Som farmasøyt synes jeg problematikken knytta til krokodil er interessant, fordi det illustrerer betydninga av farmasifaget på flere nivåer. Virkestoffet i dette «preparatet» er desomorfin. Dette stoffet kan relativt enkelt framstilles fra kodein, som igjen er en bestanddel i mange litt sterkere smertestillende preparater. I Norge er alle kodeinpreparater underlagt ganske streng kontroll. Ikke bare er de reseptbelagt, men de fås på B-resept, som har strengere kontrollkrav. Kodein er i seg sjøl vanedannende – om lag 10% av en dose vil også omdannes til morfin ved inntak.

I Russland fås kodein kjøpt over disk. Gjennom en synteseprosess som involverer jod (fra antiseptiske løsninger på apotek) og fosfor (fra fyrstikker) og der man bruker teknisk sprit og bensin til løsemidler, kan man framstille desomorfin. Syntesen blir gjennomført i plastflasker og kokekar i de rusavhengiges mer eller mindre permanente boliger, og produktet blir injisert så snart det er ferdig.

Dette forløpet illustrerer tre viktige områder der farmasifaget er viktig for å beskytte folk mot skadevirkninger ved legemidler:

1. Legemiddelkontroll – regulering av legemidler og valg av preparater som trenger tilleggsregulering, her kodein
2. Råvarekontroll – preparater skal framstilles av råvarer med en kvalitet som svarer til bruken, her injeksjonspreparater
3. Produksjonskontroll – preparater skal framstilles på en måte som sikrer kvaliteten for brukerne

De heroinavhengige som tyr til krokodil omgår åpenbart alt dette. Resultatet er altså at folk får tilgang til råstoffer de under forferdelige produksjonsforhold bruker til å lage et kjemisk ureint virkestoff, som de injiserer. Rester av jod, fosfor og bensin i injeksjonspreparater er hver for seg alvorlige trusler mot helsa, men samla, og sammen med bakterier fra uhygieniske produksjonsforhold fører de til alvorlig lokal irritasjon ved injeksjon. Resultatet er skremmende abscesser og kollaps i blodårer. Følgen er ofte at hud og kjøtt bokstavelig talt råtner opp. I tillegg fører ureinhetene til skader på indre organer, bl.a. lever, nyrer og hjerne. Intervjuet med de tidligere krokodil-brukerne i filmen nevnt over er et hjerteskjærende eksempel på hjerneskader.

I Russland blir skadene mangedobla ved at det ikke finnes et hjelpeapparat. Det er snakk om å innføre regulering av kodeinpreparater gjennom å gi farmasøyter forskrivningsrett, slik at resepten kan skrives ut på stedet, fra 1. juni 2012. Det vil neppe være et tilstrekkelig tiltak. Det er rapportert om tilfeller av krokodil-bruk i Tyskland, men regulering av kodein bidrar vesentlig til å redusere risikoen for at det blir et utbredt problem. Så også i Norge.

Noen av problemstillingene som er nevnt her er likevel også aktuelle for norske injeksjonsbrukere. Det handler om produksjon og råvarer. Mikrobiologisk reinhet og bruk av tilsatsstoffer i blandinga som injiseres av heroinavhengige er noe det går an å gjøre noe med. Det finnes sterilfiltere til bruk med sprøyter – det fjerner bakterier fra injeksjonsløsninga i det den injiseres. Det er også mulig å bruke askorbinsyre som surhetsregulerende tilsetning i stedet for sitronsyre, som dessverre er utbredt. Sitronsyre binder kalsium og de mengdene rusavhengige injiserer har alvorlige skadevirkninger på tann- og beinhelse.

I tillegg til sprøyter bør dette være sjølsagte tillegg til det brukerutstyret som deles ut gratis. Ivar Johansen fikk vedtatt et forslag om dette, men Oslo kommune sleper dessverre beina etter seg i denne saken.  Det beste er likevel å oppfordre de heroinavhengige som hjelpeapparatet ikke når til å røyke, men skal man ha håp om å rehabilitere tunge rusavhengige kan ikke det beste bli det godes fiende.

Det finnes også velkjente eksempler på at villedning har spilt en avgjørende rolle i krigsutbrudd i nyere tid: Hendelsene i Tonkin-gulfen som førte til eskaleringa av Vietnam-krigen (2), og Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd om påståtte masseødeleggelsesvåpen i Irak (3). Også i forkant av NATOs intervensjon i Kosovo er det klart at enkelte rapporter om serbernes ubestridelige overgrep mot den kosovoalbanske befolkninga blei overdrevet (4).

Det ligger i krigens natur at rommet for usikkerhet er stort. Det vil ofte være svært farlig for journalister eller andre observatører å ferdes i krigsområder. Situasjonen vil være kaotisk, og de krigførende partene vil ha en sterk interesse i å framstille motparten som mest mulig brutal og barbarisk, siden det kan bidra til et moralsk overtak og internasjonal støtte. Jeg har tidligere skrevet om krig og sannhet her på bloggen (5).

Før jeg fortsetter: Jeg har sjølsagt ikke noe ønske om å støtte Muammar al-Gaddafis regime. Han var en brutal diktator og menneskerettighetsbruddene i Libya var graverende. I en sak hos Human Rights Watch fra november 2010 blir undertrykkelse av ytringer, vilkårlig fengsling, tortur og manglende respekt for flyktningers rettigheter trukket fram som områder der Libya begikk alvorlige menneskerettighetsbrudd (6). Å anerkjenne forbrytelsene til Libyas gamle diktatur innebærer likevel ikke å anerkjenne brudd på FN-charteret eller å verdsette bidrag til villedning av NATO-landas opinion.

Under SVs landsmøte i mars 2011 tok jeg til orde for at man måtte betrakte situasjonen i Libya med et mer nøkternt blikk. Jeg poengterte også at et internasjonalt rettsregime der humanitære intervensjoner skjer uten forankring i objektive kriterier og uten rapporteringsplikt til FN innebærer at man overlater for mye definisjonsmakt til stormaktene som tar initativ (7).

Viktige elementer i den vestlige opinionens forståelse av konflikten i Libya var i midten av mars 2011 gale. Viktige elementer i forståelsen av den videre krigføringa var også gale. Det er også et sørgelig faktum at når media først har viderebrakt ei gal opplysning vil dementeringa sjelden, om noen gang, skje med samme styrke. En utmerka artikkel i Counterpunch, skrevet av Maximilian Forte, tar for seg 10 av de store mytene som knytter seg til Libya-krigen (8). Jeg vil gjerne poengtere at jeg ikke er villig til å trekke analysen like langt som Forte gjør.

Når det er sagt, vil jeg gjerne ta for meg tre forhold som hver for seg stiller Libya-krigen i et dårlig lys. Det første forholdet knytter seg til FN-doktrina «Responsibility to protect» eller R2P (9). Det var i dagene før krigsutbruddet brei enighet om at denne doktrina var relevant for Libya. Daværende statssekretær på statsministerens kontor, Torbjørn Giæver Eriksen, sendte ut ei melding på Twitter 24. mars som tydeliggjør at denne tankegangen var viktig også blant norske beslutningstakere:

Det filosofiske grunnlaget for intervensjon, kortversjonen fra Michael Walzer: http://tinyurl.com/6xleeod

Jeg tok opp ei av de innvendingene som Forte kommer med, og som etter mitt syn har blitt stadig mer aktuell, og spurte om ikke R2Ps filosofiske grunnlag står og faller med allmenn praktisering – noe som også går tydelig fram i punkt 34 i Eriksens lenke, og fikk dette til svar:

(…) Ap og SV er for skatt, selv om noen unndrar seg

I mine øyne har man da ikke forstått poenget. Jeg skal likevel ikke trekke noen dypere slutninger på bakgrunn av det. På Twitter forsvarer man gjerne i hui og hast standpunkter uten å gå dypere inn i dem, det har jeg sjøl også gjort. Imidlertid er det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor i så fall Libya? Allerede på det tidspunktet hadde situasjonen i Egypt og Jemen medført sammenlignbare sivile tap, og utviklinga i Syria var truende. Jeg har så langt ikke funnet noe godt svar på dette spørsmålet, og ei rekke løse tråder er foreløpig bare mat for konspirasjonsteoretikere.

Det bør likevel være rom for å drøfte disse trådene, og hvilke forklaringer som finnes. Som nevnt er krigshistoria rik på eksempler som viser at offisielle forklaringer i verste fall kan skjule løgn og halvsannheter, men også være avledende fra reelt eksisterende motiver som andre aktører enn statene som involverer seg i krigføringa kan ha hatt. Med andre ord: Stormakter kan også være lokale aktivisters nyttige idioter. Den minst graverende forklaringa på at Bush-administrasjonen insisterte på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen tar utgangspunkt i ei slik historie (10).

Det er påfallende at Storbritannia og Frankrike hadde beramma en militærøvelse som simulerte flyangrep mot et land sør for Frankrike til tidsrommet 21.-25. mars 2011 (11), og at øvelsen var et resultat av en avtale om militært samarbeid signert 2. november 2010 (12). I øvelsens scenario ingikk en sikkerhetsrådsresolusjon som begrunnelse. Trenger det å bety noe? Nei, det kan godt ha vært tilfeldig.

Om det innebar et element av planlegging for et mulig scenario for å kaste al-Gaddafi, reiser det også ei rekke andre spørsmål, og de peker ikke nødvendigvis i retning av planlegging: En planlagt revolusjon ville bl.a. ha langt større sannsynlighet for å lykkes om det fantes en avklart leder, for ikke å snakke om et ledelsesapparat. I den første fasen av stridighetene framsto opprørerne som svært dårlig bevæpna og organisert. Dette ordna bl.a. Frankrike opp i – i klar strid med FN-resolusjonen som krevde våpenembargo.

Det som likevel er klart, er at planlegginga av en slik øvelse innebar store fordeler med tanke på britisk-fransk koordinering av luftmaktsbruk, og at det ville tjene som ei god forklaring på hvorfor man øvde på slik koordinering. Dersom det fantes en plan med flere scenarier for eskalering av konflikten ville dette være en logisk forberedelse. Var det det? Jeg veit ikke.

En annen løs tråd er hvor lett enkelte konspirasjonsteorier er blitt plukka opp ikke bare av media, men av sterke internasjonale institusjoner. Forte gjør godt rede for dette når det gjelder påstandene om folkemord, seksuelle overgrep og nedslakting av opposisjonelle. Ingen internasjonalt anerkjente organisasjoner vil i dag påstå at det har foregått folkemord i Libya.

Det nærmeste man kommer et slikt fenomen er trolig – uten sammenligning forøvrig – opprørsstyrkenes behandling av Libyas innfødte afrikanske minoritet og gjestearbeidere fra sør for Sahara (13). I krigens avgjørende fase fikk angrepene på Gaddafis hjemby Sirte en karakter som minna om beleiringa av Misrata – uten at NATOs handlingsmønster blei endra (14, 15). I Misrata er det anslått sivile tap på 600-800 mennesker, under offensiven i Sidra-bukta, der slaget om Sirte inngikk ligger anslaget på 800-2100 (16).

I dag er situasjonen i Syria blitt verre, og flere snakker nå om borgerkrig. Anslagene for antall døde varierer mellom 2500 og 4200. Det er mer enn de troverdige anslagene for Libya før intervensjonen (17). Det kommer imidlertid langt færre nyhetsoppslag fra Syria, og det er færre påstander om spektakulære former for overgrep. Det er umulig å gjennomskue bakgrunnen for medias prioriteringer, kildetilfang og vinklinger, men det er ikke ubetimelig å spørre hvorfor det er slik, og hvilken rolle etterretningstjenester og militære informasjonsapparat spiller i å forme mediebildet under krig.

For å understreke det: Jeg mener ikke at situasjonen i Syria legitimerer en NATO-intervensjon. Når det gjelder analysen av handlingsmønsteret til NATO, er det klart at andre elementer spiller inn, bl.a. russisk og kinesisk frustrasjon over måten Libya-mandatet blei håndtert på – et tilsvarende forslag for Syria ville blitt møtt med veto i FNs sikkerhetsråd i dag. Men det er ingen av lederne bak Libya-kampanjen som kritiserer Russland og Kina for dette standpunktet i nevneverdig grad. Syria kan være en vanskeligere motstander, ha mindre strategisk interesse eller gi færre muligheter til forretningsavtaler etter en krig – men alt dette er strengt tatt irrelevant om man ser strengt på R2P.

Enkelte mener at R2P bare kan realiseres der strategiske og kanskje også økonomiske interesser sammenfaller med de humanitære. Jeg mener at ei slik holdning undergraver muligheten for å skape internasjonal aksept for stabile rammer i tilnærminga til spørsmålet om befolkningas kår opp mot staters suverenitet. Ja, autoritære stater sitter med hånda på rattet i FN, men vestlig «moralsk lederskap» vil, bidra til at de graver seg djupere ned i skyttergravene og til at det blir lettere for dem å forsvare sin reaksjonære politikk overfor si egen befolkning. De siste åras «Krig mot terror» har også vist at det «moralske» i et slikt lederskap er totalt fraværende når det gjelder etablering av rettsstatlige normer, det har snarere vært et alvorlig tilbakeslag (18).

I blant er det rett å gripe inn med makt overfor regimer som begår overgrep mot egen befolkning. Min posisjon er stadig at det var galt i Libya, både på grunn av måten det skjedde på grunn av at det som skjedde der ikke står i forhold til reaksjoner andre steder i verden. Det endelige svaret på hvorfor intervensjonen kom og hva den har ført til vil vi ikke få på mange år. Eventuell destabilisering av landet, presedens for regimeendring og det å velge side ved gjennomføring av R2P og følgene av dette er helt ukjente faktorer.

Det vi uansett kan lære er at det er sunt med betydelige mengder skepsis før man går til krig, under krigen, og i vurderinga av resultatene. Hva som er konspirasjonsteorier og reelle konspirasjoner blir aldri kjent før lenge etterpå. Det snakkes fint om åpenhet og transparens i mange sammenhenger. Er det et sted det virkelig savnes, så er det i maktpolitikk. Framfor å være flinkest i NATO-klassen bør Norge bruke sine begrensa ressurser i det internasjonale diplomatiet på å etablere en plattform som krever ei ny rettsliggjøring av internasjonale konflikter. Vi må ha sterkere juss.

Hva mener du?

«Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.»

I bystyredebatten om saken kommer det tydelig fram hvem forslaget retter seg mot. Tiggere som aldri vil registrere seg: Romfolk og andre reisende grupper som har kommet fra Øst-Europa.(1 – (pdf) s84-91) I bystyredebatten legges det til dels vekt på udokumenterte påstander om at denne tigginga for det meste er organisert av kriminelle nettverk. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er normen, og det er så langt ikke blitt bevist. Sigve Indregard har på sin blogg skrevet godt om dette aspektet ved saken (og det etisk forkastelige i tiltaket)(2). Han dokumenterer også hvordan næringsdrivende i byen har argumentert for at den uønska tigginga hemmer deres egen pengeinnsamling – fra turistene, og derfor bør hindres.

Jeg har forståelse for dem som føler seg utrygge når fremmede mennesker kommer bort til dem og ber om penger. Den tigginga vi ser i Oslo er et tegn på sosial nød, og jeg skulle også ønske at vi slapp å være vitne til uverdige forhold i samfunnet vårt. Det kan likevel ikke være sånn at det viktigste virkemidlet vårt overfor de nødstedte er politiet. Det kan ikke være kriminelt å være fattig, og jeg har liten forståelse for dem som mener det er etiske relevante forskjeller på om tiggere er etnisk norske rusavhengige, reisende som har tatt bussen hit eller selgere som vil selge abonnement på dyre kosttilskudd med tvilsom nytteeffekt.

Som SVs bystyrerepresentant Ivar Johansen påpekte i bystyredebatten: Når det gjelder aggressiv oppførsel og regelrett kriminalitet finnes det faktisk et lovverk. Det blir også brukt. Men når noen østeuropeere dømmes, snakkes det om at alle er kriminelle. I en lengre reportasje tar Morgenbladet for seg den norske debatten om reisende (3). En rekke viktige poenger blir påpekt: Det er snakk om flere grupper reisende, mange er romfolk, mange har annen språklig-kulturell tilhørighet. Anklagen om at de fleste er kriminelle er oppsiktsvekkende svakt dokumentert, sett i forhold til den medieoppmerksomheten den får.

Vel så bekymringsverdig er det at den norske forakten for reisende ikke er unik – langt i fra. Det vakte internasjonal oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy ga ordre om å deportere et tusentalls reisende – helt uten individuell vurdering (4). I Frankrike hang anklagen om at presidenten brukte deporteringene til å vise styrke når det gjaldt lov og orden løst. I Øst-Europa er situasjonen enda verre. Partier med Fremskrittsparti-aktige programmer og ditto oppslutning går det norske Frp en høy gang i stigmatisering av «uønska» grupper i samfunnet og tar til orde for internering og deportasjon av det som er landets egne innbyggere (5). I disse landene spiller vesteuropeiske lands bruk av politimakt som «løsning» på den sosiale nøden de reisende lever under rolle som argument for at de sjøl må iverksette harde tiltak.

Det bør få oss til å tenke. For Løsgjengerloven (6) blei i si tid til delvis for å ramme akkurat de samme gruppene – reisende. Når vi nå i realiteten gjeninnfører bestemmelser derfra – om det aldri så mye skjer i kommunale politivedtekter – skriver det seg inn i ei trist historie om europeiske lands behandling av minoriteter som i århundrevis har hatt sitt hjem i Europa. Denne historia inkluderer grove overgrep også i Norge – så nylig som på 70-tallet (7).

Det er ikke bare en tom floskel når vi sier at vi lever i en mer globalisert verden. De samme avtalene som gir norske varer og tjenester markedsadgang på like vilkår i nesten hele Europa, gir også folk rett til å flytte fritt på seg. Du kan ikke skape et felles økonomisk rom uten også å lage et felles sosialt rom. Hvis vi ikke vil isolere oss fra resten av verden kan vi ikke med prinsippene i behold nekte å se baksida av medaljen: Mange av landene vi ønsker å selge til har store befolkningsgrupper som lever under svært vanskelige forhold, og myndighetene i disse landene er svært lite interessert i å bedre dem. Det er klart at det er her hovedansvaret må ligge. Alle kan nok være enige om at veien til bedre levekår for reisende tiggere går gjennom bedre levekår i de landene de opprinnelig kommer fra. Når det gjelder de konkrete tiltakene er det likevel – merkelig nok – sånn at noen mener at det beste tiltaket er å gjøre det så vanskelig som mulig for dem som kommer, og forøvrig fint lite.

Gjennom EØS-avtalen gir vi hvert år atskillige milliarder til levekårsforbedrende tiltak i Øst-Europa. Det kan umulig være slik at vi godtar å gi disse midlene uten å be om at de brukes til å gjøre noe med levekårsproblemer som er så alvorlige at de i høy grad er synlige mange tusen kilometer unna – her hos oss. Det kan ta sin tid – og i mellomtida kan det også være på sin plass med sosiale strakstiltak i Norge. Politiet er ikke sosialarbeidere, de kan aldri gi oss noe mer enn ei kosmetisk løsning – ei løsning som gjør ubehaget mindre påtrengende, men overser menneskene, slik det ofte skjer med de rusavhengige – uten sammenligning for øvrig.

PS. Det er godt at Arbeiderpartiet i det minste snakker om de sosiale problemene, men trist at de har stemt for den nye politivedtekten. I et blogginnlegg skriver Aps Julie Lødrup nylig at det ikke er nevneverdig forskjell på SV og Ap, bortsett fra at SV har politikere som er «kjedelige». Vel, her har vi i hvert fall én forskjell: Evnen til å holde i hevd prinsipper om å behandle folk anstendig, uavhengig av hvor folka kommer fra. Om ikke det spiller en rolle for Ap, så er det i alle fall noe venstresida har pleid å være opptatt av.

They gave me this chance. I had the chance to fabricate something to topple the regime.

- Rafid Ahmed Alwan al-Janabi

Historia om mannen som dikta opp Iraks program for biologiske våpen og fikk verden til å tro på det er gjengitt hos den britiske avisa Guardian (10).

Sjøl om det er umulig å avkrefte historia om den sentralt planlagte voldtektskampanjen i Libya, er det visse elementer i historia som fortjener større oppmerksomhet. Nettstedet WhoWhatWhy skriver en artikkel om hvordan hovedkildene i den opprinnelige nyhetshistoria ikke oppholder seg i Libya, men vil ha en klar fordel av at Gadaffis regime faller (11). Til dels må de regnes som en del av den libyske opprørsbevegelsen. Det betyr sjølsagt ikke at det er sant, men det illustrerer behovet for å holde hodet kaldt og skaffe seg best mulig informasjon. Saken illustrerer hvordan krigspropaganda kan ta i bruk alle virkemidler for å diskreditere og spille på følelser.

To argumenter brukes for å forsvare at det er NATO, og ikke FN, som står for den militære maktbruken i Libya:

1. FN har ingen egen militær kapasitet
2. Det er «vanlig» at FN gir myndighet til regionale organisasjoner til å utføre militær oppdrag

Det første argumentet er nok det beste. FN har ingen stående styrker. Det har ikke NATO heller, organisasjonens militære kapasitet bygger på medlemslandenes, slik en FN-operasjon vil bygge på bidrag fra medlemsland. Hovedforskjellen er at NATO har en permanent, integrert kommando som ha mulighet til å ta i bruk bidrag fra medlemslandene i samme øyeblikk som et lands myndigheter vedtar å stille dem til disposisjon. Denne forskjellen er ikke uvesentlig.

Det andre argumentet er dårlig. Det at dette er «vanlig» bygger på temmelig kontroversielle omstendigheter. Den Afrikanske Union har FN-mandat for noen operasjoner i afrikanske kriger. NATO har fått FN-mandat – etterskuddsvis – for krigene i Kosovo og Afghanistan. Begge NATOs kriger var folkerettsstridige i det øyeblikket de begynte. I likhet med Libya-krigen illustrerer de også behovet for større åpenhet. I den norske debatten har imidlertid dette spørsmålet så langt dreid seg om å få vite hvilke mål norske fly har bomba – etter at det har skjedd. I Libya har vi nå fått en sak som viser behovet for å få større åpenhet om hvilke prioriteringer som gjøres når bombemålene velges ut. NATO-fly har bomba et fattig boligstrøk i Tripoli, med flere sivile dødsfall som følge (12).

Var dette et uhell? Skyldtes det dårlig etterretningsinformasjon? Har NATO informanter i den libyske opprørsbevegelsen som egentlig er infiltratører som vil sverte organisasjonen for å styrke Gadaffis regime? Eller var det kanskje «collateral damage» – sivile tap man var villige til å akseptere i et forsøk på å nå et mål som gjemte seg i dette boligstrøket. Det veit vi ikke, og det vil vi heller ikke få vite. Utlevering av denne typen informasjon i tide til at den blir nyttig for en offentlig debatt om krigen vil skade NATOs evne til å føre krigen.

For meg er det uakseptabelt. Jeg er ikke tilfreds med å – gjennom mitt lands myndigheter – stå ansvarlig for krigføring i andre land, der beslutninger om hvilke sivile tap som tåles tas på bakrommet av NATOs generaler. På samme måte som vi er tvunget til å spekulere i omstendighetene rundt slike hendelser, vil alle drøftinger av hvilke interesser og motiver NATO og medlemslanda har i krigen forbli spekulasjoner. Enkle å avfeie i en kritisk debatt. Jeg mener likevel at det er helt åpenbart at det finnes en rekke mulige interesser og motiver som må drøftes.

Derfor mener jeg at Norge aldri burde bidratt i Libya-krigen. Dersom vi mener at det er nødvendig å gripe inn i andre lands interne forhold for å beskytte sivilbefolkninga bør vi arbeide for at det opprettes en stående FN-kommando som rapporterer til FNs generalforsamling, med Sikkerhetsrådet som utøvende organ. De ulike motivene og interessene som finnes i FN vil i det minste bidra til at vurderingene som blir gjort tåler dagens lys. Det føler jeg meg langt fra sikker på at de gjør i dag.

Om det er jeg som husker dårlig, eller forvrenger organisasjonsteorien, eller om kartet ikke stemmer med virkeligheta, skal jeg ikke si for sikkert. Det er i alle fall slående at ei slik organisering av arbeidet gir lite rom for de verdiene hver enkelt har i vurderinger av hva som er viktig i arbeidet en gjør. Det er det bare kundenes betalingsvilje som styrer. Man kan nok fylle oppdragene med personlige erfaringer og vurderinger, men prioriteringa av oppdrag ligger utafor hva enkeltmedarbeideren rår over.

Jeg tror jeg ville mistrives med en slik arbeidsplass, men på den andre sida er disse betraktningene også ganske jålete. For på de fleste vanlige arbeidsplasser blir arbeidets innhold helt og holdent bestemt av utforminga til arbeidsplassen og utstyret man bruker. Hva lærer man av det? – At det ikke er spesielt viktig hva man som enkeltmenneske mener og synes om hvordan arbeidet man utfører skal legges opp og om det er viktig for samfunnet? Uansett hvor man jobber får det meg til å tenke at en form for demokrati på arbeidsplassen er viktig. Den vanligste begrunnelsen er at man skal ha mulighet til å påvirke arbeidsplassen for sin egen del. Jeg tenker likevel også at om man skal ha et samfunn, så må man også få mulighet til å påvirke hva man gjør for andres, eller samfunnets del.

Jeg forestiller meg at en del av disse tankene kan virke som virkelighetsfjern idealisme for en del. I så fall – hvorfor? Er det sånn at fordi noe går an å tjene penger på, så er det viktig? Er dette en type spørsmål man helst ikke vil bruke energi på? Eller er det noe annet og helt grunnleggende jeg ikke tar med i betraktning?

Det virker som om Gaza-referansen først og fremst ses i lys av de siste dagers bombing av Gaza (2), som Israel har iverksatt etter at ei terrorbombe blei utløst i Jerusalem og flere qassam-raketter er avfyrt mot byer i Gazas nærområde. Selv om denne volden er alvorlig, vil jeg ikke nøle med å anerkjenne at intensiteten i angrepene er en annen enn i Libya. Det som var oppe under debatten var imidlertid ikke de pågående angrepene på Gaza, men krigen mot Gaza i jula 2008 – som hadde sivile tapstall i en størrelsesorden og med en ensidighet som rettferdiggjør sammenligning med borgerkrigen i Libya (3). Gaza-krigen var heller ikke den eneste sammenlignbare konflikten som blei nevnt i debatten, men har trolig fått den framtredende plassen i uttalelsen fordi den er aktuell, fordi Israel har trua med å trappe opp voldsbruken kraftig (4) og fordi det er en konflikt som landsmøtedelegatene kjenner godt og har tatt stilling til.

Mitt inntrykk er at nøkkelen til kompromisset snarere var denne formuleringa:

Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi-regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir.

Noen har forstått dette som krigshissing. I lys av debatten på landsmøtet er det vel mest naturlig å forstå det som en kritikk av at FNs sikkerhetsråd ikke akkurat kan sies å legge objektive kriterier til grunn for når det interveneres og at det internasjonale samfunnet derfor står i fare for å kompromittere FN ved at organisasjonen kan utsettes for velbegrunna kritikk om dobbeltmoral. NUPI-forskeren Helge Lurås peker på noen av de samme poengene i et innlegg i Dagsavisen (5). Han trekker også fram et perspektiv som fikk mindre oppmerksomhet i landsmøtedebatten, men som i samvirke med krigsutbruddenes uvilkårlige propagandakrig er særlig farlig her til lands: Forestillinga om at det er fredsnasjonen Norges ansvar å gå til krig for «det gode».

De siste dagers utvikling, der NATO-bombinga av Libya har gitt opprørerne mulighet til å rykke fram og ta territorium (6) utfordrer allerede grunnlaget for FN-resolusjonen, der Sikkerhetsrådet godkjenner bruk av alle nødvendige midler unntatt okkupasjon for å beskytte sivile og befolka områder (7):

The Security Council (…) Authorizes Member States that have notified the Secretary-General, acting nationally or through regional organizations or arrangements, and acting in cooperation with the Secretary-General, to take all necessary measures, notwithstanding paragraph 9 of resolution 1970 (2011), to protect civilians and civilian populated areas under threat of attack in the Libyan Arab Jamahiriya, including Benghazi (…).

Dette bør allerede utgjøre grunnlag for den revurderinga av Norges bidrag landsmøteuttalelsen åpner for. Nå det er sagt, og det er påpekt at det var et betydelig mindretall på landsmøtet som støtta et annet forslag til uttalelse, er det likevel godt å gi Kristin Halvorsen rett i følgende ord fra hennes oppsummering av landsmøtets vedtak:

Jeg er glad for at vi i SV kan ta de prinsipielle debattene om bruk av norske militære styrker i utlandet, og vil takke landsmøtet for en kunnskapsrik debatt om dette. Det er nok ingen andre partier på Stortinget som tar en slik debatt i sin organisasjon.

For en utdyping av mitt standpunkt i saken, viser jeg til innlegget jeg holdt i landsmøtets debatt om prinsipprogrammet (8), der rammene for bruk av norske militære styrker i utlandet slås fast.

Kamerater!

Jeg er lei av å komme opp i situasjoner som den vi nå har når det gjelder Libya, der vi blir samvittighetsgisler i en tilsynelatende konflikt mellom handlingslammelse og å yte vårt bidrag til at rettferdigheten skjer fyldest. Doktrinen som forsvarer intervensjon i Kosovo og Libya, og som i ettertid er blitt brukt til å forsvare okkupasjonen av Irak går under navnet responsibility to protect – ansvar for å beskytte.

Dessverre har vi en internasjonal rettsorden som gjør det umulig å ha et prinsipielt standpunkt til bruk av vold: Michael Walzer, en av arkitektene bak den nye doktrinen, finner sin kanskje vektigste innvending når han spørres hvordan ansvaret praktiseres: Regelbundet eller vilkårlig? I dag finnes det ingen objektive kriterier for intervensjon, og i åra som er gått siden opphaussing av dødstall i Kosovo leda oss ut i et uføre der, må man trygt kunne si at verdenssamfunnet ikke har kommet noe lenger i utmeislinga av slike.

I utkastet til prinsipprogram som nå ligger på landsmøtets bord heter det at ”Så lenge FN ikke har stående styrker som kan bidra i internasjonale operasjoner, kan FN gi internasjonale organisasjoner i oppdrag å utføre dem for FN.”

Hvilke internasjonale organisasjoner finnes det som kan ta kommando over militære operasjoner? Per dags dato er det bare NATO, EU og Den afrikanske union som har kommando over operasjoner av noen størrelse.  Norge har bare deltatt i NATO-operasjoner de siste 10 åra. Dermed sier prinsipprogramforslaget at NATO og Norges NATO-medlemskap er nødvendig for SVs sikkerhetspolitikk.

Det siste tiåret er det de FN-resolusjonene som handler om land som truer Vestens strategiske interesser det er blitt satt makt bak. Det prinsipielle grunnlaget vi ligger an til å vedta innebærer å legitimere selektiv, vilkårlig intervensjon med utgangspunkt i stormaktsinteresser.

Mitt og andre delegaters forslag om å kreve at norske bidrag skal stå under FN-kommando, er – dersom de blir norsk politikk i praksis – den eneste garantien for at den organisasjonen som legemliggjør verdenssamfunnet skal få full informasjon om hva de militære operasjonene innebærer. En slik politikk er også den eneste måten Norge kan bidra til ei endring i den modellen for responsibility to protect som nå er gjeldende. Erfaringene fra det som er framstilt som fredsopprettende, humanitære intervensjoner kan neppe sies å overgå tidligere tiders fredsbevaring.

Den politikken prinsipprogrammet nå legger opp til bidrar også til ei omlegging av Forsvaret på en måte som bidrar til å gjøre forsvaret av et alliansefritt eller nordisk-alliert Norge vanskeligere. Et norsk territorialforsvar trenger først og fremst et sterkt heimevern og en mobiliseringshær som kan stå på egne bein.

Intervensjonen i Libya sto og falt ikke med oss. Verden trenger ikke nordiske sosialistpartier som vil ta ansvar for NATO-intervensjoner. Den trenger partier som sier at NATO-ramma ikke er god nok til at vi kan ta ansvar for den.

Høyre jobbet frenetisk for å avvise at forholdene på Ammerudlunden er et resultat av en forfeilet anbudspolitikk. Det burde partiet slutte med.

Det er nemlig helt åpenbart at det er en forfeila anbudspolitikk som har skylda for denne skandalen. Simonsen har flere gode poenger:

(…) i virksomheter hvor personalkostnader utgjør brorparten av driften, bør man ikke være overrasket over at det [å spare penger] betyr lavere lønninger, dårlige pensjonsordninger og uforsvarlige turnuser.

Sjøl om forholda hos Adecco er så graverende at ikke noe norsk parti vil vedkjenne seg dem, viser høyresidas gamle lovforslag at det er denne veien de vil gå. Bondevik II-regjeringa, med Venstre, Krf og Høyre fikk Frps støtte til ei ny arbeidsmiljølov der det i turnusarbeid skulle være mulig å jobbe 13 timer om dagen og 60 timers arbeidsuke (3) uten å få overtidsbetalt. Dette er «større fleksibilitet» i arbeidslivet. Som flere har nevnt er det heller ikke første gang akkurat Adecco jukser med arbeidstidsbestemmelsene – en distriktssekretær i LO Stat nevner 3 grove eksempler bare i løpet av de siste månedene (4). Adecco har seinere innrømt at det har forekommet ulovligheter ved alle sjukehjemma de driver.

Som Simonsen er inne på, gevinstpotensialet – og for så vidt potensialet for innovasjon – i virksomheter der arbeidskraft er hovedinnsatsfaktoren, består først og fremst i å redusere utgiftene til arbeidskrafta. Men Simonsen skal være liksomnøytral avisspaltist og skriver derfor at

(…) venstresiden vet like godt som Erna Solberg at eldreomsorgen er avhengig av private tilbud.

Det er bare sprøyt. I noen tilfeller kan det være gode grunner til å la ideelle organisasjoner, uten profittformål og med lang historie fortsette å drive enkelte tilbud. Adeccoskandalen er imidlertid et eksempel som viser at profittmotivet er direkte farlig for både kvalitet og arbeidsvilkår i omsorgssektoren, og at privatisering ikke vil spare samfunnet et øre dersom man ikke samtidig undergraver forsvarlig og anstendig drift. Når man driver tjenester der 80-90% av kostnadene er lønn, burde det strengt tatt være åpenbart at man ikke kan «spare» 10-15% av driftsutgiftene uten at det får konsekvenser.

For Oslos del håper jeg vi kan få et nytt bystyre til høsten, som kan temme privatiseringsiveren. Om jeg skulle få noen verv, vil jeg gjøre mitt for at SVs politikk på dette området blir gjennomført:

SV vil arbeide for at fagbevegelsen får økt innflytelse på organisering av arbeidet, arbeidstidsordninger, innføring av ny teknologi og på arbeidsmiljøet. (5)

Ikke fordi fagbevegelsen «trenerer omstillinger i helsesektoren», slik de gjør i beskyldninga Simonsen viderebringer, men fordi folk må få lov til å være med å styre sine egne arbeidsplasser – og fordi fagbevegelsen gang på gang har bevist at den er den sterkeste garantisten for et anstendig arbeidsliv. Det er igjen ei forutsetning for kvalitet i tjenestene. Det er de ansatte som har den daglige omsorgen for folk, ikke penga.

Studentrørslas frontfigurar frå overgangen mellom 1960- og 70-talet har hatt so stor suksess at dei i dag – av onde tunger – vert nytta som sanndomsvitne på at sjølve det radikale prosjektet er tomt. Me deler ikkje denne oppfatninga, men me har vanskeleg for å sjå at dagens studentar kan koma til å spela ei slik rolle i dagens Noreg. I andre land står studentane stadig i sentrum når ein protesterer mot utbytting og urettvise. Kva er skjedd med dei norske studentane?

Det er ikkje det at det ikkje finst noko å protestera mot. Det siste tiåret har sett store omveltingar på lærestadene deira. Kvalitetsreformen og endringar i løyvingssystemet for høgare utdanning har ført til at både studentar og tilsette ved universitet og høgskular har fått mindre fridom i arbeidet sitt. Studentane skal losast gjennom studieprogram der dei fleste emna er fastlagde på førehand, dei har mindre tid dei kan rå over og dei vert kasta ut av lærestaden om dei ikkje er flittige nok. Dei vitskapleg tilsette er i stadig større grad vorte tvunge til å syna at det dei driv med er «nytteleg»: Arbeidet lyt bidra til eksterne løyvingar, publikasjonar skal tellast og verknaden på internasjonale rangeringar målast.

Utviklinga er ikkje særnorsk, den har røter mellom anna i Bologna-prosessen og EUs utdanningsstrategiar. I land som Austerrike, Frankrike og Spania har studentane protestert høglydt mot denne utviklinga.

I Noreg har studentprotestane vore lågmælte, om det i det heile tatt har vore nokon protest. Det er ikkje fordi studentane er dårleg organiserte. Lars Sponheim skal ha sagt at den tidlegare organisasjonen til universitetsstudentane, Norsk Studentunion, var Noregs nest beste lobbyorganisasjon (reiarlagsforbundet var best). Men når me har freista undersøka kva gjennomslag det er snakk om, finn me berre velferdssaker: Studiestøtte, studentbustader og reiseordningar.

Ei mogleg forklaring på dette er at ein student i dag ikkje er det same som ein student var då barrikadane vart reiste i Paris. I ei levekårsundersøking frå 2005 heiter det at berre 13 prosent av studentane er so kalla «idealtypiske» – einslege, busette i større byar og engasjerte i fulltidsstudium. Dei fleste studentane avvik frå stereotypien. Medan trange levekår og meir synleg klassereise før kan ha styrka det sosiale medvitet til studentane, finst det ikkje ei sams røynd studentane i dag kan einast om, viss ein ser bort frå den milde materielle mangeltilstanden. Den kan bøtast med velferdsgode.

Det finst òg andre mekanismar som kan medverka til at studentane ikkje maktar å samlast om ein politikk som går ut over dei reint materielle levekåra. Medan slike krav kan stillast på bakgrunn av den kvardagen kvar og ein opplever, må idépolitiske krav byggja på ei sams røynd. Det er mange årsaker til at studentpolitikarane ikkje har so lett for det. Ei årsak er mangelen på sams organisering.

Studentrepresentantane vel ved kvar lærestad sjølv korleis dei vil organisera seg. Det finst like mange valmodellar til landets studentting som det finst lærestader, sjølv om det finst visse fellesdrag: På dei fleste store universiteta er det «parlamentsval», der lister stiller til forholdstalsval i fleirmannskrinsar. På høgskulane og NTNU er det fleirtalsval i einmannskrinsar. Ei viktig skiljeline går dels mellom desse valmodellane og dels innad på parlamentsuniversiteta, der «ideologar» kjemper mot «tillitsmenn». Ideologane rekrutterer frå ungdomspartia, og leverer sjeldan overraskingar. Dei vert ofte skulda for ikkje å ta omsyn til alle studentars beste – kva det er er det visstnok berre tillitsmenna som veit. Debatten mellom dei to partane er utmattande og frukteslaus.

Trass i dette har dei studenttillitsvalde elles gode føresetnader for å utøva makt på lærestadene. Ved dei største universiteta har ein kjøpt opp til fem personar fri frå studia på full tid for å drive studentpolitikk. Det finst ei etablert studentallmente med aviser, radio – ja til og med TV, som slepp dei til med utspel og opnar for debatt. Det er ikkje veldig vanskeleg å verta vald heller. Dei fleste heiltidstillitsvalde har ikkje meir enn eit års erfaring som menige studenttingsrepresentantar bak seg, og studenttingssetene er for det meste up for grabs. Kor svakt systemet eigentleg er har synt seg nokre gonger, mellom anna då ad hoc-lista Boligaksjonen vann meir enn to tredelar av røystene ved valet til studentparlamentet i Bergen i 2002, berre for å fordunsta då valperioden var omme.

Det krevst likevel meir enn ideologi og lokalaviser for å stå i mot universitetsbyråkratias sakspapirmøller. Studenttillitsvalde veks på kunnskap og organisatorisk dugleik, slik andre tillitsvalde gjer det. Den organisatoriske dugleiken får ein lettast herredøme over om ein får han med morsmjølka – dei mest ressurssterke studentane har størst vilje og evne til å ta på seg oppgåver ved sidan av studia. Kunnskapen deira vert likevel som oftast levert av den same institusjonen dei tillitsvalde skal kjempa med.

På lærestadene har studentrepresentantane beste tilhøva for å utøva makt i ymse partssammensette utval, men det er vanskeleg å tala møteleiaren i mot når ho sjølv har laga saksframlegga der ein freistar finna motargument. Det er nok lettare å oppleva meistring om ein slår seg saman med administrasjonen, og sjølv om det ikkje er anna enn anekdotisk belegg for denne årsakssamanhengen, er det påfallande kor sjeldan studentane utnyttar fleirtalet dei ofte – og i alle fall i lærestadenes styrer – har saman med dei vitskapleg tilsette sine representantar.

Tvert om finst det ei rekkje døme på at studentane ikkje berre støttar administrasjonens politikk generelt, dei ofte går til åtak på dei vitskapleg tilsettes krav spesielt. Dei partssamansette styra er ein viktig føresetnad for denne dynamikken, saman med mangelen på felles møteplassar med lærarar og forskarar på lærestadene. Når det ikkje finst organ, kultur eller eit samlande syn som kan danna grunnlag for felles ståstader, ender vanten på pengar opp i eit splitt-og-hersk-system der dei som sét dagsorden har bukta og båe endar. Ein skulle tru at overbyggjande prinsipp for universiteta og høgskulane kunne samla studentar og vitskapleg tilsette. Om noko slikt prinsipp skulle peika seg særskilt ut, måtte det vera den akademiske fridomen. Studentane har likevel inntil nyleg ikkje evna å formulera eigen politikk om akademisk fridom.

I dei forskingspolitiske plattformane til dei gamle studentorganisasjonane Studentenes landsforbund og Norsk Studentunion vart omgrepet i si tid nytta slik at vankunna var openberr. Elles var politikken i stort knytt til dagsaktuelle saker i den nasjonale eller lokale universitetspolitiske debatten og einskildtillitsvaldes kjepphestar. Den nye politikken om akademisk fridom er nok òg vorten handsama som ein kjepphest. Dei ofte nokso sprikande plattformane gjer at det politiske fokuset til dei sentrale tillitsvalde lett vert avgrensa til reaksjonar på dagsaktuelle saker – med visse vyrdelege unntak.

I høringssvara til dei største reformene i høgare utdanning dei siste ti åra, Kvalitetsreformen og den nye Universitets- og høgskulelova, vart det slått ring om den akademiske fridomen berre i den grad meir eller mindre likelydande formuleringar kunne finnast hjå Forskerforbundet eller LO. Det er ikkje nokon løyndom at organisasjonar lobbar opp mot kvarandre i viktige saker. Det er likevel påfallande at fagrørsla må på banen for at studentorganisasjonane skal ta radikale standpunkt i andre saker enn dei som handlar om omfordeling til dei sjølve, trass i at undersøkingar viser at studentmassen ligg godt til venstre for snittet i folkesetnaden i sine partival.

Ikkje di mindre har nett dei nemnde reformene på grunnleggjande vis grepe inn i arbeidsvilkåra ved dei høgare lærestadene. Medan dei vitskapleg tilsette undervegs har sikra lovvern for sin akademiske fridom, vart spørsmålet om læringsfridom møtt med tagnad eller uvisse. Det er mogleg å tolka den vantande evna til å reisa dei mest grunnleggjande prinsipielle debattane som eit teikn på at dei studenttillitsvalde ikkje stør seg på ein studentmasse med klare og einskaplege tankar om sin eigen plass i samfunnet. Det er kanskje ikkje so rart når studentmassen i seg sjøl er so lite heilsleg. Mykje tyder på at dei fleste studentane aksepterer både si eiga stilling og samfunnet slik det er.

Andre stader i verda er dei unge lesande mellom dei som står fremst i den sosiale kampen. Eit av dei siste døma på det synte seg på tampen av fjoråret, då den konservative regjeringa i Storbritannia som lekk i sitt krisebudsjett vedtok ei tredobling av studieavgiftene. Det er ikkje utenkjeleg at noko slikt ville sett sinna i kok i Noreg òg, men det måtte nok vera nett noko slikt. For augneblinken er diverre dei norske studentane seg sjølve nok. Om studentane skal få større dagsordenmakt trur me det ville vera klokt å utvida valperiodane til dei sentrale tillitsvalde, satsa sterkare på fagpolitikk og skipa organ for kollegial politikkutvikling på lærestadene.

Det var likevel ikke hovedsaken her. Dagens lille problem er at utlendingsmyndighetene i landet bruker en tilsvarende argumentasjon overfor flyktninger som søker beskyttelse i Norge. I en dagsaktuell sak, der den syriske kurderen Abdulkarim Hossain er blitt utlevert til Syria, og er blitt torturert etter hjemkomst, har representanter for utlendingsmyndighetene ytra følgende:

Personlig eksponering i vestlige medier vil kunne skape fare for enkeltpersoner som blir eksponert, også i saker der det tidligere ikke har foreligget slik fare. Brevkampanjer og lignende kan bidra til å sette en person i myndighetenes søkelys og dermed også i fare.

- Avdelingsdirektør i Utlendingsnemnda, Jon Arne Jensen. VG 21. 1. 2011 (1)

Det er flyktningers fulle rett å kjempe for sin sak når de søker beskyttelse fra forfølgelse i hjemlandet. I et land der mange ikke får saken sin fullstendig belyst, bør de ha desto større grunn til dette. Jeg kan ikke leve med at vi har utlendingsmyndigheter som mener at flyktninger bør holde kjeft og sitte stille mens de venter på å få søknadene sine behandla. Jeg er ikke kjent med hvor grundig dokumentasjon Utlendingsnemnda krever når flyktninger skal dokumentere politisk aktivitet, men det er åpenbart at det blir tillagt vekt ut fra UNEs egne praksisrapporter (2).

Som så mye anna i norsk flyktningepolitikk, er også regelverket som ligger til grunn i denne saka utarbeidd på grunn av frykt for at folk skal «fabrikkere» grunnlag for asyl eller vern (3). I forarbeidene til Utlendingslova omtales denne typen saker som sur place (fr. på stedet) (4). Spørsmålet er når grunnlaget for beskyttelse er oppstått. Lova legger opp til at det i tilfeller der ytringer, holdninger eller aktivitet som gir grunnlag for beskyttelse framstår som en naturlig fortsettelse av hvordan personen forholdt seg i hjemlandet, så skal det innvilges flyktningestatus. I motsatt fall skal det innvilges vern. De to kategoriene gir ulike rettigheter (5). Som det står i forarbeidene til revisjonen av Utlendingslova, er det i saker med såkalt «subjektiv sur place» et reint skjønnsspørsmål om folk blir plassert i den ene eller andre kategorien. Slik må det kanskje være. Imidlertid er det åpenbart at Utlendingsmyndighetenes forståelse av hvilke handlinger og ytringer som gir grunnlag for beskyttelse har vært riv ruskende galt i dette tilfellet.

Det gir også grunn til å spørre om det finnes mange slike saker. Advokatforeningas aksjonsgruppe har ei oversikt over et par saker der dette kriteriet har vært brukt (6). Så lenge debatten om norsk flyktningepolitikk er sykelig fokusert på Mulla Krekar, bør vi i det minste kunne vente at kriteriet som beskytter ham, nemlig at Norge aldri skal anerkjenne dødsstraff eller umenneskelig behandling ved å utlevere personer som risikerer slik straff eller behandling til land der den praktiseres, også bør bli fullt ut anvendt i andre saker.

Det som i alle fall er klart, er at dersom UNE mener at flyktninger skal oppføre seg «anstendig» mens de er i Norge, slik at risikoen for at de blir forfulgt når de kommer hjem blir så liten som mulig, så nekter Norge dem ytrings- og organisasjonsfrihet på samme måte som hjemlandet. Utlendingelovas rom for skjønn blir et spørsmål om personlighet: «Er du typen som er politisk engasjert, da?» Det var nok ikke intensjonen da asylretten blei skrivi inn i menneskerettighetene, at flyktninger må dekke seg til og holde seg hjemme eller finne seg i å bli møtt av hjemlandets torturister på flyplassen.