Stortingsrepresentant og leder i Oslo Høyre, Michael Tetzschner, avleverer SV en temmelig tendensiøs visitt i et bloginnlegg på Høyres sider i går. Foruten at den grafiske layouten er så skremmende dårlig at jeg som sosialist får lyst til å nedlegge et dagsverk i solidaritet, slik at vi kan få fokus på sak framfor form, bruker han ymse sitater og hendelsesbeskrivelser fra den kalde krigens dager til å rakke ned på SV. Han mener at partiet ikke i tilstrekkelig grad har pisket seg selv for sine misoppfatninger av det politiske systemet i Øst-Europa under den kalde krigen. Men da må det være lov å spørre: Når har Høyre gått kanossagang for sine like latterlige synspunkter på samme tid? La oss se på en kronologisk gjennomgang basert på søkeresultater fra Mediearkivet (A-tekst).
Torsdag 2. juni 1966 hadde Peter Chr. Petersen, Gunnar Moe og Tor Ottar Jacobsen, som utgjorde ledelsen i Oslo Unge Høyre på trykk et innlegg i VG der de bl.a. skrev:
Vi er overbevist om at den amerikanske politikk i Vietnam er diktert ut i fra et ønske om å forsvare friheten, ikke bare for det Syd-vietnamesiske folk, men for alle frie og uavhengige stater i hele Sydøst-Asia. Vi er helt på det rene med at Vietnam-krigen må sees i sammenheng med og som et ledd kommunistenes bestrebelser for å vinne verdensherredømme. (…) Krigen i Vietnam er igangsatt av, og intensiveres stadig av kommunisiske terrorister. Disse omstendigheter har tvunget Sydvietnams allierte, USA, Australia, New-Zealand, Thailand , Syd-Korea og Malaysia til med våpen i hånd å forsvare landet mot kommunistisk angreps- og terrorvirksomhet.
Utspillet kom omtrent et halvt år etter at Unge Høyre arrangerte en motdemonstrasjon mot en markering der folk fra SF, AUF og Unge Venstre demonstrerte mot Vietnamkrigen, og kom i forkant av at USAs daværende utenriksminister Dean Rusk besøkte Norge. Lørdag den 4. juni ble det også arrangert en demonstrasjon, der en sentral Unge Høyre-politiker kom i håndgemeng med SFs generalsekretær. Torsdag 19. oktober 1967 gjengir VG en TV-debatt der stortingsrepresentant Pål Thyness fra Høyre i debatt med Venstres Gunnar Garbo ga uttrykk for at
der kunne tenkes å være enkelte i Høyres stortingsgruppe som — om de uttalte seg på egne vegne — nok hadde sine egne oppfatninger om Vietnam
Uttalelsen kom i forbindelse med at Stortinget arbeidet med en resolusjon som ville kreve bombestans i Vietnamkrigen. Under stortingsdebatten 16. november skal Høyres Erling Petersen ha
sammenlignet frigjøringsfronten i Vietnam med den trusselen som hersket i Norge under fem års okkupasjon
I et referat fra en stortingsdebatt publisert 30. oktober 1968 kommer det fram at den tidligere nevnte Thyness og Svenn Stray fra Høyre (sistnevnte ble senere utenriksminister) uttalte seg i positive ordelag om kuppmakerne som tok makta fra den demokratisk valgte regjeringa i Hellas 21. april 1967. Da Stortinget 17. november 1971 vedtar å anerkjenne Nord-Vietnam som stat, skjer det mot Høyres stemmer. Ikke før Vietnamkrigen nesten er over innser Høyre sine feil, og det meldes i VG 3. januar at de har gått med på en resolusjon der det kreves innstilling av krigshandlingene.
Det er av en eller annen grunn mange som lever i den villfarelse at SV støttet Pol Pots regime i Kambodsja. Det er galt. Selv om den mest uttrykte støtten til Røde Khmers galskap kom fra AKP(m-l), har både Arbeiderpartiet og Høyre et tungt ansvar å bære her, noe professor Einar Kringlen påpekte i et innlegg i Dagbladet 29. mai 1998. Her peker han på at USA under Vietnamkrigen prioriterte et vennligsinnet marionettregime i Kambodsja, framfor å arbeide for reelt demokrati, noe som førte til at landet lå åpent for Røde Khmers herjinger. Etter at Vietnam i 1979 feide Røde Khmer av banen i Kambodsja fortsatte USA – og derfor også Norge – å anerkjenne Røde Khmers representanter i FN fram til 1990, framfor de reelle makhaverne – sannsynligvis på grunn av USAs bitterhet overfor tapet i Vietnam-krigen. Dette forhindret at nødhjelp kunne bli sendt til myndighetene i det utarmede og krigsherjede landet.
Motstanden mot NATO, som faller Tetzschner tungt for brystet, blir kanskje mer forståelig, dersom man ser på situasjonen rundt nettopp militærkuppet i Hellas. Kuppet var orkestrert av den greske stay-behind-organisasjonen og CIA. Dokumenter som ble lekket til offentligheten i 1967 viste at Norge var det NATO-landet som var høyest prioritert av USA for slike aksjoner, dersom det skulle komme en regimeendring som truet NATOs strategiske interesser. Var det galt av SVs forløper å ønske seg ut av et militært samarbeid som hadde en etablert politikk om å kaste demokratisk valgte regjeringer som truet alliansens strategiske interesser? Høyres engasjement mot Sovjetunionens brutale innmarsj i Tsjekkoslovakia 1968 stilles i dårlig lys på bakgrunn av partiets øredøvende taushet i denne saken. Det skal imidlertid sies at høyre-politikeren Otto Lyng senere gjorde en hederlig innsats for demokratiet i Hellas.
Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg
Høyres engasjement for frihet i Latin-Amerika er heller ikke noe særlig å skryte av. Jeg har nylig blogget om sentrale, unge Høyre-politikeres nokså misforståtte engasjement for kuppmakerne i Honduras. Dette føyer segg inn i en alt annet enn ærerik historie: I 1984 sendte partiet, med partileder Jo Benkows og utenriksminister Sven Strays godkjennelse en valgobservatør til «dødsskvadronenes land», El Salvador, etter en invitasjon fra den internasjonale samlingen av konservative partier. I en VG-sak om dette fra 23. mars 1984 er Høyres Harald U. Lied talende avbildet med et maskingevær i hånda under et besøk i Nicaragua. Den samme Stray ble 12. april 1984 kalt inn på teppet i Stortinget etter at han hadde uttalt (Aftenposten morgen, 13. 4. 1984):
at man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika, på grunn av landets ansvar i området.
Uttalelsen kom i forbindelse med at USA hadde minelagt havområder utenfor Nicaragua. Også under militærkuppet i Panama holdt Norge tett om USAs innblanding i andre lands interne forhold, noe som omtales i Dagens Næringsliv 22. mai 1990, i forbindelse med at boken «Forbuden fred» kom ut. Den ellers så godslige Kåre Willoch skal ha bidratt til at Norges holdning lå så tett opp til USA som overhodet mulig, slik at Norge unngikk å påtale brudd mot folkeretten og internasjonal lov. Også i nyere tid finnes det eksempler på at Høyres politiske kontakter i Latin-Amerika slett ikke kan stå fram som demokratiske dydsmønstre, noe bl.a. Audun Lysbakken har påpekt i et blogginnlegg. En annen person som har vært invitert på Høyres politiske skoleringer om demokrati i Sør-Amerika er kuppmakeren Henrique Salas, som var med på forsøket på å styrte den demokratisk valgte Hugo Chavez i 2002, noe som ble påpekt av Eirik Vold i en debattserie i Dagbladet i 2007. Når det er sagt, bør det presiseres at Hugo Chavez er en stormannsgal dust.
Michael Tetzschner skriver at det er et paradoks at SV hevder å holde demokratiet høyt, men visstnok ikke stoler på folkemeningen. Påstanden faller på sin egen urimelighet. I SV har historien lært oss å vurdere internasjonale samarbeidspartnere og forbilder kritisk, og de som var aktive i SVs forløpere på 60- og 70-tallet har gjennom mange mediestormer måttet gjøre bot for sine synder. For min egen del aksepterer jeg ikke å bære noen ideologisk arvesynd. Men jeg skulle gjerne like å høre Michael Tetzschner og hans partifeller ta et oppgjør med sitt partis holdning til demokratiet i andre land de siste 50 åra, et oppgjør med at pappagutter fra Unge Høyre på 60-tallet ropte «Bomb Hanoi!» og et oppgjør med sin egen selvgodhet i denne saken. Tetzschner avslutter sitt innlegg med å peke på at global handel har løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom de siste tiåra. Det er vanskelig å være uenig i, men samtidig har Høyre vært en av de fremste forkjemperne for den ekstremliberalistiske handelspolitikken som Erik Reinert har påvist som årsaken til at mange utviklingsland har blitt fanget i en fattigdomsfelle. Man skal ikke se seg blind på ideologi. Det gjelder Høyre like mye som alle andre.
(oppdatert 14. august 2011: brutte lenker reparert)
Benjamin Endré Larsens blogg 
Det er jo helt klart at demokratisiden i striden, støttet av USA kjempet for et fritt Vietnam.
Jeg kan ikke skjønne hva det er å beklage.
Om du ser på resultatet av krigen så kom kommunistene inn og styrte.
Da så vi raskt et nytt fenomen : Båtflyktninger. Foreldre som lagde primitive flåter hvorpå de sendte barna ut på det åpne hav med det ene håp om at de kanskje kom til å møte et skip som kunne ta de med.
Tenk deg hvor desperate foreldre det er som sender fra seg sine barn på en slik måte. Tenk deg hvor liten skjanse det er for at de møter et skip der ute.
Og hvilken sjanse det er for at de kan eller vil ta de med.
Dette prøvde USA å kjempe mot. Og det vil du ha beklagelse for. I mitt verdisyn er det nobelt å kjempe for frihet. Ikke beklagelsesverdig.
Hellas : Vi må huske at Hitler ble lovlig valgt. Alikevel hadde det kanskje vært en fordel om han ble avsatt ?
Nord Korea : Er det en feil å avvente med å anerkjenne en stat til man vet om staten kommer til å bestå etter en krig ?
Om USA hadde vunnet krigen ville det vært et Korea, ikke to. Og da ville det vært feil å ha vedtatt en stat som ikke fins, ikke sant ?
Jeg syns det er riktig, jeg. Kan ikke skjønne at det er noe å beklage.
Når du kritiserer Høyre for å ha vært mot invasjonen av Tsjekko så begynner jeg egentlig å lure på hvor rød du er!!!
Vi har akkurat feiret 20 årsdagen for murens fall. Da Gorbie bestemte at det ikke skal settes inn stridsvogner mot sivile. Hva sier du ? Er dette like kritikkverdig ?
Når det gjelder de forskjellige kupp. Man må se dette i lys av verdenssituasjonen. Det var en kald krig. Det var en kamp om verden skulle bli kommunistisk eller ikke.
Kommunistene økte og økte. Hele østEuropa var kommunistisk. Flere asiatiske land ble det. I Iran ble det kupp og de henvendte seg til kommunistene. I Afrika kom Kina inn med en million mann for å bygge jernbane. Mao sa «Jeg regner med å ikke se dem igjen». Men jernbane bygget de – og det gir lojalitet mot kommunismen.
I sør og mellom-amerika kom kommunsitene inn.
Jeg skjønner at du kanskje syns det er positivt. Men, som nevnt, det var mange som ville kjempe for frihet. Ikke bare sin egen. Men også andres. Som Øverland skrev om, vet du.
Jeg er glad, jeg, for at USA gikk inn i Korea (med FNs godkjennelse). For uten dem ville Sør-Korea hatt det like bra som Nord-Korea.
Rent humant mener jeg at ingen burde ha det som Nord-Korea.
At mennesker ble spart for det samme i Hellas og andre land er sikkert kritikkverdig i dine øyne. Men ikke i mine.
Det er interessant å se hvordan du prøver å henge ut de som kjempet for frihet og demokrati og ikke med et eneste ord tar oppgjør med dine egne som var Michael Tetzschner sitt utgangspunkt.
Vietnam: Om ikke krigen i Vietnam står for ettertida som et skrekkeksempel på imperialistisk krig, så vet ikke jeg hva som kan gjøre det. Krig mot befolkninga på massiv skala. Overgrep i så stor skala at det ble rein rutine. Jeg har vanskelig for å forstå at du faktisk tror at demokrati og frihet hadde noen ting med saken å gjøre. USAs marionettregimer i Sør-Vietnam ble progressivt mer repressive etterhvert som konflikten spisset seg til. Lett tilgjengelige, nøytrale artikler du kan begynne med på Wiki er f.eks. her og her. Støtte til USA under Vietnamkrigen, og Unge Høyre-gutter som roper «Bomb Hanoi!» er både uanstendig og forkastelig. Båtflyktningene har sin egen historie, men teller faktisk langt færre enn dem som ble drept i krigen.
Hellas: Vet du noe om regimet som ble avsatt? Tror ikke det. Du kan jo i det minste lese Wikipedia-artikkelen før du sammenligner dem med Hitler.
Nord-Korea: Ikke nevnt Nord-Korea. Har nevnt Nord-Vietnam, som var en stat som ble dannet på samme måte som Nord/Sør-Korea ifm. en tidligere fredsavtale. Ingen grunn til ikke å anerkjenne.
Tsjekkoslovakia: Og jeg tror du skal finne fram lesebrillene. Jeg sier at det er påfallende at Høyre-folk samtidig som de fant fram stortromma i kritikken av Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia, tok lett på kuppgeneralene i Hellas. Det er ikke til hinder for at jeg mener Sovjet skulle holdt seg unna Tsjekkoslovakia.
Når det gjelder forskjellige kupp: Kjemper man for frihet og demokrati ved å støtte dem som avsetter regjeringer valgt i frie, demokratiske valg?
Forsvaret du framfører om at det var kald krig er det samme som AKP brukte da de forsvarte sin støtte til Pol Pot. Det holder ikke. Dersom det holder for Høyre, hvordan kan du da mene at det ikke holder for AKP også? Frykten for kommunismen var i svært mange tilfeller i like stor grad en frykt for den vestlige verdens forretningsinteresser.
Du kommenterer ikke at Høyre den dag i dag pleier kontakt med miljøer i Latin-Amerika som har stått bak kupp og vært med på systematisk undertrykking av sin egen befolkning.
Jeg synes forøvrig du skal holde deg for god til å tillegge meg totalitære standpunkter. Og selvfølgelig pisker jeg ikke mine egne i et innlegg som er et svar til Tetzschner. Det får da jaggu holde at jeg lenker til ham.
Vietnam :
Enig. De imperialistiske komunistene styrt fra Moskva viste virkelig sitt sanne ansikt.
At bårflyktningene er færre enn de som ble drept i krigen ? Er det et argument ? Hadde du vært på USA sin side om de var fler ?
Tipper ikke – og da her du ikke noe argument.
Saken er at hele befolkningen ble undertrykt og mange drept. Du må ta med hele bildet.
I NordKorea har forresten trolig flere dødd etter krigen enn under krigen.
Hva syns du om opprettelsen av staten ?
Hellas : Meningen med sammenligningen med Hitler var ikke å si at det var Hitlers like som overtok der. Meningen var å si at det av og til er riktig å fjerne lovlig valgte ledere.
Hvorfor forsvaret for Pol Pot ikke holder ? Vel – vis meg vestelige ledere som har drept hundretusener av sine egne, da.
Jeg ser at du går til angrep på Høyre og ikke ønsker å ta noe oppgjør med SVs og venstresidens beundring for de røde faner.
Angrep er beste forsvar. Men, Tetzschner etterlyser selvransakelse.
Han har rett – selvransakelsen er langt unna.
En annen ting også.
Det er viktig å huske krigsreglene. Når krigere gjemmer seg blant sivile er det krigernes ansvar om de sivile blir drept.
Altså : Om talibanere gjemmer set blant sivile og NATO går til angrep og sivile blir drept er det taliban som bærer ansvaret.
Om Vietkong gjemte seg blant sivile og sivile ble drept er det Vietkong sitt ansvar. Ikke USA.
Det kan hende du ikke liker det. Men slik er internasjonal lov.
«Hvorfor forsvaret for Pol Pot ikke holder ? Vel – vis meg vestelige ledere som har drept hundretusener av sine egne, da.» —
Tja, utifra CIAs _egne_ beregninger tok amerikanerne livet av mellom en halv million til en million kambodsjanere under bombetoktene som Nixon og Kissinger beordret. Utenom at det i seg selv er en grusom handling som fortjener å bli husket i ettertiden, er det en del historikere i dag som mener at bombingen raserte mye av sivilsamfunnet i Kambodsja, presset store deler av befolkningen på flukt og gjorde landet mer åpent for å bli kuppet av den maoistiske Røde Khmer-geriljaen.
Så selv om man springer rundt med «det var den kalde krigen og ingen kunne noe for det»-mentaliteten, er det noe som skurrer alvorlig idet Nixon/Kissinger-bombingen blir dratt frem i lyset. For den fungerte nok som en katalysator for kommunismens utbredelse, ikke som et hinder.
Vietnam: Gjør rede for demokratiet i Sør-Vietnam under Diem og etter at han ble drept i 1963. Dersom du ikke er i stand til å forklare hvorfor USA fryktet at Sør-Vietnam ville falle så til de grader at de arrangerte et falsk angrep på et amerikansk skip, og hva slags råttenskap de var villige til å akseptere for å unngå det, er det ikke spesielt interessant å diskutere. Det gale besto i å ikke respektere landenes suverenitet. Jeg tror du skal lete lenge i Høyre for å finne noen som i dag mener at Vietnam-krigen var moralsk forsvarlig.
Båtflyktningene: Du har helt rett i at det ikke spiller noen rolle i den overordnede vurderingen av hvorvidt krigen var moralsk eller ei. Men det var du selv som brakte det på banen som argument. Jeg har, som du sikkert ser av de tidligere innleggene, ikke forsvart Vietcong. Jeg har bare påpekt at USAs politikk, som Høyre støttet, var moralsk uforsvarlig og førte til langt større humanitære lidelser enn dersom man hadde latt være å involvere seg.
Nord-Korea: Splittelsen av Korea var en tragedie. To imperiers krangel har ført den ene delen inn i kanskje det verste totalitære barbariet verden har sett, mens det andre etter flere tiår med militærdiktatur er i ferd med å etablere seg som et ok demokrati i verdensmålestokk. Men Sør-Korea bør ikke være noe politisk forbilde, de driver fagforeningsknusing over en lav sko og utstrakt overvåking av venstreopposisjonelle.
Hellas: På bakgrunn av hvilke kriterier? Var NATOs strategiske interesser viktigere enn det greske folkets rett til selvbestemmelse?
Kald krig-argumentet: Nå har du glatt oversett at USA var med på å tilrettelegge for Røde Khmers maktovertakelse og at det faktisk var Vietnam som gikk inn i 1979 og ryddet opp i galskapen. Det betyr selvsagt ikke at Vietnam-kommunistene var helgener. Jeg mener at det er legitimt å bruke militær makt mot regimer som begår folkemord. Det er én sak. Verken Høyre eller SV har på samvittigheten at de har støttet slike regimer. Men å forsvare Høyres antidemokratiske handlinger med at det skjedde i en atmosfære av kald krig holder ikke – AKPs poeng var at de ikke trodde på informasjonen som kom om situasjonen i Kambodsja, og det er det samme du gjør gjeldende for Høyres vedkommende når du sier at en skjerpet sikkerhetspolitisk tilstand gjør at du kan skalte og valte med demokratiske prinsipper.
Krigens regler: Så enkelt er det ikke. Hver enkelt soldat har alltid ansvar for å vurdere om han eller hun handler moralsk. Det er også et prinsipp i krigens lover om at angrep skal være proporsjonale og unngå unødige sivile lidelser. Blant annet USAs bruk av napalm og agent orange i Vietnam var ikke det. Det er også langt på vei mulig å hevde at dagens luftangrep i Afghanistan ikke er det, når de resulterer i hendelser som i denne rapporten fra Human Rights Watch.
Jeg har ikke noe interesse av å la høyresida få lov til å sparke en død hest, men fortsette å ri sin egen. Tetzschner driver dobbeltmoral på høyt nivå. En annen sak er at jeg for min del aldri har ment noe av det han kritiserer SVere for å ha ment. Jeg har da heller ikke noe behov for å ransake meg selv for meninger jeg ikke har hatt.
Det er ikkje så reint lite frekt når ein representant for eit parti som blei danna i 1884 for å prøve å stoppe dei som kjempa for demokratiet i Noreg klagar over at arbeidarrørsla og venstresida, som kjempa for parlamentarisme og ålmenn røysterett, er udemokratiske!
Og Høgre var som du nemner tilhengjarar av at Noreg skulle vere allierte med militærdiktatur som Hellas og Tyrkia. Då blir det søkt å kritisere dei som ville og vil ha ein sjølvstendig norsk utanriks- og forsvarspolitikk (eventuelt med eit nordisk forsvarsforbund), noko det var tverrpolitisk semje om her til lands før 1949, og som parti på både høgre- og venstresida gjekk (og enno går) inn for i land som Sverige, Sveits, Irland og mange fleire.
Tilbakeping: Myten om den sosialistiske konspirasjonen « Benjamin Endré Larsens blogg
Det er mulig at Larsen ikke endrer sin overbevisning, men jeg kan fortelle følgende fra en båtflyktnings perspektiv:
– Det var moralsk riktig at sørvietnameserne forsvarte sitt land mot invasjonen fra kommunistene i nord. Hovedgrunnen er enkel: sørvietnameserne ville ikke ha kommunismen. De som ønsket kommunismen kunne i følge Geneve-avtalen reise nord i 1954. Og de i nord som ville snu kommunistene ryggen kunne dra sørover, og det gjorde en million nordvietnamesere.
– Sør-Vietnam var ikke et perfekt demokrati, men var friere enn systemet i nord. Det var ikke lett å bygge et perfekt demokratisk system mens landet var i krig. At Sør-VN var et friere system, er ikke bare noe som jeg sier. Den mest omfattende demokratiindeksen i verden (fra Freedom House i USA) plasserte Sør-VN midt mellom perfekte demokratier og diktaturer, mens nord-VN var i verstinggruppen sammen med Nord-Korea og Kina.
– Sør-vietnameserne kjempet hardt, med tap av 250.000 soldater, fire ganger flere enn USAs 58.000. Den såkalte Vietnamkrigen er egentlig den vietnamesiske krigen, hvor hovedaktørene var i Vietnam.
– Hjelp fra USA: sør-vietnamesere hadde like stor moralsk grunn til å be om støtte fra USA, så samme måte som europeere var avhengige av hjelp fra USA i store deler av det 20. århundre. Hvis noen mener at USA ikke burde hjulpet Europa militært, vel, jeg respekterer andres ytring i et demokrati. Partene i Vietnam var avhengige av hjelp utenfra: Nord-VN med Sovjet og Kina i ryggen, og Sør med hjelp fra USA og andre allierte land.
– Kunne Sør-VN kjempet alene uten hjelp? Neppe. Sør-VN var like stor som halve Norge, infiltrert av 400.000 nordvietnamesiske soldater som gjemte seg i jungelen og fritt kunne trekke seg fram og tilbake til Kambodsja/Laos (som Sverige for Norge). Våpen, tanks og fly var både «made in USA» og «made in China» og «Made in USSR».
– Hanoi-regimet i nord likviderte sivile folk og politiske motstandere. Mange båtflyktninger, inkl. meg, har familiemedlemmer som sivile ofre. Det kommunistiske regimet stod bak et folkemord på 1,7 millioner mennesker – samme antall ofre som ble drept av Pol Pot-regimet. Det er ikke mine tall, men tallene er fra den anerkjente folkemordsforskeren Rummel.
– Hanoi-regimet fortsetter med sin undertrykkelse. Se dagens Aftenposten på forsiden (22.11.09). http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3385296.ece
Sjekk kildene som jeg nevnte:
Professor Rummels estimering av antall drepte av Hanoi-regimet: http://www.hawaii.edu/powerkills/SOD.CHAP6.HTM
Demokratiindeksen:
http://www.freedomhouse.org/template.cfm?page=439
Jeg skal ikke si at jeg sitter med noen fasit på spørsmålet om hvem som hadde den beste saken i Vietnamkrigen. Jeg synes ikke Vietcong eller dagens vietnamesiske regime er verdt å forsvare. Med den kunnskapen jeg har om forholdene i Sør-Vietnam på 60-tallet er det likevel tydelig at USAs intervensjon førte til at man kompromisset kraftig med demokratiske og frihetlige idealer. Om det kommunistiske Nord-Vietnam var og er et aldri så korrupt regime, førte Vietnamkrigen til en skalting og valting med prinsipper i hele regionen som medførte store lidelser også utafor Vietnam. Da konflikten til slutt ikke lot seg vinne, var alt dette skjedd uten at man hadde oppnådd noe annet enn å undergrave folks tiltro til demokratiet.
Hovedpoenget er altså ikke å fordele skyld og ansvar i selve krigen, men at Høyres forsvar av virkemidlene i Vietnamkrigen, og innsats for å støtte de kreftene i USA som ville fortsette krigen etter at det var tydelig at den ikke ville la seg vinne, er vanskelige å forsvare, rent etisk. Dette føyer seg inn i et større bilde, som gjør det vanskelig for Høyre å stå rene og ranke når de ønsker å kritisere venstresidas partier for den feilslåtte støtten de ytret til den kommunistiske blokken.
Når det er sagt, er det selvsagt et godt poeng at en så tydelig politisert framstilling som i dette innlegget gjør det vanskelig å gjøre helhetsbildet så nyansert at man unngår å støte dem som opplevde konfliktene på kroppen. Takk for en god kommentar.