Kameldrama

På scenen: Ei stue uten innsyn, bortsett fra et lite vindu. Stua er rødmalt. Vinduet har grønne sprosser. Malingen er litt falma.

Det kan høres knuffing der inne. Oppjaga skikkelser kan skimtes gjennom vinduet. Døra til stua står på gløtt. Foran stua: En åpen plass.

@Venstre, en ung mann som tygger tyggis og snakker påtatt brei østkant-dialekt,  kommer inn fra Høyre.

@Venstre: Døh, @SVparti, kom ut «a! Jæ har et opprop du må signere. Det handler om asylkameler. Du vil fremdeles frede dem, ikke sant?

Intet svar.

@Venstre: Eeess-veee! Kom ut! Du må signere dette oppropet!

Knuffing. @SVparti snakker først til noen inni stua.

@SVparti: Nei, Jens, no holde» du deg i ro i to minutta her. Nei, legg frå deg den kniven, Jens! Du, vi må prata ferdig om ditta førr du b’yna med den derre jevla gassgrillen din. Hørre du? Du får’skje lurt meg te å tru at det e biff ein gong te.

@SVparti, en litt sliten, tynn mann (ikke helt ulik på Hallgeir Langeland) kommer til syne i døråpninga, men holder fast i noe innafor åpninga med en arm. Det rykker stadig i armen, og @SVparti holder seg i dørkarmen for ikke å bli dratt inn i stua igjen.

@SVparti: Ja, @Venstre, ke e det?

@Venstre: Du, jæ ville bare ha underskrifta’ri på det oppropet her. Jeg er så veldig mot slakting av asylkameler, og det er jo du også. Kan’ke du skrive under her?

Det rykker ekstra hardt i @SVpartis arm.

@SVparti: Du, det passe litt dårlig akkorat nå. Jens he så jysla lyst på kamelfett, skjønne» du, så nå holde» han på å gå heilt amok på ein av asylkamelane igjen. Kan’skje du komma igjen eg he fått kustus på «an igjen?

@Venstre: Næmmen herregud «a, @SVparti, hva er’e som feiler deg? Harru plutselig blitt for kamelslakting elle»?

@SVparti forsvinner inn døra på grunn av et ekstra kraftig rykk. Han strever seg ut igjen. Og klamrer seg til dørkarmen.

@SVparti: Hørr ke eg seie, då, sjølsagt e eg i mot det enno. Eg prøve jo å redda ein tå dei akkorat no, å du hjelpe iskje akkorat me den derre masinge di. Kan’skje du heller ropa på Jens?

@Venstre: Fy faen, ass @SVparti, det hadde jæ’kke trudd om deg ass. At du er for slakting av asylkameler. Shit ass. Du er bare så kjip, ass.

@SVparti forsvinner inn døra, det høres tumulter og @Kommentariatet, ei alvorlig berte på drøyt 40, kommer gående inn, også hun fra høyresida.

@Kommentariatet: Hva er det som skjer her da, @Venstre, er det husbråk i den rødgrønne stua igjen?

@Venstre: Det er @SVparti. Han er så jævla kjip. Han sier alltid at’n prøver å ta vare på asylkamelene, men nå vi’nn ikke skrive under på oppropet mitt.

@Kommentariatet: Er det mulig? Altså, kunne ikke brydd meg mindre – asylkameler er jo ikke verneverdige i det hele tatt. Men de er jo motbydelige da, så hvis noen må spise dem, står jeg og peker og ler. Du sier altså at @SVparti sier han er mot å slakte dem, men nå vil han slakte en allikevel?

@Venstre: Jepp, det er det jæ sier.

@Kommentariatet: Men det er jo dobbeltkommunikasjon. Det går jo ikke an. Det er jo bare helt uhørt. Ja, jeg husker at han sa han var mot det i går, men nå vil han ikke undertegne oppropet ditt, ja vi vet jo alle hva det betyr. Hykleri!

@Venstre: Nettopp! Nå går jæ å sier’e til Twitter. Han blir nok heeelt hysterisk når han hører om det. Lø, ass!

@Kommentariatet: Ja, jeg tror jammen jeg blir med. Her kan vi utøse av vår visdom og moralske harme.

Justisministeren kommer gående med håndjern og utstyr til tvangsfôring, men hemmes av rødt gress som henger fast i føttene hennes og stadig forsøker å slå rot. @SVparti drar seg bort til dørkarmen igjen og roper etter dem som går:

@SVparti: Faen, @Venstre, hørr då! Eg ska onnarskriva oppropet ditt seinare, men du må hjelpa meg no. Ser du iskje at det e to mot ein? Sko me iskje prøva å redda kamelen, då? De e jo faen iskje eg so prøva å slakta han.

@Jens (karakteristisk, med innslag av piping i toneleiet på grunn av opphisselse): Hæhæ. Der ser du, du får ikke noe hjelp, @SVparti. Nå kommer snart justisministeren, og da blir det kamel, enten du vil det eller ei.

@SVparti (resignert): Eg får vel setta lit te grasrøtene, då.

@SVparti trekkes inn i stua igjen, en høylytt kamp mot Jens kan høres, og justisministeren nærmer seg, riktignok i iherdig kamp mot grasrota.

Rosatyranniet

Det var flere som gjorde seg lystige på Camilla Eidsvolds og SVs bekostning etter et utspill mot rosa lego i går. Felles for de fleste morofantene er at de neppe er mye i lekebutikker eller avdelingene for barneklær i de store butikkjedene. For hva finner man der? Jeg tok med meg kameraet og stakk innom den første butikken jeg kom over i hver kategori. Det første som møter meg er dette:

Ville du kjøpt noen leker til sønnen din her?

Og det fortsetter i samme tralten:

Her er det mye som vil friste små gutters foreldre til å stimulere til lek som øver sosial samhandling og omsorgsevner.

Emballasje og butikkmøblement gir tydelige signaler om hvilket kjønn lekene er mynta på.

I ei hylle mynta på barn mellom 1 og 2 år, som foreløpig knapt har lært seg hva gutt og jente betyr, markerer fargen på emballasjen tydelig hvem som bør få hvilke leker.

Også ting som ikke er mynta på lek, slik som matbokser og drikkeflasker markerer forskjellen tydelig:

«Haha, se på Eskil, 'a, han har rosa prinsesse-matboks!»

De typiske guttelekene fokuserer på action og vold.

Finn den kvinnelige rollefiguren.

Skytevåpen er vel så guttete som det får blitt:

«Bang, bang, så du ikke får jentelus!»

Den omtalte jentelegoen føyer seg inn i bildet med rosa hjemmekos.

Den mye omtalte jentelegoen. Legg merke til advarsel til potensielle gutteforeldre i form av jentemerkinga i nederste høyre hjørne.

Det finnes heldigvis fremdeles mer nøytrale lego-produkter.

Her skriker ikke kjønnsstereotypiene like høyt.

Særlig mye bedre er det ikke i klesbutikken. Først sokkehyllene:

Jentesokker.

Guttesokker. Ja, noen av dem er visst røde. Sett sånt.

Klesavdelingene er tydelig markert med klare skilt, også for aldersgrupper (1,5-6 år) der kroppsfasong eller -størrelse neppe har mye å si for om klærne kan brukes av gutter eller jenter (men her er kleskjedene uenige, de lager trangere klær til jenter – og hemmer dermed kroppslig utfoldelse).

Tøffe dyr og guttefarger.

Med kopier av moteklær, rosa og rysjer markerer man tydelig at 4 år gamle jenter i alle fall ikke er gutter.

« Jammen er dette så farlig da,» spør du kanskje. Ja, det er det. Gjennom å lage kjønnsstereotype produkter som fyller barnas materielle hverdag, fortelles barna hele tida at de er forskjellige. Men det kan vel foreldrene styre? Nei, de er ganske maktesløse, for de har besteforeldre, tanter og onkler og en hel masse andre foreldre i barnehagen og på skolen som ikke synes det er så farlig. De har lekebutikkene, barne-TV og Disney å hamle opp med, og med mindre man isolerer seg eller blir veldig sær, er man nødt til å la det passere. Kan man ikke la være å gi det så mye vekt? Jo, det hadde nok vært litt enklere om det ikke var så ekstremt, og om det var litt mindre skarpe skiller. For det er helt tydelig at barna sosialiseres inn i disse skillene, og at de disiplinerer hverandre.

Krokodil – og litt til

I går så jeg en film om narkotikaproblemer i Russland. Krokodil tears er filma i Novokusnetsk, en by nær (i Sibir-termer) grensa til Kazakhstan. Byen flommer over av afghansk heroin, og det påstås i filmen at om lag 20% av befolkninga er avhengige. Men ikke alle har råd til heroinet. De som ikke tjener nok gjennom å samle skrapmetall i en by som er avindustrialisert etter Sovjetunionens fall, eller ved å prostituere seg, griper til heroinets grusomme, billige fetter, крокодил. Navnet er gjengitt på russisk, så du kan kopiere det og søke på Youtube, der det finnes et vell av videoer som avslører hvor grusomme skadevirkningene av dette stoffet kan være. Vær advart: Noen av videoene er svært ubehagelige. «Preparatet» har fått navnet sitt – krokodille – fordi en av følgene ved bruk er endringer i hudens utseende som følge av komplikasjoner.

Som farmasøyt synes jeg problematikken knytta til krokodil er interessant, fordi det illustrerer betydninga av farmasifaget på flere nivåer. Virkestoffet i dette «preparatet» er desomorfin. Dette stoffet kan relativt enkelt framstilles fra kodein, som igjen er en bestanddel i mange litt sterkere smertestillende preparater. I Norge er alle kodeinpreparater underlagt ganske streng kontroll. Ikke bare er de reseptbelagt, men de fås på B-resept, som har strengere kontrollkrav. Kodein er i seg sjøl vanedannende – om lag 10% av en dose vil også omdannes til morfin ved inntak.

I Russland fås kodein kjøpt over disk. Gjennom en synteseprosess som involverer jod (fra antiseptiske løsninger på apotek) og fosfor (fra fyrstikker) og der man bruker teknisk sprit og bensin til løsemidler, kan man framstille desomorfin. Syntesen blir gjennomført i plastflasker og kokekar i de rusavhengiges mer eller mindre permanente boliger, og produktet blir injisert så snart det er ferdig.

Dette forløpet illustrerer tre viktige områder der farmasifaget er viktig for å beskytte folk mot skadevirkninger ved legemidler:

1. Legemiddelkontroll – regulering av legemidler og valg av preparater som trenger tilleggsregulering, her kodein
2. Råvarekontroll – preparater skal framstilles av råvarer med en kvalitet som svarer til bruken, her injeksjonspreparater
3. Produksjonskontroll – preparater skal framstilles på en måte som sikrer kvaliteten for brukerne

De heroinavhengige som tyr til krokodil omgår åpenbart alt dette. Resultatet er altså at folk får tilgang til råstoffer de under forferdelige produksjonsforhold bruker til å lage et kjemisk ureint virkestoff, som de injiserer. Rester av jod, fosfor og bensin i injeksjonspreparater er hver for seg alvorlige trusler mot helsa, men samla, og sammen med bakterier fra uhygieniske produksjonsforhold fører de til alvorlig lokal irritasjon ved injeksjon. Resultatet er skremmende abscesser og kollaps i blodårer. Følgen er ofte at hud og kjøtt bokstavelig talt råtner opp. I tillegg fører ureinhetene til skader på indre organer, bl.a. lever, nyrer og hjerne. Intervjuet med de tidligere krokodil-brukerne i filmen nevnt over er et hjerteskjærende eksempel på hjerneskader.

I Russland blir skadene mangedobla ved at det ikke finnes et hjelpeapparat. Det er snakk om å innføre regulering av kodeinpreparater gjennom å gi farmasøyter forskrivningsrett, slik at resepten kan skrives ut på stedet, fra 1. juni 2012. Det vil neppe være et tilstrekkelig tiltak. Det er rapportert om tilfeller av krokodil-bruk i Tyskland, men regulering av kodein bidrar vesentlig til å redusere risikoen for at det blir et utbredt problem. Så også i Norge.

Noen av problemstillingene som er nevnt her er likevel også aktuelle for norske injeksjonsbrukere. Det handler om produksjon og råvarer. Mikrobiologisk reinhet og bruk av tilsatsstoffer i blandinga som injiseres av heroinavhengige er noe det går an å gjøre noe med. Det finnes sterilfiltere til bruk med sprøyter – det fjerner bakterier fra injeksjonsløsninga i det den injiseres. Det er også mulig å bruke askorbinsyre som surhetsregulerende tilsetning i stedet for sitronsyre, som dessverre er utbredt. Sitronsyre binder kalsium og de mengdene rusavhengige injiserer har alvorlige skadevirkninger på tann- og beinhelse.

I tillegg til sprøyter bør dette være sjølsagte tillegg til det brukerutstyret som deles ut gratis. Ivar Johansen fikk vedtatt et forslag om dette, men Oslo kommune sleper dessverre beina etter seg i denne saken.  Det beste er likevel å oppfordre de heroinavhengige som hjelpeapparatet ikke når til å røyke, men skal man ha håp om å rehabilitere tunge rusavhengige kan ikke det beste bli det godes fiende.

Konspirativt om Libya

De virkelige årsakene til at land går til krig er sjelden kjent ved krigsutbruddet. Vi kjenner alle til minst én begivenhet i historia som illustrerer at det som utløser en krig kan være «en bagatell», slik som attentatet mot Østerrike-Ungarns tronarving i 1914 (1). Dersom ikke Europa allerede var innstilt på krig ville drapet på en mann aldri kunnet kaste verden ut i fire års katastrofe.

Det finnes også velkjente eksempler på at villedning har spilt en avgjørende rolle i krigsutbrudd i nyere tid: Hendelsene i Tonkin-gulfen som førte til eskaleringa av Vietnam-krigen (2), og Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd om påståtte masseødeleggelsesvåpen i Irak (3). Også i forkant av NATOs intervensjon i Kosovo er det klart at enkelte rapporter om serbernes ubestridelige overgrep mot den kosovoalbanske befolkninga blei overdrevet (4).

Det ligger i krigens natur at rommet for usikkerhet er stort. Det vil ofte være svært farlig for journalister eller andre observatører å ferdes i krigsområder. Situasjonen vil være kaotisk, og de krigførende partene vil ha en sterk interesse i å framstille motparten som mest mulig brutal og barbarisk, siden det kan bidra til et moralsk overtak og internasjonal støtte. Jeg har tidligere skrevet om krig og sannhet her på bloggen (5).

Før jeg fortsetter: Jeg har sjølsagt ikke noe ønske om å støtte Muammar al-Gaddafis regime. Han var en brutal diktator og menneskerettighetsbruddene i Libya var graverende. I en sak hos Human Rights Watch fra november 2010 blir undertrykkelse av ytringer, vilkårlig fengsling, tortur og manglende respekt for flyktningers rettigheter trukket fram som områder der Libya begikk alvorlige menneskerettighetsbrudd (6). Å anerkjenne forbrytelsene til Libyas gamle diktatur innebærer likevel ikke å anerkjenne brudd på FN-charteret eller å verdsette bidrag til villedning av NATO-landas opinion.

Under SVs landsmøte i mars 2011 tok jeg til orde for at man måtte betrakte situasjonen i Libya med et mer nøkternt blikk. Jeg poengterte også at et internasjonalt rettsregime der humanitære intervensjoner skjer uten forankring i objektive kriterier og uten rapporteringsplikt til FN innebærer at man overlater for mye definisjonsmakt til stormaktene som tar initativ (7).

Viktige elementer i den vestlige opinionens forståelse av konflikten i Libya var i midten av mars 2011 gale. Viktige elementer i forståelsen av den videre krigføringa var også gale. Det er også et sørgelig faktum at når media først har viderebrakt ei gal opplysning vil dementeringa sjelden, om noen gang, skje med samme styrke. En utmerka artikkel i Counterpunch, skrevet av Maximilian Forte, tar for seg 10 av de store mytene som knytter seg til Libya-krigen (8). Jeg vil gjerne poengtere at jeg ikke er villig til å trekke analysen like langt som Forte gjør.

Når det er sagt, vil jeg gjerne ta for meg tre forhold som hver for seg stiller Libya-krigen i et dårlig lys. Det første forholdet knytter seg til FN-doktrina «Responsibility to protect» eller R2P (9). Det var i dagene før krigsutbruddet brei enighet om at denne doktrina var relevant for Libya. Daværende statssekretær på statsministerens kontor, Torbjørn Giæver Eriksen, sendte ut ei melding på Twitter 24. mars som tydeliggjør at denne tankegangen var viktig også blant norske beslutningstakere:

Det filosofiske grunnlaget for intervensjon, kortversjonen fra Michael Walzer: http://tinyurl.com/6xleeod

Jeg tok opp ei av de innvendingene som Forte kommer med, og som etter mitt syn har blitt stadig mer aktuell, og spurte om ikke R2Ps filosofiske grunnlag står og faller med allmenn praktisering – noe som også går tydelig fram i punkt 34 i Eriksens lenke, og fikk dette til svar:

(…) Ap og SV er for skatt, selv om noen unndrar seg

I mine øyne har man da ikke forstått poenget. Jeg skal likevel ikke trekke noen dypere slutninger på bakgrunn av det. På Twitter forsvarer man gjerne i hui og hast standpunkter uten å gå dypere inn i dem, det har jeg sjøl også gjort. Imidlertid er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor i så fall Libya? Allerede på det tidspunktet hadde situasjonen i Egypt og Jemen medført sammenlignbare sivile tap, og utviklinga i Syria var truende. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar på dette spørsmålet, og ei rekke løse tråder er foreløpig bare mat for konspirasjonsteoretikere.

Det bør likevel være rom for å drøfte disse trådene, og hvilke forklaringer som finnes. Som nevnt er krigshistoria rik på eksempler som viser at offisielle forklaringer i verste fall kan skjule løgn og halvsannheter, men også være avledende fra reelt eksisterende motiver som andre aktører enn statene som involverer seg i krigføringa kan ha hatt. Med andre ord: Stormakter kan også være lokale aktivisters nyttige idioter. Den minst graverende forklaringa på at Bush-administrasjonen insisterte på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen tar utgangspunkt i ei slik historie (10).

Det er påfallende at Storbritannia og Frankrike hadde beramma en militærøvelse som simulerte flyangrep mot et land sør for Frankrike til tidsrommet 21.-25. mars 2011 (11), og at øvelsen var et resultat av en avtale om militært samarbeid signert 2. november 2010 (12). I øvelsens scenario ingikk en sikkerhetsrådsresolusjon som begrunnelse. Trenger det å bety noe? Nei, det kan godt ha vært tilfeldig.

Om det innebar et element av planlegging for et mulig scenario for å kaste al-Gaddafi, reiser det også ei rekke andre spørsmål, og de peker ikke nødvendigvis i retning av planlegging: En planlagt revolusjon ville bl.a. ha langt større sannsynlighet for å lykkes om det fantes en avklart leder, for ikke å snakke om et ledelsesapparat. I den første fasen av stridighetene framsto opprørerne som svært dårlig bevæpna og organisert. Dette ordna bl.a. Frankrike opp i – i klar strid med FN-resolusjonen som krevde våpenembargo.

Det som likevel er klart, er at planlegginga av en slik øvelse innebar store fordeler med tanke på britisk-fransk koordinering av luftmaktsbruk, og at det ville tjene som ei god forklaring på hvorfor man øvde på slik koordinering. Dersom det fantes en plan med flere scenarier for eskalering av konflikten ville dette være en logisk forberedelse. Var det det? Jeg veit ikke.

En annen løs tråd er hvor lett enkelte konspirasjonsteorier er blitt plukka opp ikke bare av media, men av sterke internasjonale institusjoner. Forte gjør godt rede for dette når det gjelder påstandene om folkemord, seksuelle overgrep og nedslakting av opposisjonelle. Ingen internasjonalt anerkjente organisasjoner vil i dag påstå at det har foregått folkemord i Libya.

Det nærmeste man kommer et slikt fenomen er trolig – uten sammenligning forøvrig – opprørsstyrkenes behandling av Libyas innfødte afrikanske minoritet og gjestearbeidere fra sør for Sahara (13). I krigens avgjørende fase fikk angrepene på Gaddafis hjemby Sirte en karakter som minna om beleiringa av Misrata – uten at NATOs handlingsmønster blei endra (14, 15). I Misrata er det anslått sivile tap på 600-800 mennesker, under offensiven i Sidra-bukta, der slaget om Sirte inngikk, ligger anslaget på 800-2100 (16).

I dag er situasjonen i Syria blitt verre, og flere snakker nå om borgerkrig. Anslagene for antall døde varierer mellom 2500 og 4200. Det er mer enn de troverdige anslagene for Libya før intervensjonen (17). Det kommer imidlertid langt færre nyhetsoppslag fra Syria, og det er færre påstander om spektakulære former for overgrep. Det er umulig å gjennomskue bakgrunnen for medias prioriteringer, kildetilfang og vinklinger, men det er ikke ubetimelig å spørre hvorfor det er slik, og hvilken rolle etterretningstjenester og militære informasjonsapparat spiller i å forme mediebildet under krig.

For å understreke det: Jeg mener ikke at situasjonen i Syria legitimerer en NATO-intervensjon. Når det gjelder analysen av handlingsmønsteret til NATO, er det klart at andre elementer spiller inn, bl.a. russisk og kinesisk frustrasjon over måten Libya-mandatet blei håndtert på – et tilsvarende forslag for Syria ville blitt møtt med veto i FNs sikkerhetsråd i dag. Men det er ingen av lederne bak Libya-kampanjen som kritiserer Russland og Kina for dette standpunktet i nevneverdig grad. Syria kan være en vanskeligere motstander, ha mindre strategisk interesse eller gi færre muligheter til forretningsavtaler etter en krig – men alt dette er strengt tatt irrelevant om man ser strengt på R2P.

Enkelte mener at R2P bare kan realiseres der strategiske og kanskje også økonomiske interesser sammenfaller med de humanitære. Jeg mener at ei slik holdning undergraver muligheten for å skape internasjonal aksept for stabile rammer i tilnærminga til spørsmålet om befolkningas kår opp mot staters suverenitet. Ja, autoritære stater sitter med hånda på rattet i FN, men vestlig «moralsk lederskap» vil bidra til at de graver seg djupere ned i skyttergravene og til at det blir lettere for dem å forsvare sin reaksjonære politikk overfor si egen befolkning. De siste åras «Krig mot terror» har også vist at det «moralske» i et slikt lederskap er totalt fraværende når det gjelder etablering av rettsstatlige normer, det har snarere vært et alvorlig tilbakeslag (18).

I blant er det rett å gripe inn med makt overfor regimer som begår overgrep mot egen befolkning. Min posisjon er stadig at det var galt i Libya, både på grunn av framgangsmåten og på grunn av at det som skjedde der ikke står i forhold til reaksjoner andre steder i verden. Det endelige svaret på hvorfor intervensjonen kom og hva den har ført til vil vi ikke få på mange år. Eventuell destabilisering av landet, presedens for regimeendring og det å velge side ved gjennomføring av R2P og følgene av dette er helt ukjente faktorer.

Det vi uansett kan lære er at det er sunt med betydelige mengder skepsis før man går til krig, under krigen, og i vurderinga av resultatene. Hva som er konspirasjonsteorier og reelle konspirasjoner blir aldri kjent før lenge etterpå. Det snakkes fint om åpenhet og transparens i mange sammenhenger. Er det et sted det virkelig savnes, så er det i maktpolitikk. Framfor å være flinkest i NATO-klassen bør Norge bruke sine begrensa ressurser i det internasjonale diplomatiet på å etablere en plattform som krever ei ny rettsliggjøring av internasjonale konflikter. Vi må ha sterkere juss.

Hva mener du?