Afghanistan – vårt Palestina?

Det er ikke første gang jeg hører de fagmilitære si at NATO må belage seg på å bli lenge i Afghanistan. Likevel ble jeg litt overraska da jeg så at den nye sjefen for den britiske generalstaben nå sier at Storbritannia må forberede seg på et militært engasjement av 30-40 års varighet (1, 6, 7). Så lenge debatten føres på dagens premisser, må jo det innebære at norske soldater også skal bli i 30-40 år. Vi skal altså forberede oss på å sende små jenter og gutter som ennå ikke er født før om 20 år for å okkupere et annet land. Ikke bare går oppgaven nå så langt fram i tid at det er absurd å tenke på hvem som skal gjøre jobben, men et så langt oppdrag vil bli uhyre kostbart og legge sterke begrensninger på Norges evne til å bidra med fredsbevarende styrker andre steder. Krigen i Afghanistan koster omkring 1 milliard i året. Skal vi bli der i 40 år, vil vi ha brukt 70 milliarder prisjusterte kroner, om vi skal opprettholde dagens størrelse på våre militære styrker. Men det snakkes også om å sende flere soldater (2), noe som i så fall vil koste enda større, vanvittige summer.

Vanligvis har vi en ordentlig debatt i Norge om et engasjement av denne størrelsen. Men ikke i dette tilfellet. Alle partier på Stortinget unntatt SV setter samholdet i NATO høyere enn behovet for demokratisk debatt. Det eneste som vil skje om Norge ensidig trekker sine soldater ut er nemlig at samholdet i NATO vil svekkes noe. Det er ingenting i NATO-pakten som tvinger Norge til å føre krig i Afghanistan.

Forkjempere for krigen i Afghanistan hevder ofte at en tilbaketrekning av norske styrker vil være ensbetydende med at Taliban vinner makta i landet (3). De viser til at det har foregått en forbedring av levestandarden i landet, og hevder at det å overlate det afghanske folket til seg selv på det nåværende tidspunkt ville være et svik. Snakker om den hvite manns byrde. Jeg har tidligere skrevet om forutsetningene for å vinne krigen i Afghanistan (4), og hvor lite levekårene faktisk har endret seg. Vurderingen av forholdene for sivilbefolkningen støttes av Human Rights Watch» rapport for 2008, som ikke tegner noe positivt bilde av okkupasjonen (5). Det er åpenbart at vestlig tilstedeværelse er polariserende: Taliban vinner oppslutning for hver sivil som drepes under okkupasjonen, samtidig som demokratiske institusjoner forbindes med vestlige løpegutter.

Så spørsmålet går til dem som ønsker at vi blir i Afghanistan: Hva vil 40 års okkupasjon gjøre med vårt syn på afghanerne? Vil de NATO-støttede krigsherrene basere seg på at NATO ikke vil trekke seg ut uansett, og benytte muligheten til å underslå pengestøtte og dyrke opium – og dermed undergrave videre utvikling? 40 år er omtrent så lenge en afghaner født i dag kan regne med å leve. Skal <i>vi</i> ta ansvar for fostre en generasjon afghanere som ikke kjenner noen annet enn okkupasjon, fordi NATO ikke har råd til å tape? For dersom vi gjør det, blir Afghanistan vårt Palestina.

Advertisements

2 responses to “Afghanistan – vårt Palestina?

  1. Hvite manns byrde, ja.

    Jeg er enig i at vesten har gjort mange feil, og at det er langt frem til fred i Afghanistan, men hva er alternativet? Vi _vet_ hva som skjer dersom Taliban kommer til makten; det så vi i 1996 til 2001, og det var ikke noe pent syn.

    Det jeg savner fra deg og dine likesinnede er gode, realistiske alternativer, og ikke bare «trekk soldatene våre ut».

    • Hei Halvor. Utgangspunktet for innlegget er først og fremst at de som støtter fortsatt NATO-tilstedeværelse heller ikke har noen gode, realistiske alternativer. Som jeg skriver i det innlegget jeg lenker til, er det flere av de grunnleggende forutsetningene for å lykkes med en koloni-/intervensjonskrig (kall det hva du vil, jeg er ikke så opphengt i begrepene), som svikter. Det er altså ingen god grunn til å tro at dagens krig faktisk vil løse problemet, selv om man skulle mene at den er moralsk forsvarlig. Som jeg er inne på i dette innlegget er det å bli i Afghanistan i 40 år heller ingen løsning. Vi må foreta oss noe som kan skape en bevegelse i situasjonen, og hindre at vi låser oss i de samme posisjonene i 40 år.

      Hva om vi mister motet etter 40 år uten å ha vunnet? Hvilken prestisje vil ikke Taliban da ha oppnådd? Hvilken betydning vil det ha for militante ekstremister at de gjennom 40 år vil ha en kontinuerlig kilde til mobilisering i en region der Afghanistan på ingen måte er alene om å være en vaklevoren stat? Utviklingen i Pakistan har vist at man ikke er i stand til å hindre spredning av krigen. De tilgrensende landene i tidligere sovjetisk Sentral-asia har alle stater med svak politisk legitimitet. De moralske valørene i Kinas håndtering av uigurenes kamp for selvbestemmelse i Xinjang er ikke like selvsagte som dem i afghanistan, men kan likevel ikke ses isolert fra Afghanistans taliban.

      En ensidig norsk tilbaketrekning vil være et tydelig tegn på at ikke alle mener at status quo er bærekraftig. Det kan utløse en større politisk prosess på internasjonalt plan. Dersom man virkelig vil skape fred i Afghanistan må man være villige til å ta de økonomiske og politiske kostnadene ved å velge løsninger som virkelig er bærekraftige.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s