Oslo – en utrygg by?

I Oslo SV foregår det for tida en debatt om politikk for å skape trygghet. Det er viktig. Det å føle seg utrygg er ikkje noe godt utgangspunkt for å bli lykkelig. For alvorlig voldskriminalitet og voldtekt vil kvar hending i statistikken alltid skjule ei grufull personlig belastning. Det er klart at dersom det er slik at folk føler seg utrygge, så er det noe en bør ta tak i. Like klart er det at en god debatt bør ta utgangspunkt i relevant kunnskap og fakta. Forebygging og bekjemping av kriminalitet vil alltid være viktig for samfunnet. Likevel kan en spørre seg: Er det noen grunn til at det skulle være spesielt viktig akkurat no?

Vi kan begynne med følelse av utrygghet. Sammenhengen mellom faktisk kriminalitet og opplevd utrygghet er ikkje en til en, men som politisk parti må en også ta hensyn til stemningsbølger og folks opplevelse, om den finner støtte i statistikken eller ei. Hvis samsvaret mellom statistikken og opplevelsen er dårlig er det jo interessant i seg sjøl. Da kan en spørre seg om statistikken er pålitelig eller omfattande nok, eller om det er snakk om ei opphaussing fra media eller andre politikerar si side.

Det er mulig å debattere kva som er viktigst av opplevd utrygghet og faktisk kriminalitet, men i den saklige dramaturgiens navn kan vi begynne med opplevelsen. Det er den som er det sterkaste politiske insentivet. Opplevelse av utrygghet blir registrert gjennom SSBs levekårsundersøkelsar. De publiseres kvart tredje år, og den siste som er publisert kom i 2007. Det betyr at talla for opplevd utrygghet ikkje uten videre gjeld i dag. Den langsiktige trenden kan likevel være interessant.

Denne statistikken tar utgangspunkt i spørreundersøkelsar, der deltakerane blir intervjua av folk som sitt med en datamaskin som styrer intervjuet. Dette er ansett som en pålitelig metode i samfunnsvitenskapen og danner grunnlag for mye av SSB sin statistikk. Figuren viser andelen av de spurte som oppgir at de har vært utsette for en type kriminalitet eller føler uro for å bli ramma for en type kriminalitet. Dessverre gir ikkje levekårsundersøkinga spesifikke Oslo-tall, så talla her inkluderer alle som bor på tettsted med meir enn 100 000 innbyggerar (Oslo, Bergen, Trondeim, Stavanger). Undersøkelsen er heller ikkje så finmaska med omsyn til kva forbrytelsar en spør om.

Trendane er ikkje overtydelige, men det kan se ut til at andelen som er utsette for vold, tjuveri eller skadeverk er nokså konstant. Data over uro skiller ikkje mellom tjuveri og skadeverk, men både når det gjeld vold og skade på materiell eiendom virker det som om uroa falt markant omkring årtusenskiftet. Om det er slik at uro for kriminalitet er blitt et meir alvorlig problem enn det har vært før i tida, har denne endringa skjedd ganske nylig. Siden vi ikkje har data for dette, kan vi se på kva som faktisk har skjedd. Her skal vi se på anmeldte forbrytelsar etter gjerningssted. Å bruke anmeldelsar som målevariabel er ikkje heilt uproblematisk, det er betydelige mørketall ute og går, og andelen mørketall varierer fra forbrytelse til forbrytelse.

I rapporten Kriminalitet og rettsvesen 2009 fra SSB (1), gis det en grundig gjennomgang av kor pålitelige disse måltalla er på side 20-21. En antar at om lag hvert femte voldstilfelle blir anmeldt, og om lag halvparten av tjuveri og skadeverk. Jo meir alvorlig forbrytelsen oppleves, jo meir sannsynlig er det at han blir anmeldt. Dessuten viser statistikken at vold og seksualforbrytelsar oftare blir anmeldt no enn på 90-tallet. Det motsette er tilfelle for skadeverk og tjuveri. Det er ellers viktig å være oppmerksom på folketallet, siden det er naturlig å gå ut fra at antall kriminelle handlingar avhenger av antall folk. Vi begynner med å se på statistikk for de forbrytelsesgruppene som trulig gir størst grunn til uro, og ser på antall anmeldelsar per innbygger.

Statistikken viser ikkje en oppgang i antall forbrytelsar per innbygger, med unntak for skadeverk og seksualforbrytelsar. Det er vanskelig å se av figuren kor mange seksualforbrytelsar per innbygger som anmeldes. Tallet for 2004 var 8,35 per 10 000 innbyggerar, mens det i 2009 var 10,1 per 10 000 innbyggerar. Det har imidlertid ikkje vært ei jamn auke, tallet for 2008 var 8,37 per 10 000.

Mens folketallet i Oslo i perioden 2004-2009 vokste med omkring 54 000, om lag 10%, har antallet anmeldte forbrytelsar holdt seg stabilt – antall anmeldte forbrytelsar per innbygger har dermed falt med om lag 9%. Sjøl om oppgangen i antall seksualforbrytelsar er svært bekymringsverdig, er det viktig å huske at de store mørketalla sammen med et auka fokus på at offer for slike forbrytelsar må anmelde saker kan ha ført til ei auke som følge av reduksjon i mørketall.

Anna statistikk viser at de fleste forbrytelsar blir begått av menn mellom 20 og 40 år (2, 3). Det har vært en svak vekst i andelen menn i Oslo i denne alderskategorien fra 2004 til 2009, fra 17,7% til 18,1%. Dette kan ha ført til fleire forbrytelsar i forhold til folketallet enn det som ellers ville vært tilfelle. Figuren under viser likevel at det ikkje er slik. Nedgangen i antall forbrytelsar per innbygger blir faktisk litt større om en bruker unge menn som målestokk.

Det er et poeng i seg sjøl at menn i aldersgruppa 18-20 er sterkt overrepresentert på kriminalstatistikken sett i forhold til kor stor andel av befolkninga de utgjør (3). Men heller ikkje for denne gruppa er det mulig å påvise en generell trend i anmeldte forbrytelsar per person.

Hvis det er slik, korfor føler folk seg i større grad utrygge? En to år gammel artikkel i Aftenposten tar for seg spørsmålet, og peker på mye det samme paradokset som her: Mens kriminaliteten i seg sjøl ikkje vokser, vokser tilsynelatande utryggheta. Den statistikken eg skal vise no har mange metodiske problem, eg skal ta de etter kvart. Spørsmålet eg stiller er om det kan være auka mediefokus som er årsaka til at folk kjenner seg meir utrygge de siste tre åra – altså de åra som ikkje dekkes av levekårsundersøkelsane til SSB. Rapporterer media forbrytelsar oftare no enn før? Eg har valgt et sett med søkeord og gjort søk i mediearkivet A-tekst på strengen «<søkeord> AND oslo». Eg har prøvd å finne søkeord som i størst mulig grad er unike i kriminaljournalistikken, slik at ikkje språklig bildebruk skal påvirke resultatet i for stor grad. Deretter har eg dividert antall treff med antall anmeldelsar i den kategorien forbrytelsane hører hjemme i.

De metodiske problema som eg kommer på i farta er: 1) smulig «kryssprat» som følge av språklige bilder, 2) endra ordvalg eller forståelse av ord over tid, 3) manglande samsvar mellom søkeord og fenomen. Orda som er valgt er «voldtekt», «legemsbeskadigelse», «ran» og «hærverk». Eg trur ikkje at noen av disse orda har fått endra forekomst i perioden som er undersøkt. Parallellane søkeorda skal ha i kriminalstatistikkens anmeldelsar er «seksualforbrytelsar», «vold», «vinningsforbrytelsar» og «skadeverk». Samsvaret mellom søkeorda og fenomena vil variere. De aller fleste seksualforbrytelsar er voldtekt, og ordet blir som regel alt for sterkt når det brukes som bilde, så her bør samsvaret være godt. Når det gjeld vold, er det ikkje all vold som fører til skade, og «legemsbeskadigelse» er et litt gammelmodig ord, som ikkje brukes veldig ofte. Ran utgjør bare en svært liten del av vinningskriminaliteten, men SSB har dessverre ikkje egne tall for ran i sine statistikkar. «Hærverk» bør være dekkande for de fleste tilfelle av skadeverk, men brukes nok av og til også som språklig bilde – men neppe ofte nok til at det blir avgjørande.

Vi ser at den grovaste forbrytelsen, voldtekt har stabil rapportering gjennom perioden, gitt at føresetnadene holder. Om det er noen trend, så går den for de siste åra i motsatt retning: Det blir fleire anmeldelsar per medieoppslag. Den høge rapporteringa av disse forbrytelsane gjør likevel at en tallmessig auke i antall voldtekter fort kan gi betydelig meir medieomtale. Siden ran utgjør en liten andel av alle vinningsforbrytelsar er det vanskelig å si kva som kan ligge under her. Antallet vinningsforbrytelsar per innbygger har vært synkande, og av uttalelsane til politiet i Aftenposten-artikkelen er det ikkje grunn til å tru at andelen ran har auka bemerkelsesverdig. Talla fra 2004 og 2005 kan være prega av smitte fra omtale av NOKAS-ranet. Fallet fra 2008 til 2009 kan være resultat av auka mediefokus på ran, men det blir spekulasjonar.  Talla for vold og hærverk er svært stabile. Hærverk har en synkande tendens, det blir færre anmeldelsar per medieoppslag. Det kan tyde på auka oppmerksomhet rundt denne formen for kriminalitet.

Voldskriminaliteten har tilsynelatande falt de siste åra, det samme gjeld nivået på vinningskriminalitet. Seksualforbrytelsane holder seg stabile med unntak av et kraftig byks i 2009. Antall skadeverk har derimot vokst jamnt. Eg skal la det siste ligge, men vil først nevne ei mulig årsak: Auka fokus på å anmelde tagging. Eg føler ikkje eg har grunnlag for å trekke noen konklusjonar, men auken i anmeldte seksualforbrytelsar bør absolutt følges opp. Dersom den reflekterer en reell auke i antall voldtekter er det et svært alvorlig problem. Da bør det settes inn målretta tiltak raskt. Kriminologisk forskning viser at det avgjørande for en forbryter er om han trur han blir tatt. Dagens alt for lave oppklaringsprosent for voldtekt (4), sammen med høge mørketall og at arbeid voldtektssaker har lav status i politiet er et åpenbart angrepspunkt. Strakstiltak mot overfallsvoldtekter kan være høgare prioritert etterforskning, utviding av nattrutene i kollektivtrafikken, bedre gatebelysning og utvida patruljering av hovedferdselsårer fra sentrum med regulært politi eller natteravnar natt til fredag og lørdag. Det er likevel svært viktig å huske at voldtekt er et mykje meir omfattande problem enn overfallsvoldtekter (5).

Før eg runder av skal eg også nevne to andre problem som har vært trukke fram: Narkotikasalg langs Akerselva og veksten i private sikkerhetsfirma. Det første knytter seg til et godt kartlagt miljø på omkring 100 unge guttar i et geografisk avgrensa område. Det er vanskelig å forstå at ikkje en målretta innsats mot dette miljøet fra politiet si side og oppfølging av de som blir anholdt skal kunne bøte på dette problemet. Ei viktig hindring for dette er trulig motviljen mot å tilby arbeid eller anna meiningsfylt aktivitet til den betydelige andelen av disse som er asylsøkerar. Så lenge en ikkje kan fire på prinsippa her, er eg redd for at det blir vanskelig å oppnå resultat.

Når det gjeld sikkerhetsbransjen skal eg vise en ny figur. Den er basert på SSBs yrkesstatistikk, men går dessverre bare fram til 2008. For 2009 kan NHO service sin vekterstatistikk (6) til en viss grad fylle ut, den dekker 193 av de 243 vekterselskapa og har med alle de største. Disse 193 vekterselskapa har om lag 8200 ansatte.

Figuren viser at det har vært en betydelig auke i antall vekterar, men en nedgang i 2008. I 2007 kom fleire sektorar med i yrkesdeltakelsesstatistikken, og dette utgjorde i seg sjøl ei auke på omkring 700 årsverk. Et par nøkkeltall fra statistikken til bransjeforeninga viser at omfanget av privat vakthold likevel ikkje er så stort. Bedriftsalarmar, boligalarmar og tekniske tjenester utgjør henholdsvis 30, 11 og 10 prosent av omsetninga. Verditransport og -håndtering utgjør kvar 11%, mens vakthold utgjør 25%. Det er neppe et en-en forhold mellom omsetning og årsverk, men det kan tjene som et grovt anslag. I så fall utgjør vekterar ansatt i NHO-bedriftar om lag 2050 årsverk. Det som tjener som eventuell erstatning for polititilstedeværelse, såkalt publikumsretta virksomhet, utgjør 4% av totalomsetninga, eller altså ca. en sjettedel av vaktholdet. Hvis overslaget holder, utgjør det 330 årsverk. Som det heiter i NHO-rapporten: «Publikumsrettede tjenester er primært kjøpesenter, trafikk-knutepunkter og kollektivtransport.» Eg skal ikkje underslå at tallet på årsverk per omsatt krone trulig er høyare for slike tjenester og at dette berre omfatter NHO-bedriftene, men eg kan ikkje si at publikumsretta tjenester i størrelsesorden 6-700 årsverk framstår som ei enorm privatisering av sikkerheta til vanlige folk. Den faktoren som trulig har bidratt mest til veksten i vekterbransjen er det bransjen sjøl omtaler slik:

Det forventes at det offentlige vil fortsette den positive trenden med en balansert outsourcing av tjenester for derigjennom bedre å kunne allokere egne ressurser til prioriterte formål.

På vanlig norsk betyr dette at offentlige etatar og kommunar har satt ut til dømes egen døgnbemanning på faste installasjonar, vaktmestertjenestar og lignande til vekterselskapa. I tillegg er det nok òg utbredt at ansatte i offentlige og private virksomheter som tidligare hadde vakthold og i ytterste konsekvens sivile pågripelsar som del av sine arbeidsoppgaver har blitt fritatt fra dette gjennom kjøp av vektertjenester. Det er eg mot fordi det generelt sett fører til dårligare og mindre forutsigbare arbeidsforhold for de som utfører disse oppgavene (dette veit eg noe om, for eg har sjøl jobba i bransjen), men eg synes heller ikkje det framstår som en akutt trussel mot den fellesskapsfinansierte tryggheta i samfunnet.

Denne gjennomgangen er sjølsagt ikkje komplett. Talla er heller ikkje heilt ferske, og det er stort rom for tolkingar. Eg meiner likevel at den med ett viktig unntak, seksualforbrytelsar, viser at det ikkje er grunnlag for å si at Oslo er blitt meir utrygg de siste åra. I så fall må det de være snakk om ei akutt forverring i inneværande år, og det er et bilde eg ikkje kjenner meg igjen i, verken fra kvardagen eller avislesing. For min egen del betyr det at eg har vansker med å akseptere en debatt som tar utgangspunkt i at «alt er blitt så mye verre», og at det er behov for strakstiltak på mange område. Når det gjeld seksualforbrytelsar og noen få, avgrensa kriminalitetsproblem i Oslo ser eg behov for auka innsats med strakstiltak. En personlig tragedie er alltid én for mye. Men i det store bildet meiner eg at de ressursane samfunnet skal bruke på trygghet kaster mye meir av seg i langsiktig, forebyggande arbeid. Den beste måten å forebygge kriminalitet på er å sikre arbeid til alle og å ta i bruk «tomrom» i byane til lovlig virksomhet, slik at kriminaliteten ikkje kan gjemme seg.

Statistikken i denne artikkelen er henta fra SSBs statistikkbank, om ikkje anna er eksplisitt referert. Har du innspill eller kommentarar, er det velkomment.

One response to “Oslo – en utrygg by?

  1. Tilbakeping: Tweets that mention Oslo – en utrygg by? « Benjamin Endré Larsens blogg -- Topsy.com

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s