Helseeksperimenter – også med Arbeiderpartiet

Denne saken (1) i Nationen fikk meg til å gjøre noen søk for å finne ut hva EUs helsedirektiv egentlig innebærer. Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen skal ha ros for sin tydelighet i spørsmålet om private helseforsikringer (2a, 2b). Når det gjelder hans egen – og partifellenes – øredøvende stillhet i spørsmålet om EUs helsedirektiv, så er den alt annet enn rosverdig. I få andre saker har Arbeiderpartiet vist større arroganse som regjeringspartner enn i de sakene som angår Norges forhold til EU. Ut over regjeringas dødmannsknapp – EU-ultimatumet, har Aps steile linje i regjering ført til at Norge er best i klassen når det gjelder å rette seg etter EUs krav (3). Det er selvfølgelig ikke alle disse direktivene som har store konsekvenser for norsk politikk, men også i potensielt alvorlige saker har Ap vært urokkelige: Etter å ha gitt LO en garanti, som på det tidspunktet var umulig å være sikker på, og som EU heller ikke i ettetid vil underskrive (4), for at Tjenestedirektivet ikke ville påvirke Norges muligheter til å føre en menneskevennlig arbeidslivspolitikk trumfet de den erkekontroversielle saken igjennom i regjeringa mot SVs og Sps dissenser (5).

Helsedirektivet innebærer enkelt forklart at Tjenestedirektivets regler om fri flyt av tjenester også skal gjelde for det området i samfunnslivet der markedet kanskje er aller minst egnet (med et mulig unntak for forsvars- og politi-«tjenester»). Direktivets formål er (hele direktivteksten finner du her):

The overall aim of this proposal is to ensure that there is a clear framework for crossborder healthcare within the EU. This requires action to address barriers to the provision of cross-border healthcare and which present risks for a high level of health protection.

Direktivet skal gjelde:

The proposed directive applies to all healthcare provision, regardless of how it is organised, delivered or financed.

Direktivet kan til dels gi inntrykk av at det bare dreier seg om tilfeller der man er på reise i andre EU-land e.l. Imidlertid fungerer dagens ordninger for å administrere dette svært beskjedne antallet pasienter veldig greit for de aller fleste. Det følgende av direktivets mål gjør det likevel helt klart at direktivets hovedhensikt er å gjøre helse og omsorg til en vare:

if patients cannot have access to the key medical, financial and practical information relevant to the healthcare that they are seeking, this clearly would constitute an obstacle to their freedom to receive health services in another Member State by making it difficult for patients to make a rational and informed choice between different providers including providers in other Member States;

Lovnadene om at nordmenn skal kunne velge fritt på Europas helsemeny med staten som garantist for betalinga virker kanskje forlokkende i første omgang, men man skal ikke ha mye fantasi for å forestille seg hvor raskt en slik ordning vil føre til en alvorlig belastning på helsebudsjettet. Selv ikke kraftige skatteskjerpelser vil kunne demme opp for forslag om at utgiftsveksten vil måtte bremses. Direktivet hevder å ta høyde for dette. Når det gjelder allmennlege og legevakt skal det ikke kreves forhåndsgodkjenning av utenlandsk behandling. Det er forsåvidt greit nok, fordi det neppe vil få noe stort omfang. Folk vil sannsynligvis ikke finne det gunstig å dra til andre land for en vanlig legetime til vanlig, og akutt legehjelp bør man få uansett. Dette fungerer likevel temmelig godt i dag, og man hadde ikke trengt et eget direktiv for å regulere det. Når det gjelder sykehusinnleggelser anerkjenner man et behov for forhåndsgodkjenning, men bare dersom

the consequent outflow of patients due to the implementation of the directive seriously undermines or is likely to seriously undermine the financial balance of the social security system and/or this outflow of patients seriously undermines, or is likely to seriously undermine the planning and rationalisation carried out in the hospital sector to avoid hospital overcapacity, imbalance in the supply of hospital care and logistical and financial wastage, the maintenance of a balanced medical and hospital service open to all, or the maintenance of treatment capacity or medical competence on the territory of the concerned Member

(…)

In such cases, and according to the relevant jurisprudence, the introduction of a prior authorisation scheme, which will limit the exercise of rights conferred upon the citizens directly by the EC Treaty, must be proportionate and justified by imperative reasons as those mentioned in the same case-law.

I klartekst betyr dette at den notorisk markedsvennlige EU-domstolen skal avgjøre hva som innebærer en trussel mot det nasjonale helsevesenets økonomiske bærekraft. Det er ett annet vilkår for at forhåndsgodkjenning skal være påkrevd:

had the treatment been provided on its territory, it would have been assumed by its social security system;

Direktivet krever at det offentlige skal dekke i utlandet alle de tjenester som tilbys hjemme. Den eneste måten å bremse utgiftsveksten på, vil være å redusere tilbudet av omsorg og helsehjelp som tilbys hjemme. Det var ikke dette det norske folket ba om da Jonas og Jens ga oss EØS-avtalen. Vi kan ikke la Velferdsstaten bli holdt som gissel av en innbilt trussel mot norsk næringsliv fra EU: Norsk fisk, norske petroleumprodukter, og i framtida norsk miljøvennlig energi vil alltid være etterspurte varer på kontinentet. Sveits klarer på en utmerket måte å samarbeide med EU uten dermed å gi opp muligheten for folk til å bestemme hva slags samfunn de vil leve i.

Helsedirektivets markedstenking passer også som hånd i hanske med Høyre og Frps ønsker om å privatisere det norske helsevesenet. Med en stadig vekst i private helseforsikringer (6, 7, 8, 9) og en prioritering av kapasitetsutbygging i private helseforetak vil Helsedirektivet kunne bidra til at det offentlige helsevesenet kan bygges ned svært raskt. Jeg snakker ikke om at vi vil se store endringer over natta, men i løpet av 8-10 år kan svært mye skje. Den rødgrønne regjeringas barnehagesatsing er et godt eksempel på hvor mye som er mulig å få til i løpet av bare en stortingsperiode.

I følge EUs kandidatundersøkelse, der de som ville blitt stortingsrepresentanter dersom en meningsmåling 1. juli ble lagt til grunn, er det svært få partier som er tydelige på at de ønsker å si nei til Helsedirektivet. SVs og Sps representanter er tydelige på at de ikke ønsker direktivet. Hos Arbeiderpartiet er det bare to av 59 som har gjort seg opp en mening og står for den. 24 sier at de ikke vet, og hele 33 unnlater å svare. Høyres og Venstres representanter er krystallklare på at de ønsker Helsedirektivet. Hos Frp sier 90% av de som har tatt stilling og tør å stå for det at de ønsker direktivet. En tredel av de spurte Frperne svarer at de ikke vet, i likhet med samtlige av Krfs representanter (10).

De siste dagene er det blitt satt fokus på den trusselen en privatisering av finansieringsansvaret for helsehjelp utgjør mot et offentlig helsevesen der alle har lik rett til behandling. Helsedirektivet vil i praksis kunne bidra til å forsterke en slik trussel sterkt, ved å kreve at hele finansieringa av det norske helsevesenet organiseres etter en forsikringsmodell med stykkpriser for alle behandlingformer. Det er skremmende at Arbeiderpartiets politikere ikke er villig til å ta stilling i en sak som er så viktig for et helt sentralt fellesgode. SV (og Sp) er derimot krystallklare: Dette vil vi ikke ha.

14 responses to “Helseeksperimenter – også med Arbeiderpartiet

  1. Benjamin,
    »
    Direktivet krever at det offentlige skal dekke i utlandet alle de tjenester som tilbys hjemme. Den eneste måten å bremse utgiftsveksten på, vil være å redusere tilbudet av omsorg og helsehjelp som tilbys hjemme.
    »

    Gjelder ikke det samme argumentet også mot bedre helsetilbud i det hele tatt – at den eneste måten å begrense utgiftene, er å redusere tilbudet?

    Med dette har du plassert fingeren på et sentralt problem ved det å tilby tjenester det er etterspørsel etter «gratis» – folk ønsker å bruke mer av dem – så mye mer som de har nytte av.

    Nå som vi med helsedirektivet kan få tilgang til å benytte de tjenestene vi «har krav på» (som er nektet oss gjennom køordninger og underkapasitet), ser vi svakhetene i selve organiseringen enda tydeligere – uholdbar prisvekst og nye forsøk på å nekte folk de tjenestene de «har krav på».

    -S

    • De aller fleste får en god og tilstrekkelig behandling i det offentlige helsevesenet i dag. Det finnes unntak der folk lider unødvendig, det er trist og derfor må vi holde fokus oppe. Fordi vi har et offentlig helsevesen kan myndighetene utøve en viss kontroll over hvilke prøver, behandlingsformer etc. som brukes. I et privat system vil du som pasient få spørsmålet: Ønsker du å ta test x, y og z? Ønsker du at vi skal benytte den siste og mest moderne behandlingsformen? Helsegevinsten ved å velge y og z i tillegg til x eller den mest moderne behandlingsformen i stedet for den som har vært i bruk i 100 år kan være helt ubetydelig. Men det er du som pasient ikke i stand til å vurdere. Du vil bare ønske å bli frisk så fort som mulig og svare: ja, gi meg alt.

      Så det interessante er på hvilket grunnlag vi skal begrense tilbudet. Jeg mener at det er langt bedre å begrense det på grunnlag av faglige vurderinger enn på grunnlag av lommebokas størrelse. Køordningene er der fordi kapasitet på spesialisthelsetjenester er utrolig dyrt. Dersom alle skulle få hjelp på dagen ville det innebære enorm kostnadsvekst. Dersom det aldri skulle være kø på berg- og dalbanene på fornøyelsesparker ville det være så dyrt å komme inn at ingen hadde råd. Løsninga er å la noen vurdere hva som er nødvendig og forsvarlig. Da stoler jeg faktisk mer på en offentlig ansatt enn på en som får provisjonslønn.

  2. Hvor mye ville det koste å komme inn i en fornøyelsespark der det aldri er kø til berg- og dalbanen? Det samme gjelder for helsevesenet. Skulle alle hatt behandling på dagen måtte vi hatt mye mer utstyr og mange flere leger enn det vi har i dag. Det ville ha ført til en stor sløsing med ressurser. Det norske helsevesenet fungerer faktisk veldig bra for de aller fleste. Det er dessverre en del tilfeller der folk ikke får den hjelpa de har krav på, og det må vi gjøre noe med. Men på tross av at folk må vente noen uker på å få time hos spesialist (det som skjuler seg under «helsekø»), har tilfredsheten med helsevesenet faktisk økt de siste åra.

  3. Benjamin,
    »
    Skulle alle hatt behandling på dagen måtte vi hatt mye mer utstyr og mange flere leger enn det vi har i dag. Det ville ha ført til en stor sløsing med ressurser.
    »

    Det er derfor det er så viktig at tilbudet etableres av noen som selv er interessert i å tjene penger på det, og dermed selv tar risikoen for «sløsingen». Det er denne «sløsingen» som vil bli resultatet hvis helsedirektivet vedtas – profesjonelle helse-tilbydere i Europa vil kappes om norske helsekroner, og presse hverandre ned på pris og opp på kvalitet. De av dem som «sløser» (dvs etablerer overkapasitet i forhold til etterspørselen) vil da tape i forhold til de som investerer riktig.

    Vi som forbrukere (kunder / pleietrengende) vil tjene på dette, da vi kun får de tjenestene vi «har krav på», som staten ellers ville betalt for oss, når det blir vår tur i køen.

    Hvis sløsingen blir et problem – la den bli det for de som sløser. Vi som «har krav på» tjenestene, vil få våre behov dekket litt tidligere, og for alt jeg vet – mange vil fortsatt få dem dekket i Norge.

    Husk også at helsedirektivet går begge veier – hvis det norske helsevesenet faktisk «fungerer (..) veldig bra for de aller fleste», så vil det kunne tilby tjenester til helse-turister fra utlandet, og dermed vil det kunne representere en inntekt og ikke bare en utgift for samfunnet.

    -S

    • Det finnes ingen private som selv tar risikoen for sløsingen. Dette blir kalkulert inn i prisingen av tjenestene. Det som vil skje er at man oppnår en balanse mellom ulike private tilbydere når det gjelder hva som er akseptabel profitt. Gitt like stykkpriser vil ikke de private ha anledning til å bygge ut større kapasitet enn offentlige, selv om man forutsetter at andelen kapitalkostnader er lik. I en posisjoneringsfase vil nok likevel de private ta underpris for å bygge markedsandeler. Studier av hvordan private sykehus driver over tid viser at de fører til en mindre kompakt lønnsstruktur, gir dårligere arbeidsvilkår for ansatte i lavere stillingskategorier og driver mindre kostnadseffektivt.

      Når det er sagt synes jeg også det er temmelig perverst å kalle helsevesenet en utgift for samfunnet.

  4. Benjamin,
    »
    Det finnes ingen private som selv tar risikoen for sløsingen. Dette blir kalkulert inn i prisingen av tjenestene. Det som vil skje er at man oppnår en balanse mellom ulike private tilbydere når det gjelder hva som er akseptabel profitt.
    »

    Det var en veldig pussig måte å se det på, men på en måte riktig også. De forskjellige tilbyderne vil oppnå forskjellige nivå av profitt basert på egne utgifter (evt «sløsing» gjør dermed at de får mindre profitt), og de dyreste vil dermed prise seg ut av markedet. Dette fører til at nye og smartere tilbydere kan komme inn og levere billigere tjenester til samme pris (dvs høyere profitt). For at nye tilbydere skal kunne få kunder, må de ofte gi kundene en grunn til å velge dem, og vil dermed tilby tjenesten med høyere kvalitet, eller lavere pris. I det siste tilfelle vil de dermed akseptere en litt lavere profitt, noe som tvinger ned profitten hos de andre konkurrentene også.

    Poenget er at det ikke er privatisering som gir gevinst, men konkurranse.

    Dermed er det også riktig at tilbyderne selv bærer risikoen, fordi de ikke kan tape kunder pga sløsing i lengden uten at de går konkurs. Merk at noen tilsvarende mekanisme finnes ikke for å økonomisk kvalitetssikre de statlige helsetjenestene.

    »
    Når det er sagt synes jeg også det er temmelig perverst å kalle helsevesenet en utgift for samfunnet.
    »

    Helt enig. Hvis staten trakk seg helt som betaler, ville det faktisk være mulig å se at helsetjenestene er en gevinst, og ikke bare en budsjettmessig utgift som vi må ta oss råd til (med underkapasitet og anbefaling om å ikke bruke røntgen i tide og utide).

    -S

    • Det er ikke riktig at det offentlige helsevesenet ikke har kvalitets- og effektivitetsdrivende mekanismer. Vi nevner i fleng:

      Kamp om offentlige budsjettmidler
      Politisk press for bedre tjenester
      Faglig konkurranse
      Karriereretta konkurranse

      De to siste vil helt klart finnes også på private, profittbaserte sykehus, men vil bli svekka fordi økt lønnsdifferensiering vil føre til at lønn blir viktigere i kamp om ansatte. De to første vil falle helt bort, og det er kanskje mest alvorlig at det politiske presset for bedre tjenester vil bli fjerna, fordi private automatisk vil svare på slike krav med krav om økte priser. Jeg kjenner til og forstår de økonomiske modellene som «beviser» at privat drift er mer effektivt, men jeg kommer knapt på noe sted der forutsetningene i mindre grad er til stede for å bruke dem enn i helsevesenet: Tjenestetilbyder vil alltid ha langt bedre informasjon om behandlingstilbudet enn pasienten, og pasienten vil aldri opptre rasjonelt.

      Hvis du spør folk på gata tror jeg ikke det er mange som er enige i at dagens offentlige helsevesen må privatiseres for at vi skal se verdien. Ikke mange samfunnsøkonomer heller, for den saks skyld.

  5. Benjamin,

    Kan du vise til noen reelle tilfeller hvor de mekanismene du har listet opp faktisk virker? Oppfatningen hos «folk på gata» er at helsevesenet har blitt mindre effektivt og dyrere, samt at køene har økt. Det virker videre som om måten å håndtere lavere effektivitet og lengre køer på er å øke budsjetter, slik at det ene målet i praksis slår det neste ned.

    Men som sagt – det er ikke privatiseringen som er poenget, men konkurransen om kundene som driver utvikling i retning av kundetilfredshet og effektivitet. Hvis det norske helsevesenet forvalter oppgaven sin til allmenn tilfredshet og gjør det bedre enn de konkurrerende helseforetakene i utlandet, så vil jo under helsedirektivet utenlandske pasienter ønske å ta med seg sine helsepenger til Norge, noe vi jo alle ville tjent på.

    Ikke sant?

    -S

    • Ja, disse mekanismene virker bl.a. i de skandinaviske helsevesenene i dag. Benchmarking og erfaringsutveksling på tvers av grensene i Skandinavia kunne være et godt alternativ dersom man hadde et reelt ønske om en kunnskapsbasert effektivisering av helsevesenet. Det finnes faktisk en del dokumentasjon på at privatisering i det lange løp skaper lavere kostnadseffektivitet. Dette er intuitivt forståelig pga. vanskelighetene med å få bedre helsetjenester per krone i et system der hoveddelen av utgiftene er knytta til personlig tjenesteyting når man samtidig skal ta ut profitt. Du finner en del referanser på dette hvis du ser i diskusjonene rundt tidligere blogginnlegg om helseøkonomi.

      Helsedirektivet er en sikker garanti for kostnadseksplosjon og tap av politisk kontroll over helsesektoren. Spørsmålet er til syvende og sist hva folk mener er den mest rettferdige måten å styre helseøkonomien på: Faglig funderte helseøkonomiske vurderinger – eller hver enkelts egen lommebok. Personlig er jeg ikke i tvil.

  6. Benjamin,

    »
    Spørsmålet er til syvende og sist hva folk mener er den mest rettferdige måten å styre helseøkonomien på: Faglig funderte helseøkonomiske vurderinger – eller hver enkelts egen lommebok.
    »

    Til syvende og sist er vel spørsmålet egentlig hva som fungerer best. Hvis du spør folk om de vil ha gratis mat og gratis ferie og så ikke trenge å arbeide, så vil vel de fleste også ønske seg det, ihvertfall når de ser at det fungerer for naboen. Politikk kan handle om vilje så langt man bare vil, men når regnskapet til slutt skal gjøres opp, så avgjør politikken ikke om man går i pluss eller i minus, men hvordan man investerte eller forbrukte ressursene for å komme dit.
    Dermed handler politikk ikke om resultat, men om plan – og det er veldig andre mekanismer enn den politiske viljen som avgjør om resultatet av planen fungerer eller ikke.

    «Personlig er jeg ikke i tvil.»
    Ikke jeg heller.

    Jeg tviler heller ikke på at de mekanismene du beskrev for å drive kvalitet og effektivitet innen det offentlige er i bruk – jeg etterlyste reelle tilfeller på at de virker, og at de kan virke samtidig (altså både drive kvalitet og effektivitet samtidig), slik en en konkurransesituasjon intuitivt (og historisk beviselig) vil gjøre det.

    Jeg er skeptisk til at helsetjenester skal være den sektoren hvor konkurranse ikke skal drive pris og kvalitet, men jeg er absolutt interessert i å høre hvorfor det skulle være så.

    -S

    • Nå finnes det faktisk dokumentasjon som viser at private sykehus driver mindre kostnadseffektivt i et system der det er mulig å sammenligne de to. Poenget mitt er at uavhengig av hva som gir størst «total» helsegevinst (= behandlede pasienter x gjennomsnittlig helsegevinst per pasient) ikke trenger å være det som gir folk den beste opplevelsen av hvordan helsevesenet fungerer. Erfaringene fra de nordiske landene og Storbritannia tyder på at folk, der det er aksept for offentlig drift, ønsker allmenne og likeverdige helsetilbud.

      Det går an å spørre seg om man i regnestykket mitt også bør innføre en annen faktor, slik at vi får (skjematisk, jeg mener ikke at dette er en modell som faktisk kan brukes): Opplevd helsetrygghet = total helsegevinst – (standardavvik helsegevinst per pasient x bredden på fordelinga av helsedekning i befolkninga). I et slikt system kan folk flest oppleve at de får et bedre tilbud selv om en gruppe med høy betalingsevne ville kunne danne grunnlaget for et mindre delsystem der helsegevinsten per pasient ble høyere. Det gjør at det er mulig å tolke «hva som fungerer best» på flere ulike måter.

      Jeg tror folk flest setter pris på det offentlige helsevesenet og forstår at dette er noe de er villige til å betale skatt for. Slik jeg forstår deg, ønsker du en fullstendig liberalisert helsesektor. Jeg kan ikke bevise at et slikt system ikke vil gi større total helsegevinst per investert krone i Norge. Men basert på erfaringene fra Tyskland, som jeg lenket til over, og erfaringene fra det langt mer liberale USA, der man bruker en dobbelt så stor andel av BNP på helse som i Norge, men lar en stor andel av befolkninga gå uten helsedekning og gir en minst stor andel et langt fra tilstrekkelig tilbud, er det mye som tyder på at et slikt system verken er kostnadseffektiv om man ser på helsegevinst isolert eller dersom man ser på samfunnsøkonomien overordnet.

      Det jeg ville med å liste opp de fire mekanismene var å vise at det allerede er vesentlige elementer av konkurranse i helsevesenet også før man innfører markedsmodeller i den økonomiske styringa. Å bevise at de virker innebærer egentlig bare å påvise at enkelte norske sykehus er mer effektive i behandlingen av enkelte lidelser enn andre, alternativet ville jo være at alle sykehusene var like effektive på alle områder. Det er de jo ikke. Erfaringene fra Tyskland og USA viser jo også at direkte økonomisk konkurranse i motsetning til hva du hevder ikke nødvendigvis driver verken kvalitet eller effektivitet for populasjonen som helhet. Årsakene til det er flere, men jeg skal kort drøfte hvorfor to av forutsetningene for nyklassiske økonomiske modeller ikke er spesielt egnet i helsesektoren:

      1) Aktørene har full tilgang til all relevant informasjon

      Aldri, aldri i verden om pasienter i helsevesenet forstår sine egne medisinske problemer, økonomien eller de tilgjengelige behandlingsformene i det moderne helsevesenet enn det behandlere og eventuelle forsikringsselskap gjør. Leger med 6 års universitetsutdanning og 2,5 års turnus er fremdeles langt fra utlært. Jeg har selv over 6 års helsefaglig utdanning, men er fullstendig ute av stand til å vurdere hvilke norske sykehus som er best til å vurdere lidelser jeg kunne komme til å få. Det er umulig for pasienter å noen gang bli jevnbyrdige med en profesjonell helsetilbyder på informasjon. Derfor er det nødvendig med en institusjon som kan ta på seg denne vurderinga for pasientene. Erfaringene fra USA viser at forsikringsselskap gjør dette på en måte som er dårligere for de aller fleste av et lands innbyggere enn det offentlige myndigheter er i stand til, slik som i Norge eller Storbritannia.

      2) Aktørene fatter rasjonelle beslutninger

      Pasienter ønsker å bli friske. Dersom lidelsen er alvorlig nok, er de villige til å gjøre veldig irrasjonelle ting i håp om å bli det. Mennesker er i utgangspunktet dårlig rustet for å forstå ting som sannsynligheter når de skal vurdere hverdagsproblemer. Siden informasjonen er så assymetrisk fordelt mellom aktørene er det også umulig å oppnå reell rasjonalitet.

      Til sist spiller også ønsket om et geografisk likeverdig tilbud inn: Dersom man legger en totalliberalisert modell til grunn vil det bli umulig å opprettholde et likeverdig tilbud i hele landet, selv i store land. Jeg mener at du undervurderer den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å ha et allment tilgjengelig og tilstrekkelig helsetilbud som bare «er der». Det skaper en betydelig økt fleksibilitet på andre områder i samfunnet.

  7. Benjamin,
    »
    Nå finnes det faktisk dokumentasjon som viser at private sykehus driver mindre kostnadseffektivt i et system der det er mulig å sammenligne de to.
    »

    Her referer du til Herr,2008 (http://www3.interscience.wiley.com/journal/121377887/abstract?CRETRY=1&SRETRY=0), ikke sant?

    Rapporten sammenlikner «Public», «Non-Profit» og «Private» sykehus, og referer til andre rapporter, bla med
    »
    To our knowledge, there are only two studies applying this approach to
    measure technical efficiency of hospitals (Webster et al., 1998; Brown, 2003). Brown finds non-profit
    hospitals to be the most technically efficient. In Switzerland, hospital cost efficiency does not differ by
    ownership type (Farsi and Filippini, 2006, 2008)
    »

    Jeg har ikke dykket ned i dybden, men ser med ett blikk at de «10%» er nærmere «7%» – EUR2930 hos «public» mot EUR3158 hos «private». Videre er standardavviket på tallene EUR801 mot EUR1742 respektive. Dermed er de «7%» innenfor et ganske stort usikkerhetsrom.

    Dette er da også de /vektede/ tallene, pr case. Råtallene viser en litt annen verden, med «non-profit» som kommer ut best, til EUR90.21k pr seng pr år, mot EUR96.44k og EUR93.67k hos «public» og «private». Flere artige datapunkt er at «private» hadde lavest belegg (73%) og dødlighet (1.8%) mot «public» (76%) og (2.6%) – også disse tallene temmelig lodne. Kikk litt på den hvis du ikke har gjort det enda – den ser ut til å være ganske lettfordøyelig.

    Tallene til side – argumentet mitt var jo heller ikke at «privat nødvendigvis er bedre enn offentlig», men at det bare er konkurranse som kan drive pris og kvalitetsforbedringer, siden det bare er konkurranse om brukere (som dermed lar brukerne velge tjenestetilbyder for egne midler) som gir brukeren anledning til å velge den tjenesten han vil ha.

    I dette tilfelle er jo nettopp de private (og «veldedige», hvis det er den riktige tolkningen av «non-profit») i konkurranse med de «public» forbedrer tilbudet. Brukere av de offentlige løsningene vil kreve den kvaliteten som de private kan tilby, og administrasjonen vil få pålegg om drive like rasjonelt som de private gjør. Incentivordninger og fleksibilitet i organisasjonene kan så hjelpe de ansatte til å oppnå de resultatene som er påkrevd. Men dette er spekulasjon, såklart. Eksempelet ditt viser ihvertfall at konkurranse virker.

    »
    1) Aktørene har full tilgang til all relevant informasjon
    (…)
    2) Aktørene fatter rasjonelle beslutninger
    »

    Dette er naturligvis gode poenger, og jeg er helt enig i at vi aldri vil ha nok informasjon til å ta perfekte beslutninger. Allikevel greier de fleste av oss å navigere rundt i livet uten å grunnstøte totalt.

    Med tanke på din mangel på tillit til andre aktører i helsevesenet, så vil jeg tro at resultatene ikke vil bli spesielt mye dårligere hvis brukerne selv fikk litt mer kontroll over sin egen situasjon. I en konkurransesituasjon vil brukeren også kunne hente inn både anbud og «second opinions» fra andre leverandører, istedet for å være utlevert til en monolitisk aktør som kanskje har andre incentiver enn å lege og friskmelde pasienten raskest mulig.

    »
    Til sist spiller også ønsket om et geografisk likeverdig tilbud inn: Dersom man legger en totalliberalisert modell til grunn vil det bli umulig å opprettholde et likeverdig tilbud i hele landet, selv i store land.
    »

    Hvis det er et marked for en tjeneste, vil noen etablere tjenesten. Småsteder med 80 innbyggere (ref Himmelgrå på NRK i går) vil kanskje måtte betale mer for legetimene (eller på annen måte subsidiere legen), men de ville ihvertfall kunne få en tjeneste, og ikke være avhengig av at han som vikarerer for kommunelegen får stukket innom.

    Jeg tror du dypt undervurderer det samfunnsøkonomiske tapet ved at samfunnet skal subsidiere tjenester som skal beboerne «har krav på», uavhengig av hva de selv kunne betale for.

    Veldig mye av ressursfordelingsdebattene i Norge (vei, jernbane, helsevesen, barnehager etc) går på hva folk vil ha, uten at man tar stilling til hvem som skal betale for det.

    For, og det er her intensjonspolitikken butter mot virkeligheten, alt man bevilger seg må betales. Vil vi ha en gratis kirurgisk legevakt i hver kommune? Ikke noe problem, det koster bare 8.6 milliarder kroner i året (gitt 20 millioner for å drive en i et år og 430 kommuner). Vil vi ha jernbane til hver kommune? Ikke noe problem, etc etc.
    Som du skriver, så skaper det en betydelig økt fleksibilitet. Med mindre man trenger pengene til noe annet da, vel og merke.

    -S

    • Gratulerer med finlesing av rapporten. Så vidt jeg kan se er det altså ingen av oss som har belegg for å si at det ene systemet nødvendigvis er mer effektivt enn det andre. Da går det over til verdidebatt…

      Når det gjelder forutsetningene i de økonomiske modellene er det jo også et poeng at konsekvensene av «gale» valg av strøm- og bredbåndsleverandører er helt andre enn konsekvensene av å ikke forstå det som står med liten skrift i en helseforsikringspolise.

      Vi blir neppe enige om dette med det første. Jeg tenker meg at intensjonspolitikken gir et praktisk resultat der vekten av de ulike intensjonene møtes. Man gjør det som gir mest mulig kortsiktig politisk tilfredsstillelse til en størst mulig andel av sine velgere uten at man samtidig skremmer folk fra seg. Det er god grunn til å spørre seg om denne formen for «likevektspolitikk» er den beste måten å styre et samfunn på, men vi får la det ligge til en annen gang.

  8. Benjamin,
    »
    Nå finnes det faktisk dokumentasjon som viser at private sykehus driver mindre kostnadseffektivt i et system der det er mulig å sammenligne de to.
    »
    og
    »
    Så vidt jeg kan se er det altså ingen av oss som har belegg for å si at det ene systemet nødvendigvis er mer effektivt enn det andre.
    »

    Jeg vil heller si at jeg har tilbakevist ditt poeng om at private sykehus driver mindre kostnadseffektivt, men jeg er enig i at dette på bunn og grunn er en verdidebatt. Jeg vil derfor gjerne få oppsummere saken som jeg ser den, fra der vi startet om helsedirektivet;

    1. Det er ikke tvil om at publikum som «har krav på» en tjeneste vil tjene på at denne tjenesten gjøres tilgjengelig. Om nødvendig via andre aktører enn de offentlige, og om nødvendig i utlandet. Dette vil jeg hevde at er udiskuterbart.

    2. Du hevder at det norske helsesystemet er «godt nok» og rasjonelt drevet – dermed teoretisk konkurransedyktig.

    For meg betyr dette vi ikke har noe å frykte fra helsedirketivet;
    1. Hvis pasienter finner et billigere tilbud i utlandet, vil vi spare på å behandle dem i utlandet. Dette vil frigjøre mer ressurser til andre deler av helsevesenet, elle andre deler av økonomien.
    2. Hvis utenlandske pasienter finner et billigere tilbud i Norge, vil vi tjene på at de legger behandlingen sin hit. Dette vil generere inntekter til helsesystemet og muliggjøre en kapasitetsøkning eller reprioritering av ressurser til andre deler hvor det er høyere behov for dem.
    I begge tilfeller vil brukerne tjene på at det blir fler leverandører som i konkurranse leverer et bedre og billigere tilbud. Finansieringen av de konkurrerende tilbudene og politikken som ligger til grunn for denne er her irrelevant.

    Dette er en Win/Win situasjon, med mindre premisset om at det norske helsevesenet er godt og rasjonelt drevet ikke holder.

    I såfall vil jeg hevde som følger;
    Mye av kostnadsreduksjonene som gjennomføres i tjenester man «har krav på» foregår i form av rasjonering – enten behovsprøving eller regelrett utsettelse/kø. Formålet er å begrense brukerens rett til å nyttiggjøre seg en tjeneste han «har krav på». Dette da tjenesten når den er frikoblet fra individuell betaling kun er en utgift.

    Verdidebatten bør da, som jeg ser det, gå på om det bør være legitimt å politisk love å innføre eller opprettholde en tjeneste man egentlig ikke har lov til, for så å levere den på et lavere nivå enn det velgerne har hatt inntrykk av.

    Jeg ser frem til at politikerne faktisk tar denne debatten, istedet for å prøve å overby hverandre om hva nytt de vil at vi skal «ha krav på».

    Personlig, synes jeg at nettopp dette er noe vi som ansvarlige og myndige borgere har krav på.

    Mvh,
    -S

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s