Hva har dere gjort med landet mitt?

Slik lyder overskriften på et intervju med den afghanske politikeren og kvinneaktivisten Malalai Joya i Klassekampen. Jeg har flere ganger tidligere referert til henne i blogginnlegg om Norges deltakelse i det forsvarsministeren kaller en stabiliseringsoperasjon (1, 2), men som alle andre, de norske soldatene inkludert (3), skjønner er en krig. Jeg har flere ganger tidligere i valgkampen skrevet om Norges Afghanistan-engasjement, og dette vil trolig bli siste gang. Men Joya peker på et argument som jeg tidligere ikke har viet tilstrekkelig oppmerksomhet.

Det handler om hvordan Norge og NATO er engasjert i Afghanistan. Norge er unikt i NATO-sammenheng i og med at vi bruker nesten like mye ressurser på humanitært arbeid som på krigføring. Dette er en seier for SV, men som internasjonal politisk markering er det åpenbart utilstrekkelig. Det er Aps forsiktige smøring av den kamelen Afghanistan-krigen utgjør i SVs regjeringsdeltakelse. NATOs medlemmer sett under ett bruker langt mindre på mat, medisiner og utvikling enn det de bruker på soldater, våpen og ammunisjon. Denne ressursprioriteringen er et utrykk for hvordan krigen ses på av NATO-landenes politikere: Først og fremst som en militær konflikt med Taliban.

Forståelsen av konflikten som en uforsonlig krig med en motstander som kan bekjempes på slagmarka gjør også noe med hvilke andre av partene i krigen som oppfattes som relevante. De som gjør noe er de som kriger. Når motstanderen i realiteten er oppslutninga om Taliban blant folket, blir dette livsfarlig. Uavhengig av hvem som har oppslutning i folket og hvem som har meninger som stemmer overens med vestlige lands oppfattelse av hva som er et godt styresett, vil det være dem som har evne og vilje til å mobilisere militær makt som blir sett på som viktige. Krig skaper krigsherrer.

USA vil nå forsøke å gjenta «surge«-operasjonen fra Irak: En relativt kortvarig, kraftig opptrapping i voldsbruken, i håp om å knuse de militære organisasjonene til Taliban. Tallet på USA-amerikanske styrker i Afghanistan har derfor økt kraftig det siste året. Det vil likevel bli svært vanskelig: I motsetning til Irak har ikke Afghanistan noe sentralt ressursgrunnlag som kan understøtte makthaverne, slik Irak har det i olja. I motsetning til Irak har ikke Afghanistan en geografi eller en politisk kultur som gjør det lett å isolere en motstanders militære organisasjon. Lange grenser med lovløse områder i tilgrensende svake stater er farbare til fots. Ledende fagmilitære sier at Afghanistan-krigen er tapt. Hvorfor skal vi i måten vi taper på gjøre våre motstandere til et sviktende håp og våre fiender til seierherrer?

Advertisements

One response to “Hva har dere gjort med landet mitt?

  1. Tilbakeping: Soldatkultur « Benjamin Endré Larsens blogg