisning fra gynekolog og samtykke fra mor.»

Hvordan gjør han da, reint teoretisk, forskjell på ei 16-årig norsk jente som kommer med brev fra mor og «ikke kan leve med det stygge underlivet» sitt, og den 16-årige jenta med senegalesisk bakgrunn som kommer og sier at «jeg orker ikke tanken på å gå rundt med det ekle, uomskårne underlivet mitt – kan du fjerne de indre kjønnsleppene mine», mens mora venter på forværelset?

Enda verre: Hva med de myndige? Dersom realiteten i dag er at den reint kosmetiske «intimkirurgien» ikke er omfatta av Kjønnslemlestelselova, er det eneste holdepunktet forarbeidenes formulering om at

Det uttales at departementet anser det som svært viktig å ta hensyn til innvandrerkulturers normer, men at ikke enhver norm er beskyttelsesverdig dersom det dreier seg om undertrykkende eller fysisk ødeleggende normer.

Det er heller ikke slik at de umiddelbare skadevirkningene av intimkirurgi blekner ved siden av kulturelt betinga kjønnslemlestelse. For å definere inngrepets grovhet, legger lova særlig vekt på umiddelbare følger. Kravet for at det skal foreligge et grovt tilfelle, der strafferamma er 8 års fengsel, er at

inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt

En bruker på kvinneguiden.no skriver om følgene av en reduksjon av de indre kjønnsleppene:

«Jeg hadde tatt fri fra jobben i 2 uker og 3 dager. Altfor mye fri tenkte jeg. der tok jeg feil! Var så hoven at jeg ikke gikk ut døra på 10 dager og hevelsen gikk ned etter dag 13. og ble i løpet av 3 uker tilbake til nesten normalt.»

Det kan i praksis bety at den eneste juridisk relevante forskjellen på «intimkirurgi» og grov kjønnslemlestelse for voksne, samtykkende kvinner er hvilket normsett som ligger til grunn. Tar du valget på bakgrunn av skjønnhetsidealer formulert i vestlig kultur, ser det ut til at den som utfører inngrepet ikke bare går fri fra straff, men får lov til å markedsføre det og utføre det på mindreårige. Tar du valget på bakgrunn av idealer formulert i en del andre kulturer, særlig afrikanske, skal utøveren straffes.

Slik den rettslige situasjonen er i dag framstår den delen av Kjønnslemlestelseslova som dreier seg om voksne, samtykkende individer som diskriminering, slik det er definert i Diskrimineringslova. Er vi ikke villige til å gå så langt som til å forby pynting med skalpell, bør vi alle fall ta oss bryet med å vurdere hvordan vi forholder oss til det å være myndig og ta ansvar for sin egen kropp. Vi har solide, generelle straffebud som rammer tvang og legemsbeskadigelse. Trenger vi da straffebud som bare rammer afrikanere?

Advertisements