Bankene gir dårlig fastrente – du må betale

I denne saken hos E24 får vi vite at fastrente over tid vil være vesentlig dyrere enn flytende rente. Årsaken er, ifølge Halvor Hoddevik, ansvarlig for risikorådgivning ved meglerhuset Arctic Securities, at pengemarkedsrenten systematisk overvurderes når banker og andre finansinstitusjoner skal vurdere framtidige kostnader ved å låne inn penger til virksomheten. Konklusjonen i saken er at du bør velge flytende rente, så lenge du har råd til å betale for rentetoppene.

Heikki Holmås, finanspolitisk talsmann i SV, har lenge ivret for økt bruk av fastrente, blant annet fordi det vil stabilisere boligprisene. Jeg tror det vil være et godt tiltak. Alle har behov for et sted å bo, og de aller fleste trives best med å eie sin egen bolig. Da er det dumt at boligprisene er nesten like ustabile som aksjemarkedet. Ikke alle har råd til å tape halve verdien på boligen, og særlig for folk som mister jobben eller opplever samlivsbrudd kan det å sitte med en bolig som plutselig er kraftig overbelånt bli skjebnesvangert.

Dersom Hoddeviks beregninger av bankenes utgifter til lån er korrekte, er det rart at E24 konkluderer med at det er du som bør ta konsekvensen av bankenes feilberegninger. Det vi snakker om her, er en form for markedssvikt. Vanligvis løser vi det med en eller annen form for offentlig regulering. Det kunne vi også gjort her. Det hadde ikke engang trengt å bli dyrere for noen part. Staten kunne opprettet et fond for fastrentegaranti til bankene. Hvis man la til grunn en solid modell for bankenes overvurdering av pengemarkedsrenta, kunne fondet garantere banken at den ville få samme gjennomsnittsrente på fastrentelån som på lån med flytende rente. Da ville folk få tryggere lån uten å betale mer, bankene ville tjene det samme, og det er gode muligheter for at et mer stabilt boligmarked ville være så samfunnsøkonomisk lønnsomt at staten ville få dekt inn den sannsynligvis nokså beskjedne kostnaden ved å drive fondet.

Hvis noen ser åpenbare feil eller mangler i forslaget, er jeg åpen for innspill.

Rasistisk problemstilling i Dagbladet

Dagbladet overgår seg selv i tarvelig journalistikk i dag. I en nettartikkel med tittelen «Hvis muslimene blir i flertall«, spør Gunnar Thorenfeldt og Astrid Meland ulike religions- og innvandringsdebattanter hva som vil skje dersom vi får muslimsk flertall i Norge. Muslimsk flertall, hva betyr egentlig dét? Ali Esbati formulerer det beste svaret på Dagbladets spørsmål om hvorvidt vi får muslimsk flertall:

[Nei], men det viktigste er hvorfor spørsmålet stilles og hva det indikerer. Den opphengthet av demografi som nå er blitt mainstream i norsk offentlighet bygger på oppfattninger om at visse mennesker er et problem gjennom sin blotte eksistens, at de sosiale problemene som man projiserer på muslimer egentlig er etniske og kulturelle, og at muslimer er statiske bærere av visse egenskaper. På denne måten stemples også barna til muslimer som problem før de er kommet til verden (Norge.) Dette er en av de formene for rasisme som konkret opptrer i dag.

Har ikke journalistene ansvar for å stille seg selv de spørsmålene Esbati her stiller? Jeg synes særlig Astrid Meland tidvis skriver gode og innsiktsfulle saker, men her har hun tydeligvis latt seg blende av utsiktene til en haug med klikk. Anders Heger skreiv i Dagsavisen i helga om den påståtte fortielsen av debatten om islam og innvandring. Jeg kunne ikke vært mer enig. Sett i forhold til hva slags problem det som omtales som «islam» faktisk utgjør, får det en helt uforholdsmessig stor omtale. Årsaken er frykt for det fremmede. Frykt selger.

Det vi kanskje heller bør spørre oss om, er hvorvidt vi har sluttet å kalle en spade for en spade. Rasisme-begrepet er så negativt ladet at det liksom ikke kan brukes om vanlige mennesker. Vigrid og Norgespatriotene, greit nok, men det er ingen som tør å kalle Frp for rasister lenger. Ikke journalister heller. Jeg synes likevel at Esbati treffer spikeren på hodet når han konstaterer at problemstillinga til Dagbladet er rasistisk. Hva slags menneskesyn har man når man forutsetter at mennesker som ikke er født ennå er et problem?

Oppdatering: VG henviser den 9. august til en sak i Daily Telegraph som framstiller Dagbladets problemstilling på en langt mer nyansert måte. Det er likevel all grunn til å spørre seg hvilket formål befolkningsframskrivninger av denne typen tjener.

Chaffey tar feil – markedsliberalismen er svekket

Abelia-sjef Paul Chaffey bruker i en kommentar høyresidas seier i EU-valget som bevis for at markedsliberalismen er vellykket og nyter stor folkelig tillit. Det er ikke så mange gode poenger i kommentaren. Han forutsetter at EU-valget sier noe som helst om hvilken tillit folk flest har til ulike ideologiske retninger. Han forutsetter at folks tillit til et bestemt politisk parti er basert på en forståelse av hvordan endringer av den økonomiske politikken fører til endringer i måten samfunnet styres på. Han forutsetter også at høyrepartiene ikke har moderert sine standpunkter i lys av finanskrisa.

Det første premisset er nesten latterlig. Med en valgdeltakelse på omkring 40% beviser ikke EU-valget noe som helst, og trenden for deltakelse i EU-valgene er synkende (1,2). I noen av de landene som er blitt hardest ramma av finanskrisa har valgdeltakelsen vært ned mot 20% (3). Det er all grunn til å tro at det utvalget av EU-borgere som stemmer ikke er representativt for EU-borgere flest. Det andre premisset er også svært diskutabelt: Mange stemmer i protest, mange stemmer fordi de liker enkeltpolitikere, og mange velger parti på bakgrunn av enkeltsaker. Svært få stemmer til høyre fordi de har et ideologisk engasjement for markedsliberalismen. Det tredje premisset er likevel det punktet der Chaffeys framstilling framstår som mest håpløs: Enten er han uinformert, eller så er han uredelig. Høyrepartier over hele Europa er nemlig blitt tvunget til korset. De har ofret sitt markedsliberale grunnsyn til fordel for en ny politikk. Sterkere statlig styring av kredittmarkedene, gode offentlige velferdsordninger og nasjonalisering av store finans- og industribedrifter har blitt det eneste politisk gangbare alternativet også for Høyres europeiske søsterpartier (4,5,6,7,8).

Det er tre grunner til at vi ikke har sett store forandringer i styringa av Norge. Den ene er at det ikke har vært like nødvendig. Norge hadde allerede et langt bedre rammeverk for styring av finanssektoren, nettopp fordi vi tror sterkere på offentlig styring. Det er likevel rom for å gjøre mer (9). Den andre er at vi har en gunstigere økonomisk posisjon på grunn av oljepengene. Den tredje er at vi har en stor offentlig sektor som fungerer som en buffer i dårlige tider og stabiliserer økonomien. De to første poengene har også fått internasjonal oppmerksomhet.

På det siste punktet er det rom for større reformer. Den viktigste hindringa for det er Aps høyrefløy som under Stoltenberg I-regjeringa viste at den ønsker å eksponere Norge og folks arbeidsplasser for større risiko, gjennom f.eks. å privatisere Statoil (10,11) og konkurranseutsette offentlige oppgaver. VG har laget en brukbar sammenligning som viser dette retoriske linjeskiftet (12). Det er ingen tvil om at det bare er snakk om retorikk, for Arbeiderpartiet nekter stadig å ta et oppgjør med denne politikken (13). Dersom vi på kort sikt skal se en endring endring i viljen til å satse på offentlige fellesskapsløsninger må det skje en maktforskyvning innad i Ap. De delene av partiet som har forankring i Fagbevegelsen (som blant annet føler seg lurt når det gjelder Statoil-privatiseringa(14)) og blant folk flest må få styrka sin posisjon.

Paul Chaffeys meninger om markedsliberalismens fotfeste står på ustø grunn. Når det gjelder handlingsrommet finanskrisa har gitt venstresida, er det åpenbart en del som står uutnytta. Mer kunne vært gjort om Aps direktørsjikt hadde fått svekket sin makt, men det er også viktig at de grepene som gjøres står i forhold til de utfordringene folk føler på kroppen i sin arbeidshverdag. I ei ny rød-grønn regjering må moderniseringa av offentlig sektor i større grad bruke fagbevegelsen som støttespiller. Det kan først og fremst skje ved at SV vinner oppslutning i valget. Dersom Ap opplever en reell trussel fra venstre, vil Aps venstreside stå langt sterkere i sine krav om at partiet skal jobbe for større jobbsikkerhet, færre tellekanter og mindre markedsstyring av offentlig sektor.