Annerledeshet, snillisme og overgrep

Selv om de nordiske landene liker å smykke seg med en sterk humanistisk tradisjon, der nestekjærlighet har vært en viktig verdi, har Norge, Sverige og Danmark alle sine skjeletter i skapet når det gjelder behandling av minoriteter. I en artikkel i dagens VG (1) kommer det fram at danske myndigheter brukte inuittiske barn som forsøkskaniner i et fordanskingsprosjekt. I en leder i Tidsskrift for Den norske legeforening fra 1998 gis det en historisk gjennomgang av tvangssterilisering i de nordiske landene, en praksis som i særlig grad rammet romfolk (2). En tilsvarende praksis pågår den dag i dag i østeuropeiske EU-land (3). I Norge og Sverige har også samene blitt utsatt for overgrep fra majoritetsbefolkninga, selv om det der har vært snakk om kulturell, snarere enn fysisk sterilisering (4). I alle de tre skandinaviske landene har man i løpet av det siste tiåret tatt oppgjør med denne praksisen og betalt ut erstatninger til dem som er blitt rammet (5, 6). Men små drypp av formyndersamfunnets eksesser dukker fremdeles opp med jevne mellomrom, slik som i Morgenbladets debatt om NS-barna (7) og artikkelen om de grønlandske forsøksbarna.

De fleste av disse overgrepen bunner i et velmenende, men grunnleggende misforstått ønske om å hjelpe. Det blir ofte sagt at formynderstaten er et resultat av arbeiderpartistatens voldsomme størrelse, at overgrepene på sett og vis skulle være et iboende element i den offentlige forvaltninga, som ventet på å springe ut bare den oppnådde en kritisk masse. Formynderstaten og sosialdemokratiet blir til én og samme størrelse, slik som i denne kronikken (8) av Danmarks tidligere statsminister. Jeg vil imidlertid påstå at det mest sentrale trekket ved formynderstaten er noen menneskers opplevelse av overlegenhet over andre. Etterkrigstidas formynderstat vokste fram gjennom samarbeidet mellom borgerlige partier og Arbeiderpartiet, og det er også fordums borgerlige regjeringer som har innført lovgivning om f.eks. Overformynderiet (9) og lovene om tvangssterilisering (2). I en nyere artikkel om tiltakende formynderi i Danmark uttaler en forsker at tendensen skylder en forvitring i sosialpolitisk forståelse (10).

Formynderi i form av offentlige overgrep kommer av en ikke-solidarisk, ikke-empatisk politikk overfor samfunnets vanskeligstilte. Også i dagens norske samfunn finner vi slike tendenser i rikt monn. Historiene som brukes til å fortelle om samfunnets problemer viser en tydelig mangel på evne til å sette seg inn i andre menneskers situasjon, slik som Bjarne Håkon Hansens famøse uttalelse om at «sosialklienter må stå opp om morran»(11). Dette mantraet er også blitt omfavnet av høyresidens partier, og både Høyre (12) og Frp (13) har mistenkeliggjøring av folk som faller utenfor arbeidslivet som retoriske grunnpilarer i sin veldferdspolitikk. En av de retoriske bærebjelkene i sosialpolitikkens forvitring er snillisme-begrepet som ble oppfunnet av Rune Gerhardsen (14). Ved hjelp av dette begrepet blir forslag om målrettede sosialpolitiske tiltak basert på brukergruppenes premisser effektivt undergravd, siden snillismens motsetning er flertallets moralhistorier, noe som fører til krav som ikke er forankra i eller tilpassa til brukernes egen virkelighet.

Den verste formen for moderne formynderi finner man kanskje i behandlinga av asylsøkere. Det er ingen tvil om at enkelte asylsøkere bryter norske lover, men lovbruddene gir i seg selv en åpning for inngrep. Det at integreringen ofte er mindre effektiv enn den bør være, kan imidlertid i betydelig grad tilskrives snillisme-debattens polarisering av innvandringsfeltet og undergraving av politisk vilje til å sette inn en tilstrekkelig innsats. Dette har ført til at debatten om asylinstituttet i dag ikke føres med utgangspunkt i hva asylinstituttet er til for: Beskyttelse av individer som er forfulgt i sine hjemland. Det ligger i sakens natur at disse ikke alltid vil være i stand til å frambringe nitid dokumentasjon på forfølgelsen, slik vi nå krever. På tross av hvor vanskelig det er å dokumentere hva som skjer med asylsøkere etter retur til hjemlandet, finnes det etterhvert omfattende dokumentasjon på hvordan race-to-the-bottom-politikken i rike lands asylsystem allerede har ført til at mange asylsøkere med reelt grunnlag for opphold har blitt sendt tilbake til opprinnelseslandet, og at følgen har vært tortur eller døden (15, 16, 17, 18, 19).

Om 20, 30 eller 40 år er det kanskje denne politikken vi vil ta oppgjør med i avisspaltene, om ikke den norske asyldebatten snart blir ført på andre premisser. Tidligere tiders overgrep bør tjene som en påminnelse om hvor galt det kan bære av sted dersom vi bruker vår egne historier om moralsk fortreffelighet som en målestokk i vurderingen av andres problemer. Som John O. Egeland har skrevet (20), må vi bygge en human tredje vei i forståelsen av innvandringsspørsmålet. SV viste gjennom sin dissens i behandlingen av regjeringens asylpolitikk at vi tar denne utfordringa på alvor (21), og har også vært nokså alene om å påpeke at vestlige lands intervensjoner i vesentlig grad bidrar til å øke asylpolitikkens utfordringer: De fleste asylsøkerne som kommer til Norge er fra Irak og Afghanistan (22).

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s