Muslimer og moral

Etter en liten mediapause i jula og på charterferie i Sharm El Sheikh fikk jeg Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks utspill i forbindelse med debatten om “moralpolitiet” på Grønland. Hun refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen islam som en enhetlig struktur, slik enkelte til dels gjør når de legger skylda på Islams “manglende opplysningstid”, blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs, og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess – som riktignok ikke etablerte hegemoniske verdier – mens det kristne europa var på sitt mest intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på 1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære egyptiske stat undertrykker imidlertid sin koptiske, kristne minoritet på  snaue 10% av befolkninga. De samme muslimske, unge mennene som befatter seg med alkohol og har eventyr med “kristne” turistkvinner har et koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av 1900-tallet. Dette idealet deler de med kristne koptiske menn. Mens det overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV – en kosmopolittisk casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine begreper) – er den tilsvarende kvinnestereotypien – påfallende lyshudet, frigjort og forførerisk – uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay Kutal påpeker i et innlegg i forbindelse med den gjenoppståtte karikaturstriden, må de av oss som gjennomskuer skremselspropagandaen om innvandrere bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er bare kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske, muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og fremst det de er, “Grønlands moralpoliti”, og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne, religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig. Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive en kommentar om moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse.

Etter en liten mediapause fikk jeg
Aftenposten på flyet hjem fra Egypt i går (jeg kommer tilbake til noen
impulser fra Egypt senere), og ble overrasket over bl.a. Hadia Tajiks
utspill i forbindelse med debatten om "moralpolitiet" på Grønland. Hun
refererte der blant annet til muslimer som én gruppe, noe jeg synes var
både oppsiktsvekkende og uheldig.

Det er trolig ikke alle som er enige med meg i dette, men jeg mener at det
sterke fokuset den norske integreringsdebatten for tida har på muslimer
som gruppe er svært uheldig. Dersom man lar den religiøse tilknytningen
være hovedskillelinjen mellom minoritet og majoritet og ser på religionen
islam som en enhetlig struktur, slik Rafael til dels gjør i sitt innlegg,
blir det svært vanskelig å angripe de sakene som utgjør de reelle
problemene.

Min forståelse av identiteten til mange innvandrere fra overveiende
muslimske land er at den religiøse tilknytningen er en svært viktig
komponent, kanskje den viktigste sammen med den nasjonalt-etniske. Det å
knytte kulturelle konflikter til disse komponentene er en svært ambisiøs,
og trolig skadelig strategi i integreringsdebatten, nettopp fordi de er så
sentrale og viktige for det enkelte mennesket. Her ligger det også et
tilknytningspunkt til en debatt om hvor grensa går mellom integrering og
assimilering, men det lar jeg ligge i denne omgangen.

De kulturelle praksisene som forårsaker konflikter med storsamfunnet er
imidlertid ikke spesifikt knyttet til religion, nasjonalitet eller
etnisitet. Innenfor ulike grupper finnes det stor variasjonsbredde. Det
finnes historiske og samtidige referanser til praksiser og levevis som
ikke står i konflikt med de sentrale norske verdier for de fleste
religioner, etniske grupper og nasjonaliteter. Jeg oppfatter det slik at
de verdiene majoritetssamfunnet anser (og bør anse) som mest ukrenkelige
og derfor som sentrale forutsetninger for integrering er individuell
meningsrett og individuell rådererett over egen seksualitet. I forlengelse
av dette kommer en rekke stridsspørsmål med stor verdimessig og varierende
praktisk viktighet: Ytringsfrihet og grenser for denne, syn på homofil
praksis, klesdrakt, samlivsform, økonomisk selvstendighet og andres rett
til å mene noe om enkeltpersoners valg med hensyn til disse.

Hovedkonflikten står, slik jeg ser det, ikke mellom det sekulære Norge og
Islam, den står mellom et individualistisk ideal og et ideal om et
kollektivt patriarkat. Dette siste har til alle tider og på de fleste
steder i verden brukt religion eller kvasireligiøse tradisjoner som
forankring. Men det er ingen grunn til at vi som er uenige i at dette
patriarkatet er ønskelig skal anerkjenne denne forankringen og dermed
gjøre teologiske argumenter gyldige i integreringsdebatten. Selv om det
forsåvidt er mulig å hevde at en helhetlig kulturell prosess som den
kristne opplysningstida ikke har en parallell i Islam, kan man også hevde
at det i deler av Islam fant sted en lignende prosess - som riktignok ikke
etablerte hegemoniske verdier - mens det kristne europa var på sitt mest
intolerante i middelalderen.

Til Egypt: Jeg besøkte det gamle klosteret St. Katarina ved foten av
Sinaifjellet for noen dager siden. Dette kristne klosteret fikk på
1000-tallet (i korsfarertiden) religiøs uavhengighet og militær
beskyttelse av det muslimske, egyptiske kongedømmet. Dagens kvasisekulære
egyptiske stat bygger både moskeer for majoriteten og kirker for sin
koptiske, kristne minoritet på 10%. De samme muslimske, unge mennene som
befatter seg med alkohol og har eventyr med "kristne" turistkvinner har et
koneideal som ikke ligner grisen. Ikke ulikt Norge på midten av
1900-tallet. Dette idealet _deler de_ med kristne koptiske menn. Mens det
overveiende flertallet av de unge mennene streber mot populærkulturens
mannsideal slik det framkommer på Egyptisk MTV - en kosmopolittisk
casanova (takket være homofilitabuet ofte påfallende feminin etter mine
begreper) - er den tilsvarende kvinnestereotypien - påfallende lyshudet,
frigjort og forførerisk - uaktuell for alle egyptiske kvinner unntatt en
bitteliten, blasert overklasse.

Dette illustrerer at religionens reduserte viktighet i hverdagen ikke
automatisk fører til oppløsning av de patriarkalske verdiene. Som Gülay
påpeker, må vi bli flinkere til å framheve fakta, slik at vi knekker
mytene om minoritene. Vi må også bli mer presise: Motstanderne våre er
ikke muslimske, kollektivistiske kvinneundertrykkere. De er _bare_
kollektivistiske kvinneundertrykkere. Dem finner vi like synlige blant
vatikanets kardinaler og konservative statskirkekristne som blant norske,
muslimske religiøse ledere. De sistnevnte må marginaliseres på samme måte
som de førstnevnte, men så lenge vi lar integreringsdebatten handle om
islam og sekulære verdier vil de komme til orde i hver eneste debatt. Det
finnes takk og pris knapt folk i det hele tatt som gleder seg over å bygge
sin identitet på å være sjåvinistiske mørkemenn, men det er først og
fremst det de er, "Grønlands moralpoliti", og ikke muslimer.

Jeg tror vi kommer mye lenger i denne kampen dersom vi lager fortellinger
der religionen ikke spiller noen rolle. En måte å gjøre det på må være å
redusere påstandene om religiøse absolutter til stadfestinger av interne,
religiøse konflikter. Da må vi kjenne de referansene som gjør det mulig.
Dersom det er noen der ute som har kompetanse til å skrive et innlegg om
moderne feministisk islam, håper jeg de tar utfordringen. Personlig synes
jeg Wikipedia-artikkelen om temaet er vel tynn i forhold til hva jeg
tidligere har hørt om denne bevegelsens størrelse, men lenka finnes her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_feminism

De farligste legemidlene?

Statistikk er menneskjebner der tårene er tørket av, skal en fyr ved navn Paul Brodeur ha sagt (da jeg lette etter statistikk-sitat ble jeg forøvrig rystet over at sitatsidene på internett har en pervers overvekt av manne-sitater, men det får vi ta en annen gang). Så også med denne oversikten. De to framstillingene illustrerer at man tar høyde for én interessant problemstilling: hvorvidt det er den totale samfunnsskaden eller legemidlets skadepotensial man skal vurdere. Jeg tar utgangspunkt i det første, altså antall dødsfall forårsaket av legemidlet når jeg gjennomgår (noen av) de faktorene som reelt sett bør justeres for dersom man skal få mest mulig ut av statistikken:

1. Heroin og morfin: Det er neppe helt heldig å samle disse to stoffene. For det første gjør det noe med populasjonen: Det er ganske mange som får morfin som ikke er bruker stoffet for rusens skyld, men for alvorlige smerter. Disse har sannsynligvis langt lavere dødelighet enn dem som bruker illegalt heroin. Siden heroindødsfallene (kanskje – det kommer ikke fram av grafen) spres på denne gruppa også, framstår heroin som mindre farlig enn det egentlig er. I gruppa av dem som ruser seg på heroin burde man ideelt sett også gått dypere inn i materien – er det snakk om fast eller daglig bruk, røyking eller injeksjon? Den direkte dødsårsaken for flere av stoffene som står i statistikken, bl.a. heroin, morfin, metadon, antidepressiva og alkohol er redusert aktivitet i sentralnervesystemet, slik at pusterefleksen stopper – åndedrettsstans. Dette kan gjøre det vanskelig eller umulig å fastslå hvilket stoff som var “dråpen” dersom det er flere legemidler involvert.
2. Alkohol. Her er det flere viktige dødsmekanismer som burde skilles dersom man skal rangere stoffene etter farlighet. Åndedrettsstans (akutt forgiftning), levertoksisitet (alkoholisme) og farlig adferd i ruspåvirket tilstand teller alle inn, men har svært forskjellige dødeligheter i sine respektive populasjoner. Min “common sense”-betraktning må være at det siste punktet utgjør den største andelen av det totale antallet dødsfall, men det er mulig at det andre punktet er viktigere blant tungt belasta alkoholikere. Det første punktet er nok noe sjeldnere, men bidrar sannsynligvis vesentlig blant mindre erfarne alkoholbrukere.
3. For antidepressiva er åndedrettsstans sannsynligvis viktigste direkte årsak, men også leverskade kan spille en rolle her. En stor andel andel, om ikke de fleste, dødsfallene ved bruk av disse legemidlene forekommer blant personer som bruker disse legemidlene i selvmordsforsøk – og da fordi det er nettopp disse legemidlene de har tilgjengelig. Derfor er det ikke gitt at det er legemidlet i seg selv som er farlig. Et annet aspekt er interaksjoner med andre legemidler, som kan øke risikoen for utilsiktet overdosering.
4. Metadon. Jeg er ikke sikker på hvilke retningslinjer som gjelder i de britiske metadonprogrammene, men metadondødsfall har så å si utelukkende åndedrettsstans som direkte dødsårsak. Avhengig av retningslinjene er dette spesielt viktig nettopp for dette legemidlet. Det er fordi det er vanlig at man må ha en tung rusbakgrunn for å i det hele tatt få tilgang til metadon. Personer med tung rushistorie bruker ofte mange legemidler samtidig for å endre eller forsterke rusvirkninga, og bruker sannsynligvis mer legemidler totalt enn dem som “bare” bruker heroin eller morfin. Dette gjelder også ved eventuelt videresalg. Da er det to poenger som er sentrale: Bidrar legemiddelvanene til disse menneskene til at det er flere i denne gruppa som ville hatt høyere sannsynlighet for overdose også dersom de ikke fikk metadon? Har metadon har vært ett av flere legemidler eller eneste involverte legemiddel? Min magefølelse sier at det siste sjelden er tilfelle. Dersom svaret er ja på begge spørsmål er det åpenbart umulig å sammenligne dette legemidlet som sådan med heroin/morfin.
5. Paracetamol har høyt antall dødsfall fordi det har svært mange brukere. Dødeligheten per bruker er svært lav. Her spiller imidlertid også selvmord trolig en betydelig rolle. Brukt innenfor den anbefalte doseringa (max 3 g fordelt på 3 doser per dag) er paracetamol svært lite giftig. Men den mekanismen i kroppen som bryter ned paracetamol har et “metningspunkt” som ikke ligger veldig høyt over denne dosen. Én eske paracetamol (2o tabletter à 500 g = 10 g) kan være mer enn nok til å drepe en voksen person. Siden dette er det legemidlet det er størst sannsynlighet for at folk har liggende, fører dette til at mange selvmordsforsøk begås med dette legemidlet, og fordi giftigheten ved overdosering er såpass høy, øker sannsynligheten for at forsøkene får døden som utgang. Dette forholdet er forøvrig årsaken til at man ikke får kjøpt mer enn én eske paracetamol uten resept.
6. Kokain. Her er det flere mulige dødsårsaker som sannsynligvis yter viktige bidrag: Risikoadferd og svikt i regulering av det autonome nervesystemet. Basert på mine fordommer om kokain vil disse likevel trolig være nokså jevnt fordelt blant kokainbrukere. Den direkte dødsårsaken ved overdose er som regel en akutt hjertefeil (infarkt eller hjerteflimmer).
7. SSRIer er mer “moderne” antidepressiva med lavere giftighet enn de tradisjonelle. De er i likhet med tradisjonelle antidepressiva utsatt for interaksjoner med andre legemidler. Slike interaksjoner kan øke effekten, og dermed den effektive dosen av legemidlet dramatisk. Det er også fullt mulig å ta en “vanlig” overdose. Et annet poeng som bør nevnes når det gjelder SSRIer er forskningsresultater som tyder på at økt forekomst av selvmord knyttet til disse legemidlene kan skyldes at de virker ulikt på to sider av depresjonen: Den ene siden er redusert aktivitetsnivå, den andre siden er redusert stemningsleie. Dersom aktivitetsnivået øker uten at følelsen av håpløshet og meningsløshet i tilværelsen forsvinner, kan det føre til at pasientene får mer “overskudd” til å leve ut sine suicidale tilbøyeligheter.
8. Ecstacy har også flere direkte dødsårsaker: Dehydrering og feil i nervesystemet er trolig de viktigste. På samme måte som for kokain, har jeg imidlertid et subjektivt inntrykk av at brukergruppen er nokså homogen, slik at det neppe er store variasjoner mellom brukerne annet enn at økt bruk av stoffet fører til økt sannsynlighet for dødsfall.
9. For cannabis er vel det mest interessante den tilsynelatende voldsomme interessen pressen viser for disse dødsfallene. Jeg vil tro at den mest sannsynlige direkte dødsårsaken her må være risikoadferd i rus, for som det står i oversikten er den akutte giftigheten av cannabis omdiskutert. Samtidig bruk av andre legemidler eller rusmidler vil trolig være ulikt fordelt mellom ulike brukergrupper og føre til at bruk ikke er direkte relatert til dødelighet. De sterkeste negative effektene av cannabisbruk som så langt er dokumentert knytter seg til jevn, langvarig bruk, som fører til økt sannsynlighet for psykoser og annen psykisk sykdom.
10. Aspirin/Acetylsalisylsyre (ASA) er igjen et legemiddel med stor utbredelse, men her er det to ulike populasjoner som sannsynligvis har markant forskjell i dødelighet. Akutt giftig dose for ASA alene er over 4 g (8-12 tabletter i smertestillende/febernedsettende dose, avhengig av merke) for voksne. Dette, sammen med at ASA er et svært utbredt legemiddel fører til økt sannsynlighet for bruk i selvmordsforsøk. Samtidig er det en stor gruppe som får ASA forebyggende mot blodpropp. Mange av disse får også på et eller annet tidspunkt warfarin (Marevan). Ved feilbruk av legemidler, som er vanlig blant disse pasientene, fordi de ofte er eldre og får mange legemidler samtidig, kan noen komme til å ta ASA og warfarin samtidig. Det fører til stor fare for akutte, dødelige blødninger.
11. Løsemidler virker åndedrettsdempende. Her spiller nok likevel også livsstilen til brukergruppa, som for heroin, en vesentlig rolle. Løsemidler har høy akutt giftighet (åndedrettsstans) og brukes til dels av svært marginaliserte grupper over tid, dels av ungdommer som “eksperimenterer”. For den første gruppa kan nok kronisk giftighet (leverskade) spille en større rolle, samtidig som det kan være flere legemidler inne i bildet og dermed vanskelig å avgjøre om det er løsemidlene i seg selv, eller i kombinasjon med andre faktorer som fører til død.

Når det gjelder mediedekningen kan det ved første øyekast se ut til at denne i stor grad er avhengig av de dødes sosiale status. Plutselige dødsfall hos unge mennesker vil sannsynligvis rapporteres langt oftere, mens tungt belastede rusbrukere, alkoholikere og personer med psykiske sykdommer er lite interessante for media. Denne gjennomgangen kunne nok ha vært atskillig mer grundig, men inneholder forhåpentligvis en del interessante fakta og nyanseringer som kanskje også kan være nyttige for å se kritisk på annen statistikk: Tallene kan skjule underliggende forhold som sier mer om hvem som bruker disse stoffene og hvorfor, enn om hvor farlige de er.

Myten om den sosialistiske konspirasjonen

Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne når jeg ser de vanvittige påstandene Frps Per Sandberg er sitert på i dagens Klassekampen (1). Han blir intervjuet om “sammenhengene” mellom ledende tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, Fagbevegelsen og pressen. Et par av sitatene er særlig kostelige:

KK: Hvor «sosialistisk» er egentlig systemet du nå angriper?

Sandberg: Det er også et jækla godt spørsmål. De profilerer seg som en bevegelse som kjemper for de svake mot de rike, men det de egentlig gjør er å ivareta middelklassens interesser. De tør ikke å ta et oppgjør med middelklassen i frykt for å miste oppslutning. Det er uansett svært lite solidaritet å se, for den rødgrønne regjeringen makter ikke å løfte fram svake grupper.

I det ene øyeblikket hyler Frp om hvor grusomme de rødgrønne sosialistene er, enten de kommer fra Senterpartiet eller SV. De advarer om hvordan de vil ta fra folk alt de eier og skattlegge til det ikke er noe igjen. Men hovedårsaken til at det er blitt flere fattige de siste fire åra er at inntektene til dem som allerede har det bra har økt langt mer enn inntektene i lavere inntektsgrupper (2). Utviklinga er verst i Frp- og Høyrestyrte Oslo, og all forskning tyder på at økt innslag av private velferdsløsninger, lavere skatter, mer lokale lønnsforhandlinger og et mindre regulert arbeidsmarked vil gjøre situasjonen verre for lavinntektsgrupper. Likevel er det en slik politikk Frp vil føre.

KK: Du mener de (sosialistene, min anm.) vil trykke ned folk?

Sandberg: Det er en dyp lengsel i dette sjiktet etter å styre og bestemme over folk. De er autoritære, men gjemmer seg bak en retorikk som hevder det motsatte. Mange av dem har jo støttet regimer som knapt enser menneskerettigheter og demokrati.

Nå må Sandberg huske at Frp mottok millionbeløp i støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika (3) og at han selv er dømt for å ha slått ned en asylsøker (4). Under den kalde krigen støttet de fleste norske partier (kanskje alle, men det skal jeg ikke si sikkert) minst ett regime som var moralsk tilbakestående – noen gjør det fremdeles. Jeg har nylig skrevet om Høyres antidemokratiske tendenser (5)

KK: Og det er (…) bare Frp som kan stå i mot dette?

Sandberg: Ja, så definitivt. Egentlig er det utrolig at vi og Høyre har så stor oppslutning innad i dette systemet. Men vi er de eneste som virkelig tør å utfordre dem. Og så forsvarer de seg gjennom å vri og vrenge på alt vi sier, mens kompisene deres i mediene heller gransker opposisjonen enn makta. TV2 var tidligere viktig for å få andre synspunkter ut til folket, men nå er også de sugd opp av systemet og blitt et talerør for det bestående.

Ja, nemlig. Vi snakker om de samme mediene som drev heksejakt på Åslaug Haga, Gerd-Liv Valla og Manuela Ramin Osmundsen, ikke sant? Bevares, alle tre hadde gjort feil, men det er vanskelig å se at media er spesielt snille med representanter for de rødgrønne partiene og fagbevegelsen. Det er ingen tvil om at Frp mistet et talerør da Oddvar Stenstrøm forsvant fra Tabloid, men de av oss som husker hvordan Kristin Halvorsen ble kjørt av Pål T. Jørgensen under valgkampen forstår det åpenbart urimelige i at TV2 skulle være en del av en “sosialistisk” konspirasjon. Det er vanskelig å ta Per Sandberg på alvor når han kommer med slikt vås.

Ansettelser i akademia

Dagens innlegg inneholder en del selvskryt – så er du advart om det. Etter at fagforeningas medlemsblad Ny Giv hadde gått noen runder med universitetsledelsen ble det fart på frigivelsen av en i utgangspunktet rapport fra McKinsey om “Framragende forskningsuniversiteter”. Rapporten var en del av underlaget for forskningsadministrativ avdelings mandat til utarbeidelse av ny strategisk plan for Universitetet i Oslo.

I intervjuene Ny Giv gjorde med rektor kom det for så vidt fram at han mente at rapporten ikke var spesielt viktig for prosessen, men jeg mente at noen av de forslagene McKinsey kommer med var så graverende, at det var på sin plass å gjøre ytterligere framstøt for å diskreditere den. Det resulterte i denne Universitas-saken. Denne saken har igjen blitt fanga opp av University World News’ norske korrespondent.

Det er egentlig en ganske kompleks sak det handler om. McKinsey-rapportens forslag om å ha en rekrutteringsstrategi der folk med ph.d. fra andre institusjoner enn UiO aktivt søkes opp for tilsetting i fast stilling er ment å bøte på et reelt problem: Interne søkere har det privilegiet at de er kjente i det fagmiljøet de søker ansettelse i, og i at de har etablerte sosiale relasjoner som kan føre til at de oppleves som et tryggere valg, på bekostning av bedre kvalifiserte søkere. I enkelte tilfeller kan det nok også utvikle seg en kultur der toneangivende krefter på f.eks. et institutt legger utilbørlig sterke føringer i ansettelsesprosseser basert på nære forbindelser med søkere. En slik politikk har også ofte negative konsekvenser for likestillingspolitikken, fordi etablerte forestillinger om faglig dyktighet er kjønnsladet.

Imidlertid er McKinsey-løsninga en dårlig “quick fix”. Det er mange dyktige forskningstalenter som av ulike årsaker ikke har anledning til å ta ph.d.’en sin i utlandet. Det kan for eksempel være barn og parforhold inne i bildet. Forskning viser at ansvar for barn og husarbeid lett tilfaller kvinner, ikke fordi menn aktivt mener at det er kvinnearbeid, men fordi “det bare blir sånn”. Husholdninger har også en tendens til å prioritere menns karrierevalg høyest. Dette innebærer at et krav om ph.d. fra utlandet vil virke kjønnsvridende. Et annet moment er det økonomiske. Svært mange utenlandske universiteter har ikke – i motsetning til Norge – gode lønns- og arbeidsforhold for stipendiater. Mange steder må man betale høye skolepenger, og de sosiale ordningene er mindre utvikla. Dette vil virke sosioøkonomisk vridende. Summen av disse to forholdene vil gjøre at det er single menn med bakgrunn i relativt velstående hjem som vil vinne på McKinseys ordning.

For meg føyer dette seg forslaget seg inn i en rekke eksempler på det jeg vil kalle “verdidumping” i Akademia. Mens globaliseringas skyggesider i f.eks. bygg- og anleggsbransjen gir seg synlige, direkte utslag i uverdige lønns- og arbeidsvilkår – sosial dumping, fører den i Akademia til en uthuling av etablert verdipolitikk. Redusert medbestemmelse, innskrenket akademisk frihet og økt bruk av midlertidighet er andre eksempler på dette. Jeg håper flere kaster seg på denne debatten, for det er mye å ta tak i.

Høyres svin på skogen

Stortingsrepresentant og leder i Oslo Høyre, Michael Tetzschner, avleverer SV en temmelig tendensiøs visitt i et bloginnlegg på Høyres sider i går. Foruten at den grafiske layouten er så skremmende dårlig at jeg som sosialist får lyst til å nedlegge et dagsverk i solidaritet, slik at vi kan få fokus på sak framfor form, bruker han ymse sitater og hendelsesbeskrivelser fra den kalde krigens dager til å rakke ned på SV. Han mener at partiet ikke i tilstrekkelig grad har pisket seg selv for sine misoppfatninger av det politiske systemet i Øst-Europa under den kalde krigen. Men da må det være lov å spørre: Når har Høyre gått kanossagang for sine like latterlige synspunkter på samme tid? La oss se på en kronologisk gjennomgang basert på søkeresultater fra Mediearkivet (A-tekst).

Torsdag 2. juni 1966 hadde Peter Chr. Petersen, Gunnar Moe og Tor Ottar Jacobsen, som utgjorde ledelsen i Oslo Unge Høyre på trykk et innlegg i VG der de bl.a. skrev:

Vi er overbevist om at den amerikanske politikk i Vietnam er diktert ut i fra et ønske om å forsvare friheten, ikke bare for det Syd-vietnamesiske folk, men for alle frie og uavhengige stater i hele Sydøst-Asia. Vi er helt på det rene med at Vietnam-krigen må sees i sammenheng med og som et ledd kommunistenes bestrebelser for å vinne verdensherredømme. (…) Krigen i Vietnam er igangsatt av, og intensiveres stadig av kommunisiske terrorister. Disse omstendigheter har tvunget Sydvietnams allierte, USA, Australia, New-Zealand, Thailand , Syd-Korea og Malaysia til med våpen i hånd å forsvare landet mot kommunistisk angreps- og terrorvirksomhet.

Utspillet kom omtrent et halvt år etter at Unge Høyre arrangerte en motdemonstrasjon mot en markering der folk fra SF, AUF og Unge Venstre demonstrerte mot Vietnamkrigen, og kom i forkant av at USAs daværende utenriksminister Dean Rusk besøkte Norge. Lørdag den 4. juni ble det også arrangert en demonstrasjon, der en sentral Unge Høyre-politiker kom i håndgemeng med SFs generalsekretær. Torsdag 19. oktober 1967 gjengir VG en TV-debatt der stortingsrepresentant Pål Thyness fra Høyre i debatt med Venstres Gunnar Garbo ga uttrykk for at

der kunne tenkes å være enkelte i Høyres stortingsgruppe som — om de uttalte seg på egne vegne — nok hadde sine egne oppfatninger om Vietnam

Uttalelsen kom i forbindelse med at Stortinget arbeidet med en resolusjon som ville kreve bombestans i Vietnamkrigen. Under stortingsdebatten 16. november skal Høyres Erling Petersen ha

sammenlignet frigjøringsfronten i Vietnam med den trusselen som hersket i Norge under fem års okkupasjon

I et referat fra en stortingsdebatt publisert 30. oktober 1968 kommer det fram at den tidligere nevnte Thyness og Svenn Stray fra Høyre (sistnevnte ble senere utenriksminister) uttalte seg i positive ordelag om kuppmakerne som tok makta fra den demokratisk valgte regjeringa i Hellas 21. april 1967. Da Stortinget 17. november 1971 vedtar å anerkjenne Nord-Vietnam som stat, skjer det mot Høyres stemmer. Ikke før Vietnamkrigen nesten er over innser Høyre sine feil, og det meldes i VG 3. januar at de har gått med på en resolusjon der det kreves innstilling av krigshandlingene.

Det er av en eller annen grunn mange som lever i den villfarelse at SV støttet Pol Pots regime i Kambodsja. Det er galt. Selv om den mest uttrykte støtten til Røde Khmers galskap kom fra AKP(m-l), har både Arbeiderpartiet og Høyre et tungt ansvar å bære her, noe professor Einar Kringlen påpekte i et innlegg i Dagbladet 29. mai 1998. Her peker han på at USA under Vietnamkrigen prioriterte et vennligsinnet marionettregime i Kambodsja, framfor å arbeide for reelt demokrati, noe som førte til at landet lå åpent for Røde Khmers herjinger. Etter at Vietnam i 1979 feide Røde Khmer av banen i Kambodsja fortsatte USA, og derfor også Norge å anerkjenne Røde Khmers representanter i FN fram til 1990, framfor de reelle makhaverne – sannsynligvis på grunn av USAs bitterhet overfor tapet i Vietnam-krigen. Dette forhindret at nødhjelp kunne bli sendt til myndighetene i det utarmede og krigsherjede landet.

Motstanden mot NATO, som faller Tetzschner tungt for brystet, blir kanskje mer forståelig, dersom man ser på situasjonen rundt nettopp militærkuppet i Hellas. Kuppet var orkestrert av den greske stay-behind-organisasjonen og CIA. Dokumenter som ble lekket til offentligheten i 1967 viste at Norge var det NATO-landet som var høyest prioritert av USA for slike aksjoner, dersom det skulle komme en regimeendring som truet NATOs strategiske interesser. Var det galt av SVs forløper å ønske seg ut av et militært samarbeid som hadde en etablert politikk om å kaste demokratisk valgte regjeringer som truet alliansens strategiske interesser? Høyres engasjement mot Sovjetunionens brutale innmarsj i Tsjekkoslovakia 1968 stilles i dårlig lys på bakgrunn av partiets øredøvende taushet i denne saken. Det skal imidlertid sies at høyre-politikeren Otto Lyng senere gjorde en hederlig innsats for demokratiet i Hellas.

Fotofaksimile av bilde av Harald U. Lied fra VG fredag 23. mars 1984. Foto: Øyvind Brigg

Høyres engasjement for frihet i Latin-Amerika er heller ikke noe særlig å skryte av. Jeg har nylig blogget om sentrale, unge Høyre-politikeres nokså misforståtte engasjement for kuppmakerne i Honduras. Dette føyer segg inn i en alt annet enn ærerik historie: I 1984 sendte partiet, med partileder Jo Benkows og utenriksminister Sven Strays godkjennelse en valgobservatør til “dødsskvadronenes land”, El Salvador, etter en invitasjon fra den internasjonale samlingen av konservative partier. I en VG-sak om dette fra 23. mars 1984 er høyres Harald U. Lied talende avbildet med et maskingevær i hånda under et besøk i Nicaragua. Den samme Stray ble 12. april 1984 kalt inn på teppet i Stortinget etter at han hadde uttalt (Aftenposten morgen, 13. 4. 1984):

at man i noen grad må innrømme USA rett til innblanding i Mellom-Amerika, på grunn av landets ansvar i området.

Uttalelsen kom i forbindelse med at USA hadde minelagt havområder utenfor Nicaragua. Også under militærkuppet i Panama holdt Norge tett om USAs innblanding i andre lands interne forhold, noe som omtales i Dagens Næringsliv 22. mai 1990, i forbindelse med at boken “Forbuden fred” kom ut. Den ellers så godslige Kåre Willoch skal ha bidratt til at Norges holdning lå så tett opp til USA som overhodet mulig, slik at Norge unngikk å påtale brudd mot folkeretten og internasjonal lov. Også i nyere tid finnes det eksempler på at Høyres politiske kontakter i Latin-Amerika slett ikke kan stå fram som demokratiske dydsmønstre, noe bl.a. Audun Lysbakken har påpekt i et blogginnlegg. En annen person som har vært invitert på Høyres politiske skoleringer om demokrati i Sør-Amerika er kuppmakeren Henrique Salas, som var med på forsøket på å styrte den demokratisk valgte Hugo Chavez i 2002, noe som ble påpekt av Eirik Vold i en debattserie i Dagbladet i 2007. Når det er sagt, bør det presiseres at Hugo Chavez er en stormannsgal dust.

Michael Tetzschner skriver at det er et paradoks at SV hevder å holde demokratiet høyt, men visstnok ikke stoler på folkemeningen. Påstanden faller på sin egen urimelighet. I SV har historien lært oss å vurdere internasjonale samarbeidspartnere og forbilder kritisk, og de som var aktive i SVs forløpere på 60- og 70-tallet har gjennom mange mediestormer måttet gjøre bot for sine synder. For min egen del aksepterer jeg ikke å bære noen ideologisk arvesynd. Men jeg skulle gjerne like å høre Michael Tetzschner og hans partifeller ta et oppgjør med sitt partis holdning til demokratiet i andre land de siste 50 åra, et oppgjør med at pappagutter fra Unge Høyre på 60-tallet ropte “Bomb Hanoi!” og et oppgjør med sin egen selvgodhet i denne saken. Tetzschner avslutter sitt innlegg med å peke på at global handel har løftet mange millioner mennesker ut av fattigdom de siste tiåra. Det er vanskelig å være uenig i, men samtidig har Høyre vært en av de fremste forkjemperne for den ekstremliberalistiske handelspolitikken som Erik Reinert har påvist som årsaken til at mange utviklingsland har blitt fanget i en fattigdomsfelle. Man skal ikke se seg blind på ideologi. Det gjelder Høyre like mye som alle andre.

Akademisk boikott av Israel

Etter at det har blitt avholdt en forelesningsrekke på NTNU om Israels okkupasjon av de palestinske områdene, fikk spørsmålet om akademisk boikott nasjonal oppmerksomhet. Statsråd Tora Aasland har uttalt at regjeringens politikk er at akademisk boikott på institusjonsnivå strider mot den akademiske friheten (1). Argumentet er prinsipielt greit nok. Det skal være opp til den enkelte forsker hvordan hun vil forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Ved å desentralisere styringa av forskning på denne måten oppnår forskeren mulighet til størst mulig personlig tilfredsstillelse, samtidig som samfunnet utnytter forskerens detaljkunnskap innenfor fagfeltet mest mulig effektivt. Til dette vil jeg imidlertid tilføre:

1. Denne friheten praktiseres i dag av myndighetene ikke som en absolutt rettighet, der forskerstatus ved en av landets akademiske institusjoner gir forskeren handlingsrom til å arbeide med absolutt frihet innenfor en definert ramme. I stedet er friheten gradert, ved at en stadig større andel av forskningas driftsutgifter knyttes opp til programmer der forskernes frihet blir innskrenket av økonomiske produksjonskrav og relevanskrav som er politisk definert, først og fremst av Forskningsrådet, men også gjennom politiske styringsdokumenter, slik som forskningsmeldinga “Klima for forskning”. Disse problemstillingene ble pekt på av Arild Underdal som ledet utvalget som la fram forslag om lovfesting av individuell akademisk frihet (2)
2. Denne friheten er tidligere blitt innskrenket av politisk motiverte, kollektive ordninger på en måte som er blitt ansett som legitim. Det mest aktuelle eksempelet er Sør-Afrika. Akademisk boikott var også i apartheidregimets tilfelle kontroversielt, og gjenstand for en langvarig debatt. Den første treffet i mediearkivet A-tekst er i en artikkel i VG fra 14. september 1959. Da hadde Studentrådet ved Universitetet i Oslo vedtatt en resolusjon om akademisk boikott og med oppfordringer til regjeringa om å undersøke mulighetene for handelsboikott. Så vidt jeg kan forstå tok det ennå en god stund før noe skjedde. Imidlertid ble en slik boikott etterhvert etablert, og fikk bred anseelse som legitim. I dag har man tatt et så grundig oppgjør med apartheid-regimet at mange vil undres over at denne boikotten var kontroversiell neste helt fram til apartheid-regimets sammenbrudd.

Når det gjelder det første punktet, mener jeg at den graderte akademiske friheten som i dag eksisterer er et av akademias største uavklarte spørsmål. Gjennom institusjonenes frihet til selv å organisere sin virksomhet på den måten de ønsker, og gjennom en økende andel konkurransebasert finansiering, opplever mange forskere at de uten å søke om støtte fra eksterne kilder ikke har frihet til å forfølge de mest fruktbare problemstillingene. Dette spørsmålet vil selvsagt alltid ha en politisk-økonomisk komponent: Det vil aldri være mulig for enslige atomfysikere å ha midler til å bygge forskningsreaktorer i en skala som passer til de forsøkene de i sine våteste drømmer fantaserer om, eller for folklorister å få midler til å gjennomføre reiser og ansette sekretærer og intervjuere i flere titalls land for å gjennomføre komplette, globale, komparative analyser av folkeeventyr. Men dersom andelen driftsmidler per forskerstilling blir tilstrekkelig lav, vil insentivene til å vri forskninga i retning de eksterne finansieringspartneres ønsker bli svært sterke. Det er neppe noen som er uenig i at dette på et eller annet punkt vil være en trussel for den akademiske friheten. Mange vil hevde at det punktet allerede er nådd. Uavhengig av hvor man står i dette spørsmålet, vil de fleste være enige i at man på et eller annet nivå må definere en politisk-økonomisk ramme for den akademiske friheten. Denne rammen vil da også reelt sett innebære en innskrenkning av den prinsipielle friheten.

Et annet moment i den forbindelse er at den institusjonelle akademiske friheten til å avgrense individuelle forskeres frihet gjennom organisasjonsendringer nyter sterk anerkjennelse i regjeringen. Institusjonene utøver denne friheten på ulike nivåer, gjennom f.eks. sterk tilrettelegging for strategisk utvalgte forskningsgrupper, der den strategiske utvalgsprosessen neppe kan påstås å ha et bunnsolid demokratisk mandat i alle tilfeller. Faktisk kan en stille spørsmålstegn ved at en slik ovenfra-og-ned-styrt, strategisk prosess ved mange institusjoner foregår parallelt med at institusjonenes demokratiske organer får redusert makt. Disse utfordringene blir bl.a. påpekt i delrapport 9 fra evalueringen av Kvalitetsreformen (3). En absolutt, individuell akademisk frihet ville ikke være forenlig med slike prosesser.

Når det gjelder det andre punktet er den åpenbare lærdommen at det finnes eksempler på at den akademiske friheten må vike for overordnete, etiske spørsmål. Det er ikke tvil om at dersom en biolog inngikk et samarbeid med et definert rasistisk universitet for å studere “raseforskjeller”, ville vedkommende møte en storm av kritikk. Det er også gode grunner til å spørre seg om han eller hun ville fortjene å stå i en stilling ved et offentlig universitet, og om et slikt forskningsprosjekt ville være forenlig med akademiske idealer, all den tid nettopp biologien leverer noen av de sterkeste argumentene mot rasisme. Sør-Afrikas universiteter var integrerte elementer i en stat med rasistisk formål. Derfor var det legitimt å iverksette en akademisk boikott. Menneskerettighetenes frihetsideal overstyrte den akademiske friheten. Men det ble også tatt til orde for at Sør-Afrikanske forskere som ble godkjent av anti-apartheidbevegelsen skulle få adgang til å delta i akademisk samarbeid utenfor Sør-Afrikas grenser, bl.a. da et utvalg ved Universitetet i Tromsø utredet akademisk boikott i 1988. Jan Larsen, som ledet utvalget uttalte til NTB 28. desember 1988 at:

Nei, vi går inn for å åpne for sør-afrikansk deltakelse kun hvis dette er klarert med en sentral motstandsorganisasjon. En eventuell deltakelse fra Sør-Afrika skal bidra til å styrke opposisjonen mot apartheid (…)

Den akademiske boikotten av Sør-Afrika inngikk som en del av en større, samordna boikott. Sør-Afrikas apartheidregime ble effektivt isolert, og dette bidro til dets fall – eller var i det minste en manifestasjon av motstanden mot et umoralsk regime, og et uttrykk for at mange etterlevde en oppfattet moralsk plikt til å unngå å støtte regimet. Slik sett er denne boikotten et godt eksempel på at holdningsskapning og politisk arbeid går hånd i hånd. Det er umulig for meg å skille effekten av hegemonibygginga som fant sted gjennom den økonomiske, kulturelle og akademiske boikotten av apartheidregimet fra de interne politiske prosessene som førte til dets fall. Dersom noen kan presentere en analyse som kan gjøre dette, er jeg svært interessert i å høre fra dem.

Konklusjonen må være at den akademiske friheten, både individuell og institusjonsbasert, må avgrenses i et rom utgjort av etiske og moralske betraktninger på den ene siden og politiske og økonomiske på den andre. Et slikt resonnement er selvfølgelig helt umulig å formidle gjennom en nyhetssak, og jeg finner for øyeblikket ikke noen pressemelding på Kunnskapsdepartementets sider. Det er varslet spørsmål om saken til spørretime fra en av Krfs stortingsrepresentanter (5). Da får vi kanskje høre en grundigere redegjørelse. For min del er jeg likevel ikke i tvil om at prinsippet om individuell akademisk frihet, som jeg i de fleste saker mener holdes for lavt, i denne saken holdes for høyt. Jeg mener at det vesentlige poenget i denne saken er NTNUs frihet til å fatte en kollektiv beslutning om hva slags virksomhet institusjonens ansatte og studenter mener det er moralsk forsvarlig å ha befatning med. Israels forhold til menneskerettighetene i de okkuperte områdene er svært problematisk. Man skal selvsagt være forsiktig med å dra sammenligninga med Sør-Afrika for langt. Israels undertrykkelse av palestinerne har en helt annen moralsk begrunnelse enn apartheid-regimets rasisme. Men det er ingen tvil om at Israel fører en politikk for de okkuperte områdene som er økonomisk, sosialt og kulturelt ekstremt skadelig for den palestinske befolkninga. De voksende bosetningene, nettverket av kontrollposter og muren fører til at det langt på vei er umulig å etablere en fungerende palestinsk stat og undergraver livsvilkårene i de okkuperte områdene på en grunnleggende måte.

Politikken har over tid vært så stabil at den kan betraktes som et system. I så måte er det på mange måter noe unikt i verdenssammenheng. Når Israel som reell makthaver systematisk vurderer palestineres menneskeverd lavere enn israelske borgeres, er det grunn til å stille spørsmål om hvorvidt dette systemet er noe man har en moralsk plikt til å motarbeide. Når det er sagt, er det på samme måte som i Sør-Afrikas eksempel ikke staten som sådan eller dens folk man vil bekjempe, det er det politiske systemet: apartheid-regimet og okkupasjonspolitikken. Dermed blir Simon Wiesenthal-senterets beskyldninger om antisemittisme i norsk offentlighet (4) en uhørt frekkhet og avsporing. Det er ingen som snakker om jøder, verken som religiøs eller etnisk gruppe, det er ikke en gang noen som snakker om israelere. Det man snakker om er staten Israels politikk.

Det eneste instrumentet til å vurdere moralske spørsmål kollektivt er politiske beslutninger, der ulike argumenter veies opp mot hverandre. For min egen del veier argumentene for en boikott tungt: Bombingen av Gaza og den fortsatte utbyggingen av bosettinger er begge argumenter for at det politiske systemet som fører okkupasjonen videre er moralsk korrupt. En slik konklusjon må føre til handling. Det bør bygges et holdningsmessig hegemoni i opinionen, som krever at det etableres politiske (statlige) rammer som gjør det mulig å realisere befolkningas menneskerettigheter, uavhengig av etnisitet og nåværende statsborgerskap. En akademisk boikott vil være et godt instrument i en slik hegemonibygging. Så kan man selvfølgelig vurdere unntak for personer og institusjoner der samarbeidets formål er direkte knyttet til avvikling av systemet, slik Jan Larsen foreslo i 1988 for Sør-Afrika. Dette ville langt på vei imøtegå et av de hyppigst brukte argumentene mot boikott, nemlig at møtene er viktige for den politiske opposisjonen, noe bl.a. Knut Olav Åmås har pekt på (5).

Okkupasjonen av de palestinske områdene har nå vart i over 40 år. En omfattende boikott av det politiske systemet som støtter undertrykkelse har tidligere vist seg effektivt overfor stater som aktivt søker det internasjonale samfunnets anerkjennelse. Det gjør Israel. Derfor kan en boikott være effektiv. Prinsipielt finnes det eksempler fra dagens norske akademia på at den individuelle akademiske friheten må vike for politisk-økonomiske hensyn, og den har tidligere veket for politisk-moralske hensyn. Hva akademias institusjoner beslutter i denne sammenhengen må være opp til dem selv, å avvise akademisk boikott med utgangpunkt i at det truer den akademiske friheten er en avsporing.

Laber aktivitet

Det har vært stille på bloggen ei stund nå. Det er ikke fordi det ikke skjer ting jeg gjerne skulle kommentert, men fordi det skjer så himla mye annet som jeg må henge fingra i. Selv om jeg innser at det reint politisk er mye smartere å være til stede stabilt og over tid, var nok valgkampen lenge hovedmotivasjonen for å blogge. I tillegg ble det litt kjedeligere når Dagbladet slutta å bruke Twingly. Denne ukestatistikken over antallet treff på bloggen samsvarer ganske godt med aktiviteten på bloggen.

Antall treff per uke, med valget markert.

Etter valget skrev jeg riktignok en del lange analyser av valgene i Tyskland og Portugal. Men jeg må innrømme at jeg forstår at disse ikke vekker den samme interessen som den norske valgkampens oppheta debatter. Jeg planlegger et lengre innlegg om klimakrisa, og har ferdig en analyse av tildelingen av Nobels fredspris til Obama. Den siste har jeg skrevet for Studentmållagets tidsskrift “Mål og makt“, så den vil jeg først publisere etter at tidsskriftet har kommet ut.

I mellomtida forbereder jeg sammen med de andre i Fredsinitativet og våre samarbeidspartnere ei markering den 10. desember i forbindelse med at Obama får fredsprisen. Budskapet vil bli at Fredsprisen forplikter, og vi vil minne Obama på hvilke store, uløste problemer han må ta tak i dersom han gjennom sin presidentgjerning ikke vil bidra til å svekke fredsprisen i årene som kommer: Afghanistan, Palestina, atomvåpen og konvensjonelle våpen. På alle disse områdene sitter USA med makt til å styre hvilken vei verden skal ta.

Asyldebatten fortsetter

Åse Brandvold tar i dagens leder i Klassekampen (1) opp noen av de samme punktene som jeg gjorde i innlegget om Arbeiderpartiets nye asylpolitikk (2). Et helt vesentlig poeng er sammenhengen mellom krig og at folk legger ut på flukt. Hun tar imidlertid også opp et annet vesentlig poeng: Ved å nekte asylsøkere arbeidstillatelse står man i fare for å skape et sikkerhetsproblem.

TV2s Kadafi Zaman tar i et blogginnlegg opp en polarisering han mener å se, mellom “fremmedfryktere” og “innvandrerelskere” (3). Han mener at polariseringen gjør det vanskelig å diskutere gode løsninger. Jeg mener at denne analysen er svak. Det er ingen tvil om at en betydelig andel av befolkninga i Norge har et overdrevent negativt inntrykk av innvandrere, som ser bort fra deres bidrag på arbeidsmarkedet og ikke har noe i mot å svekke konvensjonsbestemte rettigheter for “å bli kvitt dem”. Frps omtale av innvandrere har gjennom mange år bidratt til å legitimere disse holdningene.

Når det gjelder Zamans “innvandrerelskere” mener jeg at han bommer grovt. Inntrykket av at det finnes folk, og særlig politikere, som ikke ser utfordringer forbundet med innvandring, er noe som er skapt av medias behov for konflikt. Det blir ingen journalistisk sak uten en konflikt. Dermed får de som forsvarer innvandringa svært sjelden legge fram sine nyanseringer, og derfor vil ingen partier “ta debatten” med Frp. De får ikke sagt det de vil ha fram. Bortsett fra i helt marginale politiske miljøer, med oppslutning mindre enn Demokratene finnes det ingen som ikke er villige til å diskutere særlig de sosiale utfordringene som en feilslått, “anti-snillistisk” integreringspolitikk har medført, dersom de får anledning til å si hva de faktisk mener.

Zaman følger opp med å komme med flere gode innvendinger mot “fremmedfrykternes” kronargumenter. Grepet han benytter ved å konstruere en nøytral, “klok” posisjon til seg selv mellom reelle fremmedfryktere og innbilte “innvandrerelskere” er en klassisk bruk av stråmenn. Dersom han snakker om grupper med noen grad av politisk innflytelse plasserer han nemlig seg selv trygt til venstre i innvandringspolitikken, gjennom sine meninger.

Zaman skriver blant annet “[å] diskutere mulig utnyttelse av norske stønadsordninger uten å blande inn religion eller kultur er fullt mulig”. Nei, det er det dessverre ikke i dagens mediebilde. Så lenge det “må være lov” å diskutere dette og andre problemstillinger med utgangspunkt i at kultur og religion er noe statisk, uforanderlig og enhetlig, som per definisjon medfører at noen mennesker er uforbederlig mindreverdige, vil den stråmannen Kadafi kritiserer som “innvandrerelskende” fortsette å eksistere som et bilde skapt av media.

Da vil også Brandvolds frykt for at arbeidsløse asylsøkere blir kriminelle bli en realitet, fordi det ikke finnes noen som tar til orde for at de skal få arbeidstillatelse. I fremmedfrykternes leir vil dette bli en bekreftelse på at det er deres opphav som gjør dem kriminelle, mens Zaman vil finne at rommet for en realitetsorientert debatt nok en gang er innskrenket – ikke minst fordi kloke og nyanserte folk som han selv har bidratt til å undergrave de konstruktive miljøenes legitimitet med beskyldninger om naivitet.

Nobels fredspris – en vits?

Det ble i dag kjent at USAs president Barack H. Obama får Nobels fredspris for 2009 (1). Tildelingen reduserer fredsprisens verdi vesentlig. Sedvanen har lenge vært å tildele prisen til personer som har gjort noe for å få slutt på pågående kriger. I de siste åra har prisen blitt tildelt til personer som har gjort noe for freden i et breiere perspektiv. Men prisen har alltid blitt tildelt til personer som har lagt ned en langvarig innsats og som har konkrete resultater å vise til. Riktignok har denne praksisen blitt kritisert for å være i strid med Alfred Nobels testamente (2), der det heter at

“the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes, to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind. [One] part [shall be given] to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.”

Riktignok har Obama i løpet av det ennå ikke utløpte, første året sitt som president ytret en viljepå USAs vegne til å satse på internasjonale institusjoner og å jobbe for nedrustning, men hvilke resultater har han å vise til? Så vidt jeg vet er det eneste konkrete som har skjedd et nedrustningstiltak, og det gikk ut på å skrinlegge det planlagte rakettskjoldet i Polen og Tsjekkia til fordel for en nedskalert, mobil versjon. Jeg har tidligere skrevet lassevis av innlegg om krigen i Afghanistan, som Obama så langt ikke har gjort det minste for å avslutte. USA er også fremdeles involvert i en krig i Irak. Obama har her vist at han ikke er i stand til å oppfylle løftene sine, for uttrekningen fra Irak er blitt forsinket i henhold til hva han lovet. USA er dessuten involvert i krigshandlinger andre steder, blant annet Somalia og Pakistan.

Selv om det at prisen tildeles for Obamas løfter om nedrustning og å satse på internasjonalt samarbeid på sett og vis er mer i tråd med fredsdefinisjonen i Nobels testamente, vil det være en katastrofe dersom det å komme med luftige skal være tilstrekkelig for å få den tildelt. Det eneste gode som kan komme ut av denne tildelingen er at Obama legger seg i selen for å leve opp til begrunnelsen for tildelinga, for det er åpenbart at Obamas plutselige opphøyelse til verdens håp vil fullstendig undergrave prisens verdi dersom han ikke virkelig gjør noe for freden.

For en mer humoristisk og mindre indignert analyse anbefaler jeg Ingvild Reymerts sammendrag fra sosiale medier.

Kull er tull

Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, sier at de CO2-utslippene som følger av bruk av kull fra gruvene på Svalbard ikke er et problem for Norge (1). Det er den som brenner kullet som skal bære ansvaret for utslipp av klimagasser i følge henne. For øvrig unnlater hun helt å forholde seg til et annet vesentlig spørsmålet ved eventuell videre drift: Skal man åpne områder i nasjonalparker for å holde gruva i live (2)? Som i med oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen er det viktig at dette spørsmålet om naturvern ikke skygger for den overordna problemstillinga knytta til klimagassutslipp. Både verne- og klimahensyn taler i mot fortsatt gruvedrift. Det er likevel helt klart at ei avvikling av gruvedriften må kompenseres med andre næringstiltak for å trygge arbeidsplasser og sikre bosettinga på Svalbard.

Pedersens verktøy for å styre klimagassutslippene skal være kvotesystemet, som legger ansvaret på sluttbruker. Jeg har tidligere lufta ideen fra en tysk forsker (3) om å la de totale klimagassomkostningene til ulike materialer inngå i førstesalgsprisen (4). Etter å ha tenkt mer på saken har jeg blitt sikrere på at det er en god løsning. Ved å synliggjøre kostnadene fra første stund blir det lettere å gjøre reelle vurderinger av hvordan framtidas energiøkonomi må se ut. Å bruke kvotesystemer hos sluttbruker fører alt for lett til en ansvarspulverisering. Hvis det blir utvikla systemer som tillater CO2-fangst, kan de som bruker fossilt brennstoff få kompensert klimaavgift basert på reelle utslippskutt gjennom det samme skattesystemet. Et slikt system vil da sikre større gjennomsiktighet i de økonomiske vurderingene knytta til planlagte utbygginger av ny kullkraft, slik det blant annet planlegges i Storbritannia og Tyskland (for ikke å snakke om Kina) – til tross for heftig, vitenskapelig fundert kritikk (5, 6). Det blir også langt lettere å synliggjøre de direkte økonomiske konsekvensene av klimagasskutt, spesielt for utviklingsland. Det vil dessuten sannsynligvis være enklere å føre kontroll med at klimaavgifter innbetales gjennom skattesystemet fra produsentene enn ved å stole på at ulike lands sluttbruker faktisk kjøper kvoter for det de brenner. Dersom vi gjør det med kullet fra Svalbard blir det enda tydeligere, det alle vet: Kull er tull.