Krigen i Afghanistan hardner til

Innledning

NATO-styrkene i Afghanistan bidrar ikke til å stabilisere landet. Anders Fogh Rasmussen vil forhandle med Taliban (a), og forskere hevder at Taliban i løpet av kort tid kan bli en trussel også i de nordlige delene av landet (b). En ny FN-rapport viser at antallet sivile drepte har vokst de siste årene (1), og i løpet av i år har vi sett at konflikten har spredt seg til Pakistan (2), der det også har blitt drept et betydelig antall sivile (3). Det var en tid da folk snakket om at det var mulig å kalle den militære striden i Afghanistan for vunnet (4, 5). Det er det ikke lenger noen som gjør. Mantraet om at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan er egentlig selvsagt. Som den pensjonerte britiske generalen Rupert Smith (6) skriver i sin bok The Utility of Force, vinnes ikke dagens kriger på slagmarka. Årsaken til dette er at omkostningene ved tidligere tider totale krig mellom nasjonalstater er for store til at det i dag finnes motstandere som lar seg knuse ved å ødelegge deres industrielle basis. Det handler om en annen klisjé: Hjerter og sinn, eller hearts and minds.

I Smiths bok trekkes det fram noen eksempler på vellykket bruk av militær makt til å løse slike moderne konflikter. Siden moderne kriger ikke føres mellom stater, men blant folk, er tillit hos befolkningen i operasjonsområdet helt avgjørende. Dersom man klarer å isolere motstanderen fra befolkningen og vinne deres støtte kan man lykkes med å bruke militær makt til å slå tilbake enkeltangrep og opprettholde sikkerhet. Smiths eksempler er hovedsakelig hentet fra det Britiske imperiet, og de vellykkede kampanjene har krevd betydelig økonomisk og politisk innsats. Britiske styrkers forsvar av malayisk Borneo (7) og den britiske kolonihærens seier over den malaysiske kommunistgeriljaen (8) framheves som eksempler på hvordan overlegen militærmakt er blitt brukt til fordel i en krig blant folk. Vietnam, Algerie og Israel/Palestina framheves som eksempler på hvordan militær overlegenhet har blitt irrelevant fordi militærmakt er blitt brukt på måter som ikke har tjent operasjonens overordnede mål.

Hvordan ser krigen i Afghanistan ut i et slikt perspektiv? Ikke før i Obama-administrasjonens nye AfPak-strategi er det fra USAs hold signalisert en opptrapping av den sivile innsatsen (9). Vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre (Ap), har gitt uttrykk for at strategien sett med norske øyne innebærer lite nytt (10). Vi bør ikke undervurdere antallet afghanere som opplever okkupasjonen av landet som ydmykende og ikke har fått vesentlig bedre levekår etter den USA-ledete invasjonen. Det finnes også gode grunner til at vanlige afghanere kan ønske seg alternativer til det gjennomkorrupte Karzai-regimet, og den samme Gahr Støre ble gjort til latter da han under Globaliseringskonferansen 7. november i fjor uttalte at han aldri hadde hørt noen afghaner ønske at NATO-styrkene skulle trekkes ut, for umiddelbart å bli parert av den afghanske parlamentarikeren og kvinnesaksaktivisten Malalai Joya (11).

Kan krigen vinnes?

Dersom vi skal gå noe grundigere til verks, kan vi ta for oss to grunnleggende politiske spørsmål knyttet til krigen: Bør krigen føres? Kan krigenvinnes? Fredsbevegelsen, SV og deler av fagbevegelsen har svart tydelig nei på det første spørsmålet (12, 13, 14, 15 (siste lenke viser en oppsummering av norsk Afghanistan-debatt fram til 2006)). En viktig årsak til dette er at krigen i utgangspunktet var folkerettsstridig, noe bl.a. en av Norges fremste eksperter på Folkeretten, professor Ståle Eskeland uttalte på et foredrag i Oslo militære samfund 6. oktober 2003 (16). Spørsmålet om hvorvidt krigen bør føres er også knyttet til hvilke politiske mål som er satt, og hvem som skal føre den. Det er ingen tvil om at det er et enormt sprik mellom uttalte ambisjoner på den ene siden og hvilke premisser som aksepteres og mål som nås på den andre siden (17, 18, 19, 20, 21, 22). En reell debatt om dette ville uten tvil føre til betydelige uenigheter mellom partiene på Stortinget, mens det i dag bare er SV som ikke bare går til valg på motstand mot krigen, men også fremmer kritikk i Stortinget. De øvrige partiene setter lojaliteten til NATO høyere enn sine politiske mål og ønsker derfor ingen debatt. Det må understrekes at det er snakk om lojalitet, og ikke forpliktelser. NATO-pakten sier ingenting om at Norge er forpliktet til å delta i Afghanistan (23). Vi skal komme tilbake til betydningen av politiske mål når vi tar opp spørsmålet om hvorvidt krigen kan vinnes. Det er åpenbart ønskelig at Afghanistan skal ha et fungerende styresett, og at opprettelsen av et maktmonopol er en forutsetning for dét. Det jeg vil se på i resten av innlegget er mulighetene for å få til dette basert på dagens NATO-operasjon. Den tidligere omtalte Rupert Smith nevner flere forhold som er vesentlige dersom den militært overlegne part skal vinne en krig blant folk:

  1. Det må eksistere et overordnet politisk mål for operasjonen
  2. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen politikerne som har formulert det står til ansvar overfor
  3. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen krigen føres blant
  4. Det må finnes en enhetlig militær strategi som samsvarer med det politiske målet
  5. Politiske og økonomiske virkemidler må settes inn for å redusere motstanderens evne til å mobilisere befolkningen krigen føres blant
  6. Motstanderen må avskjæres fra kontakt med befolkningen krigen føres blant

Analyse av Afghanistan-krigen på bakgrunn av Smiths bok

En systematisk gjennomgang av forhold knyttet til hvert av disse punktene viser at det er en stor mangel på samsvar mellom det som ytres offentlig av politikere og offentlige dokumenter på den ene siden, og forskningsrapporter og realiteter på bakken på den andre:

1. Det må eksistere et overordnet politisk mål for operasjonen

Dette målet kan for Norges del formuleres slik: Å bidra til å etablere fred og demokrati i Afghanistan ved å støtte den demokratisk valgte regjeringa. Imidlertid står motsetningene i kø. NATO-landene er ikke enige om felles politiske mål. Målene som ligger under det definerte hovedmålet spriker:

a) å ødelegge muligheten for terrorister til å bruke Afghanistan som base (24),

b) å avslutte dyrkninga av opium (25 (mot, USA), 26 (for, Storbritannia), 27 (mot, Storbritannia), 28 (mot, Norge))

c) å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene (29, 30, 31),

d) å skaffe seg en forutsigbar (for ikke å si kontrollerbar) alliert i et ustabilt og strategisk viktig område (31, 32).

Selv om det er blitt stilt spørsmål om hvor viktig og realistisk det er å oppnå a) uten at det overordnede målet nås, er det tydelig at enkelte NATO-land lar dette perspektivet dominere fullstendig, på bekostning av demokratiet og mål b) (33). Enkelte NATO-land blander seg inn i Afghanske forhold på en måte som direkte undergraver demokratiet (34). I sum fører dette til at man kan spørre seg om krigsinnsatsen reelt sett koker ned til den gamle vitsen fra den kalde krigen: De er banditter, men de er i det minste våre banditter, slik SVs internasjonale leder Ivar Johansen langt på vei har hevdet (35). Det er i alle fall vanskelig å se at det finnes et felles, overordnet politisk mål for NATO-intervensjonen i Afghanistan. Anerkjente forskere har påpekt at dette problemet vil tilta (36).

2. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen politikerne som har formulert det står til ansvar overfor

Dette er diskutabelt. Rupert Smith bruker Clausewitz» gamle treenighet av politikk, militærmakt og befolkningsstøtte for å underbygge dette poenget. I denne forstand betyr ikke nødvendigvis resultater av meningsmålinger så mye. Meningsmålinger i flere av NATO-landene som deltar i Afghanistan har vist at store deler av befolkninga, i mange tilfeller flertallet, er mot Afghanistan-krigen (37, 38, 39). Imidlertid må motviljen mobilisere til politisk handling dersom den skal være av betydning. Mange av motsetningene mellom det uttalte overordnete målet for Afghanistan-krigen og undermålene er der på grunn av behovet for at folk skal se krigen som meningsfull. Selv om mange av den afghanske regjeringas medlemmer er har like grusomme forbrytelser på rullebladet som Taliban, og selv om det afghanske demokratiet er latterlig svakt og vedtar groteske, kvinneundertrykkende lover framheves vår tilstedeværelse i Afghanistan ofte som en del av Norges offer for en rettferdig verden og kvinners rettigheter. Den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA har dokumentert overgrep begått av tidligere regjeringer, Taliban og Karzai-regimet gjennom tiår (40, 41).Ikke bare dekker det retoriske korthuset over en samling motstridende mål, men myndighetenes språkbruk bidrar både til å svekke befolkningas forståelse av krigen og til å svekke de fagmilitæres respekt for politikerne (42).

Når NATO går til krig utenfor sitt opprinnelige virkeområde selges krigene godt. I forbindelse med bombingen av Serbia, ble det hevdet at serbiske styrker drev et omfattende folkemord mot den kosovoalbanske befolkninga. Det har senere kommet fram at dette var galt (43, tysk dokumentar laget av den velrennomerte TV-kanalen ARD). Da USA først gikk inn i Afghanistan påberopte de seg artikkel 5 i NATO-pakten («én for alle, alle for én»)(44), og Norges Afghanistan-krig springer ut av ISAF-styrkens prinsipielt uproblematiske beskyttelse av den afghanske grunnlvsgivende forsamlinga (45). At ISAFs politifunksjon senere har blitt slått sammen med USAs OEF-krig, og at dette ville vært umulig dersom ISAF ikke var en NATO-ledet operasjon var en utvikling som ble forutsett, og som gjør selv den opprinnelige ISAF-operasjonen politisk uspiselig. Når tilstedeværelsen først var etablert har det senere blitt mulig å bruke et argument om at et maktvakuum som vil bringe terrorister til makta vil oppstå dersom NATO-styrkene trekkes ut. Dette er imidlertid kontroversielt, og står ikke i motsetning til at FN-ledete styrker uten NATO-deltakelse kan ta over.

Det arbeides stadig med å mobilisere større folkelig motstand mot Afghanistan-krigen, blant annet har det nylig blitt stiftet en norsk organisasjon som jobber for et sterkere fokus på demokratiske grasrotbevegelser, Fred og demokrati i Afghanistan, og sammen med Hent soldatene hjem og Fredsinitativet skal de arrangere ei fredsmarkering den 22. august. Det er imidlertid åpenbart at mye gjenstår på dette punktet. Ikke minst skyldes dette at de som støtter krigen er flittige i sin bruk av hersketeknikker. Fredsbevegelsen har feilaktig blitt anklaget for kunnskapsmangel, noe tidligere forsvarssjef Sverre Diesens begrepsonani har bidratt til (46), mens enkelte selvgode skribenter har kommet med slike påstander uten egentlig å belegge dem (47). I tillegg står motstandere av krigen til enhver tid i fare for å møte påstander om at de støtter Taliban (kommentarer på dette innlegget som kommer med slike absurde beskyldninger vil bli slettet).

3. Det politiske målet må ha støtte i befolkningen krigen føres blant

Jeg tror nok de aller fleste afghanere ønsker seg fred. Det er mer usikkert om de fleste ønsker demokrati, men de ønsker nok et rettferdig styre. Ser vi på undermålene a)-d), er det imidlertid til dels store konflikter mellom disse og ønskene til viktige grupper i det afghanske samfunnet. Taliban og dets støttespillere ønsker åpenbart ikke a). Selv om resten av verden åpenbart bør ta grep for å hindre ekstremister i å bruke Afghanistan som frihavn, bør vi også huske at hver eneste sivile drepte bidrar til å styrke oppslytningen blant dem som mener at terror er et legitimt motangrep mot det de vil beskrive som en vantro imperialisme.  Opiumsbøndene og krigsherrer, inkludert Taliban, ønsker ikke b). Opiumsbøndene er nødvendige allierte for det internasjonale samfunnet, fordi de er mange, fordi opiumsintektene er helt vesentlige for at krigsherrene skal kunne kjøpe våpen og leie soldater, og fordi misfornøyde opiumsbønder vil velge å selge avlinga til Taliban framfor Karzais ministre. Det er for å ikke støte dem fra seg at NATO-landene aldri har tatt skikkelige grep for å avslutte opiumsdyrkinga og nå har inntatt ei enda mer avslappa holdning (se referansene til punkt b) over). Når det gjelder punkt c) er det åpenbart mange som mener at de universelle menneskerettighetene er et instrument for vestlig imperialisme, og at sharialover er mer «tilpasset» afghanske forhold. Det er vanskelig å forestille seg, men Taliban har faktisk støtte i brede lag av den afghanske befolkninga for en del av synspunktene sine. Balansegangen mellom det å sikre menneskerettighetene på en måte som gjør at man ikke svekker befolkningas støtte i NATO-landene og å unngå beskyldninger om vestliggjøring i Afghanistan er ekstremt krevende. d) er det helt åpenbart folk som vil være skeptiske til. USAs Silkeveisstrategi gir ærlig, men ikke spesielt grundig innblikk i den geostrategiske tenkninga som finnes i en del utenrikspolitiske miljøer i USA. Det er åpenbart ikke vanskelig å «misforstå» disse dokumentene som en strategi for imperialistisk dominans. Støtten til ISAF-operasjonen synker stadig (48). Dette er alvorlig, og kan være avgjørende.

4. Det må finnes en enhetlig militær strategi som samsvarer med det politiske målet

Det gjør det ganske enkelt ikke. Uenighetene NATO-land i mellom og begrensningene dette fører til i styrkebruk er store (49), selv om det legges stor vekt på den enigheten som finnes. I mange tilfeller sauses politikk, strategiske og taktiske vurderinger sammen på  en måte som gjør det vanskelig å tro at makten har nytteverdi, for å bruke Rupert Smiths terminologi. Årsaken til dette er dels at det blant fagmilitære er uengihet om hvordan de tilgjengelige styrkene skal brukes mest mulig effektivt, og dels at politikere ønsker å framstille maktbruken som noe annet enn det den er eller legge bånd på maktbruken for å unngå å undergrave støtten til operasjonen. Dette må ikke misforstås dit hen at jeg i prinsippet er enig med dem som mener at vi burde bruke mer og mer intensiv militær makt, jeg tror f.eks. flybombing i tettbebygde strøk er vanvittig kontraproduktivt, rent militært. Det betyr bare at minste felles multiplum i NATO-landenes Afghanistan-politikk gjør det umulig for de fagmilitære å gjøre frie vurderinger, uavhengig av hvordan de egemtlig ønsker å operere. Tendensen på dette punktet har vært at stadig flere land legger begrensninger på bruken av sine tropper. Landene som har styrker i Sør-Afghanistan har gjentatte ganger klaget på dette (50).

5. Politiske og økonomiske virkemidler må settes inn for å redusere motstanderens evne til å mobilisere befolkningen krigen føres blant

Erfaringer fra den britiske kolonihærens opprørsbekjempelse i Malaysia viser tydelig betydningen av økonomisk og politisk innsats (jfr. The Utility of Force): Oppbygning av fungerende matforsyning, politiske institusjoner  og jordreform var sentrale elementer. Nyere erfaringer fra Indonesia viser på samme måte at væpnede opprør løses mest effektivt ved at de politiske og økonomiske forholdene som ligger til grunn for opprøret avhjelpes. De sivile infrastruktur- og bistandsprosjektene i Afghanistan er omfattende, men det spørs om de er omfattende nok og om de når hele befolkninga. Det er også vesentlig at sikkerhetssituasjonen og lov og rett opprettholdes på en måte som gjør at hjelpen som settes inn faktisk når fram. Afghanistan er blant verdens absolutt fattigste land. Forventet levealder er 43 år. Human Development Index (HDI) sank marginalt fra 0.346 i 2004 til 0.345 i 2007, basert på data fra hhv. 2002 (umiddelbart etter USAs intervensjon) og 2005 (etter at Karzai hadde vært president i ett år)(51, .pdf). Bortsett fra Afghanistan er det bare de aller fattigste landene i Afrika som ligger så lavt (52). Andelen kronisk underernærte blant barn under 5 år er 54%. Forbedringen på Gender Development Index i samme tidsrom er helt ubetydelig. Afghanistan er stadig helt i verdenstoppen når det gjelder korrupsjon. Bare 1,4% av politikorpset er ansatt på bakgrunn av formelle kvalifikasjoner (51, .pdf). Afghanistan falt også fra 2008 til 2009 på den globale fredsindeksen, fra nummer 137 av 140 til nummer 143 av 144 (53).

Mens en av løsningene i Malaysia var å ta tak i den grunnleggende urettferdigheten som lå i ulik fordeling av land, er opprettholdelse av de etablerte maktstrukturene, ved å spille på lag med krigsherrene en sentral strategi for NATO-intervensjonen (54). Dette til tross for at Afghanistan er et av de landene i verden hvor rikdommen er skjevest fordelt, med en Gini-koeffisient på 60 (53, 55). Parallelt med dette fraværet av forbedring har de internasjonale styrkebidragene i Afghanistan økt kraftig, fra ca 50000 i 2008 (56) til nå nesten 100 000 (57). Av de 6 faktorene som jeg har nevnt fra Rupert Smiths oppskrift for å gi militær makt nytteverdi er det trolig denne faktoren det står dårligst til med, om man i norske media kan lese aldri så mye om jenteskoler og brønnboring.

6. Motstanderen må avskjæres fra kontakt med befolkningen krigen føres blant

I Afghanistan er dette, på grunn av landets størrelse, spredte befolkning og dårlige infrastruktur uhyre vanskelig. Det blir ikke bedre av at NATO-styrkene totalt rår over halvparten så mange soldater som Sovjetunionen gjorde. Ikke minst krever dette forholdet at man har kontroll over territoriet på bakken. I dag har man ikke en gang dét i alle områder av landet.

Avslutning

Basert på denne gjennomgangen er det etter min mening ganske tydelig at NATO-operasjonen i Afghanistan står overfor betydelige vanskeligheter. Det er ikke overraskende at den nye NATO-sjefen Fogh Rasmussen vil innlede forhandlinger med Taliban (58), for det er vanskelig å se for seg at forutsetningene for at militær makt skal få nytteverdi skal komme på plass. Grunnen til at Fogh Rasmussen sier NATO vil bli i Afghanistan lenge (59) er at så lenge disse forutsetningene er til stede, vil krigen minne om den vi ser i Israel/Palestina langt mer enn den vi ser i Irak. Etter min mening er omfanget av disse vanskelighetene betydelig underkommunisert til den norske befolkninga. Grundig informasjon om hva slags krig som føres i Norges navn og hvilke konsekvenser den får, for ikke å snakke om utsiktene til å lykkes, ville trolig føre til at langt færre ville være villige til å bruke flere milliarder kroner årlig på en sannsynligvis nytteløs krig i Afghanistan: 1,2 mrd over post 1792 i Statsbudsjettet (60) og et ukjent beløp av betydelig størrelse i trenings-, operasjons- og logistikkostnader på norsk jord (brev fra Forsvarsdepartementet til Fredsinitativet, juni 2009).

Krigen medfører dessuten store menneskelige lidelser. FN-godkjenningen av ISAF-operasjonen innebærer en legitimering av en folkerettsstridig invasjon, noe som bidrar til å undergrave Folkeretten og vise at den sterkestes rett gjelder i internasjonal politikk: Ta deg til rette, så vil FN gi deg tilgivelse i ettertid. Det aller meste av argumentasjonen som brukes for at vi skal være i Afghanistan kunne vært brukt overfor mangfoldige andre diktaturer rundt om kring. Hvorfor er vi ikke der? En slik form for vilkårlig humanitær intervensjon er i virkeligheten en selektiv legitimering av stormaktsinteresser.

Når det gjelder spørsmålet om hva som vil skje dersom Norge ensidig trekker seg ut av Afghanistan, antar og håper jeg personlig at omtrent noe slik vil skje: Norges tilbaketrekning fører til at andre NATO-land trekker tilbake sine styrkebidrag, NATO innser at operasjonen ikke er bærekraftig og oppretter dialog med FN, som organiserer en rent fredsbevarende styrke bestående av ikke-NATO-land. Forhandlinger settes i gang mellom de ulike partene i Afghanistan, noe som fører til våpenhvile, maktdeling og forhåpentligvis fred. I seg selv vil ikke norsk tilbaketrekning bety noe særlig for situasjonen i Afghanistan, men den vil være et tydelig signal om hvilken nytteverdi Norge mener at den militære maktbruken har hatt.

Jeg håper vi ses 22. august foran Stortinget. Klokka 1300.

Advertisements

10 responses to “Krigen i Afghanistan hardner til

    • Nei, det var ikke planen. Det er forresten en smule ironisk å få et slikt spørsmål fra en som kaller seg brutalus, *knegg, knegg*. Det blir derimot heliumballonger og tomme sko. Kom, så får du se!

  1. «Noe som fører til våpenhvile, maktdeling og forhåpentligvis fred.» Du har en svært kritisk gjennomgang av Natos strategi, og en svært pessimistisk vurdering av mulighetene for at våpenmakt kan oppnå noe – men avslutter med en enestående optimisme i forhold til mulighetene for fred om Nato trekker seg ut. De beste meningsmålinger jeg har sett, viser at Taliban-orienterte krefter har støtte av mindre enn 15 prosent av befolkningen. Ser du farene for langvarig borgerkrig, eller eventuelt et diktatur (og muligheten for mange andre ubehagelig scenarier) hvis Taliban skulle komme til makten gjennom militærmakt?

    Mener du selv at du vurderer like kritisk de faktorene som taler mot utrekning som de som taler for? Jeg mener det er greit å være normativt mot militær intervensjon, og jeg mener det er greit å være pessimistisk i vurderingen for muligheten av å oppnå noe i en konkret militær situasjon. Men når jeg leser denne teksten, får jeg følelsen av at konklusjonen på det andre spørsmålet er trukket lenge før spørsmålene blir diskutert.

    • Du går meg virkelig i sømmene nå. 🙂

      Normativt og overordnet mener jeg at humanitær intervensjon slik den praktiseres i dag har en alt for vilkårlig forankring til at den kan forsvares som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Som jeg skriver i innlegget har denne typen operasjoner en nokså frynset historie. Det er utgangspunktet. Så var hensikten med innlegget å ta opp noen av de spørsmålene som fredsbevegelsen på grunn av et slikt overordnet syn sjelden behandler.

      Når det gjelder hovedanalysen, har jeg jo gjort den før jeg har skrevet innlegget. Det er mulig det blir mindre spennende lesning av det, men det er vel ikke så rart at konklusjonen skinner gjennom. Spørsmålet som stilles er ikke hvorvidt NATO-styrkene bør bli i Afghanistan eller ikke, men om de er i stand til å vinne krigen. Jeg har tatt utgangspunkt i Rupert Smiths analyse og sammenlignet den britiske kolonimaktas suksessoppskrift med NATOs strategi i Afghanistan, og ser at de svikter på noen av de aller viktigste punktene. Selv når organisasjonen innser at strategien er feilslått er man ikke i stand til å ta de riktige grepene.

      Når de beste meningsmålingene gir 15% oppslutning for Taliban, vi tar høyde for at 40% av landets befolkning er pasjtunere og at undersøkelsene sannsynligvis har færre pasjtunske respondenter enn et representativt utvalg for landet, er det faktisk mulig at Taliban har støtte blant omkring halvparten av landets pasjtunere. Det er i så fall svært alvorlig.

      Det er klart at det vil oppstå et maktvakuum dersom NATO trekker seg ut. Men jeg synes det er litt søkt å male borgerkrig på veggen som en trussel. Det er jo allerede krig der. Etterhvert som Taliban har kommet inn i et mer ordinært geriljamønster har vi jo de siste årene sett en betydelig økning i volden.

      Det er vanskelig å spå hva som vil skje ved en uttrekning. En ensidig norsk uttrekning vil sannsynligvis ikke føre til noe i det hele tatt. Der er mye som kan skje dersom NATO trekker seg ut. Taliban har bl.a. stilt en slik uttrekning som betingelse for grundigere forhandlinger. Imidlertid mener jeg at de som støtter NATOs tilstedeværelse konsekvent ser bort fra en annen svært viktig faktor: NATOs tilstedeværelse er i seg selv en vesentlig kilde til polarisering og radikalisering, og bidrar til å styrke talibans moralske pondus.

      Jo lenger NATO blir, desto sterkere vil de verdiene vi mener er universelle, som menneskerettigheter og likestilling bli forbundet med okkupasjon og undertrykkelse. Dette følger ikke minst av det dypt dobbeltmoralske samarbeidet med krigsforbryterne i Karzai-regimets regjering. Dersom situasjonen faktisk er slik jeg beskriver i min lekmannsanalyse, og krigen allerede er tapt, vil taliban trolig bli en sterkere maktfaktor i uttrekningens etterspill jo lenger NATO blir.

  2. Tilbakeping: Afghanistan – vårt Palestina? « Benjamin Endré Larsens blogg

  3. Tilbakeping: Feilslått strategi i Afghanistan « Benjamin Endré Larsens blogg

  4. Tilbakeping: Våre allierte i Afghanistan « Benjamin Endré Larsens blogg

  5. Tilbakeping: Krig blant folk « Benjamin Endré Larsens blogg

  6. Tilbakeping: Soldatkultur « Benjamin Endré Larsens blogg

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s