Forslag til krav om rettferdig byutvikling

I et innlegg jeg skreiv i Aftenposten for noen dager siden, foreslo jeg å bygge ny blokkbebyggelse på Bestum, Smestad, Borgen, Blindern og Ullevål. Jeg mener det er smart å øke folketettheten i disse områdene, som ligger nært sentrum og har svært god infrastruktur. Alle ligger i umiddelbar nærhet til motorvei (E18 / Ring 3), alle har svært god tilgang til skinnegående transport (tog på Skøyen, Jar-trikken, trikken til Rikshospitalet og alle T-banelinjene er relevante å nevne).

Årsaken til at jeg vil ha opp en debatt om dette er at det for tida ser ut til å være sterkest fokus på å utvikle dalbunnen i Groruddalen. Dagens byråd, med Høyre i spissen ser for seg at halvparten av den forventa befolkningsveksten på 200.000 skal få bolig her. Noe av det som foreslås er ikke dumt, men det kan vi ta en annen gang. Det jeg vil ta opp her er utnyttelse av plass og infrastruktur. Det vi veit helt sikkert om stortstilte utbygginger er at det blir en innkjøringsfase som er ganske tøff. Det må bygges ganske mange nye skoler, T-banevogner, T-banetunell, svømmehaller og så videre for å lage plass til 100.000 folk i Groruddalen. Det er en befolkningsvekst lokalt på 66% vi snakker om, over en 20 års periode.

Byrådet vil ikke ha lokk over E6. De prioriterer ikke ny T-banetunell gjennom sentrum, men skyver det over på staten. Uten ny tunell, ingen flere avganger på T-banelinjene. I stedet vil de utbedre E18. Hvor da? På Oslo Vest, sjølsagt. Et av de utbyggingsprosjektene de skyver fram som fyrtårn for hvordan Groruddalen skal bli, Ensjø, har skremmende få skoler og barnehager, tatt i betraktning at Ensjøbyen kommer til å huse like mange som Lillehammer by. Utvidelse av skolekapasiteten skjer i form av brakker. På T-banen står alle fra Ensjø inn til sentrum i dag, så man kan jo tenke seg at det blir trangere på T-banen. Ensjøbyen utgjør 7000 boliger i et 20-årsperspektiv. Totalt er det snakk om prosjekter som er 4 ganger så store.

Dalbunnen i Groruddalen skal altså bygges ut for å ta unna brorparten av Oslos befolkningsvekst, uten at det er tegn til at offentlige investeringer følger etter. Til orientering: E6-smogen ligger tjukk her hele vinteren gjennom. I blokkområdene i Oslo bor det i dag i snitt om lag 20 000 mennesker per kvadratkilometer. I deres nærområder skal det bygges mer. I småhusområdene, der folketettheten er om lag 7 ganger lavere, der skal det ikke bygges mer. Forstå det den som kan. Vi trenger ei jevnere byutvikling, slik bl.a. Oslo SVs Ingvild Reymert sier. Sjøl om Oslo Ap har gått med på byrådets versjon av Oslopakke 3, finnes det gode folk også der som vil ha ei annen byutvikling.

For å skape litt balanse i dette foreslår jeg følgende krav:

  • Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til lokk over E6 er på plass (legg merke til hva som skjer med Ring 3 når du passerer Nydalen på vei vestover).
  • Alle store prosjekter i bunnen av Groruddalen settes på vent til første spadestikk for ny sentrumstunell til T-banen.
  • Én ny bolig skal reguleres i Oslo vest (Ullern, Vestre Aker, Nordre Aker) for hver ny bolig som reguleres i Groruddalen.
  • Det skal bygges nok nye skoler og barnehager i områdene som bygges ut til at det ikke blir økt press på eksisterende tjenester.
  • Groruddalen må få ny døgnbemanna legevakt, planlagt slik at den enkelt og raskt kan nås fra hele dalen med offentlig transport.

Jeg tror folk fra Groruddalen er villige til å tåle litt for å gi plass til at byen kan vokse. Men det er helt urimelig at vi skal bære den tyngste børa, mens de som bor finest fra før skal få være i fred.

Oppdatering: De fleste kommentarene til innlegget handler om hvorfor folk må få beholde villaene sine i Oslo vest. De fleste forslagene mine handler om hvordan det skal bli bedre i Groruddalen. Mener folk at det er feil av østkantfolk å stille krav til byutviklinga, samtidig som vestkantfolk skal få sitt krav om å beholde boligtype innfridd uten å måtte oppgi noe?

Stille liv – bilete frå laboratoriet.

Bilete av gelen min

Oksygensensor i gel. Den lille kvite knotten inni nåla er der oksygenkonsentrasjonen vert målt. I gelen lever det celler som er «planta» der. Botnen av reagensglaset krummar seg og får det til å sjå klart ut heilt nedst – men det er det ikkje.

Bilete av heile sensoren

Gjennom sprøyta går det ein fiberoptisk kabel. Den kvite knotten forskyv fasen i lyset alt etter kor mykje oksygen det er.

Eg tenkte eg skulle dela nokre av dei finaste bileta eg har tatt på laben. Eg trur ikkje at dette er høvet til å forklara alt eg driv med, men det er eigentleg ganske vent, mykje av det. Me kan la det vera hovudsaka denne gongen.

Slik ser det ut, det heile. Plast. Glas. Stål. Avanserte ljoskjelder, men òg gamaldagse COM-portar. Eller ikkje so gamle likevel.

Eg tenkjer på det eg synes er vakkert med «gamal» industri. Den reine betongen, dei enkle formene. Det oransjegule ljoset frå natriumlampene mot mørkeblå kveldshimmel. Dette er noko anna, noko mykje reinare og meir framandt. Men likevel ikkje reinare enn at det er mi krøkkete handskrift som skjemmer glaset. Og ikkje meir framandt enn at reagensrøret står skakt i ei masseprodusert ramme av sveisa ståltråd med lakk som av og til skallar av og lèt rusten koma til syne.

Før me kjem so langt har eg arbeidd ein drøy time med å laga gelen. Han vert laga av tang. Dei trålar han opp og koker han utafor Haugesund ein stad. I dét er det litt av alt: Det gamle fiskaryrket, den nygamle prosessindustrien og den høgmoderne teknologien som vil erstatta vev hjå menneske med noko menneska sjølve har laga.

Det er mykje anna som kjem langvegs frå: Utstyr, kjemikalium. Hadde det ikkje vore for at nokon hadde funne ut at me måtte læra oss å nytta den tangen som veks i fjæra her til lands, kunne arbeidstimane mine vore lagt ned av nokon heilt andre. Flittigare og meir ærgjerrige, kanskje? Eg gjer som regel mitt beste, men problematiserer mykje: Kven får nytte av det eg gjer? Visjonane er storslegne, men kjem resultata alle til gode? Var det nett desse resultata det var viktigast å finna no? Som einskild forskar kan ikkje eg avgjera det, men eg klarar ikkje la vera å lura.

Bilete av kalsiumalginatsuspensjon

Masse ørsmå partiklar av kalk og algestoff vert virvla opp av ein magnet. Søler eg, tørkar partiklane til fint, kvitt støv. Det står kaldt til vanleg. Kondensen samlar seg om små partiklar som har vorte hengande igjen på innsida av glaset.

Bilete av natriumalginat løyst i Hanks

Frå forsegla, sterile glas kjem den andre komponenten i gelen, oppløyste kjeder av algenes svar på cellulose. Der trea er stive, er tangen bøyeleg. Resultatet er ikkje so ulikt plommegraut – utan plommer.

Bilete av sprøyte med dei to komponentane

Dei to delane som blir til gelen møtest her: I eit gjennomsiktig plastkryss. Eg likar dei reine stålflatene eg jobbar på, men har sjeldan høve til å tenkja over kor blanke dei kan vera.

Bilete av cellene spunne ned

Cellene. Ein liten klump rein kreft.

Biletet til høgre er ikkje så fint. Det er rein kreft. Det er ikkje tull ein gong. Ho som er opphavet til cellelina er død for lenge sidan, men svulsten hennar lev vidare i tusen laboratorium. Det er rart å tenkja på at det som for meg er ein allmenn reiskap for å finna ut korleis eit algestoffet kan nyttast til nye terapiar er datterdøtrene til det som drap ei kvinne for 30 år sidan. Dei bèr stort sett heile arvematerialet hennar. Cellene havnar òg i sprøyta. So vert det blanda, og vekstmedium helt over.

Og so måler eg. Og grublar. Og tek bilete. Kva er fint eller rart der du jobbar?

Gravlegg småhusplanen

Sommerens boligdebatt har satt søkelys på den galopperende prisveksten i boligmarkedet. Vanlige folk sliter med å komme inn på markedet, men de som allerede er inne får stor formuesvekst. Dette er grovt urettferdig. Et av hovedproblemene er at det bygges alt for lite nytt i de store byene. Et flertall i Oslo bystyre har likevel skjerma noen av de mest attraktive områdene for fortetting.

De aller fleste oslofolk  bor i blokk. I følge SSB bodde om lag 220 000 av byens innbyggere i blokkbebyggelse i 2005, mot 43 000 og 94 000 i rekkehus og småhus. Mens 20 000 mennesker får plass per kvadratkilomter i blokkområder, er det tilsvarende tallet 8 000 for rekkehus og 3 000 for småhus: Flere får plass om man bygger i høyden.

Likevel tviholder bystyreflertallet på «Småhusplanen for ytre by». Den slår fast at de fleste villaområdene skal bestå. Noen av disse stedene, blant annet Bestum, Borgen, Smestad, Blindern og Ullevål, ligger svært sentralt i byen når man ser på infrastruktur og nærhet til store arbeidsplasser – langt mer sentralt enn de typiske blokkområdene. Flere grender som er skjerma av Småhusplanen ville også kunne utgjøre en naturlig utvidelse av bykjernen.

Denne byplanlegginga fører til store samfunnsmessige kostnader i form av tapt tid for mange oslofolk som får lengre reisetid fra sine tettere befolka, men mindre sentrale bosteder. 5-6 ganger høyere befolkningstetthet i de nevnte områdene ville gi langt flere mulighet til å bo nært arbeidet og de ettertrakta tilbudene i sentrum, og ville bidra til å holde den gjennomsnittlige pendlertida nede.

Bilde som peker ut gode områder for skikkelig fortetting.

Småhusplanen omfatter det meste av Oslo vest for sentrum. Noen av disse områdene ligger svært nær Oslos beste infrastruktur og største arbeidsplasser. Det er dårlig utnyttelse av prima eiendom.

Nye blokkleiligheter i dagens sentrumsnære småhusområder vil også framstå som svært attraktive for utbyggere. Beliggenheten er så god at kommunen trolig kan kreve 10% av boligene som bygges til offentlige utleieformål uten at det truer lønnsomheten. For å få høyere tempo i utbygginga bør kommunen stifte et selskap som kjøper opp eiendommene og klargjør dem med offentlig infrastruktur.

Bystyret har riktignok vedtatt begrensa fortetting ved noen få, utvalgte knutepunkter. Det er fullstendig utilstrekkelig  i den situasjonen som er over oss. Andre vil bygge i Marka, men det krever ny infrastruktur og fører til lange reisetider. Situasjonen krever nå drastiske tiltak. Folk med vanlige jobber må også kunne kjøpe seg sin egen bolig – i dag og i framtida. Fortetting er ei av løsningene: Gravlegg Småhusplanen, folk trenger å bo!

Innlegget sto på trykk i Aftenposten onsdag 15. august.

Oppdatering 2. november: En NIBR-rapport gir støtte for at mer varierte boligområder, og flere blokker i Oslo vest, er viktig for å unngå økte klasseskiller i Oslo.

Krokodil II

Jeg skreiv om det berykta dopet «krokodil» i fjor høst etter å ha sett en dokumentar om hvordan det ødela brukere i Russland. Nå ser det visst ut som om vi har fått de første tilfellene i Norge. iTromsø rapporterte 3. august om at folk i rusmiljøet ville stå fram og advare mot stoffet, som skal ha vært tilgjengelig siden i fjor sommer. Jeg blei oppringt av en journalist fra Nordlys som ville ha bakgrunnsinformasjon til en større sak og gjorde et kjapt litteratursøk. Jeg vil gjerne dele resultatene her.

Bilde av et krokodillehode

«Krokodil» har fått navnet sitt på grunn av de omfattende hudskadene som ofte ses. Illustrasjonsbilde: Friedrich Böhringer / Wikimedia Commons. CC-BY-SA 2.5

I et leserbrev til Substance use & misuse (DOI-referanse) skriver Gahr et al. om mangelen på god litteratur om emnet, men peker på at det er godt dokumentert at stoffet slik det brukes i rusmiljøene er livsfarlig. Leserbrevet inneholder en kort beskrivelse av oppskrifta og påpeker noe jeg ikke fant da jeg leste om emnet forrige gang: Det vanlige i Russland er å koke ingrediensene sammen og injisere blandinga direkte. Sjøl om virkestoffet, desomorfin, framstilles i en flertrinnsprosess, lager man det altså ved å koke alt sammen i éi gjørme, og injisere denne. Det betyr at det ikke bare er rester, men betydelige mengder av bl.a. malingstynner, bensin og fosfor fra fyrstikkhoder i injeksjonsløsninga. Det er helt vanvittig å tenke på.

I en eksperimentell artikkel skrevet av Savchuk et al. (DOI-referanse) der urinprøver og synteserester fra beslag er analysert med metoden GC-MS kommer det fram at

  1. det finnes flere ulike oppskrifter som gir varierende resultater,
  2. synteseutbyttet i en del tilfeller er ganske høyt, opp mot 70%, men at
  3. det likevel finnes store kilder til forurensinger i prøvene.

All «krokodil» er altså ikke lik. Basert på beskrivelsen i artikkelen hos iTromsø («ser ut som hardpakket gulhvit melis») er det stoffet som er tilgjengelig i Norge et rensa og tørka produkt som løses i vann. Dette er logisk når man tenker på at stoffet trolig er smugla inn. Det betyr at det ikke er fullt så ille som den bensinholdige blandinga russiske brukere injiserer. Det er likevel en medisinsk katastrofe, noe historia til iTromsøs kilde også illustrerer: kortvarig bruk har gitt ham varige mén i form av hjerte- og leverskader og en underarm som nesten råtna bort.

Det er bra at det ikke har etablert seg en kultur for å framstille «krokodil» på egen hånd i rusmiljøene. Det er likevel svært bekymringsfullt at et «produkt» av denne typen ser ut til å bli importert. Basert på denne Nordlys-saken ser det ut til at politiet legger til side alt som handler om straffeforfølging for å få oversikt. Det er klokt, og jeg håper andre instanser kan være like pragmatiske. Inntil man får bekrefta at stoffet er borte fra gata bør helsemyndighetene gå sterkt ut overfor de aktuelle brukergruppene med tilbud om legemiddelassistert rehabilitering. Her er det en enorm helsegevinst å hente i å forebygge hver eneste dose. Det bør gjøre at man tenker gjennom eventuelle terskler i hjelpeapparatet én gang til.

Kunstig “manet” fra rotteceller.

I en fersk Nature-artikkel rapporteres det om forsøk der det har lykkes å lage en slags “manet”, kalt medusoide (Medusa er ikke bare en gresk sagnfigur, men det generelle navnet på klokkemaneter) av rotteceller sådd ut på et skjelett av silikon. Det er likevel ikke snakk om en organisme som kan fungere på egen hånd: Nyvinninga består i at forskerne har forstått og klart å gjenskape prinsippet for muskulære pumper. Kombinasjonen av silikonskjelettets utforming og stimulering til naturlig elektrisk forbindelse mellom rottemuskelcellene er så vidt jeg kan forstå, det helt sentrale her.

 

Klokkemaneter fra Häckel: Kunstformen der Natur (1904), plate 36: Leptomedusae (via Wikimedia Commons)

Medusoiden må ha ytre elektriske signaler for å bevege seg, og kan etter alt å dømme bare leve i væske som brukes til å dyrke cellekulturer. Det gir kanskje ikke det samme grunnlaget for å snakke om å “leke gud”, men er både teknisk imponerende og illustrerer hvordan visse biologiske funksjoner kan være grunnleggende like, sjøl om de opptrer i helt ulike organismer. Nyvinninga bak de kunstige “manetene” kan sannsynligvis føre til nye metoder for å undersøke effekten av legemidler som påvirker biologiske pumper, slik som hjerte og tarm.

Ei kulturelt betinga lovtolking

Dette innlegget er en bearbeidd utgave av et innlegg som først blei publisert hos Maddam. Det sto på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012.

Faksimile av Klassekampens utgave av artikkelen

Faksimile av artikkelen på trykk i Klassekampen tirsdag 24. april 2012

Jakta på skjønnhet har funnet veien til skrittet. Såkalt «intimkirurgi» er neppe svært utbredt, men etterspørselen etter kirurgiske inngrep for å gjøre kvinnelige kjønnsorganer vakrere er stigende. Lovverket kan likevel virke uklart. Kjønnslemlestelseslova slår fast at den som utfører irreversible inngrep på kvinners kjønnsorganer skal straffes. Likevel har ingen plastikkirurger blitt etterforska eller tiltalt. Forarbeidene til lova (ot. prp. 50 (’94-’95)) gjør det klart at det er en spesifikk kulturell praksis som skal rammes. Den nevner ikke plastisk kirurgi. Er det rimelig?

Jeg vil slå fast at jeg mener at kjønnslemlestelse eller såkalt «omskjæring» av jentebarn er et forkastelig overgrep. Ingen ved sine fulle fem vil hevde at dette er noe vi skal finne oss i at små jenter blir utsatt for i Norge. Men har jeg forstått rettssituasjonen rett, er det noen grenseoppganger for voksne, samtykkende kvinner som framstår absurde.

I forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova avgrenses det uttrykkelig mot noen former for inngrep som ikke skal rammes:

Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, f.eks. nødvendige inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering av medfødte misdannelser som f.eks. tvekjønnethet eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes heller ikke av forbudet.

Dette framstår som ei fornuftig avgrensing. Lista er ikke uttømmende, men viser til eksempler innafor to hovedområder: Inngrep med medisinsk begrunnelse og kjønns(-identitets-) bekreftende inngrep. Hvordan stiller det seg med «intimkirurgien»? I en artikkel i Dagbladets nettmagasin kjendis.no er Halfdan Simensen, en av kirurgene som tilbyr denne typen inngrep, intervjua:

«I likhet med bryster kommer kjønnslepper i alle utgaver, og nesten alt er normalt. Men individuell frihet er et viktig poeng her, og etter nærmere 500 operasjoner er min erfaring at slike operasjoner dekker et faktisk behov. Dessverre blåser mange gynekologer i hva kvinnene selv føler.»

I nettforum for kvinner diskuteres intimkirurgi. Noen forteller om problemer som åpenbart er av medisinsk art, andre om at sykkelseter og undertøy ikke passer. Mange historier handler om skjønnhetsidealer.

En bruker forteller for eksempel:

«Tør ikke å gå med bikinitruse for det er en stor klump mellom bena mine da. Og er veldig redd for å være intim med folk.»

En annen bruker har tydeligvis sterkere problemer med sjølbildet sitt:

«Problemet er at jeg ikke vil føde før jeg har gjort det, for en jordmor vil nok ikke ta imot en unge fra det stygge underlivet mitt…»

Man kan mene hva man vil om disse utsagna og plastikkirurgens oppfordring om å ta på alvor hva kvinner føler, men det er vanskelig  å se at forarbeidene til Kjønnslemlestelseslova omfatter individuell frihet og følelser:

«Et av formålene med lovforslaget er bl.a. å fange opp de tilfeller som ikke rammes av straffelovens bestemmelser. Det vises i denne forbindelse spesielt til at et samtykke fra en myndig og tilregnelig kvinne til et inngrep av mindre omfang kan være straffriende etter straffeloven. Departementet foreslår at forbudet gjelder uansett om kvinnen har gitt samtykke til omskjæring.»

Lova gjør det altså forbudt å utføre inngrep som gir varige endringer av kjønnsorganene til myndige, tilregnelige kvinner som har gitt sitt uttrykkelige samtykke. Men er ikke kjønnslemlestelse med kulturell begrunnelse vesensforskjellig fra «intimkirurgi»?

La oss se på hva klinikkene kan tilby. Plastikkirurgisk institutt har den mest utfyllende beskrivelsen av sitt tilbud. Der kan man få utført:

1)      reduksjon/formkorreksjon av indre kjønnslepper

2)      reduksjon/oppstramming av ytre kjønnslepper

3)      formkorreksjon av klitorisområde

4)      volumøkning (ytre kjønnslepper, hele genitalkompleks) med eget fett

5)      vaginal rejuvenation, dvs reduksjon av skjedens indre diameter

6)      fettsuging av genitalkomplekset

Dersom man ser på Verdens helseorganisasjons definisjon av kjønnslemlestelse, er det klart at disse inngrepene omfattes av definisjonen på kjønnslemlestelse innenfor 3 av 4 av deres definerte hovedgrupper. Det bør presiseres at den gruppa som ikke berøres er den klart mest alvorlige – den som omfatter såkalt infibulasjon, der de ytre kjønnsleppene sys sammen.

Bilde som viser de ulike formene for kjønnslemlestelse skjematisk. Et normalt underliv, type I, der klitoris eller bare klitorisforhuden fjernes, type II, illustrert ved at også deler av de indre kjønnsleppene er fjerna, og type 3, der det i tillegg til fjerning a v disse kroppsdelene sys sting på tvers av de ytre kjønnsleppene, slik at hele genitalområdet lukkes.

Skjematisk framstilling av genitalområde uten inngrep, og kjønnslemlestelse type I, II og III i de vanligste utførelsene.

Fra definisjonene i WHOs rapport «Eliminating female genital mutilation»  er det klart at «formkorreksjon av klitorisområdet» til en viss grad sammenfaller med type I, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og/eller klitorisforhuden. Et inngrep i klitorisområdets form vil som regel omfatte fjerning av deler av klitorisforhuden.

Reduksjon/oppstramming av indre kjønnslepper vil omfattes av type II, delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og de indre kjønnsleppene. Det finnes nemlig en variant, type IIa, som bare omfatter de indre kjønnsleppene.

Den siste gruppa som omfattes er Type IV, som er ei samlegruppe som omfatter alle skadelige eller potensielt skadelige inngrep på kvinnelige kjønnsorganer. Piercing er uttrykkelig nevnt her. Strekking av de indre kjønnsleppene er et annet fenomen som tas opp. Det er neppe relevant i forhold til intimkirurgien, men årsaken til at det er nevnt er det i høyeste grad:

Strekking av kjønnsleppene kan defineres som en form for kjønnslemlesting, fordi det er en sosial konvensjon, og derfor møter jentene sosialt press for å endre på kjønnsorganene sine.

Kutting eller innføring av skadelige substanser i skjeden for å gjøre den trangere eller for å øke egen eller partnerens seksuelle nytelse tas også opp. «Vaginal rejuvenation» kan vel tenkes å rammes av denne definisjonen.

Hvordan avgrenser plastikkirurgene? Halfdan Simensen sier til kjendis.no:

«Jeg avviser få, men unge kvinner ønsker jeg skal ha henvisning fra gynekolog og samtykke fra mor.»

Hvordan gjør han da, reint teoretisk, forskjell på ei 16-årig norsk jente som kommer med brev fra mor og «ikke kan leve med det stygge underlivet» sitt, og den 16-årige jenta med senegalesisk bakgrunn som kommer og sier at «jeg orker ikke tanken på å gå rundt med det ekle, uomskårne underlivet mitt – kan du fjerne de indre kjønnsleppene mine», mens mora venter på forværelset?

Enda verre: Hva med de myndige? Dersom realiteten i dag er at den reint kosmetiske «intimkirurgien» ikke er omfatta av Kjønnslemlestelselova, er det eneste holdepunktet forarbeidenes formulering om at

Det uttales at departementet anser det som svært viktig å ta hensyn til innvandrerkulturers normer, men at ikke enhver norm er beskyttelsesverdig dersom det dreier seg om undertrykkende eller fysisk ødeleggende normer.

Det er heller ikke slik at de umiddelbare skadevirkningene av intimkirurgi blekner ved siden av kulturelt betinga kjønnslemlestelse. For å definere inngrepets grovhet, legger lova særlig vekt på umiddelbare følger. Kravet for at det skal foreligge et grovt tilfelle, der strafferamma er 8 års fengsel, er at

inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt

En bruker på kvinneguiden.no skriver om følgene av en reduksjon av de indre kjønnsleppene:

«Jeg hadde tatt fri fra jobben i 2 uker og 3 dager. Altfor mye fri tenkte jeg. der tok jeg feil! Var så hoven at jeg ikke gikk ut døra på 10 dager og hevelsen gikk ned etter dag 13. og ble i løpet av 3 uker tilbake til nesten normalt.»

Det kan i praksis bety at den eneste juridisk relevante forskjellen på «intimkirurgi» og grov kjønnslemlestelse for voksne, samtykkende kvinner er hvilket normsett som ligger til grunn. Tar du valget på bakgrunn av skjønnhetsidealer formulert i vestlig kultur, ser det ut til at den som utfører inngrepet ikke bare går fri fra straff, men får lov til å markedsføre det og utføre det på mindreårige. Tar du valget på bakgrunn av idealer formulert i en del andre kulturer, særlig afrikanske, skal utøveren straffes.

Slik den rettslige situasjonen er i dag framstår den delen av Kjønnslemlestelseslova som dreier seg om voksne, samtykkende individer som diskriminering, slik det er definert i Diskrimineringslova. Er vi ikke villige til å gå så langt som til å forby pynting med skalpell, bør vi alle fall ta oss bryet med å vurdere hvordan vi forholder oss til det å være myndig og ta ansvar for sin egen kropp. Vi har solide, generelle straffebud som rammer tvang og legemsbeskadigelse. Trenger vi da straffebud som bare rammer afrikanere?