Frp ønsker å bryte grunnloven

Siv Jensen gir i en VG-artikkel uttrykk for at Frp skal skal få Mullah Krekar bak murene på en eller annen måte. Hun refererer til at andre partier har sagt at de gjerne skulle ha fengslet ham hvis de kunne – en påstand som i seg selv er absurd. Regjeringen kan ikke fengsle folk, det kan bare domstolene. Det er også her problemet med Mullah Krekar ligger, i og med at påtalemyndigheten i flere rettsaker har forsøkt å få ham dømt uten å lykkes. Bevisene holder ikke til en dom. Det eneste man har på ham er en kjennelse som sier at han er en trussel mot rikets sikkerhet, men her er bevisene hemmeligstemplet, slik at det er umulig for folk flest å vurdere kjennelsens grunnlag. Det er derfor Siv er ute på svært tynn is med sine uttalelser om Krekar. Grunnlovens §99 lyder:

Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa Vedkommende den Fængslede til Ansvar.

Siv Jensen ynder også å snakke om forvaring for Krekar, men Straffelovens §39 som regulerer dette stiller krav om at man skal være dømt først, noe som i og for seg følger logisk av Grunnloven. Personlig har jeg ikke mye til overs for Krekar. Han framstår som en intolerant og voldsforherligende rasist. Han minner meg på mange måter om Vigrids Tore Tvedt. Men det å ville tukle med lovene for én persons skyld er fullstendig uansvarlig. Så lenge Frp ikke gjør rede for hvordan de vil endre dagens lovverk bør de slutte å briske seg med hva de vil gjøre med Krekar, og heller stilles til veggs når det gjelder hvordan de ønsker å få det til. Skal alle som vurderes som en fare for rikets sikkerhet etter kjennelser fattet på grunnlag av hemmelige beviser settes i fengsel vil vi få en rettstilstand i Norge som minner om den man hadde under Latin-Amerikas militærdiktaturer. Selv de sterkt kritiserte terrorlovene i USA og Storbritannia gir ikke hjemmel for å holde folk fengslet på ubestemt tid uten dom. Det var grunnen til at Bush-regjeringa etablerte fangeleiren på Guantánamo: De mente at siden den ikke befant seg på USAs territorium så gjaldt ikke vanlige rettsregler.

Så spørsmålet går til bloggosfærens Frpere: Hvordan kan et parti som i et av sitt prinsipprograms første avsnitt hevder at Grunnloven er en av hovedrettesnorene for partiets politikk ønske å bryte Grunnloven? Hvordan ønsker partiet konkret å endre dagens lovverk slik at Krekar kan fengsles? Hvilke konsekvenser vil dette få for rettsstaten? Hvis Siv Jensen sier at Frp skal gjennomføre lovendringen på 100 dager dersom hun kommer til makta, må jo partiet ha en plan. Den synes jeg velgerne har krav på å få kjennskap til.

Hagens maktesløse angrep

Stein Erik Hagen, også kjent som Rimi-Hagen, forsøker maktesløst å slå tilbake mot Kristin Halvorsen i utspill hos Dagbladet og E24. Hagen påstår at Halvorsen har beskyldt ham for lovbrudd i og med at hun har anklaget ham for å stikke av fra regninga. Hans Geelmuyden, medeier i markedsføringsbyrået Geelmuyden Kiese, har tidligere slaktet Hagens PR-rådgivere og vil med dette utspillet utvilsomt få mer vann på mølla. Stein Erik Hagen er en av Norges desidert rikeste menn, og betaler nesten ikke skatt i det hele tatt, bortsett fra formueskatten. Gjennom en utspekulert organisering av familieformuen har han likevel sikret seg full kontroll over familiens selskaper på en måte som gjør at den erkerike familiens formueskatt vil bli minimal etter at barna flytter til Sveits. Hagen har i tillegg bidratt med 2 millioner kroner til Fremskrittspartiets valgkamp, i håp om at formueskatten skal bli fjernet, slik at han ikke må betale skatt i det hele tatt.

Måten Hagens utflagging av store norske verdier, skapt av arbeidstakere i hans selskaper, er planlagt på, levner ingen tvil om at det dreier seg om en gjennomtenkt plan for å unngå norsk skattelovgivning. Selv om det ikke er straffbart, er det ikke uten grunn at Kristin Halvorsen sammenligner dette med å stikke av fra regninga: Etter å ha nytt godt av et samfunn som har gitt Hagen selv gratis utdanning, og hans selskaper stabile driftsvilkår, offentlige sykelønnsordninger og velutdanna arbeidskraft, prøver Hagen og hans familie så godt de kan å unngå å bidra med én eneste krone til fellesskapet og velferdsstaten. Hagen har nytt godt av velferdssamfunnet, men ønsker ikke å bidra til å opprettholde det. Hvis staten var et koldtbord, er det ikke urimelig å si at han forsyner seg grovt, men prøver å forlate selskapet før regninga er oppgjort. Hva slags rådgivere som har fått ham til å gå ut i media og hevde noe annet, for ikke å snakke om å hevde at folk som er uenige med ham ikke vet hva de snakker om, er en gåte for meg – og sannsynligvis de fleste andre. Når han har gått ut offentlig med sin støtte til et parti som vil gjøre landet til et paradis for de aller rikeste og avspise vanlige folk med smuler, får han jaggu tåle å høre motforestillingene mot det han driver med!

Kristin Halvorsen avslørte Venstres ultimatum

På Stortinget er det, dersom vi ser bort fra at noen må danne regjering, flertall for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og utenfor Senja (sistnevnte blir ofte glemt, men er egentlig med i «pakken»). Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil alle sannsynligvis gå inn for oljeboring. Det er ingen meningsmålinger der disse partiene ikke utgjør et flertall. Dersom vi skal unngå at kunnskap og kapital blir bundet opp i nye oljeprosjekter i åra som kommer, sikre at grunnlaget for reiselivsnæringen i Lofoten består og hindre eksperimenter med fiskeriene, er det avgjørende at dette flertallet ikke får lov til å få handlerom. Da er spørsmålet om regjering helt vesentlig. I partilederdebatten i går (les mer hos: Dagbladet, VG, NRK) ga Erna Solberg tydelig uttrykk for at hun og Høyre ikke aksepterer Venstres olje-ultimatum. Krf har ikke stilt noe ultimatum, og det ville heller ikke bli akseptert. På borgerlig og rød-grønn side er det altså slik at de største partiene ønsker oljeutvinning, mens de små partiene er mot.

Det er tre regjeringsalternativer som vil garantere at Ap, H og Frp vil få saken gjennom i Stortinget:

  1. Ren Ap-regjering
  2. Regjering av H og Frp
  3. Ren Frp-regjering (Erna Solberg markerte et historisk brudd med Høyres ansvarlig linje ved å åpne også for å støtte en slik)
  4. Regjeringsalternativene der saken vil bli gjenstand for forhandling er:

  5. Fortsatt flertallsregjering av SV, Ap og Sp
  6. Regjering av V, Krf og H

Regjeringsalternativene 1-3 vil altså alle føre til at Ap, H og Frp går sammen om å iverksette oljeutvinning. Når det gjelder alternativene 4 og 5 er situasjonen noe mer komplisert: Mens Høyre og Fremskrittspartiet har oljeeksperimentet som en av sine hovedsaker, har Arbeiderpartiet tonet saken ned. Det ville altså innebære et mindre prestisjetap for Arbeiderpartiet å bøye av for sine regjeringspartnere enn det vil være for Høyre. Dette øker sannsynligheten for at SV og Sp skal få gjennomslag for en ansvarlig klimapolitikk i regjeringsalternativ 4. Dette alternativet er også det eneste alternativet som innebærer et flertall på Stortinget, og dermed vil saken være avgjort for de neste fire åra. Om V og Krf likevel skulle få gjennomslag for et olje-nei i alternativ 5, er denne regjeringen ennå avhengig av Ap eller Frp for å få flertall i Stortinget. Dette vil innebære at V og Krf, på tross av Venstres påståtte ultimatum vil måtte gå gjennom to forhandlingsrunder for å få flertall mot oljeutvinning i gyteområdet til verdens siste store torskestamme. Dette reduserer åpenbart sannsynligheten for at V og Krf vil lykkes.

Tar vi også med partienes forhandlingsstyrke blir det åpenbart at V og Krf er enda dårligere rustet for en seier på dette området. Mens SV og Sp har 19 til 24 representanter på tinget, avhengig av meningsmålinger (opptatt i august 2009, fra TV2s partibarometer), har V og Krf 18 til 21. På borgerlig side er det partiet som har klarest miljøstandpunkter det minste, Venstre, mens det på rødgrønn side er det nest største, SV. Forskjellene her er ikke veldig store, men de kan bli avgjørende – kjøttvekta bestemmer. Legger man denne analysen til grunn blir konklusjonen:

  • Miljøpartiene på rødgrønn side har en sterkest forhandlingsposisjon
  • Antallet forhandlingsrunder vil være mindre på rødgrønn side, man vil være avhengig av færre partier som ønsker oljeutvinning
  • Nei til olje utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er mest sannsynlig med en rødgrønn regjering
  • Et styrket SV er den beste strategien for å forhindre nye 30 år med økte klimagassutslipp og gambling med næringsgrunnlaget i Nord

Den siste konklusjonen stemmer forøvrig overens med Lavutslippsutvalgets leders vurdering av partiprogrammene, som jeg skrev om i dette blogginnnlegget. I Sverige har sosialdemokratene en ganske annen tilnærming enn Arbeiderpartiet i Norge, noe som vel gjorde Göran Persson pinlig berørt da han ble bedt om å kommentere saken om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Der har man allerede klart å få til betydelige klimagassreduksjoner og har historisk sett langt mer erfaring med ny teknologi som del av næringsutviklinga. Som Persson sier: «Det er (…)  sol, vind og vann som er (framtida)!»

Uforstandig velferdsdrift

Partiene på høyresida i norsk politikk, og sterke krefter i Arbeiderpartiet, mener at man får en mer effektiv offentlig sektor ved å hente løsninger fra det private næringslivet. I dette oppslaget i Klassekampen ser vi et av mange eksempler på hva dette har ført til. NSBs vedlikeholdsselskap Mantena AS har ikke råd til å leie sine egne verkstedhaller fra NSBs eiendomsselskap, Rom Eiendom AS. Ved å splitte opp offentlige etater i en rekke selskaper som skal drifte ulike «kjernevirksomheter» og som skal drives som vanlige aksjeselskap oppnår man riktignok noen effektiviseringer:

  • Under dekke av å være et nytt selskap kutte i tidligere framforhandlete avtaler med de ansatte (sosial dumping).
  • Man kan bruke billigere pensjonsordninger, fordi arbeidstakere i privat sektor ikke har krav på medlemskap i offentlige pensjonskasser.
  • Det blir lettere å kvitte seg med dem som ikke er unge, friske og raske, fordi avdelinger kan outsources uten politisk støy eller fare for overstyring. Dette er særlig godt kjent fra byggebransjen, der underkontraktører har betalt latterlig lave lønninger til arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, og er noe av bakgrunnen for kravet om solidaransvar.

Spørsmålet er hvem som ønsker effektivisering på disse premissene. Man står også overfor en rekke andre kostnadsdrivende faktorer:

  • Hver virksomhet må ha et styre og ett sett med direktører som skal ha langt høyere honorarer enn det som er vanlig i offentlig sektor. Et særlig grelt eksempel på dette er Oslo sporveier, som nå har blitt Kollektivtransportproduksjon AS og består av et uvisst antall selskaper.
  • Det kreves et dyrt og svært byråkratisk system for å sikre kvaliteten og bestille tjenester til det offentlige («oppdragsgiver»), den såkalte bestiller-utfører-modellen. Forkjemperne for New Public Management har ofte en lettvint omgang med fakta når de skal omgå dette argumentet.
  • Tidligere rutinearbeid og løpende vedlikeholdsarbeid som faller utenfor hovedbestillingene blir ikke utført, noe som fører til mindre effektiv bruk av installasjoner og utstyr. Ofte sitter det offentlige på alle sider av bordet, og blir tvunget til å bruke en masse skattepenger på å administrere fakturaer mellom sine egne datter-«selskaper». I denne artikkelen blir det gitt flere eksempler på slik praksis.
  • For å måle effektiviteten må det utarbeides kompliserte måle- og rapporteringssystemer. Problemet er at slike systemer aldri kan bli finmasket nok til å fange inn alle aspekter ved tjenesten som skal produseres, og de fører derfor lett til merkelige skeivprioriteringer, slik som at norske professorer har sluttet å skrive lærebøker fordi de ikke får «publikasjonspoeng», men i stedet skriver mindre pedagogiske og mer vanskelig tilgjengelige artikkelsamlinger. I tillegg fører den kompleksiteten som tross alt finnes i disse systemene til at systemene – stikk i strid med intensjonen – blir mindre gjennomsiktige. Det kreves ofte betydelig bakgrunnskunnskap for å vite hvor i en modell for finansiering man skal kreve endring dersom man mener at et gitt formål er underprioritert. Dette fører også til en betydelig overføring av makt fra politikere til administrasjonen, fordi politikerne rett og slett ikke skjønner systemene de selv har vært med på å innføre.

Prosesser som leder fram til slike omorganiseringer har mange navn: Konkurranseutsetting, privatisering, AS-ifisering, OPS (offentlig-privat samarbeid), stykkprisfinansiering, internprising etc. Det ideologiske fundamentet for disse prosessene ble lagt på slutten av 80-tallet og fikk sitt gjennomslag med New Labour i Storbritannia. Med en samlebetegnelse kaller man prosessene for New Public Management. Jens Stoltenbergs første regjering satte i verk en rekke reformer med inspirasjon fra denne ideologien. Fagbevegelsen har lenge pekt på at fordelene ved omorganiseringene er høyst diskutable (ikke minst har dette vist seg i helsesektoren og utdanningssektoren), og at eventuelle effektiviseringsgevinster nokså konsekvent går på bekostning av arbeidstakernes vilkår. Mens høyresidas partier er ærlige på at dette er en villet utvikling, har Stoltenberg nektet for at New Public Management finnes.

SV er det eneste av partiene på Stortinget som har en tydelig profil mot slike ideologiske eksperimenter med velferdsstaten (les hele rapporten her). Flere av de kontroversielle EU-direktivene, slik som Tjenestedirektivet og Postdirektivet innebærer nettopp krav om slike eksperimenter. Denne privatiseringstvangen er en viktig grunn til at partiene på venstresida er mot EU, mens det kanskje ikke akkurat er overraskende at den fløyen i Arbeiderpartiet som er mest for EU er ivrige pådrivere for slike direktiver.

SV er for en demokratisk styrt offentlig forvaltning med gjennomsiktige systemer og fornuftige løsninger. Hvis folk skal sitte og sende hverandre regninger for alt de gjør er det ingenting som blir gjort og når det er nødvendig å gjøre endringer i offentlige virksomheter får man bedre resultater ved å spille på lag med de ansatte enn å sette inn nye direktører og styrer til å jobbe over hodet på dem. Modellkommuneprosjektet har vist dette.